Kjære bibliotekvenner– eller kanskje mer riktig kjære bokbusspassasjerer

La meg først få lov å uttrykke gleden jeg selv har følt ved å kunne bruke biblioteket. Helt fra de spennende timene mellom glisne bokhyller på skolebiblioteket, prøving og feiling i titler i den lokale biblioteksfilialen på mitt hjemsted, til mange og lange besøk på folkebiblioteket i Trondheim i gymnas- og universitetstiden.

Biblioteket har vært en viktig institusjon i mitt liv. Som en møteplass etter skoletid, som lekseplass - lesesalsplass - som et sted å tilfredsstille nysgjerrigheten i bøker og musikk!

Jeg vet jeg har vært heldig som har kunnet benyttet meg av de romslige og lyse lokalene til Trondheim Folkebibliotek, med åpningstid til klokka 19 om kvelden på ukedagene.
- Jeg er også klar over at ikke alle i Norge - som meg - slipper unna med en og en halv mils reise inn til flotte folkebibliotekslokaler, og den verden de har å by på. Og jeg vet at bokbussen for mange er den samme kilden til et hav av kunnskap og glede.

Bibliotekdirektør Asbjørn Langeland omtalte bokbussen i "Bokbuss til begjær " i 1991 som " et gledesspredende bibliotek". Bokbussen er for mange et lyspunkt, et møtested som har betydning i hverdagen – noe som bidrar til å spre kultur til barn, unge og eldre – i et land som til tross for bredbånd opplever sentralisering av en rekke offentlige tilbud – også innenfor kultursektoren.

I over 50 år har det rullet bokbusser på norske veier. Og siden 1951 har det eksistert en eller annen form for statlig tilskudd til driften. I forbindelse med innføring av inntektssystemet for kommunene i 1986 ble tilskuddsordningen endret. I perioden 1986-1992 ble det gitt tidsbegrenset driftstilskudd i forbindelse med nyetableringer. Støtten ble gitt for en 5-årsperiode, og skulle gå til etablering av ny virksomhet eller til oppstart av nye satsingsområder ved eksisterende virksomhet.

I 1993 ble det etablert en ny ordning, med et statlig driftstilskudd på inntil 50 prosent til kommuner innenfor DU/SND-området. I tillegg ble det gitt investeringstilskudd på inntil 50 prosent til kjøp av bokbuss/båt, uavhengig av SND-tilknytning.
- For bokbusser utenfor SND-området var utviklingen avhengig av "bokbusskultur" og "bevilgningstradisjon".

På Vestlandet dominerer de kommunale bokbussene. Interkommunalt samarbeid dominerer i Nord-Norge. Mens det på Østlandet og i Agderfylkene satses på fylkeskommunale bokbusser.

Mens det var 49 bokbusser og en bokbåt i drift ved inngangen til 1996, endret det seg til 42 bokbusser og en bokbåt per 1.1.2000. I løpet av 2000 og ut i 2001 er tallet ned i henholdsvis 39 + 1 bokbåt. Det har vært få nyetableringer – den nyeste er den lulesamiske bokbussen i Tysfjord – som har oppstart i august 2001. Når det gjelder de nedlagte bokbussene dreier det seg for det meste om kommunale bokbusser i Rogaland og Hordaland. De fleste av de små kommunale bokbusser ble vedtatt nedlagt før det øremerkede tilskuddet falt bort – og var oftest bokbusser utenfor SND- området – som derfor ikke fikk driftstilskudd!

