Ny lov for gjennomføring av straff

Regjeringen lovfester at alle brudd på straffegjennomføring skal bli møtt med raskere og mer effektive reaksjoner enn nå. Det blir også strengere vilkår for prøveløslatelse, og kampen mot narkotika i fengslene trappes opp. Hele kriminalomsorgen omorganiseres for styrke å samfunnets gjennomføring av straff.

– Vi foreslår adgang til strengere reaksjoner mot dem som ikke følger spillereglene under soning. Samtidig skal de som viser vilje til å bryte ut fra en kriminell løpebane og skikker seg vel under soningen få bedre muligheter, sier justisminister Hanne Harlem.

Regjeringen fremmet fredag forslag til ny lov for gjennomføring av straff. Lovforslaget gir rettslige rammer for både det faglige innholdet i straffegjennomføringen, og for organiseringen av kriminalomsorgen. Stortinget bad i 1999 Regjeringen om å fremme en lov som omfattet både fengselsstraff og samfunnsstraff, fengselsvesenet og kriminalomsorg i frihet. Målet med straffegjennomføring er både å gjennomføre straffen raskt og uten svikt, og å bidra til rehabilitering av de straffedømte. Lovforslaget balanserer disse to hensynene.

Skjerpet kontroll med narkotika i fengslene

I forslaget til lov for gjennomføring av straff styrkes kampen mot narkotika i fengslene. Det blir utvidet adgang til å ta urin- og blodprøver av de innsatte. Regjeringen ønsker også å gi hjemmel til å bruke narkotikahund til kontroll av innsatte og deres besøkende. Ved mistanke om smugling av narkotika eller farlige gjenstander blir det nå hjemmel for en ytre kroppsvisitasjon av besøkende, og fengselsmyndighetene får adgang til å holde tilbake personer til politiet ankommer.

Strengere regler for prøveløslatelse

Lovforslaget innebærer samlet sett en betydelig innstramming når det gjelder reglene for gjennomføring av fengselsstraff. Hovedregelen er fortsatt at fengselsstraff skal startes i fengsel med høyt sikkerhetsnivå.

Dagens "12-års-regel" for prøveløslatelse blir opphevet. Tidligere kunne domfelte med fengselsstraff på mellom 18 og 21 år bli vurdert for løslatelse etter 12 år, mens forslaget nå fastslår at langtidsdømte først kan bli vurdert løslatt etter at 2/3 av straffen er gjennomført. Det lovfestes at prøveløslatelse ikke skal skje automatisk, men vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle med betingelser som er tilpasset den enkelte.

Også på dette punktet understrekes Regjeringens satsing på rask og effektiv reaksjon når betingelsene brytes: Dersom den prøveløslatte ikke oppfyller de krav som er satt til ham eller henne, bærer det tilbake i fengsel for gjennomføring av reststraffen.

Mulighet for mer fleksibel soning

Til tross for jevnt over strengere vilkår, åpner straffegjennomføringsloven for utvidet adgang til å påbegynne eller gjennomføre straffen i fengsel med lavere sikkerhetsnivå (åpne fengsler) for dømte som har fått maksimum to års fengselsstraff. Denne retten forbeholdes imidlertid tilfeller der det ikke er fare for svikt i form av rømninger eller nye straffbare handlinger.

Det er et overordnet mål at måten straffen er lagt opp på bidrar til å hindre ny kriminalitet etter soning. Da er det viktig at den domfelte gradvis blir vant til et liv utenfor murene. Lovforslaget legger opp til at visse innsatte kan gjennomføre den siste delen av straffen utenfor fengsel.

Dette er bare aktuelt når en slik ordning er nødvendig ut fra hensyn til rehabilitering. Fullføring av straff utenfor fengsel forutsetter at halvparten av straffen er gjennomført. Det er også en betingelse at de aktuelle rehabiliterende tiltakene ikke kan tilbys innenfor anstalten, og at oppholdet utenfor fengselet kan bli gjennomført på en sikkerhetsmessig forsvarlig måte. Terskelen for tilbakeføring til fengsel ved brudd på de aktuelle soningsvilkårene er svært lav.

Fokus på barns rettigheter

Problematikk rundt barn som får sine foreldre i fengsel har vært sterkt debattert de siste årene. Justisdepartementet har blant annet fått anbefalinger fra en arbeidsgruppe med barnefaglig kompetanse. Lovteksten understreker barns rett til samvær med sine foreldrene, og dermed viktigheten av å ta hensyn til barns behov i beslutninger som angår den innsatte.

Fengselet er pliktig til å tilrettelegge for besøk av barn, slik at dette kan gjennomføres på en skånsom måte for barnet. Det er særlig viktig at besøksrommene er barnevennlige, og at de ansattes opptreden er tilpasset unge besøkende.

Samfunnsstraff – særlig for unge lovbrytere

I lovforslaget foreslår regjeringen at samfunnsstraff blir regulert som en straffetype som inkluderer samfunnstjeneste, betinget dom med tilsyn og tilsynsprogram.

Samfunnsstraff er en mer omfattende og derved strengere reaksjon enn en betinget fengselsstraff. Domstolen kan dømme til samfunnsstraff hvis den mener at lovbryteren bør ha en sterkere reaksjon med mer oppfølging enn ved en betinget dom. Samfunnsstraff vil ofte være egnet for unge lovbrytere som trenger en umiddelbart merkbar reaksjon der brudd på vilkårene raskt gir tydelige konsekvenser.

Normen for fastsetting av hvor mange timer den domfelte skal gjennomføre per måned økes fra 20 ved samfunnstjeneste til 30 ved samfunnsstraff. Samtidig økes det maksimale timeantallet fra 360 til 420 timer. Domstolen skal måle ut antallet timer og kan pålegge spesielle vilkår for gjennomføringen.

Det skal også her være lav toleranse for brudd, og dersom vilkårene brytes, kan kriminalomsorgen gå til forhørsretten slik at resten av straffen må sones i ordinært fengsel.

Rømning blir straffbart

I ulike sammenhenger vil altså straffedømte ha forskjellige frihetsgrader. Dersom de ikke følger de vilkår som er satt, skal kriminalomsorgen enten selv reagere, eller be forhørsretten fastsette en reaksjon.

Rømning fra fengsel eller uteblivelse fra permisjon blir nå straffbart ved at kriminalomsorgen får adgang til å begjære offentlig påtale i alvorlige rømningssaker. Rømning og uteblivelse kan straffes med bøter eller fengsel inntil seks måneder. I mindre alvorlige rømningstilfeller vil det som regel være tilstrekkelig med fengselsmessige reaksjoner.

Regionalisering

Organiseringen av kriminalomsorgen blir endret for å sikre bedre og mer effektive reaksjoner på brudd og for å utnytte kriminalomsorgens ressurser bedre. Det blir opprettet seks regioner som er felles for fengselsvesenet og friomsorgen. Etatens sentrale forvaltning erstatter Fengselsstyret, og vil sammen med departementsavdelingen utgjøre den sentrale ledelsen for fengselsvesenet og friomsorgen.

Loven legger opp til at flest mulig beslutninger skal tas på lokalt nivå, nær de innsatte. Det regionale nivået er klageinstans for forvaltningssaker, og har også myndighet til å gå til forhørsretten for å begjære gjeninnsettelse i fengsel ved brudd på vilkår. Regionaliseringen gjør at fordeling av oppgaver og ressurser blir bedre, og gir en riktig og moderne etatsstruktur for arbeidet med kriminalomsorg. Særlig blir det mulighet for god, helhetlig planlegging av den enkeltes soningsopplegg.

Ot.prp. nr. 5 (2000-2001)