Kjære venner – kjære kamerater! - Gratulerer med dagen!

Jeg har lenge gledet meg til feire dagen sammen med dere her på Hamar. Og jeg må bare si jeg har latt meg imponere av det jeg har fått oppleve her i dag. Hva kunne vel passe bedre på en dag som denne, enn å innlede med nettopp Alf Prøysen? Husmannsgutten, griskokken og fjøsrøkteren som ble vår store nasjonale dikter - og som bedre enn noen beskrev fattigfolks kår! Prøysen er utvilsomt en av mine favoritter, som med glimt i øyet, og masse varme oppfordret ungdommen til å kjempe for sin rett og oppfordret til å slå ring om lokalsamfunn og verdier!

Dette er en flott og verdig måte å feire 1. mai på - arbeiderbevegelsens internasjonale solidaritetsdag! Med faner og musikk og glede! Det er vel neppe tilfeldig at denne flotte kulturmønstringen finner sted her på Hamar, byen som vi vel kan si er hovedstaden i dette radikale fylket, med en så sterk plass i arbeiderbevegelsens historie. Og i en region som har vist å være åpen, initiativrik og nytenkende. Og med så sterke kulturtradisjoner! Domkirkeodden ligger rett her ute i all sin prakt, med moderne arkitektur som ly om gamle stolte kulturminner, og med den flotte hvite svane Skibladner duvende på Mjøsa like nedenfor! Her i omegnen finner vi både Norsk Utvandrermuseum, Jernbanemuseet, Alf Prøysen-huset og Kirsten Flagstad-museet, bare for å nevne noe! Snakk om mangfoldig kulturliv!

Jeg synes denne kulturelle 1.mai-feiringen på Hamar må kunne være til inspirasjon for mange andre deler av landet.

Beslutningen om å gjøre 1. mai til en internasjonal kampdag ble fattet ved den 2. internasjonalens første kongress i Paris 1889. Siden den gang har arbeiderbevegelsen i hele verden samlet seg denne dagen under kampropet frihet, likhet og brorskap. I Norge kan vi dvele ved hvordan vårt samfunn har utviklet seg gjennom et århundre med visjonære reformer, hardt arbeid og politisk mot. Arbeiderbevegelsen har vært en sentral og sterk drivkraft.

Utviklingsprosessen er stadig levende under dagens regjering. Utfordringene står i kø når vi skal fornye samfunnet, bygge flere og billigere barnehager, boliger for de unge, styrke utdanningstilbudet, styrke kunst- og kulturlivet og sikre et bedre helsetilbud. Men enda viktigere er det at vi denne dagen - i et av verdens aller, aller rikeste land – vender blikket ut over egne landegrenser, til dem som mer enn noen andre trenger vår solidaritet.

I Afrika – spesielt sør for Sahara - har HIV og AIDS blitt et mareritt. Hvert minutt blir åtte nye mennesker smittet. Fire millioner afrikanere bare i år. Det tilsvarer nesten hele Norges befolkning!

Selv om HIV/AIDS er et globalt problem, er Afrika hardest rammet. Der finnes over 70 prosent av verdens hiv-smittede. Ofrene er både menn og kvinner – og til og med barn. Flere millioner barn har mistet mor og/eller far. Tallet er ufattelig. Men bak hvert enkelt tall i statistikken finnes et ansikt, et individ med tanker, håp, drømmer og mål for sitt liv. Foreldre som vil dø fra sine barn. Barn som ikke har noen framtid. Selv ble jeg nærmere kjent med problemet da jeg i fjor besøkte Burkina Faso i Vest-Afrika, verdens nest-fattigste land i utkanten av Sahara. Spesielt husker jeg en elleve år gammel jente som het Monira, og jeg vil ganske kort fortelle hennes historie. Hun er en blant millioner av skjebner.

