Kjære forsamling !

Først – tusen takk for invitasjonen hit i dag. Og takk til Norges Bondekvinnelag for at dere har valgt å bruke denne spesielle dagen – kvinnedagen – til å sette fokus på kommunikasjon i fremtidens samfunn. For kommunikasjon er jo noe som berører oss alle – i bunn og grunn handler jo dette om all samhandling mellom mennesker. Både den direkte dialogen mellom enkeltmennesker i dagliglivet, via informasjonsspredning gjennom tv, radio, Internett osv, til fremtidens interaktive dialog gjennom ulike typer medier.

Vi nordmenn lever i dag i et 24-timers mediesamfunn. De mange døgnåpne mediene gir oss et tilbud så å si når vi måtte ønske det. For oss som har levd en stund, er den rivende teknologiske utviklingen på mediefeltet et speilbilde på de endringer som har skjedd i hele samfunnet. For femti år siden var fjernsynet ikke innført, og vi hadde bare NRKs ene radiokanal – og den hadde pause om natten.

Vår felles fredagsunderholdning var hørespill med herrene Dicky Dick Dickens og Cox, mens Rolf Kirkvaag fra Store Studio trollbandt oss på lørdagskvelden. Vi hadde et stort antall dagsaviser, de fleste med en klar partipolitisk tilhørighet. Kringkastingssendinger fra andre land var bare mulig på langbølge og mellombølge, og da med temmelig dårlig kvalitet. Det er mange av oss som stiftet bekjentskap med popmusikk gjennom Radio Lux. Kinoene var den fremste formidleren av billedmessige impulser fra andre land, og kinobesøket var høyt.

I dag har vi muligheten til å velge blant et mangfold av både lokale og riksdekkende radio- og tv-kanaler. I tillegg har mer enn 650 000 norske husstander tilgang til utenlandske tv-stasjoner gjennom kabel og parabol. Nordmenn holder stillingen som ett av verdens mest avislesende folk. Kinobesøket er fortsatt høyt.

Den statlige mediepolitikken skal fremme ytringsfrihet, informasjonsfrihet, mediemangfold, kulturelt mangfold og norsk språk og kultur. Mediemangfold er en viktig forutsetning for den offentlige samfunnsdebatt og for at allmennheten skal ha mulighet til å ytre seg og bli hørt. Mangfoldet i mediene er helt avgjørende for å sikre demokratiet.
Derfor bør eierkonsentrasjon og ensretting i mediesektoren begrenses. Betydningen av medienes frie stilling kan ikke overvurderes.

Det er regjeringens mål at mediene skal ha så stor frihet som mulig. Mediene må selv være de fremste pådrivere for å holde et høyt etisk nivå og for å realisere ytringsfriheten slik at publikum får reell mulighet til å delta i den offentlige debatten. For å sikre mediene så stor frihet som mulig, bør styringen begrenses til det som er strengt nødvendig i et demokratisk samfunn.

Til tross for at mediepolitikken har som prinsipp at en må være varsom med å gripe inn i medienes innhold, er det nødvendig med en viss regulering som gjør at spesielt barn og unge i størst mulig grad beskyttes mot skadelig innhold. Her må samfunnet finne frem til, og ta i bruk, formålstjenlige styringsverktøy.

Utviklingen av nye medier som Internett og dataspill gjør at dette arbeidet også må foregå internasjonalt. Og på en dag som i dag er det grunn til å understreke medienes sterke ansvar i forhold til de verdier og normer som formidles, særlig til barn og unge og ikke bare gjennom Internett og dataspill, men også i konvensjonelle medier som ukeblader.

Som mor til en 13-årig jente blir jeg til tider sjokkert over den seksualisering som ungdom – og da særlig jenter – blir utsatt for fra svært tidlig alder, gjennom for eksempel de såkalte jentebladene. Det er og skal være medienes eget ansvar å kvalitetssikre innholdet, men vi som forbrukere må også ha et bevisst forhold til hva vi kjøper og tillater.

