Statssekretær Roger Ingebrigtsens innledning ved Kommunalkonferansen 2000

Kultur - levekår og kompetanse - kultur på ramme alvor

Lillehammer kunstmuseum, 13. september 2000

Kommunalt selvstyre

Det kommunale selvstyre har helt siden formannskapslovens tilblivelse i 1837 vært bærebjelken i det norske demokratiet. I flere offentlige utredninger er det kommunale selvstyret grunngitt ut fra de tre verdiene frihet, deltakelse og effektivitet. Begrepet frihet har nok i denne sammenheng skiftet mening fra formannskapslovens ideal om frigjøring fra statsmakt og embetsvelde til frihet til å virkeliggjøre egne målsettinger og interesser.

I den nylig fremlagte utredningen fra oppgavefordelingsutvalget blir det pekt på at innføringen av den moderne velferdsstaten har begrenset friheten i det lokale selvstyret, bl.a. ved at velferdsstatens standardisering og utjevningsoppgaver, omfordelingspolitisk og nasjonale velferdspolitiske målsettinger er blitt overordnet det kommunale selvstyret.

En annen verdi som har vært en forutsetning for det kommunale selvstyret, er deltakelse. Hele vårt politiske system bygger på at de som erfarer konsekvensene av politikken også skal ha innflytelse på den. I dette perspektivet er kommunene og fylkeskommunene viktige demokratiske institusjoner som grunnlag for nærdemokrati.

Den tredje verdien som må nevnes som grunnlag for det kommunale selvstyret er effektivitet. I denne sammenheng evnen til å sikre best mulig sammenheng mellom det offentlige tilbud og innbyggernes behov og ønsker.

Noen vil kanskje hevde at disse verdiene trekker i ulike retninger. Dersom vi har en tro på det lokale demokratiet og et bredt folkestyre, må vi strekke oss etter løsninger hvor frihet, deltakelse og effektivitet er verdier som bygger opp om hverandre og som skaper det kommunale handlingsrommet som er nødvendig – bl.a. for å kunne gi kulturen gode nok rammebetingelser.

Den nasjonale kulturpolitikken er i store trekk tuftet på kulturmeldingene fra 70-årene. Særlig har idealet om kulturelt demokrati vært en av bærebjelkene i den offentlige kulturpolitikken. En forutsetning for å kunne strekke seg etter dette idealet har vært det kommunale selvstyret. Bare kommunene og fylkeskommunene er i stand til å sette ut i livet en kulturpolitikk som er tilpasset det behov og de mangfoldige og ulike interesser som finnes i vårt langstrakte land. Det ville således være en kulturell ulykke dersom staten skulle detaljstyre kulturutviklingen i kommune-Norge. Dette har da også skiftende regjeringer – uavhengig av politisk ståsted – lagt til grunn.

Den nasjonale kulturpolitikken er, og må fortsatt være, tuftet på et sterkt kommunalt selvstyre hvor kommunene har tilstrekkelig frihet til å gi innbyggerne et tilbud tilpasset deres egne ønsker og behov, basert på en demokratisk deltakelse m.h.t. utforming av tilbudene. Etter en slik modell vil vi kunne hevde å ha en effektiv kulturformidling.

Hvordan kan politikerne klare å prioritere kultur?

Lokalpolitikernes evne til å prioritere mellom sektorene, eller vil mange si; mangel på evne til å prioritere, er kanskje dilemma nr. 1 i den offentlige debatten. Temaet kan for så vidt ikke begrenses til kommunene, idet fylkeskommunene og Stortinget jo er i samme situasjon. De tunge samfunnsoppgavene valser over de lette, osv.

For kommuner og fylkeskommuner er det andre, det vil i hovedsak si Storting og Regjering, som stort sett legger de økonomiske rammene og setter krav til tjenesteproduksjonens standard. Kommunene kan bare i begrenset grad skaffe seg egeninntekter gjennom sin avgiftspolitikk. Handlingsrommet etter at de pålagte oppgavene er satt ut i livet kan man noen ganger sette spørsmålstegn ved. Hvordan kan politikerne klare å prioritere kultur?

