28.05.2001 Spørsmål nr. 1, fra SVs stortingsgruppe, av 15.5.2001, vedrørende Revidert Nasjonalbudsjett 2001

Finansdepartementet
28.05.2001
Vårt saksnr: 01/2200

Spørsmål nr. 1, fra SVs stortingsgruppe, av 15.5.2001, vedrørende Revidert Nasjonalbudsjett 2001

" Det vises til omtalen av børsintroduksjonen av Telenor ASA i proposisjonen, og Deutsche Banks rolle som uavhengig rådgiver for staten. Det framgår at godtgjøringen er høyere enn det man vanligvis regner med for denne typen oppdrag.

1. Hva ville vært en normal godtgjøring for dette oppdraget?
2. Hva var omtrentlig timesats for Deutsche Bank med den faktiske godtgjøring for oppdraget?
3. Ga den uavhengige rådgiveren staten råd som på noe punkt avvek fra tilretteleggernes råd, og i tilfelle på hvilke punkter?
4. Etter gjennomført børsintroduksjon til en vesentlig lavere sats enn estimert i prospektet, på et tidspunkt da flere store teleselskaper var ute i markedet for å hente inn kapital, og børskursene på teleselskapene var svært lav- føler Regjeringen at rådene man fikk fra sin rådgiver var verdt prisen?"

Spørsmålet har vært forelagt Nærings- og handelsdepartementet som har gitt følgende svar:

"Bakgrunn for kjøp av rådgivningtjenester

I St.prp. nr. 66 (1999-2000) Om Telenor, som ble framlagt av Samferdselsdepartementet i mai 2000, ble det opplyst at departementet, parallelt med arbeidet med avviklingen av det sammenslåtte selskapet av Telenor og Telia, hadde påbegynt forberedelsene til en selvstendig delprivatisering og børsnotering av Telenor.

Departementet og Telenor hadde etablert en egen styringsgruppe for prosjektet, hvor også eksterne rådgivere deltok. Hovedtilretteleggerne for børsintroduksjonen (Goldman Sachs og DnB Markets) var utpekt , og selskapet og departementet ville dermed raskt kunne inngå endelige avtaler med disse etter at Stortinget hadde behandlet saken. (Anbudsinnbydelse på oppdraget ble sendt ut februar 2000 og valget foretatt i april.)

I proposisjonen er det gjort nærmere rede for opplegget for organisering av aksjesalget og børsnoteringen, den praktiske gjennomføring av aksjesalget og risiko forbundet med børsnoteringen og aksjesalget.

Det framgår bl.a. at, foruten de rådgivere som allerede var engasjert (finansielle og juridiske rådgivere for departementet og Telenor og hovedtilretteleggerne) skulle det engasjeres PR-rådgivere og markedsføringsfirma, og det skulle settes sammen et bredt syndikat av norske og internasjonale banker. Departementet tok videre sikte på knytte til seg en internasjonal revisjonsrådgiver for blant annet å sikre dokumentasjon og kontrollere måloppnåelse. Pga. transaksjonens størrelse og interessekonflikter som kunne gjøre seg gjeldende både mellom Telenor og staten og i forholdet til tilretteleggersyndikatet ble det ansett nødvendig å engasjere en internasjonal bank som kunne ivareta statens interesser i transaksjonen:

"I ei plassering som dette vil staten som seljar kunne ha andre interesser enn Telenor. Staten som sel aksjar sjeldan, må dessutan leggje til grunn at dei bankane som tek del i syndikatet vil ha ei vel så sterk lojalitet til dei investorane dei har som kundar kvar dag, som til den norske staten som vil selje aksjar sporadisk. Medlemmene i syndikatet har og sine eigne interesser knytt til korleis syndikatet blir organisert, korleis godtgjeringa for aksjesalet blir fordelt, kor mange aksjar som skal seljast, kor mange bankar som får delta og liknande. Staten vil på denne bakgrunn måtte hente inn råd uavhengig av både Telenor og syndikatet, både om endeleg prising og om sjølve gjennomføringa av aksjesalet."

I proposisjonen ble det opplyst at samlet godtgjørelse til tilretteleggerne kunne utgjøre 1,5 pst av salgsprovenyet. 1,35 pst av salgsprovenyet skulle utbetales ved gjennomføring av transaksjonen, mens et tillegg på 0,15 pst. kunne utbetales avhengig av utvist innsats i salgsprosessen.

Andre felleskostnader, herunder kostnader til markedsføring, ble grovt anslått til 250 mill. kr.

Departementet la til grunn at provisjonen til tilretteleggerne og de andre felleskostnadene skulle fordeles forholdsmessig mellom staten og Telenor etter hvor stor del av provenyet som ble tilført henholdsvis staten og selskapet.

Departementets egne utgifter, herunder kostnader til juridiske og finansielle rådgivere ble anslått til 60 mill. kr.

1. I transaksjoner av et omfang som ved børsintroduksjonen av Telenor er det avgjørende viktig for staten å sikre seg de beste rådgivere som finnes internasjonalt. I tillegg må det sikres at disse rådgiverne er uavhengige av transaksjonen. De rådgivere det her er tale om vil, i kraft av sin posisjon i markedet, normalt bli tildelt en rolle i det syndikatet som markedsfører og selger aksjer. For at det for disse bankene skal være attraktivt å påta seg et rådgiveroppdrag for staten, må den inntekt de får for rådgiveroppdraget stå i et visst forhold til det de kunne tjent på å delta i transaksjonen. Hva som er "normal" godtgjørelse, må vurderes på denne bakgrunn. Når det i spørsmålet hevdes at "det framgår at godtgjøringen er høyere enn det man vanligvis regner med for denne typen oppdrag", er dette således ikke en dekkende beskrivelse. Den prisen som ble avtalt må vurderes som "normal" på det tidspunktet avtalen ble inngått. Da transaksjonsverdien ble lavere underveis i prosessen, ble prisen forholdsvis høyere målt opp mot hva syndikatdeltakerne tjente på salget. Det kan for øvrig opplyses at Deutsche Bank og Nærings- og handelsdepartementet ble enige om en viss nedjustering av prisen som følge av kursfallet.
2. Dette er en type oppdrag som ikke betales til timepris. Deutsche Bank hadde allokert 7 medarbeidere og stilt øvrige nødvendige ressurser til disposisjon for dette prosjektet. Representanter for banken deltok på alle viktige møter, utarbeidet markedsanalyser og gå råd og vurderinger til departementet etter hvert som det ble aktuelt. Engasjementet varte ca. et halvt år. Det er departementets vurdering at Deutsche Bank brukte tilstrekkelige ressurser til at oppdraget ble utført på en fullt ut tilfredsstillende måte.
3. Gjennom prosessen med forberedelser til og gjennomføring av transaksjonen fikk departementet råd fra Deutsche Bank som både støttet opp under tilretteleggernes vurderinger og som avvek fra disse. Generelt vil det ikke være slik at man får mer igjen for godtgjørelse til rådgivere jo mer deres råd avviker fra tilretteleggernes råd.
4. Nærings- og handelsdepartementet er tilfreds med Deutsche Banks utførelse av oppdraget. Som nevnt ovenfor må staten i slike store transaksjoner betale hva det koster å sikre den beste rådgivning som kan skaffes i markedet. Som en illustrasjon vil kun 1 prosents feilmargin på 15 milliarder kroner utgjøre 150 mill. kroner. "