Allmennkringkasterne spiller en avgjørende rolle for å fremme meningsdannelse, meningsytring og demokratisk deltakelse. Regjeringen og Arbeiderpartiet ser det derfor som viktig å bevare handlekraftige allmennkringkastere. Ytringsfrihet og tilgang til troverdig og variert samfunnsinformasjon er en forutsetning for at befolkningen skal kunne være bevisste og kritiske medlemmer av samfunnet - og dermed en forutsetning for demokratiet. Staten har derfor et klart ansvar for å sørge for at det finnes en infrastruktur for formidling av informasjon og offentlig samtale.

Videre speiler og formidler allmennkringkasterne norsk språk, og norske verdier og tradisjoner, til folk flest. De riksdekkende kanalene må derfor ha et programtilbud som tilfredsstiller prinsippene for allmennkringkasting, inkludert stoff som reflekterer norsk kultur og norske samfunnsforhold, og et tilbud til både smale og brede grupper. Vi må unngå en utvikling der reklame- og sponsormidler fullstendig styrer programprofil og prioriteringer i allmennkringkastingskanalene.

Impulser fra audiovisuelle medier har spesielt stor betydning for barn og unges identitetsutvikling. Det er derfor svært viktig at barn og unge får et bredt tilbud av kvalitetsproduksjoner som baserer seg på norsk språk, samfunn og verdier, både på underholdnings- og informasjonssiden.

NRK har som eneste reklamefri og lisensfinansierte allmennkringkaster en helt spesiell kulturpolitisk rolle. Denne rollen består, selv om selskapet i dag bare er ett av flere kringkastingstilbud publikum kan velge mellom. Fremtidens norske identitet i et nytt årtusen vil preges av hvordan vi takler de utfordringer som NRK er stilt ovenfor. Vår evne til å ta vare på og utvikle NRK vil være avgjørende for at norsk kultur, norsk språk og norske verdier skal stå sterkt også for kommende generasjoner.

For Regjeringen og meg som kulturminister, er det et mål å sikre NRK best mulige rammevilkår for å møte konkurransen i den nye medievirkeligheten, med globalisering og eksplosiv ny teknologi. Regjeringen vil gå inn for at NRK også i de neste årene forblir lisensfinansiert og reklamefri. De veivalg vi nå gjør for NRK vil få konsekvenser for den norske kulturs fremtid, og stor betydning for samfunnsutviklingen.

Regjeringen vil også påse at de kommersielle allmennkringkasterne TV 2 og P 4 oppfyller de forpliktelser deres lisenser pålegger selskapene. Konsesjonsvilkårene for lisensen til å sende riksdekkende reklamefinansiert fjernsyn, som nå innehas av TV 2, vil også i den nye konsesjonsperioden fra 2003 ha forpliktelser overfor ulike samfunnsgrupper.

Fjernsynet er det medium som antakelig står overfor de største utfordringene som følge av digitalisering og globalisering. Hvilken plass vil allmennkringkasterne så ha i fremtidens fjernsynsverden? Vil disse kanalene nå fram til sitt publikum og vil de klare å konkurrere om publikums oppmerksomhet? Og hva vil innholdet i disse kanalene være: vil vi drukne i lettere underholdning, eller vil det fremdeles være rom for fordypende refleksjon?

Vil det anglo-amerikanske dominere eller vil det fremdeles være rom for programmer produsert med grunnlag i norsk kultur og samfunnsforhold? Dette er noen av de utfordringer vi står overfor.

Men også på kabel- og satellittsiden ser vi en rivende utvikling. Mange kabelnett blir nå forsterket og digitalisert. Dette vil gjøre det mulig å mangedoble tjenestetilbudet i forhold til i dag. Likeledes er kapasiteten på kanaler formidlet via satellitt enorm. Den sterke utbyggingen av telenett med høy kapasitet vil etterhvert også kunne formidle fjernsyn – noe som ikke var teknisk mulig tidligere. Det nye moteordet "konvergens" henspeiler på at den digitale teknologien gjør det mulig å formidle både kringkasting, tele- og datatjenester over alle typer nett, og med mye større kapasitet enn vi har hatt til nå.

