Kulturminister Ellen Horn

Åpning av Ibsenfestivalen

Nationaltheatret, 31. august 2000

Mens lien gulner, og skogens flor

for løvfall-stakken må vike,

her vier inn vi en urtegård

for åndens evige rike.

Den ligger høyt på klippegrunn,

den står med murer trygge; -

Gud signe mildt fra denne stund

det verk vi her fikk bygge!

Slik hyller han,

den gamle mester,

sinnets,

ordets

yppersteprester,

den skapende tanke,

idéenes prelater,

enhver som virker

i pakt med sin ånd,

så også alle ved vårt Nationaltheater.

Da er det vel bare som seg hør og bør

at det her ved vårt lands hovedscene

holdes en fest,

en storslått festival,

for ham som står der ene og alene,

høyt på den fornemste pidestall.

Henrik Ibsen var teatrets mann,

kjente dets ånd,

puls og sjel.

Her var det han begynte sitt lange virke,

for teatret var det han levde sitt liv.

Det var for teatret han skrev,

teatret lå der i hans hjertevev

og ble til slutt hans diktermerke.

Keiseren er der i hans verk,

ja, Galileeren er der med,

jarler og kongsemner på rekke og rad,

hærmenn,

høvdinger,

samfunnets støtter.

En folkefiende med meningers mot,

en Peer som lyver,

som snubler og svikter,

den søkende idealist med sjelen i brann,

de er der alle,

hver eneste en,

levende,

stormende,

kvinne og mann.

Nora,

Helmer,

Hedvig og Rosmer,

vi kjenner dem alle som var vi i slekt.

Selv Fruen fra havet er der fordekt,

som en av våre aller kjæreste.

Bøygen sto der på festivalens vei,

farene var mange for både feil og fall,

navnløse som troll i Dovregubbens hall.

Men pågangsmot og uslitelig vilje

førte verket videre og Bøygen forbi.

Festivalen vil leve,

la det være sagt,

man dør ei midt i femte akt.

Hedda,

tenk det,

at jeg på scenen kan stå,

som minister for kultur,

diktning og teater,

og ønske velkommen,

på denne dag,

til en fest vi her har bygget i lag.

Det rører mitt hjerte,

fører tårer til øyet,

jeg takker for alt,

lar mitt hode bøye.

Så vær da viet til sjelerøkt,

du åndens fredlyste have!

Det frø som legges, det spire trygt

utover slektenes grave!

Mens lien gulner, og skogens flor

for løvfall-stakken må vike,

her vier inn vi en urtegård

for åndens evige rike.

Den ligger høyt på klippegrunn,

den står med murer trygge; -

Gud signe mildt fra denne stund

det verk vi her fikk bygge.

(Med dette gir jeg ordet til Hans Kongelige Høyhet Kronprins Haakon).