Tidligere kulturminister Åse Kleveland skrev i det tidligere siterte "Bokbuss til begjær" fra 1991 følgende : " I et land med så spredt befolkning er bokbussdrift et effektivt virkemiddel for å jevne ut forskjellene i kulturtilbud. I mange områder vil et slikt tilbud være en egnet og kostnadseffektiv måte å oppfylle biblioteklovens intensjoner på". Også i Arbeiderpartiets forrige partiprogram – som gjaldt fram til høsten 2000 - sa vi eksplisitt at "Bibliotektilbudet i distriktene skal bedres gjennom en utvidelse av antall bokbusser". I partiprogrammet som ble vedtatt på landsmøtet i november 2000, legger vi vekt på hvor viktig bibliotekene er i det norske samfunnet, men uten å gå konkret inn i virkemiddelbruken. I det samme partiprogrammet understrekes videre at partiet ønsker å styrke det lokale demokratiet gjennom å sikre rammer som øker den lokale handlefriheten.

Det er en klar profil i hele programmet å drive mindre detaljstyring fra sentralt hold. Så lenge de frie inntektene til kommunene øker, tror jeg kommune og fylkeskommune selv like gjerne er de som velger å opprettholde – ja til og med opprette nye bokbuss-tilbud, - vel å merke om de mener det er det mest hensiktsmessige tilbudet for brukerne av tjenesten lokalt. Det er altså ansvaret – og muligheten – for å prioritere tiltak lokalt som understrekes i programmet.

Både i kommuneøkonomi-proposisjonen fra i fjor vår, i arbeidet som nå kontinuerlig gjøres i regjeringsapparatet med forenkling av offentlig sektor – som har fått et klart uttrykk gjennom stortingsmelding 31 ( 2000-2001) "Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling" - som er en oppfølging av oppgavefordelingsutvalgets rapport – er den røde tråden helt klar: regjeringen tar på alvor arbeidet med å bygge ned statlig detaljstyring av kommunene gjennom å redusere antallet øremerkede tilskudd og plankrav. Samtidig som kommunene skal få økt økonomisk styringsrett og det regionale nivået skal få et økt ansvar for koordinering og planlegging. Vi i Arbeiderpartiet ønsker at lokaldemokratiet skal bli mer reelt og mer interessant å ta del i.

Jeg har nå jobbet som politisk rådgiver i Kulturdepartementet i et godt år – og fått være med å styre den nasjonale kulturpolitikken. Men til departementet kom jeg direkte fra min andre periode som kommunepolitiker – fra kulturkomiteen i bystyret i Trondheim. Livet som lokalpolitiker – med stort og hamrende hjerte for kultursaker, men med lite lokal økonomisk handlefrihet til å prioritere området – har jeg ikke glemt som politisk rådgiver i departementet.

Men selve diskusjonen for og imot statlig inngripen i styringen av det kommunale tjenestetilbudet – er helt klart en debatt som inneholder mange og store plusser og minuser. Økt frihet til lokalt å gjøre prioriteringene vil naturlig nok gi større forskjeller i typen tjenester man får i de ulike kommunene og regionene.

Men jeg tror at menneskene i Norge ønsker et godt kulturtilbud, at de ønsker å kunne hente ut informasjon - i ulik innpakking - i bibliotekene. Derfor tror jeg som kulturpolitiker at etter som forenklingsprosessen skrider frem – og det lempes på øremerkinger og lovpålagte oppgaver på en rekke felt - faktisk vil gis større rom for kulturen. For et politikkområde som stort sett bare har folkebibliotekloven som statlig styrt virkemiddel.

Telemarksforskning har utgitt rapporten "Statlig styring av kommunene: effektivitets- og fordelingsvirkninger", hvor det konkluderes med:
"Vi finner blant annet at virkningene av øremerkede tilskudd på kommunenes prioriteringer gjennomgående er nokså svake. Videre er fordelingsvirkningene uheldige ved at de rikeste 25 prosent av kommunene mottar over dobbelt så mye i øremerkede tilskudd pr. innbygger som de 25 prosent fattigste. Et annet hovedresultat er at kommunene over tid tilpasser seg til statens virkemiddelbruk. De blir mer avventende og passive, og forsøker å unngå å bruke egne midler på tjenesteområder der de forventer at staten vil innføre nye tilskuddsordninger i framtiden."

Denne rapporten viste også at kommunene i stor grad ville omprioritere midler til fordel for kultursektoren ved en eventuell innlemming av øremerkede midler i inntektssystemet.

