Kulturminister Ellen Horn

1 mai-tale

Lillestrøm, 1. mai 2000

Kjære venner – kjære kamerater!

Gratulerer med dagen – 1. mai - arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritetsdag! Jeg har gledet meg til å være med å feire dagen sammen med dere her i Lillestrøm, flisbyen, i de naturskjønne omgivelsene på Romerike, med de brede bygdene, skogen, elvene og vannet, som nå ligger midt i et pressområde med sterk vekst og stor utbygging av nasjonal infrastruktur, hvor både vei, jernbane og flytrafikk utgjør tunge aktører på hver sine felt. Siste gang jeg var her, og det er nok noen år siden, besøkte jeg det nye kulturhuset deres for å oppleve en operette, fremført av talentfulle ungdommer fra Romerike Folkehøgskole, akkompagnert av byens lokale symfoniorkester!

Gjennom de siste årene har Lillestrøm markert seg tydelig på kartet i form av mange store påkjenninger og kriser; som storflommen i 1995, lekkasjene i Romeriksporten og radioaktivt utslipp i Nitelva. Den dramatiske togulykken på Lillestrøm Stasjon med påfølgende eksplosjonsfare nå nylig, gjorde at hele landet satt i åndeløs spenning med oppmerksomheten rettet hit mot dere, og alle fulgte utviklingen gjennom radio og fjernsyn - så og si fra time til time.

Utfallet var på ingen måte gitt. Den uvirkelige, uhyggelige, udetonerte bomben som plutselig var en realitet rett utenfor stuedøra deres, gjorde et skremmende inntrykk på alle oss andre. Men det var dere som sto midt oppe i det; og det var dere som på rekordtid måtte forlate hus og hjem. Alle de som hadde ansvar for evakueringen og hjelpearbeidet utviste en imponerende dyktighet, med usedvanlig handlekraft og mot, - og Lillestrøm-befolkningen viste nok en gang et samhold og en omsorg for hverandre som gjorde dypt inntrykk.

Alle trakk vi et lettelsens sukk da det ble klart at faren var over – uten at liv var gått tapt, men jeg føler meg sikker på at mange fortsatt sliter med ettervirkningene av den opprivende og traumatiske opplevelsen det må ha vært for hver enkelt.

Jeg har lovet statsministeren og mine kolleger i Regjeringen å hilse spesielt til dere her i dag, for å uttrykke den største respekt og takke alle som bor her, for en enestående håndtering av en ekstremt vanskelig situasjon. I slike ekstreme situasjoner blir vi satt hardt på prøve – og i slike situasjoner får ett av de mest sentrale begrepene som vi forbinder med denne kampdagen fornyet kraft og betydning: nemlig ordet solidarite t.

Etter at det smalt på jernbanestajonen, og røyken og flammene sto skyhøyt på himmelen over Lillestrøm, – oppsto en solidaritet mellom små og store, unge og gamle, her i lokalsamfunnet, – men også en sterk solidaritet mellom alle oss andre rundt om i landet og dere.

Hvorfor er vi så samlet her i dag? Første mai er arbeidernes internasjonale solidaritetsdag, og fokus over hele verden på denne dagen settes på begrepene frihet, likhet og solidaritet. De har minst like stor gyldighet i dagens samfunn, som de hadde i tidligere tider, og uttrykker verdier med en lang historie i Arbeiderbevegelsen.

Beslutningen om å gjøre første mai til en internasjonal kampdag ble fattet ved den 2.internasjonalens første kongress i Paris i 1889, utløst av kampen for erobringen av 8-timers-dagen blant arbeidstakerorganisasjonene i USA. I sin 17de mai-tale i 1890 i Kristiania snakket Bjørnstierne Bjørnson oppildnende om "de store arbeidertog som hadde bragt jorden til å drønne under seg" i hele 17 dager i forveien - i alle verdens byer.

Siden den gang har de tre ordene frihet, likhet og solidaritet samlet arbeiderbevegelsen i hele verdenssamfunnet. Kanskje er det nå viktigere enn på lenge å minne hverandre om betydningen av begrepene, og redefinere dem og undersøke på nytt - hva de betyr for oss i dag.

Samfunnet vårt har utviklet seg gjennom et århundre med visjonære reformer, hardt arbeid og politisk mot. Arbeiderbevegelsen har vært en sterk og sentral drivkraft, med frihet, likhet og solidaritet som lederstjerner i arbeidet.

