Kjære Ibsen-venner -

Hyggelig å være her i Nasjonalbiblioteket igjen - hvor vi i dag er samlet for å markere at det er 150 år siden Henrik Ibsens debuterte med skuespillet Catilina.

Catilina er nok et mer kjent navn i Norge enn i de fleste andre land. I vår tid, da latin og romersk historie har en mindre plass i høyere skoler, leser få elever Sallusts "Catilina" eller Ciceros taler mot denne opprøreren. Men Ibsens skuespill kjenner de fleste av oss – av omtale. Jeg tror ikke det er mange utenfor spesialistenes rekker som har lest skuespillet, og enda færre har vel sett det oppført. Det er satt opp flere ganger – også i moderne tid. Selv husker jeg best en storslagen fremførelse i det mektige steinbruddet i Fjæreheia utenfor Grimstad!

Når det gjelder et verdensnavn som Ibsen blir selvfølgelig alt han har sagt, skrevet og gjort, interessant. Skuespillet Catilina ville ikke alene gjort sin opphavsmann berømt. Likevel er det ting ved skuespillet som peker frem mot den modne Ibsen.

Jeg maa, jeg maa, saa byder mig en Stemme,
i Sjælens Dyb, og jeg vil følge den; -

Begynnelsen av skuespillet er velkjent, det siteres ofte i mer humoristiske sammenhenger, og oppfattes vel av mange som noe stivt oppstyltet. Likevel var det vel nettopp slik Ibsen følte det da han gikk i gang med Catilina.

Under sine forberedelser til artium gjennomgikk Ibsen Sallusts "Catilina" og Ciceros taler, og han skal ha brent av lyst til å opponere mot den tradisjonelle oppfatning av opprøreren Catilina. Ibsen følte seg vel i slekt med denne ruinerte aristokraten. Skuespillet, som ble skrevet i 1848-49, ble utgitt i Christiania i 1850, på eget forlag. Det var en liten uanselig bok på 125 sider, med papp-permer, og trykt med frakturskrift. Ibsen fikk ikke stykket oppført, og heller ikke utgitt på vanlig måte. Pseudonymet Brynjulf Bjarme prydet tittelsiden på boken, som ble solgt i 40 eksemplarer. Skuespillet fikk liten oppmerksomhet utenfor studentkretsen i Christiania.

Men for å sitere Ibsen: "Når utgangspunktet er som galest, blir titt resultatet originalest". Og resultatet – Ibsens samlede diktning – ble både original og omfattende.

Det var lang vei å gå for Ibsen fra "Catilina" til "Vi døde vaagner" og norsk litteraturs største verdensnavn er vel verd en utstilling som markering av 150-års dagen for hans debut. Som kulturminister er det med stor glede jeg deltar i en slik markering av en av våre aller fremste norske diktere.

Jeg takker de ansvarlige for at utstillingen er blitt til, og håper den får den oppmerksomhet den fortjener.

Med dette erklærer jeg utstillingen for åpnet.