Det har vært veldig hyggelig og lærerikt å være til stede under denne konferansen. Det er veldig viktig at ulike sektorer i samfunnet vårt tidvis møtes. Det kan være miljøsektoren og samferdselssektoren, eller som i dette tilfellet kulturlivet og Forsvaret. I et lite land som Norge har vi mye å lære av hverandre. Mange miljøer har mye å lære av Forsvaret, ikke minst kultursektoren. Jeg synes at denne konferansen kan stå som et uttrykk for dette, for maken til bedre organisering, struktur og disiplin i arbeidet, opplever i hvert fall jeg ganske sjelden på kulturfeltet. Måten å organiserer en konferanse på og måten man framstår med ønske om framdrift og konkrete resultater, er noe vi på kulturområdet har mye å lære av. Det er mange flinke folk også i kultursektoren, men det er kanskje ikke slik at kulturarbeidere først og fremst har et fokus framover og veldig klare rammer for det som skal gjøres i framtiden. Her har vi veldig mye å lære fra Forsvaret.

Jeg har lyst til å si noen ord først, før jeg går inn på det konkrete samarbeidet mellom Forsvaret og kultur, om et par ting for å gi et overordnet bilde av hva vi sammen skal forsøke å styre. Det partiet som jeg tilhører, Arbeiderpartiet, ønsker jo å ta mye av æren for det landet som er bygget opp, ikke minst i tiden etter forrige verdenskrig og fram til i dag. Det er ingen tvil om at oppbyggingen fra 1945 og fram til i dag har den generasjon politikere som Einar Gerhardsen og Trygve Bratteli tilhørte veldig mye ære og ansvar for. Men hva var det disse folkene var opptatt av, jo de materielle tingene. Rett og slett fordi det dreide seg om et land som var et av de fattigste i Europa helt fram til århundreskiftet, helt uten infrastruktur, helt uten den type strukturer et samfunn trengte for virkelig å kunne skape velferd for alle. Så Gerhardsen hadde et veldig sterkt fokus på murstein, på asfalt, på materialer og på å bygge opp Norge. Og det var helt riktig, det var helt nødvendig.

Nå tror jeg at vi har kommet til et såkalt paradigmeskifte der det i forrige århundre å bygge opp landet var å bruke asfalt, det var å bruke murstein. I dette århundre vil det å bygge opp Norge dreie seg om ikke minst å bygge opp landet gjennom de tingene vi ikke kan ta på, men som likevel gjør livet helt og meningsfullt, og da ikke minst kunst og kultur. I dette landet har vi vært veldig opptatt av hva vi skal leve av. Nå har vi blitt et av verdens rikeste land. Jeg mener at tiden er inne, også i Forsvaret, til å være minst like opptatt av hva vi skal leve for. Vi har skapt et samfunn, et ganske rikt samfunn. Vi har en ganske lik fordeling av goder. Men nå er som sagt tiden inne for et mye sterkere fokus innen politikken og i samfunnsdebatten til å skape verdier vi faktisk ønsker å leve for. Derfor har denne regjeringen sagt at det skal satses på kunst og kultur, og da ikke først og fremst Franz Widerberg-bilder eller å bygge en opera, men kunst og kultur for hele det norske folk, med all dets ulikheter og ulike interesser som et hovedsatsingsområde for regjeringen. Og vi ønsker å bruke det jubileet vi har i 2005 til å trappe opp satsingen på kunst og kultur. Hvert år i budsjettene, men også fokusere sterkere i det enkelte departement. Og Forsvaret er en helt sentral del av det norske samfunn.

