Kjære publikum, kjære venner av god musikk – kjære kunstnere, arrangører og uttallige frivillige og medhjelpere.

I mitt tidligere liv som teatersjef, hadde jeg i fjor vår nøye planlagt et besøk til Røros, i forbindelse med Nationaltheatrets landsomfattende turné med Ibsens "Et Dukkehjem". Og jeg gledet meg veldig! Røros er ikke en vanlig by – Røros er en sjelden kulturperle – med gruvebyens helt spesielle kvaliteter, - som blant annet har kvalifisert byen til å være med på den eksklusive UNESCO-listen over verdens kulturarv.

Jeg forbinder byen med Solbergs malerier og Falkbergets Den fjerde nattevakt, og jeg ser for meg unge og gamle med røde kinn og sparkstøtting når jeg tenker på Røros!

Mitt planlagte teaterbesøk måtte avlyses i forbindelse med at jeg ble utnevnt til kulturminister. Siden da har jeg kommet til mange spennende himmelstrøk og nesten alle deler av vårt langstrakte land – men først i dag – ett år forsinket – to dager før vi i regjeringen kan feire ettårs-jubileum – kommer jeg endelig til Røros! Derfor må jeg takke hjerteligst for invitasjonen – som jeg fikk den aller første antydning om -allerede i mai i fjor – gjennom Vinterfestivalens styreleder Torgeir Mjør Grimsrud. Kulturildsjelene fra Røros gjør seg nemlig gjeldende på mange arenaer! Invitasjonen ble gjentatt av ordfører John Helge Andersen da vi hadde stevnemøte i Trondheim før jul, og nå er jeg her. Endelig på Røros!

Det er etter hvert blitt mange norske musikkfestivaler - Vinterfestspill i Bergstaden er en av de yngste. Likevel er også den nå blitt tre år. Og treåringer er som kjent fulle av energi, pågangsmot og nysgjerrighet – noe som også kjennetegner Bergstadens Vinterfestspill.

Alt da festspillene ble startet bestemte arrangørene at festivalen skulle evalueres etter tre år. Prøverundene er altså over så snart tonene fra årets festspill ebber ut, fra et omfattende og meget variert program.

Hva skal til for at et festspill skal kunne regnes som vellykket? Det er ikke noe enkelt spørsmål å besvare. Fra publikums side er det selvfølgelig naturlig å fremheve kvaliteten på program og fremførelse, og i dette har Vinterfestspillene vært unike. Men fra arrangørenes side vil vurderingen i stor grad også avhenge av publikumsinteressen, som det her i dag i hvert fall ikke ser ut til å være noe å utsette på!

Programmene for vinterfestspill i Bergstaden har i tre år fortalt om kvalitet og tyngde. Helt fra starten av var det tydelig at her skulle det ikke fris til et overflatisk publikum. De som fant veien til Røros - om de var fra lokalmiljøet eller utenfra- skulle finne seriøs musikk fremført av profesjonelle utøvere.

Festspillene har satset på nordiske musikere og på samspill mellom kjente, erfarne musikere og unge i etableringsfasen. Det er all mulig grunn til å vektlegge dette, og det siste er et viktig grep for å bidra til at nye talenter får utvikle seg. Som ansvarlig for kulturpolitikk i et Arbeiderparti som aktivt har jobbet for å bygge opp musikkutdannelse – gjennom både kommunale musikkskoler og høyere utdanning – er det gledelig at det skapes arenaer for å ta vare på og integrere våre unge profesjonelle utøvere.

Det klassiske repertoaret har hittil vært det bærende element i Vinterfestspillene. Verker som Schuberts Winterreise det første året, fulgt av Brahms Vier ernste Gesänge neste år, har vært som en ryggrad i programmet, og kanskje et høydepunkt for mange. I år er samtidsmusikken bredere representert, med verk av Bjørn Kruse og Arne Nordheim her under åpningen og med Arne Nordheim som festspillkomponist. Arne Nordheim er en enestående representant for norske kunstnere, hans musikalske livsverk har nådd rundt om i hele verden, og er grenseoverskridende i ordets videste forstand. Han er et strålende eksempel på hvordan norske kunstnere er ambassadører ute i den store verden. Da jeg var vertinne for den tyrkiske statsministeren Bulant Ecevit i fjor sommer – var det Arne Nordheim som han aller først spurte etter! Jeg gleder meg til å høre bestillingsverket "Frostregle".

Det er møtet mellom ord og toner som er hovedtema for årets festspill. Mange internasjonalt kjente navn er knyttet til dette møtet, blant annet den franske forfatteren Antoine de Saint-Exupéry, mannen bak han som kom flyvende til en ukjent planet "Den lille prinsen" som mange av oss har et forhold til. Tillat meg en umusikalsk assosiasjon i den forbindelse. Saint-Exupéry var flyger under Den annen verdenskrig og forsvant under et tokt. Et apropos til de forsvunne flyruter på Røros! For øvrig gleder det jo et kulturminister-hjerte å se så mange kunstnervenner på programmet: Lars Andreas Larsen og Henning Kraggerud.

Kammermusikken har vært inne i en gledelig vekst i Norge. Publikum har vist stor interesse for musikkformen på alle kammermusikkfestivaler som arrangeres. Men hva er årsaken til større publikumsinteresse? Er det interessen som får omfanget av kammermusikkfremførelser til å øke, eller er det alle tilbudene om kammermusikk som øker publikums interesse? Det er det gamle spørsmålet om hva som kommer først; høna eller egget. Om jeg vet svaret i vårt tilfelle? Jeg skal uttale meg dypt og kryptisk ved å feilsitere en kjent kilde: I begynnelsen var tonen. Og forøvrig tror jeg at de fleste av oss lengter etter mykere og mer stillfarende musikk i en verden med mye larm og støy.

Et eksempel fra et annet musikkfelt – operaen. Jeg tror hele operasaken, inkludert planene om nytt operahus, har hatt mye å si for den merkbart økende operainteressen i hele landet.

Musikken er den av kunstformene som er mest abstrakt, og kanskje nettopp derfor, den form som engasjerer sterkest, som står nærmest vårt følelsesliv. Mange kunstteoretikere og filosofer setter musikken i en slik særstilling. Jeg kan blant andre ta med meg Schopenhauer, Nietzsche og Kierkegaard som støtte for en slik oppfatning. Og jeg er temmelig sikker på at vår nylig prisbelønte forfatter Jan Kjærstad vil være enig. Hans hovedperson, Jonas Wergeland, har sitt livs mest skjellsettende opplevelser inne i Grorud kirkes orgel under full musikk.

Innen musikken er kanskje kammermusikken blant komponistenes mest personlige verker. I denne mindre form er det lettere å eksperimentere, lettere å ta sjanser og bedre muligheter for et mer personlig uttrykk. Derfor er det ofte vi ser at større verk er mer konforme og formalt konservative, mens kammermusikken ofte kan virke overraskende grensesprengende og moderne. Det er nærliggende å ta Beethovens senere strykekvartetter som eksempler.

"Hvor blir det av kammermusikken om vinteren? " skal en musikkritiker ha spurt. I tre år har vi nå blant annet kunnet svare Røros.

Med dette ønsker jeg lykke til med årets festspill og krysser fingrene i håp om en positiv evaluering - festspillprogrammet taler iallfall et helt klart språk.