De som bygget det norske velferdssamfunnet, så mulighetene som lå for arbeid til alle og solidaritet, - både hjemme i vårt eget land og rundt om i verden. Nå er det opp til oss å føre arbeidet videre, og ta med oss kraften fra tidligere tiders innsats i arbeider-bevegelsen inn i en ny og spennende tid. Den eksplosjonsartede utviklingen av ny teknologi og kommunikasjon vil føre til at folks arbeid og tidsbruk vil ta helt andre former. Utviklingen går i rasende fart, og foreløpig aner vi bare såvidt konturene av hvordan fremtidssamfunnet vil bli. Det vi vet med sikkerhet er at et fast grep om politikken vil få avgjørende betydning.

Opp gjennom størstedelen av 1990-tallet har hver enkeltav oss i gjennomsnitt fått stadig flere penger til eget personlig forbruk. En utfordring nå ved begynnelsen av det nye århundret er å passe på at ikke forskjellene mellom rike og fattige i vårt eget land øker, og at ikke de svakeste gruppene faller utenfor. Det må heller ikke bli slik at økt konkurranse og vinnerkultur fører til at det bare blir de "vellykkede" – de arbeidsføre, de unge og friske og raske, med norsk kulturbakgrunn, som hover inn den økte velstanden, mens de svakeste gruppene sakker akterut. .

"Adjø solidaritet!" var tittelen på en norsk film som jeg var med i som skuespiller for en del år tilbake, i 80-åras jappetid. Er det ikke en god tanke at vi på denne historiske første første-mai-feiringen i det nye årtusenet sier: "Velkommen Solidaritet! Velkommen tilbake!"? Årene som står foran oss vil utvilsomt komme til å kreve mye, både lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Når vi i den nye AP-regjeringen nå har tatt mål av oss å utforme fremtidens og mulighetenes Norge, vil vi gjøre det med en politikk som ønsker solidariteten velkommen inn i en ny tid - med fornyet kraft og nye muligheter.

Solidaritets-begrepet rommer mye, men kan også misbrukes og feiltolkes. I disse dager, når det er konflikt i arbeidslivet og vi synes å stå foran starten på en storstreik, - stiller mange spørsmålstegn ved det uttrykket som i de senere år har vært uløselig knyttet til lønnsoppgjøret: solidaritets-alternativet. Jeg må kunne tillate meg å si at jeg skjønner godt at folk spør. For det henger ikke på greip at resultatet av flere års moderasjonslinje, basert på sunn fornuft og måtehold og solidaritet fra LO og arbeidstaker-siden, møter en grådig lønnsvekst og overflodskultur på den andre siden av bordet, i næringslivets toppleder-skikt. Og for å bruke et godt norsk uttrykk - som enkelte visstnok ikke synes at jeg som statsråd skulle tillate meg å bruke, (men jeg gjør det allikevel, - fordi jeg synes det er et godt og folkelig uttrykk som alle nordmenn forstår) – jeg sier at det er "høl i huet" - fordi alle med den minste porsjon av samfunnsengasjement synes det er " høl i huet" at de som gjør jobben og holder hjulene i sving, de som pleier de syke, steller foreldrene våre og passer på ungene våre og som underviser den oppvoksende slekt, – må slite seg ut ved å jobbe overtid, og kjøre drosje på natta for å få endene til å møtes! ...Mens et nyrikt, selvutnevnt adelsskap reiser med privatfly til prangende hyttepalasser som forsøpler våre felles natur- og rekreasjonsområder i den norske fjellheimen!

Det er høl i hue - det henger ikke på greip - og det inspirerer ikke til solidaritet – men til kamp! Vi i Regjeringen-Stoltenberg vil sette alt inn på å få bukt med en slik utvikling, som både strider mot den sunne fornuft og mot solidaritetsbegrepet.

Når det er sagt, håper vi selvsagt at de to partene, NHO og LO, er seg alvoret bevisst, og så snart som mulig finner frem til en løsning som tjener landet og som alle kan leve med. Hver dag i konflikt koster dyrt og vi er alle best tjent med at streiken ikke varer lenger enn høyst nødvendig. La meg i denne sammenheng understreke at det er de to partenes ansvar å finne en løsning, og dermed også de som sitter med ansvaret for å få slutt på en eventuell konflikt.

Framtidas velferdssamfunn

En sterk offentlig sektor har vært hjørnesteinen i utviklingen av velferds-samfunnet. Den er det i dag. Og den vil være det i framtida. En sterk offentlig sektor er garantist for at vi sikrer likeverdige tilbud til alle, for at ikke l ommeboka skal avgjøre hvilken velferd du har adgang til. På samme tid som jeg mener det er viktig at vi tar vare på og videreutvikler de velferdsgodene vi har vært med på å skape i Norge, er det nødvendig å se kritisk på deler av den offentlige tjenesteytingen i landet. Derfor har Regjeringa Stoltenberg flagget at vi ønsker å få til fornyelse av den offentlige sektor, med vekt på å få til større tjenesteproduksjon og mindre administrasjon, - for på en bedre måte å sikre landets innbyggere de tjenestene de er lovet.