Men hvilken betydning får så dette for kringkastingsselskapene? Hvordan skal NRK og TV 2 møte konkurransen fra internasjonale underholdningskonsern? Jeg tror at medielandskapet i 2010 vil kunne være dramatisk annerledes enn i dag. Globalisering og kommersialisering av deler av mediene vil antakelig fortsette, og dette er en utvikling vi i Norge ikke kan skjerme oss mot eller regulere bort, selv om vi skulle ha ønsket det.

Vår informasjonsinnhenting vil i fremtiden i stor grad være nettbasert, og nye typer medier vil utvikle seg, enten som en sammensmelting mellom de mediene vi kjenner i dag, eller som helt nye medier som vi i dag bare ser konturene av. Denne utviklingen gir en enorm økning i enkeltmenneskets mulighet for tilgang på informasjon, kunnskap og underholdning og gir samtidig uante muligheter for å ytre seg, dvs. nye muligheter til toveis kommunikasjon.

Utviklingen bidrar til å styrke ytrings- og informasjonsfriheten, men stiller oss også overfor en rekke utfordringer. Mangfoldet i mediene og den digitale teknologi kan føre til fragmentering av publikum, og dermed av den offentlige debatt og den demokratiske prosess. Samtidig er mediene i dag en del av vårt dagligliv på en helt annen måte enn tidligere; som jeg sa innledningsvis lever vi i et 24-timers mediesamfunn. Dette innebærer at mediene setter dagsorden for svært mange sider av livene våre, ikke bare den politiske dagsorden, men også underholdningssiden av livet vårt.

Dette favner over alt fra hvilke filmer vi ser på kino til hva vi snakker om i kantina eller over middagsbordet hjemme. Fortsatt er det slik at størstedelen av den norske befolkning benker seg foran TV-en på lørdagskvelden, og selv om vi nå i teorien har mange flere valg med hensyn til programmer, vil størstedelen av oss se på det som "alle de andre også ser på". Og hvorfor gjør vi det? – Fordi det er dette som blir omtalt i avisene dagen etterpå, og som blir samtaleemnet i kantina på mandag.

Ikke alle vil ha de samme mulighetene til å benytte seg av den nye teknologien. De unge, de med høyere utdanning og de med høy inntekt er i dag vinnerne i IT-samfunnet. Samtidig er det betydelig variasjon i den oppvoksende generasjons mediebruk. Vi må tilstrebe at alle lag av befolkningen får mulighet til opplæring i og bruk av de nye mediene, slik at alle kan nyte informasjonssamfunnets nye muligheter for utfoldelse.

Det er viktig å unngå at utviklingen på medieområdet bidrar til å skape nye sosiale skillelinjer, eller kjønns- og generasjonsforskjeller.
Og i dag på 8. mars, er det grunn til å understreke at her må vi kvinner og jenter kjenne vår besøkelsestid; - vi kan ikke og må ikke la dette bli et område som gutta alene behersker. Selv om dette handler om teknologi, er det ikke noen grunn til at vi jenter skal la disse nye mulighetene være forbeholdt gutta.

Vi kan jo bruke de nye mulighetene til å skape oss våre egne nettverk; - hva med å bruke Internett som møtested og kontaktforum, til erstatning for kafeen når døgnets 24 timer ikke strekker til for oss dobbelt- og tredobbelt arbeidende kvinner. Om vi ikke klarer å møtes, kan vi i det minste bruke de nye kommunikasjonsmidlene til å opprettholde kontakt og derfor likevel fungere som støttespillere for hverandre!

