Film er Kulturdepartementets anliggende. Hvorfor? Jo, fordi film er et medium som er svært velegnet til å formidle - og derigjennom utvikle og bevare – norsk språk og kultur. Formidling av norsk språk og kultur er den kulturpolitiske begrunnelsen for at film i det hele tatt mottar statlig støtte i Norge.

Og videre, det er behov for offentlig støtte til produksjon av filmer med norsk tale, fordi Norge er et lite språksamfunn. Det koster som regel mer å lage en film med norsk tale enn det er mulig å tjene på filmen, fordi det norskspråklige publikum er så lite.

Hadde ikke dette vært tilfellet – hadde det vært mye penger å tjene på å lage filmer med norsk tale – ville det ikke være noen grunn til å bruke skattebetalernes penger til dette formålet. Da ville bransjen selv ha sørget for at det norske språk ble ivaretatt via filmen.

Derfor er det nær en selvfølge at det i regelverket for produksjonsstøtte er et krav at en film skal ha norsk uavhengig produsent, og være innspilt på norsk eller samisk for å være definert som norsk og dermed få produksjonstilskudd.

Eksplisitt er det kun en referanse til språk og produsentens nasjonalitet i denne definisjonen. Det ligger likevel implisitt i støtteordningene et ønske om å filmatisere norsk litteratur og kultur og bruke norske skuespillere, siden det er et kulturpolitisk begrunnet tiltak. Dette ønsket var forøvrig begrunnelsen for opprettelsen av en offentlig finansiert norsk filmproduksjon på 20-tallet.

Det er tilskuddsyterne som forvalter regelverket for produksjonsstøtte, med utgangspunkt i Regjeringens filmpolitiske mål. Blant de filmpolitiske målene kan nevnes tre, som alle viser til "norskhet": "Norsk kvalitetsfilm skal fremmes", "Norske filmproduksjoner skal nå et størst mulig publikum" og "Den norske filmarven skal tas vare på".

Innenfor de nevnte rammer utøver tilskuddsforvalterne skjønn når de vurderer om en film skal være berettiget støtte.

I enkelte, helt spesielle tilfeller kan det gjøres unntak fra regelen om at filmen må ha norsk eller samisk tale: I regelverket for produksjonsstøtte heter det at:

"I særlige tilfeller kan Norsk filminstitutt godkjenne at filmen innspilles på annet språk enn norsk eller samisk, dersom den inneholder en særlig kunstnerisk eller teknisk innsats, som medvirker til å fremme filmkunst og filmkultur i Norge."

Men fremdeles ligger det en klar kulturpolitisk begrunnelse bak regelen – nemlig at produksjonen skal medvirke til å fremme norsk filmkunst og filmkultur. Dette betyr at det må være et krav at produksjonen har en klar forankring i Norge, for eksempel ved at den har norsk manus og/eller handling som utspilles i Norge og en vesentlig andel norske filmarbeidere og filmkunstnere, norske skuespillere og norske tekniske leverandører, slik at produksjonen bidrar til å utvikle norsk filmbransje.

Som sagt, det er tilskuddsforvalterne som foretar en vurdering av om en film skal kunne få statsstøtte etter denne unntaksbestemmelsen. Men jeg vil understreke at unntaksbestemmelsen kun – slik den selv sier – skal brukes i "særlige tilfeller".

Videre vil jeg understreke at vi kan tåle et fåtall produksjoner etter denne unntaksbestemmelsen. Men, dersom unntaksbestemmelsen skulle bli hovedregelen - dersom utviklingen skulle gå mot at norske filmarbeidere i hovedsak produserer film med engelsk tale - ville det bidra til å undergrave støtteordningens legitimitet.