Tale av Statssekretær Roger Ingebrigtsen

Har de frivillige organisasjonene en framtid? Trenger samfunnet organisasjonene?

Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH), Oslo, 31. august 2000

Jeg takker for invitasjonen til å holde åpningsinnlegget på konferansen, og antar at bakgrunnen for at henvendelsen ble rettet til Kulturdepartementet, er knyttet til det faktum at arbeidet med frivillighetsmeldingene, St. meld. nr. 27 (1996 – 1997) Om statens forhold til frivillige organisasjoner, og tilleggsmeldingen til denne, St. meld. nr. 44 (1997 – 1998), ble forankret i dette departementet.

Det er likevel slik, at arbeidet med å koordinere statens forhold til de frivillige organisasjonene er lagt til Arbeids- og administrasjonsdepartementet.

På denne bakgrunn, og med et lite skråblikk på arbeidstittelen for innlegget, kan det være grunn til å mene at arrangøren, gjennom min tilstedeværelse som statssekretær i Kulturdepartementet, har engasjert feil person til å spå, eller tilkjennegi, statlige forestillinger om de frivillige organisasjoners framtid. Staten forholder seg imidlertid til frivillig sektor gjennom en rekke fagdepartementer, så også Kulturdepartementet. Det er viktig at departementene, og de frivillige organisasjonene selv, har et aktivt og bevisst forhold til samfunnet, og ikke minst forholdet seg imellom.

For å kunne si noe meningsfylt om de frivillige organisasjonenes framtid er det viktig å forstå deres historiske forankring i norsk kultur og samfunnsliv.

I flere hundre år har sivile, frivillige sammenslutninger vært en viktig del av det norske samfunn. Røttene til de eldste landsomfattende organisasjonene går tilbake til 1840-årene, mens andre former for sivilt samarbeid knyttet til dugnadsordninger, kollektive hjelpetiltak og lokalt samvirke har forankring atskillig lenger tilbake i tiden.

Til å begynne med var organisasjonene økonomisk uavhengige av staten, hovedtyngden av midlene kom fra innsamlinger og medlemsbidrag.

I de frivillige organisasjonene gikk holdningsskapende arbeid og praktisk innsats hånd i hånd. De største organisasjonene hadde flere tusen lokale lag, og den kollektive ånden blant medlemmene, følelsen av å tilhøre et fellesskap, ble først og fremst skapt gjennom omfattende lokale aktiviteter. Så å si all organisatorisk arbeidsinnsats ble skapt av medlemmene selv. Det personlige engasjementet var fundamentet for en omfattende frivillig innsats.

Framveksten av den moderne velferdsstaten førte med seg grunnleggende endringer i forholdet mellom staten og organisasjonene. Bakgrunnen for disse endringene var først og fremst den sterke utvidelsen av det offentlige ansvarsfeltet. Gradvis økte det offentlige engasjementet på områder der frivillige sammenslutninger tidligere hadde vært enerådende. Det gjaldt helse- og sosialfeltet, barn og unges oppvekstforhold, idretts- og fritidsaktiviteter, friluftsliv, nærmiljø, naturvern, sang og musikk og andre kulturaktiviteter.

Til tross for den sterke veksten i det offentlige velferdsengasjementet har tallet på frivillige organisasjoner vært stigende i hele etterkrigsperioden. Fra 1945 til 1985 økte tallet på landsomfattende frivillige organisasjoner fra 752 til 1695.

I mange sammenslutninger la økt samarbeid med statsforvaltningen grunnlaget for en styrking av de nasjonale sekretariatene. For å kunne fremme sine syn og argumenter på en profesjonell måte, ble det for mange nødvendig å styrke kompetansen gjennom ansatt personale med bl.a. det for øye å påvirke statens ressursfordeling. Den sterke veksten i samarbeidsarenaer mellom staten og organisasjonene og i statlige bevilgninger til deres formål, la med andre ord grunnlaget for en sekretariatsutbygging med mange ansatte. Det er i første rekke innen de større sammenslutningene en kan spore denne utviklingen.

