Kjære venner,

La meg aller først få fremføre en takk til Tove Karoline Knutsen. Jeg vil takke både som privat person og som kulturminister, for at hun takket nei! Slik at jeg fikk muligheten til å takke ja til jobben som kulturminister – som jeg er meget glad for! Jeg takker også som kulturminister på vegne av Festspillene i Nord-Norge for at hun valgte å bli her! Det er viktig for Festspillene i Nord-Norge å beholde henne som ressurs!

Gratulerer med dagen!

Igjen står vi foran åpningen av Festspillene i Nord-Norge, nummer 35 i rekken. Et imponerende høyt tall.

Men Festspillene i Nord-Norge har ikke bare en lang tradisjon å vise til. I dag er festspillene solid innarbeidet og har nasjonal tyngde. I tillegg er det det eneste festspill ved siden av Festspillene i Bergen med såkalt knutepunktstatus. Det er en status som gir forpliktelser både i forhold til programprofil og kunstnerisk nivå. I programvalget må det foretas en balansegang mellom det eksperimentelle og det velkjente. En titt på årets program synes å bekrefte at man her igjen har greid dette.

Stiftelsen ’Festspillene i Nord-Norge’ har som formål å styrke det kunstneriske og kulturelle liv i landsdelen. Dette kan gjøres på flere måter. Derfor er det ikke overraskende at et festspill med en så lang historie som den Festspillene i Nord-Norge har, gjennom årene har fått både ris og ros. Således er det med den største interesse vi følger utviklingen og registrerer signaler om endringer. Vi skal alltid være åpne for endringer. Det er da vi kommer fremover. Men også i endringene er det viktig å se tilbake på det som var. Tradisjon og fornyelse er to sider av samme sak. Årets program vitner om forståelse for dette.

Et nord-norsk festspill skal selvfølgelig ha forankring i Nord-Norge. Kunstnere og kulturarbeidere som bor og arbeider her, eller på annen måte har tilknytning til landsdelen, skal stå sentralt i programmet. Men samtidig skal det ikke bli lokalt. Igjen må jeg gi min honnør til arrangørene. Dette er et festspill hele landet kan være stolt av!

Jeg vet at Festspillene i høyeste grad preger vertsbyen i de dagene arrangementene varer. Naturlig nok. Slik har det vært, og mindre blir det nok ikke i år. Her legges det opp til folkefest og arrangementer både innendørs og i friluft. Barna er som vanlig heller ikke glemt, de får sitt eget festspill med egne forestillinger. I tillegg blir barnas egenaktivitet tatt godt vare på gjennom verksteder av ulik slag, der barna under veiledning av voksne kunstnere og kulturarbeidere får gi uttrykk for sin egen kreativitet. Jeg nevner dette spesielt, fordi jeg ser kulturtiltak for barn og unge som en helt vesentlig oppgave innen det organiserte kulturlivet.

Årets program avspeiler tydelig at Festspillene er tilbake på nordnorske hender. Det er bygget opp rundt temaet "Kulturmøtene på Nordkalotten", der det tas utgangspunkt i at ulike kulturer har vært på vandring – og er det fremdeles. Jeg legger med særlig glede merke til det grønlandske innslaget - velplassert i år - da det er 1000 år siden Leiv Eriksons vinlandsferder ble foretatt.

Tradisjonen tro lar også i år Festspillene en utvalgt gruppe kunstnere stå sentralt. Markeringsdistriktet eller regionen er i år Kåfjord, Kvænangen og Nordreisa. Markeringsdistrikt lyder bra. Det gir nærhet til publikum, nærhet til kunstnerne, nærhet til kunsten. Dessuten: Nordnorsk kultur har mye å gi, ikke bare til befolkningen i egen landsdel, men til alle i vårt land.

Vi trenger Festspillene i Nord-Norge. Jeg sier ikke det for å smigre. Med over en menneskealder bak seg, trenger ikke Festspillene i Nord-Norge smiger. Hva jeg mener er at et festspill, så sterkt forankret i landsdelens egen tradisjon og kultur, har en egenverdi som gjør det nødvendig. Festspillene i Nord-Norge har et lynne som setter dem i en særstilling blant kulturfester i vårt land. Derfor ønsker jeg også her å benytte anledningen til å takke alle dem som er knyttet til arrangementene, alle ansvarlige , medarbeidere, kunstnere og publikum. Det er med felles innsats produktet blir skapt. Takk alle sammen.

Jeg har registrert at en artikkel i avisen Nordlys for et par år siden påsto at festspillene har et geriatrisk problem. Jeg skal innrømme at jeg har skuet litt ekstra grundig ut over dagens forsamling. Selv om jeg ikke er enig i artikkelforfatterens definisjon av geriatrisk alder – som var satt til 50 år – lyder påstanden om at de fleste av publikum er over 50 år, oppsiktsvekkende. Ved en velvillig registrering der all tvil kommer tiltalte til gode, synes det å være klart at det er et på alle måter ungdommelig publikum som har møtt frem her i dag.

Men uansett er det ikke alderen det kommer an på. Vårt kulturliv er for alle, vi har ulike preferanser, det er så. Men er det kvalitet over det som presenteres, vil også folk komme, ung som gammel, og de vil la seg engasjere og rive ned. I så måte føler jeg meg trygg på Festspillene i Nord-Norge.

Det er derfor med glede og stor optimisme jeg erklærer årets Festspillene i Nord-Norge for åpnet.