Et av de feilgrepene som er gjort, kan være en alt for sterk sektorisering av kulturen. I stedet for å implementere kulturdimensjonen i all samfunnsbygging, har kultur blitt avgrenset til en liten sektor som får litt når de andre har fått sitt. Kultur er ikke en sektor, men et samfunnslim som en forutsetning for all kreativ og positiv samfunnsforming. At kultur forvaltningsmessig må tilpasses organisasjonsmessig er imidlertid en helt annen sak.

I en slik problemstilling ligger mye av den politiske argumentasjon som skal til for å kunne nå frem i kampen om ressursene. Internasjonalt er begrepet "Den kulturelle kapital" ofte brukt som en temperaturmåler på nasjonens kulturelle status. Flere og flere røster, fra næringslivshold, i hele tatt fra de fleste samfunnsområder, hever seg nå for å understreke kulturens betydning for vekst og utvikling. Det er i dette perspektivet kommunalpolitikere må foreta sine prioriteringer. Den kulturelle kapital er et uttrykk for at satsing på kultur er å betrakte som en investering med ringvirkninger for de fleste sektorer, ja for hele samfunnsutviklingen.

Øremerkede midler

Flere har tatt til ordet for at staten må gripe inn og øremerke overføringer til kommuner og fylkeskommuner. Innen helse- og sosialsektoren har dette blitt mer og mer vanlig. Denne utviklingen undergraver imidlertid det kommunale selvstyret, og de prinsipper jeg innledningsvis gjorde rede for.

I debatten om fornyelse i offentlig sektor er nettopp detaljstyring fra sentrale myndigheter gjort til et stort tema, hvor de fleste tilrådinger går i retning av mindre detaljstyring til fordel for en styrking av det kommunale selvstyre. At statlige kulturmidler skulle kunne vurderes annerledes er lite sannsynlig.

Kampen om ressursene må altså i fremtiden bygge på en holdningsendring hvor skottene mellom sektorene bygges ned, og sammenhengen mellom kommunenes tjenester til innbyggerne i langt større grad ses i sammenheng. Dette vil kultursektoren tjene på både på kort og lang sikt.

Grunnlaget for kulturelt mangfold og vekst

Dersom idealet om et kulturelt demokrati fortsatt skal legges til grunn, innebærer dette at innbyggerne skal kunne ta del i, og oppleve kulturtilbudene etter egne forutsetninger og behov. Kort sagt, ingen skal ekskluderes p.g.a. bosted, egen kulturbakgrunn osv. Dette stiller krav til den kommunale tilretteleggingen og ikke minst til organisasjoner og foreninger som jo utgjør bærebjelken i det lokale kulturlivet.

Å opprettholde et mangfold er noen ganger ensbetydende med å holde liv i en del "smale" tiltak. Med andre ord - tiltak som krever offentlige tilskudd for å kunne opprettholdes. Ofte blir kommuner for "små" enheter til å kunne gi et tilstrekkelig mangfoldig kulturtilbud. Samspillet mellom kommunen og fylkeskommunen har derfor med en forutsetning et ønskelig mangfold. I så måte vil en endring i den regionale forvaltning, jfr. Oppgavefordelingsutvalgets forslag, også måtte føre til en full gjennomgang av kulturforvaltningen og ansvarsdelingen mellom kommuner og et eventuelt nytt regionalt nivå.

Den stramme kommuneøkonomien kan selvfølgelig hevdes å være grunnen til manglende vekst og mangfold i kulturlivet, men i så fall; neppe den alene. Historien har mer enn en gang vist oss at under kummerlige forhold er kreativiteten størst. Økonomisk vekst er således ikke nødvendigvis ensbetydende med kulturell vekst og mangfold.