For mange organisasjoner er det en utfordring å innrette virksomheten slik at lokalleddene får den støtte og de ressurser som trengs. For å kunne styrke det lokale arbeidet kan det for enkelte være nødvendig å innrette en større del av den betalte virksomheten i det sentrale apparat mot de lokale foreningene. Regjeringen vil på sin side legge vekt på å utforme offentlige støtteordninger slik at statlige midler i størst mulig grad kommer forenings- og lagsnivået i organisasjonene til gode.

Utviklingen av samarbeidsrelasjoner mellom statsforvaltning og sammenslutninger har ikke vært samordnet, men styrt av utviklingen på det enkelte delfelt. Slik har ulike deler av forvaltningen utviklet sitt eget syn på og sin egen praksis i forholdet til sammenslutningene. Statlig politikk overfor frivillige aktiviteter har derfor fått et sektorisert preg.

Dette kan skyldes flere forhold. Jeg vil imidlertid understreke at frivillige organisasjoner på ingen måte er en entydig, klar og enkelt definerbar størrelse. Det vil nødvendigvis være store forskjeller mellom sosial- og humanitære organisasjoner, idrettsorganisasjoner, kulturorganisasjoner, religiøse og livssynsorganisasjoner, for å nevne noen av de mange kategorier av frivillige organisasjoner som finnes.

Forskjellene er ikke bare av tematisk karakter, men kommer også til utrykk gjennom åpenbare struktur og kultur variasjoner. I noen tilfeller fremstår frivillige organisasjoner med sterke, og gjennomprofesjonelle sentral ledd, hvor det frivillige arbeidet i første rekke foregår i lokalsamfunnene, i lokale lag og foreninger. Andre organisasjoner igjen, begrenser seg til et lite og frivillig sentral apparat. Mangfold og ulikheter er således et langt mer karakteristisk trekk ved organisasjonene i frivillig sektor, enn ensformighet og likhet.

I HSH-rapporten Frivillig sektor– Verdiskaper og velferdsleverandør i et demokratisk samfunn, en rapport som for øvrig vil bli nærmere presentert på denne konferansen, blir det pekt på en rekke forhold som understreker de frivillige organisasjonenes samfunnsmessige betydning. Deler av datagrunnlaget i rapporten er hentet fra Johns Hopkins-studiet – et større prosjekt som Kulturdepartementet har bidratt til i gjennomføringen av. Departementet er derfor kjent med de data som HSH legger fram, og flere av de elementer som her er trukket fram er også understreket i
St. meld. nr. 27 (1996-97 ) Om statens forhold til frivillige organisasjoner.

For det første er de frivillige organisasjonene viktige samfunnsaktører i kraft av det arbeidet de utfører. Innenfor så å si alle samfunnsområder finner en organisasjoner engasjert i arbeidet for en sak, en gruppe eller et standpunkt. Hvert år nedlegges mange tusen timer i arbeidsinnsats for fellesskapet, og mange millioner kroner skytes inn som gaver, kontingenter eller andre former for bidrag. Mange av de velferdsordningene som i dag drives og finansieres i offentlig regi, har sin opprinnelse i frivillig engasjement. Uten organisasjonenes bidrag ville velferdsstaten ikke hatt den utforming som den har i dag.

Selv om en rekke av de gjøremålene som tidligere var frivillig ansvar nå er overtatt av det offentlige, er det fortsatt en statlig oppgave å stimulere til økt frivillig engasjement og til at mangfoldet av frivillige organisasjoner opprettholdes.

For det andre er de frivillige sammenslutningene viktige som demokratiske aktører. De utgjør en viktig del av det sivile samfunn, handlingsfeltet som befinner seg mellom staten, markedet og familien. Vi kan på mange måter si at de utgjør et beskyttende lag mellom staten og markedet på den ene siden, og enkeltindividet på den andre. Frivillige organisasjoner tar ofte på seg uegennyttige talsmannsfunksjoner, og representerer svake grupper som f.eks. barn, flyktninger og asylsøkere. Grupper som har behov for at andre fremmer deres sak. Vi trenger denne type organisasjoner for å kanalisere politiske, moralske, økonomiske og kulturelle impulser fra befolkningen inn i det offentlige rom. For at den offentlige meningsdanningen skal fungere, kreves selvstendige sammenslutninger som er i stand til å formidle deltakernes synspunkter fra den sivile sfæren og inn på de offentlige beslutningsarenaene.