Regjeringen legger vekt på å utnytte mulighetene de nye mediene bringer, uten at demokratiske og kulturelle verdier undergraves. Ny teknologi og nye kommunikasjons-kanaler skal komme alle landets innbyggere til gode, og bredbånd skal bli tilgjengelig over hele landet. Det offentlige har satt opp konsesjonskrav og delt ut konsesjoner til markedsaktører som bl.a. kan tilby utbygging i store deler av landet.

For nærmere sytti år siden drømte den tyske dikteren Bertholt Brecht om et massemedium som støttet kommunikasjon begge veier. I et essay med overskriften "Radioteori" skriver han:

"Jeg foreslår at vi omdanner radioen fra å være et distribusjonsapparat til et kommunikasjonsapparat. Radioen vil være det mest storartede kommunikasjonsapparat i det offentlige liv, et veldig kanalsystem, det vil si, den ville være det hvis den var i stand til ikke bare å sende men også å motta, altså ikke bare få tilhøreren til å høre men også å snakke, og ikke bare isolere ham, men sette seg i forbindelse med ham. Radioen måtte etter dette oppgi sin leverandørposisjon og organisere tilhøreren som leverandør."

Brecht døde i 1956 og opplevde aldri dette. Men i dag, som en av effektene av en sammensmeltningen av massemedier, informasjonsteknologi og kommunikasjonsnettverk som ofte omtales under stikkordet "konvergens", er Bertholt Brechts gamle drøm i ferd med å bli virkeliggjort.

Konvergensen er for tiden i rivende utvikling. I tiden framover vil bredbånd, mobilitet og digitalt multimedia bli viktige stikkord. Bredbånd vil gjøre det raskere og enklere å utveksle informasjonen, mobile teknologier vil gjøre informasjonsutveksling mulig uansett hvor vi måtte befinne oss, mens digitalt multimedia vil gjøre selve informasjonsuttrykket rikere, mer tiltalende estetisk sett, samt lettere tilgjengelig for brukerne.

Vi har allerede bak oss en kvantitativ IKT-revolusjon. Data tilsvarende mer enn 500 milliarder boksider kan allerede nås og lastes ned gjennom Internett. Aldri tidligere i menneskets historie har så mye informasjon vært så lett tilgjengelig for så mange.

Men vel så viktig er de kvalitative egenskapene ved de nye mediene. I dagens Internett og morgendagens interaktive fjernsyn finnes kimen til massemedier som ikke bare gjør brukeren til passiv mottaker av informasjon, men som faktisk aktiviserer brukeren og oppmuntrer til dialog.

Allerede i dag ser vi litt av dette: På ulike pratekanaler kan folk treffes og utveksle råd og tips, og synspunkter på alle mulige slags temaer fra akvariefisk til åkerbruk. På fokuserte nettjenester som for eksempel kunstnett kan kunstnere og kuratorer møte sitt publikum og informere om utstillinger og andre begivenheter.

Gjennom e-postlister kan forskere utveksle informasjon om prosjekter – som for eksempel prosjektet for kartlegging av de menneskelige gener – eller mer prosaiske ting som standarder for katalogisering av bibliotek og museale samlinger. Og de fleste nettaviser og andre publikasjoner er tilknyttet online diskusjonsfora der saker i nyhetsbildet diskuteres.

Det skal villig innrømmes at mange av ytringene som all denne aktiviteten resulterer i, er av høyst varierende kvalitet. Men disse ytringene er et uttrykk for den muligheten til toveis kommunikasjon som moderne informasjons- og kommunikasjonsteknologi gir oss. Dette kan og bør bidra til en vitalisering av den offentlige samtale, noe som igjen kan bety en styrking av demokratiet og en fantastisk mulighet til å spre og å dele informasjon.

Språkteknologi er en annen faktor som vil bidra til endringer i kommunikasjonsmønstre. Jeg har nylig fått overrakt en handlingsplan for norsk språk og IKT fra Norsk språkråd og vil sammen med mine kolleger gå løs på utfordringene på dette feltet.