Mens det i andre land har vært store budsjettunderskudd og økende statsgjeld som har tvunget fram omstilling og nedbygging av velferdsgoder, har vi i Norge muligheten til å gjøre noe helt annet:

Vi har muligheten til å fornye offentlig sektor ut fra en offensiv posisjon. Hensikten er å fornye og omstille for å styrke velferden.

En bedre organisert offentlig sektor betyr ikke at sykepleiere skal løpe fortere eller at leger skal operere raskere. Det betyr at de skal få mer tid til å være sykepleiere og leger. Det er noe som er galt når mange helsearbeidere bruker mer tid på kontorarbeid enn på syke mennesker. Det er noe galt når et stort antall politifolk må bruke mer tid på skranketjenester, vedlikehold av biler og oppgaver som ikke krever politifaglig utdanning, enn på å patruljere i gatene.

Jeg har selv venner som har jobbet i uteseksjonen med tunge stoffmisbrukere, som føler at de må bruke mer tid bak skrivebordet ved dataskjermen, på rapportering, evaluering, regnskap og budsjettarbeid, enn ute på gata sammen med narkotikamisbrukerne - for å hjelpe til å redde unge liv. Da mener jeg at er det noe helt riv ruskende galt med systemet.

Regjeringen ønsker at ressursene skal gå mest mulig til direkte hjelp og støtte for dem som trenger det. I prosessen som allerede er igang, vil vi holde en nær dialog med brukerne av velferdstilbudene, med de lokale folkevalgte og med de ansatte fagfolk og deres organisasjoner. Regjeringa inviterer altså til en bred diskusjon om de løsningene som gir best produksjon og rettferdig fordeling av velferdsgodene.

Utfordringer

Alle snakker om at Norge og nordmenn nå er rikere enn noen sinne, samtidig som alle lurer på hvorfor det ikke er penger til alt det vi ønsker?

|Hvorfor må den offentlige armoden være så stor rundt om i landets fylkeskommuner og kommuner, - når oljeinntektene strømmer inn som aldri før - i denne rikeste epoken i Norges historie? Det er ikke lett å gi enkle og lett forståelige svar på dette, men vi må lære av det den nasjonale økonomiske historien viser: Kortsiktige gleder - i form av udekkede budsjettoverskridelser - for å oppnå gode og etterlengtede felleskapsformål er farlige fristelser – som mange har falt for før oss! Men det er i sannhet å lure seg selv.

På kort tid kommer de tilbake som en boomerang, i form av oppblomstrende arbeidsløshet og høyere renter. Vi i regjeringen Stoltenberg vil sette kreftene inn for å styre landet inn på et nytt og fremtidsrettet spor, med en solidarisk og ansvarlig økonomisk politikk.

Hva er solidaritet i dag ?

Arbeiderbevegelsen i Norge jobbet i den første lange perioden for at det fattige og undertrykte flertallet i befolkningen skulle få tilgang til de samme godene som det rike mindretallet, og det målet har vi langt på vei lykkes i å få til. Fler-tallet av landets befolkning har i dag både arbeid, trygghet og velferd. Utfordringa framover vil bli å løfte mindretallet.

Internasjonal solidaritet

Å bruke første mai til å fokusere på internasjonal solidaritet har sterke tradisjoner. Det er ikke nok at vi fokuserer på solidaritet innefor Norges grenser, og bare knyttet til vår nære fremtid, - solidariteten må strekke seg lengre enn vår egen tidshorisont - til fremtidens generasjoner- og ut over våre egne landegrenser - til våre søstre og brødre i de svakest stilte landene i verden.

I dag kjemper halvparten av jordas befolkning en daglig kamp mot fattigdom. Sulten skyldes ikke at det totalt sett er for lite mat i verden,

- aldri før har vi produsert mer mat per innbygger i verden enn i dag. Problemet ligger i at verdens fattigste mennesker ikke har råd til å kjøpe maten. Altså er det her snakk om et gedigent fordelingsproblem. Etter mitt syn er fordelings-problemet viktigere enn alt annet. Som et av verdens rikeste land må det være en selvfølge at Norge fortsetter å trappe opp bistanden til den tredje verden i årene som kommer, i den internasjonale solidaritetens navn!