Et mangfold av sivile, selvstendige sammenslutninger er altså et viktig vilkår for at demokratiet skal kunne fungere etter sine forutsetninger. Sammenslutninger samler individer med ulike verdier og formidler deres synspunkter inn på den offentlige arenaen. Autonome sammenslutninger er en garanti for at det kritiske elementet i sivilsamfunnet blir ivaretatt.

De fleste frivillige sammenslutninger er bygget opp på demokratiske prinsipper, der medlemmene er de egentlige "eiere" av organisasjonen og dens tiltak. Det demokratiske elementet i de frivillige organisasjonene består i at medlemmene utøver sin eiendomsrett gjennom å bestemme hva sammenslutningen skal stå for, og hva den skal drive med. De tillitsvalgte skal ideelt være bærere av medlemmenes preferanser.

For det tredje skaper organisasjonene sosiale fellesskap. Bånd til andre mennesker er en forutsetning både for å bli formet som et sosialt vesen, og for identiteten som samfunnsmedlem. Deltakelse i sosiale fellesskap er også en viktig forutsetning for å få tillit til andre, og for sosial trygghet.

Selv om frivillige organisasjoner er bygget opp rundt ulike formål, så har de én viktig egenskap felles, nemlig evnen til å bygge og vedlikeholde identitetsskapende fellesskap.

Det kan dreie seg om grupper med religiøse eller humanitære verdier, eller fellesskap der oppslutning om en felles idéplattform samler deltakerne. I organisasjoner som fremmer hobbyer, idrett og kulturaktiviteter, samles folk med felles interesser, og sosial samhørighet oppstår når de realiserer sammenslutningens formål.

I andre sammenhenger kan drivkraften være ønsket om å skape et tilbud som er annerledes enn det myndighetene står for. Bak et museum, en skole, et aldershjem, et idrettsanlegg, et kulturhus eller et eldresenter kan det stå en gruppe entusiaster som samles for å realisere en idé de tror på. Fellesnevneren er gløden, for den gode sak som et mål i seg selv, eller som et virkemiddel for å realisere en mer overordnet idé.

Den meningsbærende evnen skiller frivillige sammenslutninger fra kommersielt virke og offentlige velferdstiltak. I markedet bringes mennesker sammen som konsumenter, eller kunder rundt kjøp og salg av varer og tjenester. Offentlige velferdsordninger formidler faglig kompetanse, økonomisk trygghet og medisinsk behandling. Den som mottar offentlige velferdsytelser befinner seg gjerne i en mottakerrolle, med status som klient eller bruker. Felles for disse rollene er at de som oftest er individuelle, de forutsetter ikke at individet er knyttet til noe fellesskap, og rolleutøvelsen skaper sjelden noen form for tilhørighet.

For det fjerde har frivillige sammenslutninger en evne til å skape tillit i samfunnet. Fordommer, skepsis og motvilje mot mennesker fra andre kulturer, aldersgrupper eller samfunnslag bunner ofte i manglende kjennskap til hva de står for. Frivillig virke kan bidra til å bygge ned slike fordommer. Områder som har vel fungerende nettverk av frivillige aktiviteter, vil kunne utvikle en sosial kapital i befolkningen som også kan bidra til å redusere fremmedgjøring og mistro. Men alt for tette organisasjonsnettverk kan også bidra til å sementere fordommer og negative forestillinger om andre.

En femte begrunnelse er at organisasjonene gjennom sin evne til å skape engasjement og deltakelse, og gjenom deres virke er en sentral arena for kunnskapsformidling og læring . Organisasjonenes rolle som kunnskapsformidlere kan utøves på flere måter. Frivillige organisasjoner forvalter ofte store mengder kunnskap som gjennom f.eks. folkeopplysning og informasjonskampanjer bidrar til å øke den generelle forståelse i samfunnet for et tema eller problem. Gjennom deltakelse i organisasjonslivet kan medlemmene tilegne seg kompetanse innen enkeltsaker og -områder, og i mange tilfeller også generell kunnskap om samfunnet. Organisasjonsdeltakelse gir trening i å arbeide sammen i grupper, og gir også øvelse i lederskap.