Det blir iblant flåsete sagt at språkteknologi handler om hvilket språk man skal benytte når man snakker med kjøleskapet sitt. Selv synes jeg det holder lenge med den stilltiende overenskomst jeg har med mitt eget kjøleskap i dag…

Men for å være seriøs; - den tiltagende bruken av talestyring vil kanskje bli det mest synlige uttrykket for språkteknologiens voksende betydning. Like viktig er automatisk diktering – tenk på hjemmehjelpen som dikterer journalteksten ute på jobb – automatisk sammendrag – for en som fôres med slike tekstbunker som meg er det en forlokkende tanke –og ikke minst oversettelsesverktøy og andre avanserte språklige hjelpemidler i tekstbehandleren og på nettet.

Språkteknologi gir løfter om rasjonaliseringsgevinster i det offentlige, fremvekst av nye arbeidsplasser og økt verdiskaping i det private og en lettere og rikere hverdag for funksjonshemmede. Dette brede spekteret av muligheter forklarer hvorfor det er så stor interesse for språkteknologi og hvorfor det er så tvingende nødvendig å utnytte dem.

Men intet tre vokser inn i himmelen og feltet er ikke uten utfordringer. Selv om jeg som sagt foretrekker å ha et forhold preget av taus forståelse med mine kjøkkenredskaper, betyr det ikke at jeg vil tiltale kjøleskapet mitt på engelsk… om det nå skulle insistere på å få snakke med meg. Talestyring fordrer bl.a. at det forstår meg – dvs. at det gjenkjenner ordene jeg bruker, på den målform og dialekt som er min. Det vil være direkte i strid med det mangfold norsk språkpolitikk søker å ivareta, om våre mange daglige møter med teknologien måtte foregå på engelsk eller standardisert bokmål.

Det er viktig å merke seg at vi ikke kjemper mot engelsk, det er et verdensspråk vi må forvente bidrar med nye ord og som det i mange næringer er en nødvendighet å beherske bedre enn i dag. Det vi kjemper for er at norsk skal bevares som bruksspråk på så mange arenaer som mulig. Dette bl.a. fordi språket er en av de viktigste kulturbærerne… og fordi gode ferdigheter i eget språk er en veldokumentert forutsetning for å lære fremmedspråk.

Men det er et moment når man snakker om språkteknologi at det koster like mye å bygge opp språkressurser for et språk som snakkes av fire millioner mennesker, som for et språk som snakkes av mange hundre millioner. Å sikre norsk språk og andre små språk i en elektronisk fremtid fordrer at slike språkressurser – språkbanker – blir tilgjengelige for norske og utenlandske produsenter og forskere. Vi trenger en språkteknologisk infrastruktur.

Slik IKT-feltet har utviklet seg de siste årene, er det i dag svært vanskelig å finne områder i samfunnet som ikke på en eller annen måte blir påvirket av den nye teknologien. Dette berører derfor oss alle, uansett alder, bakgrunn, yrke og utdanning.

Denne utviklingen får også konsekvenser for hvordan vi som mennesker samhandler og kommuniserer. Skrekkscenariene om en fremtid hvor ingen lenger møtes, men kun kommuniserer via teknologiske hjelpemidler, er vel – får vi håpe – bare det; nemlig skrekkscenarier.

Men disse scenariene kan være nyttige for å få oss til å stoppe opp og tenke etter; - hvor er vi og hvor vil vi? Og kanskje først og fremst; - hva kan vi få ut av disse mulighetene? For utviklingen er ikke bare skremmende, den innebærer også nye muligheter !

Det må derfor være min og mine regjeringskollegaers jobb å påse at vi henter ut det beste av den nye teknologien, samtidig som vi søker å forhindre de mulige uheldige konsekvensene som kan oppstå.

Og med dette vil jeg takke for meg, og jeg håper jeg har bidratt med noen nyttige innspill og tanker til dagens tema. Jeg ønsker dere alle en fortsatt spennende dag!