Hun hadde mistet både moren og faren sin på grunn av aids, og ble nå tatt vare på av de andre i landsbyen. Vi hadde med en brukt sykkel til henne fra Norge. Hun trodde ikke det var sant at hun skulle få sin egen sykkel! Aldri har jeg sett slik glede! Vi lærte Monira å svømme i badebassenget på hotellet vårt. Hun hadde aldri vært i vannet med hele kroppen. Jeg glemmer ikke øynene hennes. Angsten, skyheten og usikkerheten - som for hvert svømmetak ble erstattet av glede og stolthet! Hun er ikke selv HIV- smittet, og klarer seg bra på skolen. Men flere av de voksne i familien til Monira er rammet av sykdommen, og spørsmålet er hvem som skal ta seg av henne når familien hennes forsvinner. Noe av det verste utslaget av aids-epidemien er at familiestrukturene går i oppløsning.

Men det er mulig å gjøre noe, det er mulig å endre. Situasjonen er ikke håpløs. I de land hvor de virkelig har tatt tak i problemet klarer de å begrense veksten i antallet hiv-smittede. For å klare dette trengs støtte fra hele verden. Også vi har et ansvar for å bidra med det vi kan. Internasjonal solidaritet er avgjørende for om Monira og Afrika får en fremtid!

Her på Hamar i dag kan vi også gi vårt lille bidrag gjennom å støtte LO, SV, Arbeiderpartiet og Norsk Folkehjelps fellesaksjon for Afrika. Og jeg vil oppfordre alle til å støtte opp om aksjonen!

Vi må ta medansvar i forhold til internasjonale utfordringer.

Arbeiderpartiets mål er at bistanden trappes opp til 1 prosent av bruttonasjonal-inntekten, den er i dag på om lag 0,9 prosent. I statsbudsjettet for 2001 økte vi bistandsbudsjettet med vel 1,5 milliarder kroner, blant annet for å bidra til at alle verdens barn får vaksiner og til bekjempelse av HIV/AIDS. Sammen med blant annet UNICEF og Verdens helseorganisasjon er Norge nå aktivt med i en internasjonal satsing for å bidra til at alle fattige barn blir vaksinert.

Som statsministeren sier: "Den forrige regjeringen vil bli husket for å ha gitt kontantstøtte til verdens rikeste barn. Vår regjering vil heller bli husket for å ha bidratt til å vaksinere verdens fattigste barn"! Allerede etter ett år har det internasjonale vaksineprogrammet bidratt til å redde tusenvis av barn.

Globaliseringen er et faktum av blant annet informasjon, økonomi og vitenskap. Globaliseringen skaper både nye utfordringer og nye muligheter. Verden knyttes sammen. Men globaliseringen må ikke bli noe de sterkeste vinner på og de svakeste taper på.

Slik vil vi ikke ha det. Vi vil ha økonomiske reformer. Vi vil ha sletting av gjeld for de fattigste landene. Vi må skape en ny form for globalisering, en som går utover de tradisjonelle handelsstrømmene og kapitalstrømmene og som styrker de politiske og sosiale båndene mellom land. Her vil Arbeiderpartiet sørge for at Norge er en pådriver.

Ikke bare må solidariteten og rettferdig fordeling strekke seg ut over våre landegrenser – den må også strekke seg lengre enn vår egen tidshorisont – til fremtidens generasjoner. Det er derfor viktig at vi i dag ikke overforbruker naturressursene på en slik måtet at det går på bekostning av dem som kommer etter oss.

En av de største utfordringer vi står overfor er den økende globale oppvarmingen og klimaendringene. Klimaproblematikken kan bare løses dersom landene samarbeider. Arbeidet med å få til en internasjonalt forpliktende klimaavtale fortsetter. Men hvert enkelt land må gjøre sin del av jobben på hjemmebane. Det må også Norge. Regjeringen jobber derfor nå med hvordan vi kan redusere våre egne klimagassutslipp.

Naturen og det biologiske mangfoldet har en egenverdi som må respekteres. På samme tid utgjør naturen livsgrunnlaget vårt. Regjeringen har foreslått at de tre planlagte vannkraftutbyggingene i Saltfjellet i Nordland ikke gjennomføres. Hensynet til naturen gjør også at det er svært begrenset hvor mange nye vassdrag som bør bygges ut i Norge. Tida for nye store vannkarftutbygginger er forbi. I stedet må fokus for fremtiden være satsing på ENØK både gjennom utvikling av ny teknologi, - i tillegg til at vi selv må bli bevisst på å spare!

