31.05.01 Svar på spm. nr. 21 fra Høyre, av 21.5.01

Finansdepartementet
Vårt saksnr: 01/2210

Spørsmål nr. 21, fra Høyres stortingsgruppe, av 21. mai, vedrørende Revidert Nasjonalbudsjett 2001

"Det vises til Ot. prp. nr. 94, avsnitt 2.5, der det foreslås å oppheve 10-årsfristen for i skattelovens § 19-2 annet ledd bokstav a nr. 1. Denne fristen ble satt i forbindelse med skattereformen, og gjelder frem til 1.1.2002.

1. Departementet skriver at "Disse skattyterne vil også etter 2002 kunne oppnå betydelige tapsfradrag ved realisasjon av aksjene." likevel har ikke departementet angitt noen form for provenyvirkning. Hva er provenyvirkningen av å gjøre fradragsbegrensningen tidsubegrenset?
2. Hvordan tror finansministeren det virker inn på folks tillit til skattesystemet at man i forbindelse med en reform setter en 10-års frist for fradragsbegrensing, men etter 9 1/2 år foreslår å gjøre fradragsbegrensningen tidsubegrenset?"

Svar:
a) Årsaken til at det ikke ble gitt noe provenyanslag i Ot.prp. nr. 94 (2000-2001) var at det ikke finnes noe egnet tallmateriale som kan si noe om den samlede virkningen av forslaget. Departementet har imidlertid innhentet tall fra Skattedirektoratets RISK-register som illustrerer at takstverdiene som ble fastsatt i 1992 kan være vesentlig høyere enn den skattemessige verdien (formuesverdien) på aksjene. Det er da tatt utgangspunkt i de selskapene som fortsatt eksisterte pr. 1.1.2000 (i underkant av 10 000 selskaper).

Tallene fra RISK-registeret kan illustrere at potensialet for fiktive tapsfradrag er svært stort, men registeret er likevel ikke egnet til å gi noe samlet provenyanslag. Dette skyldes for det første at tallene blir blåst opp ved at aksjene i et datterselskap blir registrert både i morselskapets aksjeportefølje og i porteføljen til morselskapets aksjonærer. For det andre må det tas forbehold om at de registrerte formuesverdiene ikke nødvendigvis gjenspeilte den reelle verdien på aksjene i 1992. For det tredje finnes det ikke en samlet oversikt over hvor mye aksjene har steget i verdi siden 1992, og hvor mange av disse aksjene som er realisert (i form av redusert nettogevinst).

Tallene fra RISK-registeret, sammen med enkelte konkrete eksempler som departementet har fått kjennskap til, tilsier etter departementets vurdering at de potensielle tapsfradragene kan være svært høye.

b) Aksjer utenfor næring som var eiet i minst tre år, kunne før skattereformen som hovedregel realiseres uten at dette utløste skatteplikt. På den annen side var det ikke fradragsrett for tap ved realisasjon av slike aksjer. Skattereformen innførte en generell skatteplikt for gevinst og fradragsrett for tap. Det ble samtidig gitt adgang til å få oppregulert verdien på aksjer som kunne vært solgt skattefritt. Begrunnelsen for oppreguleringsadgangen var å unnta fra skatteplikt verdistigningen som var opparbeidet før 1. januar 1992. For aksjer som kunne vært solgt skattefritt for skattereformen, hadde skattyter forventning om at gevinsten ville være skattefri etter den tidligere treårsregelen i aksjeskatteloven § 2.

Skattyter kunne imidlertid ikke ha samme forventning om at tap skulle være fradragsberettiget. Det ble derfor gitt regler som begrenset adgangen til fradrag for tap på grunnlag av de oppregulerte verdiene. Regelen ble gjort tidsbegrenset fordi det ble antatt at faren for tilpasninger og uheldige virkninger av oppreguleringen kombinert med RISK-reguleringen, ville avta over tid. Det har i ettertid vist seg at dette ikke var riktig.

Skattedirektoratets erfaringer viser nå at det fremdeles er mulig å oppnå betydelige tapsfradrag på grunnlag av oppregulert verdi. At fradragsretten fortsatt avskjæres når tapet skyldes at skattyter har fått oppregulert inngangsverdien på aksjene, synes ikke å være urimelig og vil neppe svekke folks tillit til skattesystemet.