Fredsskapende arbeid

For at barn og voksne i andre land og regioner i verden skal kunne oppleve den samme tryggheten som vi har her i landet, vil Norge fortsette å engasjere seg for fred og forsoning, blant annet i Midt Østen. I påskehelgen var jeg på offisielt besøk hos min kulturminister-kollega i Israel, - for å være med på et storslått kulturprogram som de kalte Oslo On Stage – Oslo på scenen! Det var overveldende og gripende å oppleve hvor sterk symbolverdi Norge og Oslo har fått i Midt-Østen. Jeg hadde møter med Nobelprisvinneren Shimon Peres og enken etter den myrdede Yitzak Rabin, Leah Rabin. Jeg snakket også med en stor gruppe på over ett hundre palestinske studenter, som for første gang var utenfor flyktningeleirene i Gaza, for å være med på den norske kulturmarkeringen. Mitt hovedbudskap var at fred må skapes mellom mennesker, ikke bare mellom land, at fred ikke kan skapes bare gjennom politikernes avtaler, fred må skrives i hjertene og tankene til levende kvinner og menn.

Jeg er overbevist om at større og mer bevisst satsning på internasjonal kulturutveksling, kan gi en ny dimensjon til det fredsskapende arbeid,

og bidra til å fremme integrasjon og fredelig sameksistens mellom ulike mennesker og folkegrupper. Kunstnere har en viktig rolle å spille i arbeidet med å forhindre konflikter, fordi de er eksperter på skapende prosesser. Deres innsats genererer skapende kraft og sjelelig utvikling og åpner dører og fremmer toleranse.

Bekjemping av rasisme og nynazisme

"Europa er inne i en farlig utvikling", advarte den kvinnelige lederen for EU's nye senter for oppsyn med rasisme og fremmedfrykt, da senteret åpnet i Wien nå nylig, i begynnelsen av april. Hun sa også at en viktig grense i Europa etter 2.verdenskrig er brutt ned, - når et ytterliggående høyreparti som Haiders Frihetsparti i Østerrike, er kommet til makten. Det er svært sjelden en regjeringsdannelse har vakt så sterke internasjonale reaksjoner som denne. Folk i hele Europa støtter solidarisk opp om å vise ryggen til det østerrikske Frihetspartiet.

Jeg mener at det er helt nødvendig at vi i dag - på den internasjonale solidaritetsdagen, 1. mai, - sier høyt og tydelig at vi vil sette alle krefter inn på å bekjempe den gryende nynazismen. Ikke bare ser den ut til å ha fått sterkt fotfeste og økende tilslutning i flere av landene i sentral-Europa, - vi ser også tendenser her i Norden.

Like før jeg ble utnevnt til minister, jobbet jeg på en film sammen med min svenske venn, skuespilleren Sven Wollter, også godt kjent her i Norge fra film og TV. I likhet med flere kulturarbeidere i Sverige, er han blitt truet på livet fordi han aktivt har tatt opp kampen mot nynazismen. Det er uhyggelig å høre at han og hans familie må leve med politibeskyttelse 24 timer i døgnet, fordi han har mot til å stå for sine meninger og tale anti-rasismens sak.

Vi må gjøre alt vi kan for å tilbakevise rasismen, og bygge ned fordommene mot det ukjente. Solidaritet betyr å stå sammen, solidaritet er å vise toleranse og omsorg. Det er 1. mai`s viktigste budskap!

Heldigvis ser vi også tegn på at holdninger endres blant folk flest. Fra å se på våre innvandrere og nye landsmenn som en belastning, begynner stadig flere nordmenn å se på dem som en berikelse. Blant unger i Oslo har jeg hørt at de som ikke har klassekamerater med fremmedkulturell bakgrunn, er misunnelige på de som har det. Erkjennelsen av at det utvider horisonten å møte nye venner fra andre himmelstrøk sprer seg og får fotfeste - både blant de yngste og i foreldre-generasjonen. Mangfoldet stimulerer og gir nye impulser til landet vårt. I Arbeiderpartiet ønsker vi at morgendagens norske samfunn skal bygges på økt respekt for andre mennesker. Vi skal ha respekt for andres meninger, legning, kultur og tradisjon.

Kultur og idrett

Det ligger selvsagt meg tungt på hjertet å få snakke om kultur og om kulturpolitikk i dag. Jeg ser kultursektoren som spydspissen i utviklingen av mulighetenes Norge.