Det er imidlertid visse basiskostnader med hensyn til drift av institusjoner m.v., og dessuten investeringskostnader til nybygg og anlegg som må ha et akseptabelt nivå. Kulturen må således ha visse rammebetingelser som krever jevnlige investeringer. Dersom det skulle være aktuelt med noen øremerkede tilskudd, måtte det i så fall være disse formålene som kunne tilgodeses. Kulturdepartementet har jo for øvrig slike ordninger i dag for ulike formål.

Kulturlov

Et stadig tilbakevendende tema har vært spørsmålet om en egen kulturlov. Problemstillingen har ofte vært; et fritt, blomstrende kulturliv kontra lovregulering. Når de som har hevet røsten for en egen lovgivning på dette feltet ikke har nådd frem, har dette sammenheng med at ingen så langt har kunne gi en slik lovgivning et fornuftig innhold. Dette henger jo selvfølgelig sammen med at sektoren er så mangfoldig og altomfattende at en eventuell lov i beste fall kunne bli en slags rettighetslov med minstekrav til ressursbruken i kommuner og fylkeskommuner. En slik lovgivning ville lett kunne bli en sovepute for alle de kommuner som i så fall allerede har et akseptabelt nivå på sin kultursatsing - og dem er det faktisk mange av. Dessuten må prinsippet om et sterkt kommunalt selvstyre også her legges til grunn. Det er for øvrig grunn til å merke seg at denne regjeringen jo har satt fornyelse og forenkling av offentlig sektor høyt på dagsorden. Lovregulering og detaljstyring harmoniserer dårlig i et slikt perspektiv.

Kultur som forebyggende faktor

Kultur gir helse er et samarbeidsprosjekt mellom Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet/Norsk kulturråd som startet i 1995. Satsningen setter søkelyset på samspillet mellom kultur og helsefremmende,forebyggende og rehabiliterende tiltak. Kort sagt ønsket man å prøve ut kulturelle virkemidler i folkehelsearbeidet og i rehabilitering.

Forsøksperioden er nå over, og har blitt evaluert av Norsk institutt for by- og regionsforskning , som i sommer har publisert en omfattende evalueringsrapport av satsningen på oppdrag fra Sosial- og helsedepartementet og Kulturdepartementet. Erfaringer fra 35 forsøksprosjekter, som gikk mellom 1996-1999 i kommuner over hele landet, har vist at mennesker som deltar i kulturelle aktiviteter får økt livskvalitet, bedre muligheter til å mestre hverdagen og dermed bedre helse. Det har vist seg at aktiv bruk av kunst og kultur (i vid forstand) fremmer helse ved å gi gode opplevelser, skape rom for refleksjon, stimulere intellektet og følelseslivet, men ikke minst også ved å bidra til økt motivasjon, deltagelse og sosial integrasjon. Andre frukter av satsningen har vært økt tverrfaglig og tverretatlig samarbeid mellom helse- og sosialetaten og kulturetaten i kommunene.

Evalueringsrapporten sier bl.a. :"Evalueringen har vist at kultur gir helse på to forskjellige måter. For det første har mange aktiviteter og tiltak bidratt til helse gjennom å gi målgruppene trivsel og samvær, og derigjennom en rolle og en plass i et lokalmiljø. Marginaliserte grupper og enkeltindivider er flyttet fra margen og inn i "det gode selskap". Den kulturen som kan anrettes slik at den gir identitet og tilhørighet, har altså gitt helse."

Tidlig i 1999 ble det nedsatt en arbeidsgruppe med representanter fra Sosial- og helsedepartementet , Kulturdepartementet, Norsk kulturråd, Kommunens sentralforbund, Frivillighetens samarbeidsorgan, Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene og Norsk institutt for by- og regionsforskning, som skulle komme med forslag til videreføring og videreutvikling av forsøkssatsningen. Rapporten " Fra prosjekt til hverdagsliv. Om Regjeringens Kultur- og helsesatsning" foreslo at det skulle opprettes et 3-årig "videreføringsprosjekt" bestående av et nasjonalt knutepunkt for nettverket av Kultur og helse-kommuner, og en nasjonal rådgivningsgruppe for Kultur og helse finansiert over Sosial- og helsedepartementets og Kulturdepartementets budsjett. Kulturdepartementet har gitt kr 100.000 til dette arbeidet i 2000.