Et sjette argument for viktigheten av frivillige sammenslutninger, er deres bidrag til et samfunnsmessig mangfold. Samfunnet består av grupper med ulik kulturell og verdimessig forankring, og ulike oppfatninger av hva som er meningsfulle og tilhørighetsskapende aktiviteter. Et mangfold av frivillige sammenslutninger er et gode i seg selv, fordi de muliggjør verdi- og interessefellesskap på ulike premisser. I løpet av det siste tiåret har forståelsen av Norge som et flerkulturelt samfunn økt. Mennesker fra andre kulturer kan knytte seg til det spesifikt norske gjennom språk og utdanning samt sosial, økonomisk og politisk deltakelse. Men de har også behov for å ivareta sin egenart, noe de kan få til gjennom frivillig egenorganisering.

Frivillig sektors samfunnsmessige betydning skulle således være vel kjent og dokumentert. Det er likevel slik at en rekke organisasjoner opplever sviktende oppslutning. Dette kan skyldes flere forhold, og må ses i sammenheng med utviklingen i samfunnet.

Økt velstand (dvs. økonomisk frihet)

Utviklingen innen informasjons- og kommunikasjonsteknologi

Individualisering

Globalisering

Et mer komplekst og pluralistisk samfunn

Endrede familiestrukturer..

for å nevne noen..

Synkende oppslutningen kan være et resultat av at virksomheten ikke oppfattes som attraktiv, og at organisasjonene framstår som gammelmodige og tungdrevne.

Det kan kanskje være grunn til å spørre om organisasjonene er i utakt med samfunnsutviklingen, og om de danner gode og naturlige rammer for morgendagens frivillige deltakelse? I organisasjonene bør behovet for kontinuitet og verdiforankring veies opp mot nødvendigheten av modernisering og fornyelse.

Det er ikke, og vil ikke være, en oppgave for offentlige myndigheter å holde liv i organisasjoner som ikke har medlemsoppslutning. Oppløsning av gamle, og etablering av nye organisasjoner bør oppfattes som naturlige prosesser i et aktivt og levende samfunn. Statlige støtteordninger skal ikke være en respirator for opprettholdelse av dagens organisasjonsmønster.

I nevnte HSH-rapport blir følgende uttalt:

"Det frivillige arbeidet i organisasjoner har stor økonomisk betydning for samfunnet, men regnes ikke med som en del av bruttonasjonalproduktet. Hvis det frivillige arbeidet forsvant, måtte mye av dette arbeidet erstattes av betalt arbeid. Skulle disse tjenestene kjøpes på markedet, ville det koste anslagsvis 30 milliarder kroner. Dette er mange ganger mer enn tilskuddene frivillig sektor får fra det offentlige".

Jeg har tidligere i dag understreket at regjeringen tydelig er klar over de frivillige organisasjonenes samfunnsmessige betydning, og at regjeringen fortsatt vil bidra til stimulering av frivillig innsats og deltakelse i . Jeg finner imidlertid grunn til å peke på at noe av materialet i HSH-rapporten bygger på egen rapportering av frivillig innsats.

Slik rapportering bør av flere grunner ikke umiddelbart aksepteres som opplest og vedtatte sannheter. En viktig grunn er nødvendigvis at mange vil ha vanskelig for skille mellom frivillig deltakelse og frivillig innsats. Rapporterte tall er derfor sannsynligvis betydelig høyere en virkelig frivillig innsats.

Formuleringen sitert fra nevnte HSH-rapport får meg i tillegg til å undre meg over følgende: Er ikke frivillig arbeid, ulønnet innsats fra enkelt personer, som på bakgrunn av engasjement og interesse selv har glede av å bidra i et fellesskap? Kan og bør slik innsats måles i kroner og øre, og kan i det hele tatt slike tjenester kjøpes!?

Frivillig innsats må sies å være en del av det alminnelig sosiale liv, forankret i kultur og mellom menneskelig forpliktelser. I seg selv er derfor slik innsats utenfor statens ansvarsområde. Det frivillige arbeidet er ikke en ressurs som uten videre står til disposisjon for det offentlige, eller som kan erstattes av det offentlige dersom den faller bort.

Gjennom bruk av såkalte samfunnsregnskap, hvor frivillig innsats omregnes i kroner og øre, mener mange frivillige organisasjoner at økte bevilgninger fra offentlige myndigheter burde og kunne legitimeres.

