Gode filmvenner!

"Heftig og begeistret" heter Knut Erik Jensens bidrag til den ellevte Tromsø Internasjonale Filmfestivalen. Og det er langtfra bare Berlevåg mannskor som kan bli både heftig og begeistret av å komme til Tromsø på tampen av mørketida for å gjøre noe så – tilsynelatende – bakvendt som å stupe inn i kinomørket når sola igjen dukker opp over horisonten. Men et dypdykk over seks dager, i det som festivalsjef Hans Henrik Berg ved en tidligere festivalåpning kalte "opplevelser med mothaker, film utenfor den slagne landevei", er slike forsakelser vel verd. Dét har mer enn 200.000 festivalbesøkere bevist ved å stemme med beina og legge kursen for Verdensteatret, Fokus og Kulturhuset i løpet av de ti foregående festivalene.

Det passer seg kanskje ikke for en som er hjemmehørende i Tromsø å gi uttrykk for noe nær hemningsløs entusiasme over at verdens nordligste filmfestival har vokst seg stor og grunnfestet, med rimelig krav på å være landets største publikumsfestival for film og et rykte som langtfra forstummer etsteds på Saltfjellet. Men sant å si så sprenger stoltheten litt i brystkassa ved synet av kinokøer som strekker seg ut i snoen og snøføyka i Storgata og ved tanken på hvordan en italiensk familiesaga kan samle til fellesopplevelser i den andre enden av Europa. Da må beskjedenheten vike og en må få lov til å skryte aldri så lite.

Så er da også et festivalbesøk i Tromsø noe nær vanedannende. Folk flokkes fra landsdelen, og sannelig fra hele landet, for å ligge i sovepose på gulvet hos kjente eller kampere i det byen har å oppdrive av overnattingssteder – når de da ikke er på kino. For med 38 filmer i de tre hovedseriene, og i alt sju ulike programvalg med gud-vet-hvor-mange forestillinger totalt, lar de gode festivalarrangørene et overflødighetshorn renne over, slik at alle kan se seg mette, men ingen kan se alt.

Jo, det er imponerende og til å bli mer enn glad over når en ser hva trassig vilje og målbevisst arbeid har utrettet siden 1991, når resultatene av kresent utvalg og sikkert skjønn ruller over kinolerretet. Og når man merker et entusiastisk publikum som vet å sette pris på slikt. Så er da også en av tesene til Knut Erik Jensen at den geografiske periferien langtfra er provinsiell – snarere omvendt. Mange er grunnene til at man kan si seg enig med ham. Filmen er en av dem. Det er ikke bare Knut Eriks egen film som maner til en smule ettertanke rundt slike tilsynelatende paradokser, men også – eksempelvis – at vi innen rammene av programmet "Film fra Nord" kan se en film om noe så kontinentalt som surrealismens kvinner – laget av Anne-Kersti Bjørn fra Bodø.

Slikt attesterer også for viktigheten av kinoopplevelsen og festivalfellesskapet. Når Tromsø Kino og Tromsø Internasjonale Filmfestival i løpet av året som kommer skal skille lag, håper jeg derfor det er for at begge skal vokse seg enda sterkere, og at de i supplerende fellesskap skal kunne bli kraftsentra i et geografisk spredt kinosystem og et voksende filmmiljø i landsdelen. Vi trenger begge deler, både regionalt, nasjonalt og internasjonalt – eller, som filmfestivalen har uttrykt det i sin virksomhetsidé: "et lokalt tiltak, av nasjonal betydning, med internasjonal interesse". Jeg kommer til å følge festivalen våkent fra min utsiktspost i regjeringskontorene og håper vi også derifra kan bidra til en videre utvikling og vekst. I mellomtiden ønsker jeg lykke til med den ellevte Internasjonale Filmfestivalen i Tromsø!