For meg personlig er det viktigste at Arbeiderpartiet vil skape et samfunn for alle. Like muligheter for alle forutsetter fellesskap der vi tar ansvar for hverandre og deler med hverandre. Det er ikke lommeboka som skal avgjøre hvilke sjanser du får i livet. For meg handler dette om rettferdighet – og rettferdig fordeling. De viktigste delene av velferdssamfunnet som skole, sykehus, eldreomsorg, pensjons- og trygdeordninger - skal være like for alle. Arbeiderpartiet har fellesskapstanken som en bærebjelke i all politisk tenkning, og det er derfor vi vil bruke alle krefter på å bygge ut og bygge om velferdssamfunnet! Slik at alle får like gode tilbud på tjenester – både de eldste og de yngste!

Et samfunn for alle krever at vi klarer å gi barn og ungdom en trygg og god oppvekst.

La meg først si litt om barnehager, et av de aller viktigste satsingsområdene for oss i Stoltenberg-regjeringen. Barna er den største ressursen vi har! Gode rammer omkring barnas oppvekst vil være avgjørende for fremtidens samfunn.

Mange fortviler fordi de ikke får plass i barnehagen, derfor skal 6000 barnehageplasser for unger under 3 år bygges i år. Målet er full barnehagedekning i 2003. Men også prisene skal ned! Når foreldre må betale over 4000 kroner pr. Måned for ett barn, er det ikke rart at mange blir sinte. Staten trapper opp sitt tilskudd alt i år, men vil i tillegg foreslå nye tiltak for å sikre lavere foreldrebetaling i barnehagene i tiden som kommer.

Noe av det jeg har vært aller mest opptatt av som kulturminister, er at vi skal få mer kultur inn i skolen. Regjeringen vil gi alle skoleelever i Norge en kulturell skolesekk . Statsråd Trond Giske og jeg ønsker med dette å bygge bro mellom skoleverket, kunst og kulturlivet, mellom stat fylkeskommuner og kommuner. Den kulturelle skolesekken vil - når den er fullt utbygd- gi alle barn opplevelser med kunst og kultur, gjennom møte med profesjonelle kunstnere, musikk og teater, kontakt med bibliotek og museum. Hedmark og oppland er foregangsfylker i så måte! Og vi har lært mye av "Turnéorganisasjonen" her i Hedmark. Flere prøveprosjekter vil settes igang – over hele landet- ved høstens skolestart.

En utfordring nå ved begynnelsen av det nye århundret, er å passe på at ikke forskjellene mellom rike og fattige i vårt eget land øker, og at de svakeste gruppene ikke faller utenfor. Det må heller ikke bli slik at økt konkurranse og vinnerkultur fører til at det bare blir de "vellykkede" – de arbeidsføre, de unge og friske og raske, med norsk kulturbakgrunn, som får nyte den økte velstanden, mens de svakeste gruppene sakker akterut. Derfor vil vi forebygge utstøting fra arbeidslivet. Vi vil gi flere av dem som helt eller delvis ikke er i arbeid i dag, mulighet til å delta. Arbeidsledigheten i Norge er lav og sysselsettingen er høy. Men samtidig øker sykefraværet og stadig flere forlater arbeidslivet i relativt ung alder. Dette er en utvikling vi vil snu – fordi helsa til folk er viktig og fordi ingen som fortsatt ønsker å gjøre en innsats i arbeidslivet, skal presses ut. Løsningen på dette er ikke å rasere arbeidstakernes rettigheter. Arbeiderpartiet garanterer arbeidstakernes rett til sykelønn, rettigheter til trygd ved uførhet og at AFP-ordningen skal gi mulighet til tidlig-pensjon. Innstramming i disse rettighetene vil først og fremst gi økt urettferdighet og økende forskjeller. Løsningen ligger i et bedre arbeidsmiljø, bedre muligheter til å kombinere arbeid og omsorg, og - arbeid og trygd. Løsningen ligger i etter- og videreutdanning. Løsningen ligger i trim, også i arbeidstida, noe jeg som landets idrettsminister støtter varmt. Jeg er glad for å kunne slå fast at også trening i helsestudio blir momsfritt! Samfunnet får tifold igjen på helsesiden – mindre sykepenger – mindre uførhet – gjennom å stimulere til alle former for fysisk trening!