Det er imidlertid høyst uklart om hvor mye frivillig, uegennyttig innsats lar seg styrke gjennom økt ressurstilgang fra det offentlige. Slike midler kan styrke innslaget av fortjenestefrie velferdstilbud, men om den frivillige innsatsen øker i et omfang som står i forhold til de offentlige ressursene, er foreløpig ikke dokumentert.

Det har som tidligere påpekt utviklet seg sektoriserte oppfatninger av de frivillige organisasjonenes egenart og velferdsbidrag. Dette gjenspeiles i tildelingene fra det enkelte departement. I tidligere år har sektoroppfatningene ikke vært forsøkt samordnet gjennom overgripende og allmene retningslinjer for utforming og praktisering av tildelingsordninger.

Redskap for en slik samordning, ble søkt etablert gjennom St. meld. nr. 27 (1996-97) Om statens forhold til de frivillige organisasjoner. Gjennom Stortingets behandlingen av denne, og den senere tilleggsmeldingen, er rammene for den statlige politikken på området meislet ut. Her klargjøres tre ulike former for frivillig virksomhet som statlige støtteordninger kan forankres i;

Der målet er å styrke lokal deltakelse og aktivitet bør grunnstøtte brukes som støtteform for overføring av midler.

Når målet er å utløse frivillige ressurser/egenart for å realisere felles mål bør aktivitetsstøtte benyttes, og når

målet er effektiv velferdsproduskjon bør den statlig støtten skje i form av produksjonsstøtte/driftsstøtte

Frivillig medlemsbasert virke

Statlig støtte til frivillig medlemsbaserte virke er i hovedsak knyttet til begrunnelser som å styrke demokratiet og organisasjonenes evne til å skape sosial tilhørighet.

Når statlig støtte til en organisasjon er begrunnet i ønske om å styrke demokratiet vil måten organisasjonen drives på ofte være viktigere enn hvilken type aktivitet organisasjonen utøver. Organisasjonen må ha beslutningsprosesser som fremmer demokratiske holdninger og fortrolighet med demokratiets virkemåter.

Men det er imidlertid ikke slik at demokratisk sinnelag bare avhengig av at det finnes tilgjengelige demokratiske strukturer. Disse må også inneholde saksforhold som blir oppfattet som meningsfulle for deltakerne. Det er viktig at medlemmer opplever at de har innflytelse over saker som angår dem selv.

Interessen for å delta i demokratiske beslutningsprosesser kan også bli redusert dersom avstanden mellom organisasjonens sentral- og lokalledd blir for stor. Det er viktig at medlemmene føler at deres mening blir hørt, også i en nasjonal sammenheng. Den lokale medlemsinnsflytelsen på sentrale beslutninger svekkes dersom nasjonalt ansatt personale i for stor grad bestemmer utformingen av organisasjonens dagsorden, og dersom det går for lang tid mellom hver gang medlemmene får sagt sin mening.

I enkelte organisasjoner har det vært en tendens til at ansatt personale i organisasjonens nasjonale sekretariat har fått en stadig viktigere rolle i utformingen av organisasjonens politikk. Hvis dette medfører at organisasjonens dagsorden bli utformet på en måte som fortrenger saker medlemmene selv er opptatt av, kan det medføre at medlemmenes aktive engasjement svekkes, og at flere går over i de passives rekker. En kan ikke utelukke at den nedgangen i medlemstall som en del organisasjoner har opplevd, kan ha sammenheng med at folk ikke lenger føler at de får fremmet og diskutert de sakene de selv er opptatt av. Dette kan bringe organisasjonen inn i en negativ sirkel, der ansatte står for det engasjementet som tidligere de frivillige sto for.

Jeg mener ikke med dette å si at ansatte i organisasjonene nødvendigvis er negativt. Ansatte kan også bidra til å styrke medlemsinnsatsen, gjennom iverksetting av aktiviteter, møte- og kursvirksomhet, vervekampanjer osv. for å binde sammen de frivillige. Uten denne innsatsen ville aktivitetsnivået i organisasjonene vært betydelig lavere.