Vi kan ikke satse på kunst og kultur uten å også gjøre det innenfor forsvarssektoren. Jeg synes at dere som har vært her har vært veldig flinke til å tegne et bilde av hvorfor det er viktig for Forsvaret å satse på kunst og kultur. Og det blir på mange måter en gjentakelse å si det, men det første og viktigste: En god soldat er et helt menneske, og store deler av et årskull unge menn i Norge bruker nær et helt år av sitt liv for Forsvaret. Vi kan ikke bare satse på kunst og kultur for dem som er 16 år, 20 og 60 år, men selvfølgelig må også de som i en bestemt periode av livet sitt avtjener verneplikten, ha samme rettigheter, samme kravet til det fellesgodet som heter kunst og kultur i samfunnet. I tillegg mener jeg at det bør være sterkere forsvarspolitiske grunner for å satse på kunst og kultur. Det må være et poeng at den som i enhver krisesituasjon skal forsvare et eller annet, vet hva han skal forsvare. Det nytter ikke bare å vite hvor grensen går, og at det bor 4,2 millioner mennesker innenfor denne. Det må jo være en fordel for Forsvaret å vite at de som er til sjøs, i lufta, og på land har et forhold til vår historie.

Det er det kultur handler om: Å vite hvem vi er. Vite at vi faktisk var et av de fattigste land i Europa, vite at vi gjennom tung innsats fra enkeltindivid har bitt oss fast i disse berghyllene og blitt et av verdens rikeste land. At vi gjennom noen mennesker har spredt kunnskap om Norge til hele verden enten vi snakker om Munch eller om Grieg. Vi skal også vite at hvert enkelt lokalsamfunn i Norge har sin egen identitet å forsvare. Jeg er sikker på at en god soldat, en som skal være med på å forsvare Norge, er en bedre soldat dersom han får forsvare landet ut fra et helhetlig syn på et samfunn og et menneske, og ikke bare at vi har noen grenser og fronter som vi for enhver pris skal holde. Hvis vi ser oss rundt i samfunnet for øvrig, kan vi jo ta en bedrift som Hydro. De skal primært holde på med olje og gass, men de bruker veldig mye tid og krefter på kunst. De vet at et helt menneske som skal jobbe på olje og gassektoren, enten det er på markedet eller det er på en plattform, blir en bedre oljearbeider eller en bedre økonom dersom de har en følelse av å være i en bedrift som satser på noe nytt, og ikke bare på det smale fokuset. Det gjør svært mange bedrifter etter hvert. Til og med regjeringen sitter hver eneste fredag og leser dikt for hverandre. De skal primært være opptatt av å styre landet, men det å styre Norge handler om mer enn bare de enkelte papirer, notater, dokumenter og et embetsverk. Det handler også om å få noen opplevelser som gjør oss litt rikere, og som får litt flere ting til å røre seg i dem.

I går var det en som var opptatt av hva som skjedde i 1971/-72 på Setermoen, da alt var så mye bedre enn i dag. Da kom alle inn på samfunnshusene og alt fungerte så godt. Jeg har vært med i politikk i mange år. Jeg har alltid hørt fra andre, ikke minst min far, at alt var så bra før. Da møtte folk opp på møter, da var ungdommen engasjert! Da skjedde det virkelig ting i lokalsamfunnet. Men hva var det de gjorde før? Min far var partisekretær, han kjørte rundt i en gammel bil og så hadde han med seg Donald Duck-filmer. Og mitt poeng er at på 1960-og 70-tallet var det ikke så mange steder hvor folk møttes og fikk fellesskapsfølelse. Folk kom jo ikke for å høre om Det norske arbeiderparti, de kom for å se Donald Duck som var en stor affære, som kanskje kom en gang i halvåret. Og slik var det sikkert på Setermoen også på 1970-tallet. Det var vel ikke all verden av kulturtilbud den gangen, og selvfølgelig var det ikke slik at de vernepliktige som i dag kan sitte å surfe på Internett, eller se på en rekke TV-kanaler. Den gangen var det knapt en eneste TV-kanal tilgjengelig, og definitivt ikke noe som het Internett. Så det å se tilbake i tid og huske på hvor flott alt var før, det tror jeg har liten hensikt.