Et nasjonalt knutepunkt for kultur og helse med en nettverkskoordinatorstilling er i år blitt opprettet i Levanger kommune etter en tilbudskonkurranse blant de mest aktive Helse- og kultur-kommunene. En sentral oppgave for knutepunktet blir å vedlikeholde og utvikle det kultur- og helsenettverket som ble etablert i prosjektperioden og etter hvert inkludere nye samarbeidspartnere.

Det er i år også etablert en Nasjonal rådgivingsgruppe for kultur og helse. Den Nasjonale rådgivningsgruppen for kultur og helse er bredt sammensatt og medlemmer fra Sosial- og helsedepartementet, Kulturdepartementet, Norsk kulturråd, samt bruker-organisasjoner og institusjoner fra både kultur- og helsesiden. Gruppen, som hadde sitt første møte i mars 2000, vil møtes ca. 4 ganger i året.

Den nasjonale rådgivningsgruppen sammen med knutepunktet planlegger den første nasjonale kultur og helse konferansen etter avslutningen av prosjektperioden, den 21. og 22. november på det nye Rikshospitalet. Konferansen vil ta utgangspunkt i Norsk institutt for by- og regionforsknings evalueringsrapport " Helse og kultur. Prosessevaluering av satsning på kultur og helse". Hovedhensikten med denne konferansen er å skape interesse/entusiasme, og ikke minst gi en kunnskapsmessig bakgrunn for å ta dette perspektivet alvorlig både innen helsesektoren, sosialsektoren og kultursektoren. En arbeidsgruppe arbeider nå med å utarbeide et program for konferansen.

Rådgivningsgruppen har også startet planlegging av en større konferanse i 2001 med arbeidstittel "Konferanse om kunst, kultur og psykisk helse 1 april 2001". WHO har som kjent bestemt at 2001 skal vies "Mental health", og erfaringene fra forsøkssatsingen om kultur og helse kan tyde på at det kanskje er i forhold til mennesker med psykiske problemer og lidelser denne satsningen har fått størst betydning.

Kommersialisering

Mange mener at den stadig tiltakende kommersialiseringen av vår kultur er en svært uheldig utvikling, ja så uheldig at den truer alle de idealer som vår nasjonale kulturpolitikk- og utvikling har vært tuftet på. Denne problemstillingen kan, slik jeg vurderer det, snus – fra trussel til mulighet. Kommersialisering behøver nødvendigvis ikke alltid være et negativt ladet begrep. I forhold til formidling av kunst og kultur gir trender både teknologisk og markedsmessig nye muligheter. Særlig i forhold til gruppen barn og unge er det viktig at kunst og kultur formidles på deres premisser.

Kommersialisering sett i et økonomisk perspektiv, vil også kunne være en utfordring for norsk kulturliv, da under forutsetning av at den ikke skjer på bekostning av kvalitet og innhold. Kommersialisering har nok i alt for stor grad blitt et fy-ord forbundet med Disney-world og "amerikanske tilstander". I deler av norsk kulturliv har det ikke vært stuerent å underkaste seg økonomiske krav og spilleregler. Dagens virkelighet krever nok at en ser på hvilke krav, både med hensyn til resultatoppnåelse og måloppnåelse, en skal rette til for eksempel kulturinstitusjonene våre. Dette er for øvrig en utvikling helt i tråd med hva som skjer på andre samfunnsområder.

"Kommersialiseringsspøkelset" må altså møtes offensivt, og kan bli en viktig premiss for fornyelse av deler av norsk kulturliv – nasjonalt, regionalt og lokalt.