Det som er viktig er derfor å motvirke en utvikling mot aktive ansatte og passive medlemmer. Det er derfor en viktig oppgave å styrke det lokale demokratiet i de frivillige organisasjonene. Det er en nær sammenheng mellom lokalsamfunnet som enhet og det lokale demokratiet i organisasjonene. Et levende organisasjonssamfunn er på mange måter den viktigste forutsetningen for et levende lokalsamfunn. En stor andel av de større frivillige organisasjonene (for eksempel barne-, ungdoms-, musikk-, kultur- og idrettsorganisasjoner) har lokalsamfunn og nærmiljø som referanseramme, og utfolder seg innenfor dette. Det er derfor viktig at lokale saksforhold avgjøres lokalt, og at medlemsinnflytelsen er reell: I tillegg til å stemme over saksforhold, må medlemmer også få delta i utformingen av den virksomheten som foregår i organisasjonen.

Statlig støtte til frivillig medlemsbasert virke kan også begrunnes i deres evne til å skape sosial tilhørighet. Den evnen organisasjonene har til å knytte mennesker sammen i meningsfulle fellesskap og aktiviteter. Ofte fungerer frivillig virke som en møteplass, et sted der tilhørighet oppstår på tvers av sosiale skiller, alder og kjønn.

Det er denne evnen til å skape meningsdannende sosiale nettverk som skiller sivile sammenslutninger fra markedsaktører og offentlig virke. De sivile aktivitetene har en egenverdi som går ut over de aktivitetene som til enhver tid bedrives. Denne egenverdien er nettopp knyttet til ønsket om å involvere mennesker i meningsfulle aktiviteter som bidrar til å gi dem en tilhørighet til noe som er utenfor deres egen private sfære.

Med dette utgangspunktet kan en hevde at det viktigste er ikke hva sivile sammenslutninger gjør, men måten de gjør det på. Men også med denne begrunnelsen er en avhengig av at organisasjonene har aktive medlemmer. Dersom medlemskap skal ha en integrerende virkning, forutsettes det at medlemmene deltar i organisasjonenes aktiviteter.

Verdibasert samvirke

Et annet formål med offentlige støtte til de frivillige organisasjoner er å støtte opp om verdibaserte samvirke som foregår i organisasjonene. Statlig støtte til samvirke tiltak har som formål å utløse de særegne bidragene fra organisasjonen eller for å støtte opp om disse. Organisasjoner gis offentlig støtte for at de skal få anledning til å realisere nærmere angitte mål.

Denne type samvirke hviler på en erkjennelse av at frivillige sammenslutninger har egenskaper som det offentlige ikke har, og heller ikke kan få. Et levende og aktivt velferdssamfunn omfatter ikke bare offentlige tiltak, men også frivillige sammenslutninger som utfolder sin egenart i samarbeid med offentlige myndigheter

Dette alternative preget kan også bestå i at organisasjoner gir rom for mennesker som har vanskelig for å finne tilhørighet i storsamfunnet. I en tid der det sosiale, etniske og kulturelle mangfoldet øker, vil organisasjonenes alternative preg være viktigere enn tidligere. Et variert organisasjonsliv gir større muligheter for å velge et sosialt og kulturelt fellesskap som passer den enkelte.

Begrunnelsen for å gi offentlig støtte til verdibasert samvirke er ofte å bidra til en ny og annerledes velferdsproduksjon. Historisk har frivillige organisasjoner ofte vært først ute med tiltak overfor svake eller utsatte grupper. Dette gjelder f.eks. diakonal virksomhet overfor samfunnets utstøtte, krisesentre for kvinner, krisetelefoner, SOS-telefoner, tjenester for blinde og svaksynte, behandlingskollektiv for stoff- og alkoholmisbrukere, blindebibliotek, førerhundopplæring, frivillighetssentraler, i internasjonalt bistandsarbeid m.fl. Organisasjonene har sett behovene først, og har gjerne fått støtte til å sette i gang ny virksomhet.

Andre ganger oppstår frivillige tiltak som egenorganisering blant dem som er blitt rammet av en sykdom eller er i en vanskelig livssituasjon. En rekke nyere organisasjoner for ulike typer psykososiale problemer som angst, ensomhet, sorg, tap av barn i trafikken eller ved krybbedød, anoreksi og bulimi har synliggjort problemer som tidligere ble regnet som private problem, og gjort dem til kollektive anliggender. Ofte har deltakerne organisert seg etter selvhjelpsprinsippet: mindre grupper rundt et felles problem, innrettet på å støtte og hjelpe hverandre.

Etter hvert som det offentlige ansvarsområdet har ekspandert, har mange pionéraktiviteter blitt en del av den offentlige velferdspolitikken.

Samvirkeaktiviteter kan også være initiert fra det offentlige. Ofte benytter forvaltningen organisasjonene til å gjennomføre informasjons- og holdningskampanjer for det offentlige. Slike kampanjer har vært benyttet i rusmiddelaksjoner, for å stanse utbredelsen av HIV/AIDS, for å forebygge trafikkulykker, redusere omfanget av gatevold, hjertekarsykdommer, påvirke kosthold eller sexvaner og for å informere om offentlige velferdsordninger. Ved å benytte frivillige sammenslutninger til å formidle informasjon får myndighetene sitt budskap fram til grupper som det ellers ville ha vært vanskelig å nå. I store organisasjoner utgjør medlemsmassen ofte omfattende lokale nettverk, og ved å aktivisere disse blir budskapet spredd på en effektiv måte. Her nyter myndighetene godt av det verdifundament som organisasjonene bygger på, og det engasjement som medlemmene besitter. Organisasjonene kan gjøre bruk av moralske appeller med en form og et innhold som er vanskelig å forene med kravene til nøytral forvaltningspraksis.

For frivillige organisasjoner vil det ofte være fristende å påta seg oppgaver for det offentlige. Og av og til tar frivillige organisasjoner på seg arbeidsoppgaver som er sentrale for offentlige myndigheter, men i ytterkant av det organisasjonen ellers er opptatt av. For organisasjonens ansatte og tillitsvalgte kan det ofte være fristende å gå inn i slike prosjekter, fordi samvirkeprosjekter gir inntekter, økt anseelse, oppslutning og legitimitet, og bidrar ofte også til å synliggjøre organisasjonen overfor omverdenen. Samvirkeprosjekter kan også bety nye oppgaver og utfordringer for organisasjoner som sliter med medlemsoppslutningen. Men dette er ikke helt uproblematisk. Det kan bidra til at organisasjonen vender seg bort fra sitt eget verdimessige ståsted. Og det kan da bli vanskelig å få aktivisert organisasjonens medlemmer til å gjennomføre prosjektene. Medlemmene er ikke alltid like opptatt av de mål staten ønsker å realisere. Prosjektet kan dermed bidra til å øke avstanden mellom medlemmer og ansatte i organisasjonen, og kan også føre til at medlemmenes entusiasme svekkes. Dette kan dermed svekke medlemsoppslutningen.

I samvirkeprosjekter av denne type vil det fra statens side ofte være et mål å utløse organisasjonenes medlemsbaserte ressurser. For prosjekter der medlemmene i liten grad aktiviseres, vil det derfor også for staten være vanskelig å oppnå de ønskede effekter av prosjektet. Ansvaret for at en sammenslutning ikke begir seg inn i samvirkerelasjoner som kan svekke dens identitet, påhviler imidlertid først og fremst organisasjonen selv, og ikke offentlige myndigheter.

Forholdet mellom staten og de frivillige organisasjonene bygger i all hovedsak på en klassisk forståelse av den frivillige virksomheten, med utgangspunkt i en lokal forankret frivillig innsats. Her kommer det folkelige engasjementet til uttrykk gjennom deltakelse i lokale lag og foreninger. I dette perspektivet er det en klar og demokratisk linje mellom lokal- og sentralnivået i organisasjonene.

Utviklingstrekk i samfunnet, og organisasjonslivet, kan tyde på at denne klassiske forståelse av den frivillige virksomheten, utfordres av konturen av en ny og moderne type frivillighet.

Det kan synes som om den nye frivilligheten i mindre grad baserer seg på medlemsskap og lojalitet, og er mer aktivitetsorientert enn tilfellet var tidligere. Vi lever i et samfunn gjenstand for betydelig endring – i så måte bør den frivillige innsatsen ikke oppfattes som konstant størrelse – dersom den frivillige virksomheten endrer karakter – vil det være naturlig at dette også får konsekvenser for det frivillige organisasjonsmønstret, og organisasjonenes forhold til offentlige myndigheter.

Dette krever bevissthet og oppmerksomhet fra staten, og ikke minst fra de frivillige organisasjonene selv. Takk for oppmerksomheten!