Kjære Molde-venner, kjære musikere, arrangører, festivaldeltakere og jazzelskere i alle aldre! - Gratulerer med dagen – med den 40.de jazzfestivalen i Molde!

Jeg sier aller først tusen takk for invitasjonen til å åpne årets festival. Jeg står her i dag som en stolt og lykkelig og takknemlig kulturminister. Dette er en stor ære. - Hvem skulle trodd at noe sånt skulle skje - den gangen jeg for mange år siden var her for første gang, - og ruslet spent oppover bakkene til Idrettens Hus, - klokka to, en magisk natt, - for å høre på Miles Davies. Svein kom kjørende forbi oss i Cadillac’en sin med Miles i baksetet, og Miles vinket skjelmskt til oss, min jazzmusikermann Jon og jeg kranglet om hvem det egentlig var han Miles vinket til, Jon eller meg!

Jeg har for øvrig ikke mottatt protester fra noe hold mot at jeg utfører dette oppdraget i dag. Min habilitet som statsråd har vært gjenstand for mye oppmerksomhet når det gjelder teatersaker, men foreløpig har ingen tatt opp habiliteten i forhold til mine personlige relasjoner innen jazzen! Gudskjelov! Jeg står fritt til også å kjempe jazzens sak i min nye posisjon, og jeg lover å gjøre mitt beste!

Det er fantastisk å være tilbake i Molde! Igjen skal jeg få komme hit og nyte musikken og stemningen, og treffe venner fra fjern og nær, nyte jazzen, føle pulsen i Storgata og rundt i alle de forskjellige konsertlokalene, se på utstillingene og dra på øytur til spekemat og nogo attåt – ute på Hjertøya. Det er stort for en statsråd. Til hverdags blir det så liten tid til familien!

Molde-festivalen er blitt et eventyr som knapt noen kunne drømme om den gangen i 1961, da Kikkan Sættem og Petter Peterson og andre ildsjeler fikk idéen til en liten jazzfestival som strakte seg over en helg. Den første jazzfestivalen i Europa! Kjell Karlsens Orkester var en av attraksjonene den gang, - slik de er det her i dag. Det var også trompetisten Benny Baily , som skal bidra på scenen her, like etter meg! Baily var forresten den første svarte musikeren som kom til Molde har jeg latt meg fortelle! Fortsatt går det gjetord om hvor stor oppsikt han vakte blant folk i Moldes gater den gangen for førti år siden, da han ruslet rundt på torget her. Jeg synes det er fantastisk at både Benny Baily og Kjell Karlsen er tilbake på scenen i år også – 40 år senere! Det sier noe om tradisjon og kontinuitet, som er en forutsetning i utviklingen av jazzen. Det sier også noe om utviklingen i Norge, som siden den gangen har utviklet seg til et stort flerkulturelt mangfold hvor ulike hudfarger er blitt en del av hverdagen. Og mens musikerne i 1961 måtte benytte seg av tog, buss og båt har Molde i dag en kjærkommen flyplass! Som gjør det enklere å frakte gjester fra hele verden.

I 1961 hadde Karlsen og Baily med seg Ole Jacob Hansen på trommer, men dessverre er ikke Ole Jacob her i dag. Vårt miljø i Norge er så lite, og det merkes så veldig godt når noen blir borte. I dette historiske året 2000 mistet norsk jazz to av sine sentrale veteraner: En av våre største musikere – stilskaperen – feinsmäckeren – trommeslageren – Ole Jacob Hansen, og en av våre største ildsjeler og inspiratorer og brobyggere – jazz-mammaen personlig, Randi Hultin – hun som Sony Rollins kalte for "Our Norwegian Angel of the Arts." Begge var gode venner – som forlot oss akkurat på den tiden jeg ble utnevnt til kulturminister. Deres minne skal vi alle ta godt vare på!

Når jeg nevner Ole Jacob og Randi her i dag, er det fordi jeg mener de representerer to helt avgjørende drivkrefter, som ingen jazzfestival i verden kan greie seg foruten: Musikerne og ildsjelene. Først og fremst musikerne! De er de viktigste fordi de gir alt de har og litt til, de deler sin musikk og sine følelser med oss, og fyller oss med rytme, glede og inspirasjon.

