Vedr. Ot.prp. nr. 80 (2000-2001) – Om lov om endringer i lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel (tiltak mot ulovlig innsidehandel mv.)

Det vises til brev 19. mai 2001 der det stilles følgende spørsmål:

Ad forslag om ordning med overtredelsesgebyr ved overtredelse om meldeplikt i vphl. § 3-1.

Hvordan vil departementet vurdere en ordning lik den man har i vegtrafikkloven § 31a der klage over ilagt overtredelsesgebyr rettes til forhørsretten og kan påkjæres.

Hvordan kan eventuelt bestemmelsen om overtredelsesgebyr lyde ved innføring av slik klageordning?

Etter gjeldende rett er brudd på reglene om meldeplikt i verdipapirhandelloven § 3-1 og § 3-3 belagt med straff. Departementet har foreslått at mindre grove overtredelser ikke lenger skal sanksjoneres med straff. Hensynene bak forslaget om å avkriminalisere de mindre grove overtredelser er, som nevnt i mitt brev til finanskomiteen 15. mai 2001, todelte. For det første vil administrative sanksjoner være å foretrekke av prosessøkonomiske hensyn. Dessuten vil en slik sanksjonsmåte fremstå som mindre stigmatiserende for overtrederen.

Kredittilsynet utarbeidet i høringsnotatet to alternative utkast til regler for behandlingsmåte dersom ilagt gebyr ikke vedtas. Etter det ene alternativet skulle ilagt gebyr kunne innklages for forhørsretten tilsvarende som gebyr etter vegtrafikkloven § 31a. Både etter Kredittilsynets forslag og etter reglene i og i medhold av vegtrafikkloven vil det være straffeprosessens regler som skal anvendes. Som det fremgår av Ot.prp. nr. 80 (2000-2001) side 36 gikk enkelte av høringsinstansene i mot at ilagt gebyr skulle kunne innklages til forhørsretten. Høringsinstansene mener en slik ordning i realiteten gir Kredittilsynet påtalekompetanse og at dette reiser prinsipielle spørsmål om oppgave- og ansvarsfordelingen mellom Kredittilsynet og Økokrim. Jeg viser i denne sammenheng til at kompetansen etter vegtrafikkloven § 31a i utgangspunktet er tillagt politiet, som til forskjell fra Kredittilsynet, har påtalekompetanse. Departementet foreslo isteden at mindre grove overtredelser avkriminaliseres helt, blant annet slik at overtredelsesgebyr behandles etter forvaltningsrettslige regler.

Det er eksempler på at gebyrkompetanse etter vegtrafikkloven § 31a første og annet ledd er delegert til forvaltningsorganer. Dette gjelder imidlertid i utgangspunktet helt enkle former for overtredelser, som eksempelvis unnlatelse av å ha med førerkort eller vognkort, eller ulovlig parkering.

Etter mitt syn er departementets forslag ryddig ved at forvaltningsrettslige regler kommer til anvendelse både ved ileggelsen av gebyret og under klagebehandlingen. Etter mitt syn blir videre overtrederens rettssikkerhet godt ivaretatt ved at de alminnelige reglene i forvaltningsloven får anvendelse, og ved at vedtak om avslag på klage over ilagt gebyr kan bringes inn for domstolene etter de alminnelige regler.

Jeg mener videre at ovennevnte hensyn bak forslaget om å innføre en ordning med gebyr bedre blir ivaretatt med departementets forslag. For det første vil en ren forvaltningsrettslig behandling kunne være å foretrekke utfra prosessøkonomiske hensyn ved at man i mindre grad belaster domstolene. For det annet vil overtrederen ha en klageadgang som vil kunne fremstå som mindre stigmatiserende enn om en eventuell klage skal behandles av forhørsretten etter straffeprosessens regler.

Dersom Stortinget skulle velge en løsning med klage til forhørsretten vil de nærmere regler måtte fastsettes i forskrift. Dette er også fremgangsmåten som er blitt benyttet i forhold til overtredelser av vegtrafikkloven, jf. forskrift 1. oktober 1993 nr. 921 om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr og forskrift 17. september 1993 nr. 855 om gebyr for visse overtredelser av vegtrafikklovgivningen. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 14-2 kunne i så tilfelle lyde:

Kredittilsynet kan ved overtredelse av lovens § 3-1 og 3-3 første ledd ilegge overtredelsesgebyr til staten. Ilagt overtredelsesgebyr kan innklages for forhørsretten.

Departementet kan gi nærmere regler om gjennomføringen av reglene i denne paragraf, herunder om gebyrets størrelse og beregning, inndrivelse, betalingsfrist, klagefrist og klagebehandling.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen