Innledning

I mediebransjen har begrepet "konvergens" vært på alles lepper de siste årene. Begrepet har vært et slags "mantra" som har uttrykt bransjens forventninger til – og frykt for – framtiden.

Å konvergere betyr å nærme seg hverandre, og Konvergensutvalget som avga sin utredning i 1999 konkluderte med at digitaliseringen av mediene ville føre til at kringkasting-, tele- og IT-sektorene ville bevege seg mot en mer eller mindre tett sammenvevet informasjons- og kommunikasjonssektor.

Mediehusene

Nå ser vi at framtiden er her.
Konvergensen er nå over oss – bl.a. i form av såkalte "mediehus" hvor papiravis, nettavis, wap-utgave, lokal-TV og lokalradio og liknende samles under ett og samme tak.

Som så mye annet går medieutviklingen i bølger. På begynnelsen av 80-tallet fikk vi bølger av først lokalradio og senere lokalfjernsyn. Fra siste halvdel av 90-tallet har vi sett en veritabel "flodbølge" av web-baserte nyhetsmedier. Avisene har vært med på disse bølgene med, mildt sagt, varierende økonomiske resultater. Framveksten av "mediehus" kan være en ny bølge. Foreløpig vet vi ikke hvor stor den vil bli.

Bakgrunnen for denne nye satsningen er av konsernsjef Alf Hildrum i A-pressen formulert slik:

"Vi bør bli vesentlig dyktigere til å skape mersalg av vår innholdsproduksjon gjennom publisering i flere kanaler. Etableringen av mediehus er et organisatorisk grep for å kunne gjennomføre nødvendige endringer."

Vi vet at liknende tanker tenkes hos andre dominerende aviseiere. En rekke aviser har søkt om konsesjon for nærradiodrift samtidig som det skjer oppkjøp av lokal-TV-stasjoner. Et annet eksempel er Adresseavisens, Bergens Tidendes og Adresseavisens felles investeringer på Internett. I følge Dagens Næringsliv skal de tre avisene hver bruke 20 millioner kroner på en felles nettsatsning.

Multimedia-publisering og organisering i "mediehus" skaper nye muligheter og utfordringer både for eiere, redaktører, journalister – og for myndighetene.

Endret mediemarked

Det er ikke tvil om at vi i Norge i dag har et enestående bredt mediebilde som gir et stort mangfold av kanaler for informasjon og ytringer.

Nordmenn ligger på verdenstoppen i avislesning og antallet aviser har ikke vært høyere siden midten av 1950-tallet. Siden den direkte pressestøtten ble innført i 1969, er tallet på aviser økt fra 191 i 1969 til 216 ved utgangen av 2000. Det totale opplaget er økt med over en million i den samme perioden. I tillegg er det i perioden vokst fram et mangfold av riksdekkende radio- og fjernsynskanaler, lokalkringkasting og i de siste årene nye elektroniske medier.

Samtidig – og muligens som et resultat av dette – ser vi nå at nordmenns medievaner er i endring. I følge Statistisk Sentralbyrås mediebarometer for 2000 har andelen avislesere sunket fra 84 til 77 prosent de siste ti årene. Samtidig har daglig bruk av Internett økt med 50 prosent i løpet av et år.

Oppsummert kan vi si at det er i ferd med å skje vesentlige strukturelle endringer på mediemarkedet. Det er viktig at mediene stadig vurderer og på nytt definerer sin plass i en mediesektor som i så stor grad er preget av endringer i teknologi, konkurranse, innhold og funksjon.

Journalistikken

I dag har man gjennom et mangfold av medier, og da særlig Internett, tilgang til et helt enormt mangfold av kilder til informasjon. Tilsvarende åpner Internett-teknologien i dag for at hvem som helst i teorien kan etablere sitt eget medium – sin egen lille kanal ut i offentligheten. Problemet er langt på vei at mangfoldet kan bli til kaos og at ytringsmulighetene kan bli til lite annet enn rop ut i tomheten.

I praksis vil man fremdeles være avhengig av de etablerte mediene. Disse sorterer ut, beskriver og kommenterer de hendelsene som er av offentlig interesse og er med på å strukturere den offentlige samfunnsdebatten.