Utgangspunktet må være det samfunnet vi har i dag. Det samfunnet som har en rekke TV-kanaler, og Big Brother. Et samfunn som har Internett som gjør det mulig å surfe på nettet over hele verden og som gjør det mulig å snakke med mennesker fra Australia i sann tid. Dette samfunnet lever vi i, og så kan vi mislike eller like det, men vi må ta utgangspunkt i det. Det å legge et dansearrangement i samme tid som Big Brother er på TV, er dårlig planlegging. Jeg var selv på et møte i Kristiansund hvor vi ble jagd vekk fordi det skulle vises Big Brother på storskjerm. Hva nå enn Big Brother er, vi lever i Big Brother-samfunnet, og vi kan ikke bekjempe det, men vi kan forsøke å gi et tilbud om et alternativ til det og møte folk på den arenaen. Så jeg bare håper at de som er litt eldre ikke ser for mye tilbake på hvordan det var før, men tar utgangspunkt i samfunnet slik det er i dag. Det er flott at vi planlegger i dag, men vi må huske at de vi planlegger for er 18, 19 og 20 år, og at det er dem det gjelder.

Så var det det andre - økonomi og ressurser. Det er jo slik at hver gang noen kommer på noe lurt, så blir det med en gang et rop om mer penger. Men det er ikke sikkert at vi hver gang vi skal gjøre noe mer ut av en ting klarer å få tak i så mange flere friske midler. Statssekretær Singsaas og jeg er ikke i stand til her å si at vi kommer tilbake i år 2002 og legger inn 100 millioner eller 15 millioner til kultur i Forsvaret i budsjettene. Og uten på noen som helst måte å gå inn på ditt område, Singsaas, så har jeg likevel lyst til å si både til Forsvarsdepartementet og Kommunaldepartementet, til Forsvarets ledelse og til de stående avdelinger, at mens Kulturdepartementet har et budsjett på 3,6 milliarder kroner, som skal drifte 22 teatre, 7 orkestre, en opera, osv, så har vi fortsatt et forsvarsbudsjett på om lag 27 milliarder kroner, inkludert internasjonale operasjoner. Og jeg er helt enig i at vi må bruke nesten alle disse pengene på uniformer, på drivstoff, på øvelser, på virksomhet som går ut på at det kan oppstå en krisesituasjon en dag. Det er derfor vi har et forsvar.

Så har vi i tillegg en kommunesektor som hvert år får tildelt 186 milliarder kroner fra kommunalministeren. Og jeg er helt enig i at disse pengene må vi primært bruke på sykehussenger, på veier, og på skoler, men 186 milliarder pluss 27 milliarder er altså 1/3 av statsbudsjettet, og er det mulig at det går an å bruke en promille eller en prosent av disse pengene til noe som ikke handler om kuler og krutt, eller sykehussenger, men som handler om noe vi alle her er enige om er viktig å satse på i en ny tid? Grunnen til at jeg sier det, er at jeg ikke er så sikker på at vi klarer å pumpe flere penger inn, men at vi når vi opplever nye behov i et samfunn, må spørre: Kan vi gjøre ting annerledes? Og kan vi dels frigjøre midler fra noen av de tingene som vi syntes var viktig før og gjøre litt mer av ting vi synes er viktig nå i en ny tid? Jeg mener at hele forsvarssektoren må gå gjennom sine budsjetter, og litt sånn tabloid sagt: Kanskje må man ta en tur mindre med en F-16 og kanskje må vi øve et halvt døgn mindre enn det vi gjorde før for å ha råd til å tilføre både det sivile samfunn, soldater og befal noe mer enn det å ligge ute i skogen og øve.

Så til en konkret oppgave som jeg føler at vi har foran oss nå.
I Norge har vi en tendens til å vente på hverandre, at noen andre skal sette i gang å ta initiativet, enten det er Forsvarsdepartementet eller fylkeskommunen. Vi fikk illustrert her på konferansens første dag at det finnes et hav av tilbud. Jeg mener vi har illustrert at Kulturdepartementet og Forsvarsdepartementet har ønske om å satse på dette arbeidet. Nå føler jeg at initiativet ligger ute i det enkelte lokalsamfunn i spennet mellom det sivile og det militære. Det er ingen grunn til å vente på fylkeskommunen, det er ingen grunn til å vente på Forsvarsdepartementet og det er ingen grunn til å vente på forsvarssjefen eller kulturministeren. Det er egentlig bare å gå i gang. Dette må på en måte være budskap nummer en. I går fikk vi illustrert en del strålende eksempler på hvor godt det kan fungere.