Kultur-arbeiderne og kunstnerne er samfunnets avgjørende hovedleverandører av fantasi og skaperkraft, og vil stå i fremste rekke i arbeidet med å stimulere fellesskapet til å tenke dristig og nytt og kreativt. Og idretten – med sine uttallige bidragsytere av små og store utøvere – og et innsasvillig og oppofrende støtteapparat - er blant de som har lykkes best i å bygge bro og skape fellesskap og engasjement på tvers av kulturelle skillelinjer i landet vårt. Det ser vi også her på Lillestrøm, hvor jo fotballsporten har en sterk posisjon og tradisjon, med Tom Lund som den suverene veteran og foregangmann, - kjent, fryktet og beundret over det ganske land.

Arbeiderpartiets ønske er å satse på samarbeid på tvers av sektorene innenfor kultur-og idrettfeltet, på kulturhus og flerbrukshaller - og på økt tilgjengelighet til de forskjellige tilbudene. Det er en glede for meg å kunne fortelle at nå - like før helgen - bevilget den nye Regjeringen 81 friske millioner kroner øremerkede midler fra spilleoverskuddet, som Stortinget har bestemt, til det lokale frivillige idrettslivet blant barn og unge. Så det skjer mye på dette feltet, selv om vi ennå har langt igjen, men vi er på vei i riktig retning.

I en verden der grensene viskes ut og globaliseringen er et faktum, blir kulturen et sentralt og viktig identitetspolitisk element.

Andre Bjerke sa at "mer enn fornuftige mennesker aner, er kunstnerne folkets nødvendige sanseorganer". Jeg tør påstå at kultur er like nødvendig for folk, som luft og vann. Vi omgir oss med kultur hver eneste dag, fra vi våkner til vi går og legger oss, så og si fra vogge til grav. Vi tenker bare ikke over det! Vi hører musikk, vi leser bøker, aviser og tidsskrifter, vi ser på film, vi går på teater og konserter, vi spiller og vi danser, - men fordi kultur er så naturlig for oss, glemmer vi at kulturen også er noe vi må kjempe for, noe vi må investere i for å beholde vår norske identitet og egenart, og vårt norske språk.

Uten satsning på solid offentlig støtte til kulturlivet, får vi problemer med ytringsfriheten og demokratiet. Våre kunst- og kulturinstitusjoner spiller en viktig identitetspolitisk rolle. Kulturen forener menneskene i samfunnet, og gir "vi"-følelse og samhold, og skaper møteplasser og fellesopplevelser i en verden hvor stadig flere bruker stadig større deler av sine liv isolert, alene foran en dataskjerm. Kulturen løfter håpet hos de svakeste,for i litteraturens og teatrets historiefortellinger er som oftest helten en out-sider og taper. Kulturen er kort sagt, limet i samfunnet, og de er ikke minst vår felles hukommelse. Jeg håper at jeg som kulturminister greier å stimulere til frisk pust og nytt mot i norsk kulturliv, og en synliggjøring og forståelse for de rent humanistiske, men også for de sosiale, næringsmessige og distriktspolitiske gevinster som en offensiv kulturpolitikk tilfører samfunnsfellesskapet!

Skal vi bli anerkjent ute i verden som en kulturnasjon må vi også skjerpe kvalitetskravene. Samtidig sier jeg at finkultur skal være et tabuord i min tid som kulturminister. Jeg ønsker å viske vekk motsetningsforholdet som forsøkes skapt mellom såkalt "fin-kultur" og "folkekultur". Jeg mener at dette skillet er helt kunstig og unaturlig. De to elemetene som er uløselig vevd inn i hverandre. For å få toppen, må du først ha den brede underskogen. For å få bredden trenger du toppen som forbilder og banebrytere. Dette gjelder både innefor kunst og kulturfeltet, like mye som innenfor idretten. Og klassisk musikk, opera og teater er ikke bare for de "fine" – like lite som kinofilm og populærmusikk bare er for de "mindre fine", hva nå det måtte være.

Folk i alle samfunnslag og på alle steder i landet har forskjellige interesser og smak, men det må være samfunnets ansvar at kulturtilbudene blir så mange og så forskjellige at alle får like muligheter både til utfoldelse og opplevelse!

Det er i dag en fare for at kommersielle markedskrefter styrer prioriteringene – ikke minst innenfor mediene – og da er det fare på ferde for norsk kultur og norsk språk og til syvende og sist for norsk identitet og demokrati. Derfor ser jeg det som meget viktig å sørge for at kulturspørsmålene rykker opp i førstedivisjon på den politiske dagsorden.

Igjen vil jeg si gratulerer med dagen, og ønske lykke til videre med feiringen av dagen og arbeidet fremover. La meg avslutte med et kinesisk visdomsord:

Gi meg tålmodighet til å godta det jeg ikke kan forandre,

mot til å forandre det jeg ikke kan godta,

og klokskap til å se forskjellen!

Takk for oppmerksomheten!