Et av de viktigste spørsmålene i kjølvannet av framveksten av mediehusene blir derfor om journalistikkens form og innhold. Vi ser nå at den teknologiske utviklingen er i ferd med å endre selve journalistikken:

Nye journalistroller oppstår: Multimedia-vaktsjefen, kilde-finneren, interaktivisten eller toveis-journalisten, den flermediale journalisten også kalt multiskiller. Dette er bare noen av betegnelsene. Vi ser en journalistikk hvor hurtighet og interaktivitet er sentrale begreper.

• Deadline erstattes med løpende publisering: Dette skaper naturlig nok økt tidspress og dermed også økt press på tradisjonelle verdier som kildekritikk, hensynet til privatlivets fred osv.
• Nye publiseringsformer utfordrer dessuten skillet mellom det redaksjonelle og det kommersielle: Digitalteknologien åpner ved hjelp av hyperlinker nå for direkte kobling mellom redaksjonelt stoff og reklame eller til og med e-handel. Fra enkelte hold ser vi dessuten at det tas til orde for å bryte ned de tradisjonelle skillene mellom redaksjon og markedsavdeling.

Som tidligere journalist vil jeg advare mot at man mister fokuset på det som alltid må være journalistens og journalistikkens hovedoppgave – nemlig å "informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" og å "beskytte enkeltmennesker mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre". Mange kjente sikkert igjen disse formuleringene. Dette er ifølge "Vær varsom"-plakaten medienes samfunnsrolle.

Forutsetningen for at mediene skal kunne oppfylle denne samfunnsrollen er redaksjonell uavhengighet – og da tenker jeg ikke bare på uavhengighet fra offentlige myndigheter eller medieeierne, men også fra annonsørene. Sammenblanding av journalistikk og kommers kan komme til å svekke medienes integritet og troverdighet.

Når dette er sagt, må jeg si at norske medier i det store og hele preges av god og dyptpløyende journalistikk. Gode eksempler fra den senere tiden er avsløringer av opsjonsordninger, aksjeskandaler, viktig innsikt i Kursk-katastrofen og Sleipner-ulykken. Det kan utvilsomt være ubehagelig når det står på – som politiker har jeg følt dette på kroppen – men det er ingen tvil om at hele vårt samfunn er avhengig av uavhengig, kritisk og fagmessig journalistikk.

Et viktig middel for å oppnå dette er gode videreutdanningsmuligheter, noe departementet bidrar til i dag og vil fortsette å støtte.

Etikken

Det styrker pressens selvdømme-ordning at det nå foreslås nye formuleringer i "Vær Varsom"-plakaten som hegner om den redaksjonelle integritet. Forslaget om at kommersielt materiale klart skal skilles fra redaksjonelt stoff, viser at pressen er aktsom i forhold til den fare for utgliding som nye publiseringsmåter kan innebære.

Det er også andre forslag til endringer i "Vær Varsom"-plakaten som jeg har registrert med stor interesse. Det gjelder både forslaget om at barn skal skjermes i større grad enn i dag og forslaget om at plakaten skal omfatte hele den journalistiske prosessen. Forslaget om sterkere fokus på redaksjonelle medarbeideres egen habilitet, er også et tiltak som vil styrke mediefolks troverdighet.

Eierkonsentrasjon

Når store lokale avishus også blir eiere av lokalradio og lokal-TV kan det føre til en monopolsituasjon i nyhetsformidlingen. Adresseavisen er et eksempel på at en stor aviseier får mediemonopol i sitt område.

Jeg skal ikke her så tvil om medieeiernes motiver eller redaktørenes integritet. Det er likevel utvilsomt at dersom alle informasjonskanaler i et område eies av samme person, selskap eller konsern, har man ikke den samme garantien for troverdig og mangfoldig informasjonsformidling og reell ytringsfrihet som med et mangfold også i eierskapet. Og selv om eiere og redaktører er sitt ansvar bevisst skal man ikke undervurdere betydningen slik eierskapskonsentrasjon kan ha for befolkningens tillit til mediene.