Og la meg her skyte inn at Vikingskipet her i skøytebyen Hamar er litt av et flaggskip på anleggssiden i idretts-Norge! Som idrettsminister krysser jeg fingre og ønsker lykke til i bestrebelsene på å få arrangere et fremtidig skøyte-VM – og andre nye aktiviteter.

I Norge har vi et unikt kulturliv. Vi har flotte sterke profesjonelle kunstnere og god kvalitet på de fleste kunstområder. Samtidig har vi en sterk tradisjon for frivillig engasjement i samfunnslivet, og samspill mellom profesjonelle kunstnere og lokale entusiaster. Hedmark Teater er gode på å holde en rik dialog mellom de profesjonelle og amatørene, og jeg tør våge meg på den påstanden at reklameplakaten fra det kulturelle Norge hadde vært glissen, om innsatsen fra de frivillige ikke hadde vært til stede. De frivillige er samfunnet og kulturlivets – i dets bredeste forstand- sanne hverdagshelter, og det er mange av dem! Bredden går fra å støtte opp om det lokale museet, lede hockeylaget eller å dirigere barnekoret, til å lede ad-hoc innsamlingsaksjoner til Afrika – som AP, SV, LO og Norsk Folkehjelps aksjon her i dag.

Samtidig som vi i Regjeringen er opptatt av å gi rom og medbestemmelse til de frivillige, innførte vi fra i fjor en ny tilskuddsordning til frivillige lag og organisasjoners barne- og ungdomsarbeid lokalt. I år bevilget Regjeringen 82,4 millioner kroner til støtteordningen for idretten, mens barn-, ungdoms og kulturformål etter budsjettforliket mellom AP og sentrum fikk 70 millioner.

Et samfunn for alle betyr også likestilling og likeverd.

For en tid tilbake tok jeg begjærlig stafettpinnen fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse og skrev et såkalt feministbrev som senere ble referert i flere aviser. Jeg skrev at hvis en eventyrfe noen gang kom til meg og spurte hva som var mitt høyeste ønske i vuggegave for mine medsøstre, ville jeg svart: gi dem mot! Arbeiderpartiet mener – som jeg – at det er umåtelig viktig at flere kvinner kjemper seg til maktens tinde, inn i næringslivets styrerom, politikken og sjefsjobbene i stat og kommune. Det offentlige må gå foran med et godt eksempel. Jeg er ikke i tvil om at det vil påvirke samfunnsutviklingen om flere kvinner var ledere.

Arbeiderpartiet jobber for større likestilling mellom menn og kvinner, og har foreslått at kvinner skal foretrekkes til toppstillinger i staten – når en står overfor like godt kvalifiserte søkere av begge kjønn. Men ikke minst må vi kvinner selv ta initiativet i kampen om lederstillingene, vi må ikke nøle med å kaste oss inn på banen! Ikke være pysete! Ta sjanser! Vær modig!

Her er Hamar-biskop Rosemarie Køhn helt klart et stort forbilde for mange kvinner - og menn - langt utenfor eget bispedømme. Rosemarie Køhn er en ledestjerne for utviklingen av et samfunn preget av høy respekt for våre medmennesker, for toleranse og likeverd for alle i vårt samfunn, kvinner og menn, homofile og heterofile, fargede og ikke-fargede.

Vi vil bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret i vårt land. Grunnlaget skal legges med et nyskapende næringsliv, med sterke bedrifter og trygge arbeidsplasser over hele landet. Og ikke minst gode kulturtilbud! Folk vil ha kino, teater- og konserttilbud der hvor de skal slå seg ned. Derfor jobbes det med å styrke kommuneøkonomien, som skal gi mulighet for gode offentlige tjenester.

Vi vet alle at vi i Norge er rikere enn noen gang. Disse pengene ønsker Arbeiderpartiet å bruke til å rydde opp i de delene av fellesskapsgodene som ikke fungerer godt nok. Det er ikke nok å pøse penger inn i ordninger som ikke fungerer fullt ut tilfredsstillende, vi må også se på hvordan vi kan gjøre ting på andre måter, nye og bedre måter.