Det som kan være litt farlig på slike konferanser, er at de som er aller flinkest og kommer og viser seg fram, kan skremme dem som ikke har kommet like langt i arbeidet. Det er som i friidrett, på 800 meter, hvor det blir brukt en hare foran løperne, for at disse skal løpe fortere, sette nye rekorder. Dersom haren ligger for langt foran, har løperne ingen hjelp av den. Derfor tror jeg at det er riktig å si til dem som ikke har kommet så langt innen sitt lokale arbeid, at dere ikke må la dere skremme av dem som har holdt på med dette lenge og har kommet godt i gang med sitt arbeid, men heller gå i gang med eget arbeid uansett status i dag. Det er også viktig å få formalisert arbeidet, få utarbeidet en ordentlig avtale. Vi kan ikke ha en kultursatsing i Forsvaret som tar utgangspunkt i at man akkurat det året hadde en veldig engasjert velferdsoffiser eller en flott oberstløytnant som syntes at dette var viktig. Det må være rollene og ikke personene som skaper kontinuitet her, avtaler mellom det sivile og det militære liv.

Vi har fått en veldig viktig beskjed til Kulturdepartementet og til hele kultur- Norge: Det nytter ikke å ha massevis av gode tilbud gående parallelt, hvis ikke folk vet om det. Og det er jo også et av de problemene vi har i Norge: Vi er veldig opptatt av å starte opp nye ting, pumpe inn penger der, men bruken av det har vi ikke samme fokus på. Og jeg er helt enig. Under vårt departement ligger det en massevis av ting som går parallelt. Det er egne folk som skal markedsføre det, egne folk som skal selge billetter, osv. Behovet for fornying er skrikende også på vår side. Det er vår oppgave, og ikke minst ledelsen i Kulturdepartementets oppgave, å sørge for at de kulturkronene vi bruker når ut, at folk vet om at tilbudene finnes. Så jeg vil på bakgrunn av det som har skjedd disse dagene stille spørsmål om det er nødvendig å ha så mange parallelle institusjoner gående, eller bør vi i likhet med Forsvaret kraftsamle virksomheten for å få mer ut av kronene. Jeg tenker ikke bare på å få mer penger til kultur, men også på å få mer kultur ut av pengene.

Til slutt om denne konferansen: Stemningen her viser at denne konferansen har fungert veldig bra. Det er grunn til å tro at det kommer til å skje ting rundt omkring allerede i de nærmeste dagene i de enkelte lokalsamfunn. Jeg er også veldig imponert over samhandlingen mellom sivile og militære på denne konferansen i dette arbeidet. Det er altså noe som heter østerriksk trav. Det er en sport hvor du får hesten til å ri sidelengs. Det ser veldig vakkert ut, men det gir ikke særlig framdrift. Denne konferansen har på ingen måte vært østerriksk trav. Det har heller vært en gallopp framover, hvor vi er enige om omtrent hvor målet står. Og så synes jeg at vi skal si til dem som står bak denne konferansen at de har gjort en fremragende jobb. Det hender at folk i min bransje får ros for at vi har laget et eller annet, men det er ikke vi som har laget det, vi har bare hatt gleden av å være til stede. Embetsverket i Forsvarsdepartementet, sammen med embetsverket i Kulturdepartementet, folkene fra Forsvarets overkommando, lokale arrangører her i Tromsø har gitt oss noen strålende dager med veldig godt faglig innhold. Det er ingen grunn til å vente, det er bare å gå i gang. Vi kommer ikke til å legge inn noen penger i morgen til dette, det er mulig FD og KD må gå noen runder for å se om det kan hentes noen midler til å starte ting framover, men først og fremst må vi innenfor rammene til KD og FD se hva som kan gjøres der.

Jeg er veldig glad for at Kulturdepartementet fant fram til gode underholdere fra Tromsø, det er ikke vanskelig. Tromsø ligger godt an på kultursektoren, og slik sett passer det veldig bra at konferansen ble lagt til akkurat denne byen.

På vegne av Forsvarsdepartementet og Kulturdepartementet takker jeg for den store deltakelsen under denne konferansen.