Likevel er debatten om hvordan gi best mulige kår for kulturen på alle forvaltningsnivå, en kontinuerlig debatt i Kulturdepartementet. Og debatten om kulturlov eller ikke vil være et av punktene som blir behandlet i Kulturmeldingen som vi legger fram i 2002.

Svein Arne Tinnesand , avdelingsleder ved Rogaland fylkesbibliotek , skriver i en artikkel om bokbusser i Bok og bibliotek: mens bokbussene stopper og filialene legges ned, brukes bibliotekene mer og mer. Brukerne av bibliotektjenestene ønsker store, gode bibliotek med gode åpningstider, og det vil være best å la kommunene selv få utforme bibliotektilbudet sånn de selv mener er best. Det er et sunnhetstegn i bibliotekmiljøet at man tør å sette spørsmålstegn ved det bestående – at man våger å ta en diskusjon om hvordan man på en best mulig måte kan utvikle et godt bibliotektilbud ute i distrikts-Norge.

Som resten av folkebibliotekssektoren står også bokbuss-Norge overfor store utfordringer. Og kanskje vil det være nødvendig å se bokbusstilbudet til kommuner og regioner mer i sammenheng med andre satsinger lokalt og regionalt?

Her er både utviklingen av offentlige servicekontor i kommunene og oppfølgingen av Stortingsmelding 22 ( 1999-2000) " Kjelder til kunnskap og oppleving", som omhandler hele arkiv, bibliotek og museumsområdet i sammenheng, sentrale stikkord.

En endret oppgavefordeling mellom de tre forvaltningsnivåene vil også få betydning for folkebibliotekssektoren. Statens bibliotektilsyn har tatt initiativet til en utredning om fylkesbibliotekenes rolle i framtiden - her vil det regionale nivåets muligheter for koordinering og utviklingsarbeid når det gjelder mobil bibliotekvirksomhet bli et viktig moment å utrede.
Mobil bibliotektjeneste ser ut til å være et område som passer svært godt til samarbeidsløsninger basert på interkommunalt samarbeid - nettopp denne typen samarbeidsløsninger som stortingsmeldingen om oppgavefordelingen ønsker å styrke.

Også innen folkebiblioteksektoren er det et ønske om mindre statlig styring og mer utviklingsarbeid.

En nylig gjennomført evaluering av Statens bibliotektilsyn bygger på en bred kartlegging av ønsker og behov i bibliotekmiljøet, og viser et generelt ønske om at dette statlige organet skal drive med mindre forvaltningsoppgaver og mer utviklingsarbeid.

Man kan stille spørsmålet: Hva er årsaken til nedleggelse av bokbusser? Først og fremst kommunenes egne prioriteringer. Bortfallet av det øremerkede tilskuddet, både etter overgangsperioden for kommuner utenfor SND-området, og innlemmingen i rammetilskuddet nå i år, kan være delvis årsak til disse nedleggelsene, men en kartlegging vil antagelig avdekke at kommunens egne prioriteringer ligger i bunnen for slike vedtak.

Hvis man skal arbeide for å bedre bokbusstilbudet her i Norge - ikke bare i kvantitet, men også i kvalitet, er det andre virkemidler som kan settes inn enn øremerkede tilskudd. Det er også viktig å sette drift av mobil bibliotekvirksomhet inn i en helhetlig sammenheng, slik at kommunene står fritt i å utvikle bibliotektilbudet som det høver best etter lokale forhold.

Jeg er helt overbevist om at bibliotekene har en helt særegent viktig rolle å spille for å sikre alle tilgang på informasjon fra ulike medier og innhentet med forskjellig type teknologi i framtiden. Jeg er optimist på bibliotekenes vegne, men jeg synes det er viktig med en nær dialog med brukerne lokalt om hvordan tilgangen på tjenestetilbudet lokalt best sikres. Målet må være å nå flest mulig med det tilbudet de ønsker.