Kulturminister Ellen Horn

Pakistans nasjonaldag

Ekeberg Idrettshall, 19. august 2000

Ærede forsamling, - kjære venner!

La meg først takk for invitasjonen. Jeg er glad for å være sammen med dere her i kveld. De fleste av dere er i den heldige situasjon at dere kan feire 2 nasjonaldager – nemlig den norske på 17. mai og den pakistanske frigjøringsdagen som er den 14. august! Gratulerer!

Jeg er en av de som har fått gleden av å komme til Pakistan. Før jeg ble kulturminister - da jeg var teatersjef på Nationaltheatret, fikk jeg muligheten til å lære deres land å kjenne, og se hvor vakkert det er - og hvor rikt det er på tradisjon og kunst og kultur. Jeg besøkte Lahore – og mine venner og skuespiller-kolleger Usman og Sameena Peerzada - som mange av dere også sikkert kjenner fra pakistansk film og fjernsyn. I 1994 spilte Sameena en overbevisende og gripende Nora i "Et Dukkehjem" i et av gjestespillene under Nasjonaltheatrets Ibsen-festival. Hun gjorde et enormt inntrykk på oss alle, og gjennom sitt overbevisende spill overbeviste hun alle om at dypt i våre hjerter har vi alle de samme universelle problemer, enten vi lever i Pakistan eller Norge.

For meg føles det spesielt viktig å være her sammen med dere i kveld, etter den siste ukens debatt om nynazistenes ønske om å marsjere i Oslos gater. Det overveldende oppmøtet til den antirasistiske markeringen på Youngstorget tidligere i dag, var et bevis på det sterke engasjementet mot rasistiske holdninger i dagens Norge. Det er jeg stolt av.

For det norske samfunnet er alle våre nye landsmenn med ulik kulturell bakgrunn en enorm berikelse. Hvordan ville det bli i Oslo hvis alle med innvandrer-bakgrunn valgte å bli hjemme fra jobben én dag? Samfunnet ville stoppet opp!

Den pakistanske koloni har spilt en viktig rolle i utviklingen av landet vårt, siden innvandringen startet på begynnelsen av 70-tallet. Da måtte mange ta de tøffeste jobbene, - i de store fabrikkene, i renholdsbransjen og i hotell- og restaurantnæringen. Senere har pakistanerne gjort seg gjeldende på de fleste samfunnsområder, og det er gledelig at dere også deltar aktivt i politikken. Det er i dag 7 representanter i Oslo Bystyre som har pakistansk opprinnelse, og landets første og eneste stortingsrepresentant med innvandrerbakgrunn er også opprinnelig fra Pakistan. Shabaz Tarick har jeg gleden av å samarbeide tett med, i og med at han sitter i kulturkomitéen på Stortinget.

Som kulturminister synes jeg det er viktig å peke på at norske pakistanere har beriket Norge med ny håndverks-kompetanse, og gitt viktige impulser til en rekke rike kulturuttrykk, som musikk, dans, teater og film, og sist men ikke minst har dere tilført herlige nye mattradisjoner.

Noe av essensen i vårt nye flerkulturelle Norge er og må være respekt for demokrati og menneskerettigheter. Heller ikke dette er noe som er fastlagt en gang for alle. Det dreier seg om en kontinuerlig utprøving av hva disse begrepene innebærer. Her har pakistanere i Norge gitt viktige bidrag. Sammen lærer vi toleranse og verdien av mangfold. Og dette er noe som foregår i dagliglivet, ikke bare i festtalene, selv om dette virkelig er en fest.

Respekt for demokrati og menneskerettigheter er også et av flere felter der pakistanere i Norge kan utføre en brobyggerrolle mellom det norske og pakistanske folk. Vi håper at det snart blir frie valg og en sivil regjering i Pakistan.

Jeg har en sterk tro på kulturens rolle som en drivkraft i fremme av integrasjon og fredfull sameksistens. Dere har gjort pakistansk kultur i vid forstand til enda en side av det norske samfunn, som nå fremstår som et langt rikere samfunn. Vi er meget takknemlige for dette.

Men hvem er det egentlig vi takker? På et tidspunkt ble det å være norsk pakistaner en del av det norske. Vi snakker ikke lenger om "dere" og "oss". Jeg tror begge befolkningsgrupper har kommet et langt skritt bort fra å tenke slik. Vi godtar at det er mange av "oss", at vi er blitt et farverikt fellesskap.

Ikke minst tror jeg at dette gjelder blant våre barn - som nå vokser opp sammen i barnehage og skole. I forbindelse med Oslos tusenårsfeiring var jeg tilstede i Middelalderparken nede på Vøyenenga, og overvar et historisk opptog som skolebarna i Oslo indre øst hadde laget. Det vrimlet av barn med forskjellige hudfarger og nasjonaliteter, det myldret frem gutter og jenter av indisk, tyrkisk, kinesisk, norsk og pakistansk opprinnelse.

Sammen fremstilte de hovedstadens historie fra middelalderen og frem til i dag gjennom musikk, dans og sang og spill! Det var en imponerende forestilling, og en stor tankevekker. Jeg husker at jeg tenkte: gjennom kulturen tømres fellesskapet!

Vi har kommet et stykke. Og vi har en lang vei å gå sammen. Vi lever i det flerkulturelle Norge samtidig som vi forsøker å skape det. Å finne frem til de nye fellesnevnerne er en berikende prosess, men den kan også oppleves som uoversiktlig. Det er nettopp dette som kjennetegner endring og nyskaping. Balansegangen mellom å ivareta gamle tradisjoner og å skape de nye, er en øvelse som vi bare sammen kan mestre.

Gratulerer med nasjonaldagen!