26.04.2001 Brev til Frp - Dekning av saksomkostninger i forbindelse med bokettersyn

Dekning av saksomkostninger i forbindelse med bokettersyn

Jeg viser til Deres brev av 28. mars 2001 hvor det reises spørsmål om dekning av saksomkostninger i forbindelse med bokettersyn og hvor følgende uttales;

" Skattedirektoratet instruerte fylkesskattekontorene i brev av 19.01.2000 om at inntekt fra legevirksomhet skal tilordnes legen personlig selv om virksomheten er organisert som et aksjeselskap. Dette har i en rekke bokettersyn ført til endringer av ligninger for aksjeselskaper og på legen personlig.

I ettertid har skattedirektoratet trukket tilbake instruksen".

Jeg viser til at hovedregelen når det gjelder spørsmålet om hvem som skal tilordnes inntekt til beskatning, er at den skal tilordnes det subjekt som etter det underliggende forhold er den berettigede. Sosial- og helsedepartementet har i brev av 20. september 1999 med grunnlag i de rammeavtalene som da gjaldt, uttalt at både drifts- og trygderefusjonsavtaler bare kan inngås med legen personlig og at avtalen ikke kan overdras til noe selskap. På denne bakgrunn konkluderte Skattedirektoratet med at det var legen personlig som skulle tilordnes inntekten. For så vidt var det en forståelig begrunnelse for dette.

I forbindelse med innføring av fastlegeordningen, er det inngått ny rammeavtale mellom Kommunenes Sentralforbund og Den norske lægeforening. Det er innholdet i den nye avtalen som dannet grunnlag for at Skattedirektoratet endret sitt standpunkt i spørsmålet om tilordning. Den nye avtalen gir – i motsetning til de tidligere – uttrykkelig adgang til å drive tilskudds- og refusjonsonsberettiget legevirksomhet gjennom aksjeselskap (og hvor da selskapet blir den berettigede).

Når det gjelder krav om dekning av saksomkostninger, følger det av ligningsloven § 9-11 nr. 1 at overligningsnemnda, fylkesskattenemnda eller Riksskattenemnda skal tilkjenne skattyter hel eller delvis dekning for vesentlige sakskostnader når den endrer en ligningsavgjørelse til gunst for skattyteren. Men det gjelder bare når kostnadene var pådratt med god grunn og det ville være urimelig om skattyteren måtte dekke dem selv. Bestemmelsen gir kun hjemmel til å dekke utgifter som direkte kan henføres til klage til overligningsnemnda, fylkesskattenemnda og Riksskattenemnda. Andre utgifter faller utenfor bestemmelsens virkeområde. Finansdepartementet har den 26. januar 1984 gitt veiledende retningslinjer om adgangen til å få dekket sakskostnader etter ligningsloven § 9-11.

Jeg finner det ikke riktig å gå inn i løsningene av de konkrete saker om saksomkostninger som kan oppstå etter at skatteyter har fått medhold i det materielle skattespørsmål. Også omkostningssakene må håndteres i etaten selv.

Med hilsen

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen

Gjenpart: Skattedirektoratet