Vi ønsker et samfunn uten diskriminering, der alle mennesker kan føle tilhørighet og trygghet, uavhengig av sosial klasse, kjønn, etnisk tilhørighet eller seksuell orientering, et fargerikt fellesskap.

Tidlig i dette skoleåret – på selveste FN- dagen- var jeg på reise i Buskerud, og fikk møte alle barna på Fjell skole i Drammen. Det gjorde et sterkt inntrykk.

Jeg ble møtt i skolegården av alle skolens elever - fra mer en 30 nasjoner- som stod med sine flagg og sang til meg om fred. Et dårlig skole- og bydelsmiljø var vendt i en positiv retning, gjennom et målbevisst arbeid under mottoet: "- Vi er alle forskjellige og det er en styrke."

Det stadig voksende kulturelle mangfold i Norge er en ressurs og et bidrag til også å berike vår historiske norske, tradisjonelle kultur. Vi må gjøre alt vi kan for å bekjempe rasismen, og bygge ned fordommer mot det ukjente. Nettopp i dag synes jeg det er viktig å minnes Benjamin Hermansen og tragedien på Holmlia. Solidaritet betyr å stå sammen, solidaritet er å vise toleranse og omsorg. Det er 1. mai`s viktigste budskap!

I mitt daglige virke står kunst og kultur i høysetet.

Da vi i Arbeiderpartiet under landsmøtet i fjor høst vedtok et nytt arbeidsprogram, vedtok vi en ambisiøs satsing på kultur.

Arbeiderpartiets kulturpolitikk omfatter satsing på amatører og grasrot så vel som på de profesjonelle kunstnerne våre. Som landets kulturminister ser jeg det derfor som en sentral utfordring å bidra til å gi alle landets kunstnere – bredde og topp- mer romslige rammer å operere innenfor. Ikke bare mer penger, men også nye arenaer. Nasjonen trenger det. Derfor har regjeringen varslet en kraftig og synlig opptrapping av kulturbudsjettet fram til selvstendighetsjubileet i 2005. Dette arbeidet tar vi fatt på fra neste års budsjett.

Jeg ser satsing på kunst og kultur som en investering i landets menneskelige og identitetsmessige framtid. Fordi vi trenger hele mennesker – lykkelige, kreative, skapende mennesker – som både har noe å leve av og for.

Jeg er også opptatt av at man innenfor kulturområdet er villig til å tenke nytt og gjerne se på det økonomiske potensialet som kan ligge i kunst og kulturelle aktiviteter. Kunst og kultur kan i seg selv være inntektsbringende. På samme måte som samfunnet må få øynene opp for de positive økonomiske ringvirkningene kulturelle satsninger kan ha for den samlede samfunnsøkonomien.

På min ferd langs landets fjorder og daler har jeg møtt en rekke strålende eksempler på hvordan man i fraflyttingstruede bygder har klart å være ny- tenkende og kreative i bruken av kulturell satsning som virkemiddel for å snu en negativ trend. Som det ble sagt under et samråd i Vestfold i forrige uke "når forsvaret flytter ut - flytter kulturen inn!"

Jeg tror man må tørre å tenke nytt og kreativt også innen kunst og kultur, innen næringsliv og regional utvikling.

Verdikommisjonen har nylig avsluttet sitt arbeid, et arbeid som kanskje ble vanskeligere enn man hadde tenkt i utgangspunktet. Kanskje har den viktigste læringen av verdikommisjonen vært at verdier må leve og utvikles i det virkelige livet - i hverdagen – blant folk - og ikke i kommisjoner.

Vi i AP-regjeringen er opptatt av verdier – verdier som nestekjærlighet, likhet, brorskap og solidaritet. Disse verdiene feirer vi i dag på første mai, den internasjonale solidaritetsdagen. Verdidebatten bør få større plass i det offentlige ordskiftet, på arbeidsplassene, i skolene, på universitetene og i mediene.

La meg avslutte med å minne om Alf Prøysens enkle livsfilosofi og budskap - om at graset er grønt for alle, og at alle får en dag i mårå!

Takk for oppmerksomheten!