Men nesten like viktige er ildsjelene – igangsetterne og bakkemannskapene – det frivillige støtteapparatet, fordi de tar vare på oss og legger alt til rette, både for musikerne og for oss som publikum. Moldefestivalen er kjent for høyt kvalitetsnivå, ikke bare på musikerne, men også på støtteapparatet. Her skapes det en intim atmosfære som ramme omkring det kreative samspillet på de mange scenene i byen, og det er kanskje denne intimiteten som gjør Molde så attraktiv for musikerne rundt om i verden. De lengter alltid tilbake, og blir alltid blanke i øynene når de hører navnet, Molde! Det har jeg selv registrert mange ganger.

Jazzfestivalen her i Molde har bidratt sterkt til at Norge er vel plassert på det kulturelle verdenskartet, og til at Molde nevnes med respekt blant jazzkjennere i alle land. Ikke minst takket være Molde, er norsk jazz i dag i høyeste grad internasjonal. Her er det knyttet bånd og utviklet relasjoner som har fått store ringvirkninger. Norsk jazz opererer i toppsjiktet på verdensmarkedet, mens det norske jazzpublikummet er fortrolige med de store internasjonale artistene. Svært få i Norge er klar over hvilken anerkjennelse norske jazzmusikere nyter ute i Europa og i USA. Hele verden er deres arena. Jeg kan nevne Terje Rypdahl, Ketil Bjørnstad og selvfølgelig Jan Garbarek, Arild Andersen og min mann Jon Christensen som står på scenen her rett bak meg, er også to av dem - som spiller og spilles overalt!

Som kulturminister er en av mine ambisjoner å gjøre en innsats for å få mer oppmerksomhet rundt norsk kunst og norske kunstnere i utlandet, og en mer profesjonell organisering av formidlingen av norsk kunst utenfor landets grenser. Musikerne og ildsjelene i Molde og deres ukuelige innsats har mye å lære oss. De har et imponerende nettverk, og er dyktige til å bygge allianser. Erfaringene fra jazzen kan komme resten av kulturlivet til nytte, når vi ønsker å nå tydeligere ut i verden.

Årets program bærer preg av mangfold. I de kommende dager vil publikum her i Molde få oppleve hele spekteret av det som hører musikkformen til, den rike rytmiske utfoldelsen og den ukuelige frie improvisasjon, er vel selve kjennetegnet, som gjør jazzen unik.

Jazzfestivaler er et sted for jazzelskere. Selvsagt. Men festivaler er noe mer. De er arnested for videreutvikling. Molde Internasjonale Jazzfestival er så viktig fordi den er stor, den har bredde, den trekker artister fra fjern og nær. Her møtes generasjoner og stilarter. Det er flott at så mange unge, nye jazzmusikere inviteres med på programmet! Aldri før har så mange nye, unge talenter vært presentert på ett brett! Det betyr at det kommer til å skje noe vesentlig her i Molde under de kommende festivaldagene, noe som vil bety noe for jazzens videreutvikling. Kanskje merker vi det, kanskje merker vi det ikke. Men stille og umerkelig sniker det seg inn en ny nyanse, en ny tone. Hvem vet hva som vil komme i årene fremover fra yngstemann i laget her bak meg, saksofonist Håkon Kornstad? Møtet mellom ham og de to veteranene kan få uanede konsekvenser. Nok en gang er Molde møteplassen!

Denne festivalen vil bety noe, det er jeg overbevist om. Ikke bare for jazzen, ikke bare for den enkelte utøver, men for norsk kulturliv overhodet. Molde by må være veldig stolt av seg selv, og har all ære av en enestående innsats for jazzen som kunstform. Arrangementer som dette favner langt utover dagen i dag, og utover fylkesgrensene til Møre og Romsdal. Molde Internasjonale Jazzfestival styrker ikke bare musikklivets, men hele landets selvfølelse.

Med glede og forventning erklærer jeg Molde Internasjonale Jazzfestival for åpnet. Jeg har også fått æren av å introdusere Kjell Karlsens Orkester, skreddersydd i anledning av 40-års jubiléet, med Tom Olstad på trommer, Erik Amundsen på bass, Per Halvorsen på saksofon og hedersgjesten Benny Baily på trompet! Vær så god!