Myndighetenes oppgave

Så hvilken rolle har myndighetene i alt dette? Langt på vei kan man si at myndighetenes oppgave på medieområdet er å sørge for at mediene er i stand til å oppfylle sin samfunnsrolle slik mediene selv har definert den. Jeg viser igjen til "Vær varsom"-plakaten som understreker at pressens oppgave skal være å:

"...ivareta(r) viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk",

"...verne om ytringsfriheten, trykkefriheten og offentlighetsprinsippet",

"... informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold" og

"...beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre."

Regjeringen ser ytringsfrihet som en absolutt forutsetning for at demokratiet skal kunne fungere.

Enten vi liker det eller ikke er det i moderne samfunn ikke de offentlige forsamlingslokalene, folkemøtene eller "jungeltelegrafen" som er de viktigste kildene til informasjon og de viktigste kanalene for offentlig debatt – det er massemediene. Mediene har derfor en viktig demokratisk funksjon som det er viktig å verne om. Myndighetenes oppgave på medieområdet er derfor å legge til rette for at det kan vokse fram et mediesystem som gir grunnlag for reell ytringsfrihet og informasjonsformidling.

Med dette som utgangspunkt tar regjeringen til høsten sikte på å legge fram en stortingsmelding om mediepolitikk, der bl.a. spørsmål omkring pressestøtte, statsannonsering, allmennkringkasting og eierskapsregulering vil bli tatt opp.

Særlig om pressestøtten
Avslutningsvis vil jeg si et par ord om pressestøtten.
Tallene for opplag og avislesning viser at avisene fremdeles har stor reell betydning for informasjonsformidling og samfunnsdebatt i Norge. På kort sikt har regjeringen derfor sett det som viktig å sikre at den vanskelige økonomiske situasjonen som mange aviser i dag befinner seg i, ikke fører til en varig svekkelse av det offentlige ordskiftet i Norge. Statsbudsjettet for 2001 er et ledd i dette. Produksjonstilskuddet ble her vedtatt økt med ca. 16 mill. kroner til 180 mill kroner. For øvrig er merverdiavgift på aviser inntil videre avverget.

Arbeiderpartiet ønsker et permanent momsfritak. Dette skal vi legge fram for Stortinget til høsten i Regjeringens Mediemelding.

Det nå viktig at mål og virkemidler i pressepolitikken vurderes med et åpent sinn – ut fra de teknologiske, markedsmessige og eierskapsmessige forandringene som har skjedd i mediene. Ingen kan være i tvil om at vi i dag har et helt annet mangfold i informasjonsformidling og ytringsmuligheter enn da pressestøtten ble etablert i 1969. Det er viktig at vi nå foretar en grunnleggende vurdering av denne utviklingen og hvilke konsekvenser den bør få for den offentlige pressepolitikken. Jeg skal ikke forskuttere denne vurderingen her og nå.

Det er klart at situasjonen for de konkurranseutsatte avisene i byene blir et av de store spørsmålene i denne sammenheng. I 2000 forsvant flere nr. 2-aviser og vi ser nå at flere av de resterende nr.2-avisene har til dels store økonomiske problemer. Vi kan fort oppleve at antall nr. 2-aviser kan telles på én hånd. Da har vi i så fall en ny situasjon også for pressestøtten, som for en stor del er rettet inn mot denne avisgruppen.

Det jeg imidlertid kan si er at det er min faste overbevisning at lokalavisene vil bli en stadig viktigere del av mediebildet i tiden framover. Lokalavisene har en rolle i lokalt demokrati og samfunnsliv som vanskelig kan overtas av andre medier. Lokalavisene er ikke minst viktige for at et lokalsamfunn skal kunne etablere en egen identitet og for at innbyggerne skal kunne dele denne identiteten. Å bli orientert om de mindre, lokale hendelsene fra dag til dag er en viktig forutsetning for at folk skal kunne føle seg som en del av et lokalsamfunn. Mange steder ser man nå at interessen for lokalpolitikk er synkende. Dette kan etter min mening bli et demokratisk problem dersom det ikke tas tilstrekkelig alvorlig.

Vi ønsker derfor å styrke lokalavisene, både ved å øke pressestøtten til eksisterende lokalaviser og ved å legge til rette for etablering av nye lokalaviser.