Kjære konferansedeltakere.
La meg først få takke for invitasjonen til å holde innlegg under denne konferansen, som har slikt et flott program. Jeg vil også få hilse fra kulturminister Ellen Horn som holdt åpningsinnlegget på forrige Kultur og helse-konferanse på Rikshospitalet i slutten av november i fjor. Det er altså bare litt over fire måneder siden siste konferanse, noe som tyder på at temaet er prioritert. Og programmet under denne konferansen har vist at det er uendelige mengder spennende innfallsvinkler til temaet "Kultur og helse"!

Og her dere sitter med hodet fullt av nye og kreative ideer til å sette ut i praksis, vil jeg bruke mitt innlegg til å snakke om "Videre samarbeid". Samarbeid mellom kultur- og helseetatene er svært viktig - på lokalt og regionalt nivå – like vel som mellom departementene på sentralt nivå. Dette samarbeidet ser vi som svært viktig å ta vare på og utvikle videre.

Tanken om at kultur kan være egnet som forebyggende helsearbeid ble for omlag fire år siden tatt opp samtidig av Norsk kulturråd og Sosial- og helsedepartementet. At to instanser tar opp en ide som dette samtidig, kan tyde på at det "ligger noe i tiden". Tanken er - som kjent av mange- imidlertid ikke ny. Vi i Kulturdepartementet er svært fornøyde med å kunne føre ideen i alle fall tilbake til Aristoteles. I hans Poetikk lanseres tanken om at datidens hellenske borgere gjennom teateroppførelser kunne oppnå et såkalt katharsis, en renselse, lutring, og fungere bedre i samfunnet etter forestillingen. Nå var jo datidens teaterforestillinger ganske solid kost. Tre dager i strekk med teater hele dagen. Dagene var fridager og forestillingen var gratis fordi samfunnet så det som nyttig. Denne typen teaterpolitikk eller kulturpolitikk generelt står foreløpig ikke på Arbeiderpartiets program – dessverre vil kanskje mange i denne salen si - men ideen om kultur som helseforebyggende virksomhet skal komme med i den kulturmeldingen vi nå er i gang med. Vår tids fokusering på kultur som helseforebyggende tiltak er altså en slags renessanse, eller gjenfødelse, av antikkens idé. Vi vet jo også at man på helsesiden kan gå en del år tilbake når det gjelder koblingen kultur og helse. Da Freud i sin tid gjorde furore i Wiens psykiatrimiljø benyttet han greske myter og tragedier som forklaringsmodell for menneskelige egenskaper. Han hentet også navn til egenskaper og diagnoser fra de greske tragedienes persongalleri - navn og begreper som fremdeles lever i beste velgående.

Et rikt og inkluderende kulturliv har effekter utover det kulturlivet representerer i seg selv. Etter mitt syn er et stjerneeksempel på kulturens betydning for helse og trivsel den norske filmen "Heftig og begeistret". Filmen om Berlevåg mannssangforening – som ennå går sin seiersgang på norske kinoer. En nøkkelreplikk i filmen er at det er to ting som gjør det mulig å leve i Berlevåg: det er moloen og sangkoret!
Moloen gir mulighet for næringsgrunnlaget fiske, sangkoret gir tilværelsen mening etter at man har spist seg mett. De gamle romerne brukte bildet brød og sirkus til folket - om enn kanskje med en litt nedlatende undertone. I vår tid kan vi heller uten nedlatenhet si fisk og opera til folket!

Noe av det viktigste ved konseptet Kultur og helse er at det fokuseres på ressurser, på noe positivt. Langvarig sykdom, handikap, apati og kontaktløshet er ikke egnet til å øke livslysten. Kulturelementet tilfører noe positivt, som kan gi ny optimisme som igjen virker positivt på helhetssituasjonen. For å understreke dette er det viktig med et samarbeid mellom kultursektor og helsesektor. Kulturfolk og helsefolk må sette seg sammen med et felles utgangspunkt for å finne løsninger på tvers av tradisjonelle fag- og etatsgrenser. Det er viktig at publikum, pasienter og klienter møter kultursektorens mennesker. Noe av det viktigste ved konseptet er derfor at yrkeskategorier fra to forskjellige felt kan fornye seg gjennom samarbeid. Det samarbeidet ønsker vi å ta vare på. Og i en tid hvor vi vet at kampen om hendene i arbeidslivet hardner til, blir det stadig viktigere å dra sammen på tvers av etablerte yrkesgrenser og tradisjonelle arbeidsarenaer.

Opprettelsen av knutepunktet for kultur og helse i Levanger kommune er et treårig prosjekt. Vi har altså et par år igjen av den videreføringen. Når de tre årene er gått vil det være helt naturlig med en evaluering for å gi holdepunkter for videre vurderinger av tiltaket.

Kultur for alle - er et overordnet mål! Å legge tilrette for at alle mennesker i Norge skal ha et godt kulturtilbud blir derfor i seg selv det viktigste bidraget kulturministeren og Kulturdepartementet kan gi samfunnet. Men utfordringen blir : Hvordan nå frem til alle? Spesielt vanskelig er det å nå frem til marginaliserte og svake grupper. Kulturlivet må også være bredt og inkluderende. Det må være tilbud som har lave eller tilrettelagte terskler. Tilgang til kultur kan innebære at det må settes i verk særskilte tiltak for at kulturtiltakene skal nå grupper som ellers vil ha vanskelig for å få utbytte av dem. Regjeringen vil gi alle barn en kulturell skolesekk, men også andre grupper mangler ofte en reel mulighet til å benytte det eksisterende kulturtilbudet.

For å oppnå videre progresjon på kultur- og helsefeltet er det nødvendig å skape forståelse for den positive effekt som ligger i deltakelse i kulturaktiviteter. Kultur- og helsesatsningen har vist at aktiv bruk av kunst og kultur fremmer helse, ved å gi gode opplevelser, gi muligheter for å skape noe og gi rom for refleksjon, stimulere intellekt og følelsesliv. Kort sagt gi livet innhold! Det er de prosjektene der profesjonelle kunstnere og kulturarbeidere har deltatt i et samarbeid med dem det gjelder som har vært mest vellykket. Et kvalitativt godt kulturtilbud er en forutsetning for eventuelle helsemessige gevinster. Men å ivareta kulturlivets egenverdi, er ikke en motsetning til en instrumentell bruk av kulturopplevelser. Denne konferansen fokuserer spesielt på kultur og psykisk helse. Slik jeg ser det ligger nettopp utfordringen for kulturfronten i det å skape et bredt og inkluderende kulturliv hvor også mennesker med psykiske lidelser kan delta. Helse- og sosialfeltet må fortsette å løfte blikket og ha som utgangspunkt at helse handler om mer enn medisinsk behandling og mer eller mindre tradisjonelle tiltak fra sosialtjenesten. Å fremme psykisk helse er mer enn behandling og pleie. For oss alle er det å ha noe meningsfullt å fylle livet med det som ofte er avgjørende for hvordan vi har det som mennesker. Og min optimisme for videre satsing vokser når entusiastiske ordførere tropper opp for å presentere kreative lokalt baserte ideer til prosjekter knyttet til kultur og helse.

Det er spesielt viktig å dvele ved hvordan man bedre skal kunne ivareta og utvikle den kunstneriske og kulturelle "reserve" som ligger i uutnyttede ressurser hos mennesker med funksjonshemning, kronisk sykdom eller forbigående psykiske problemer.

Det er velkjent at mange av våre største kunstnere har hatt kortere eller lengre besøk innenfor det psykiske helsevern. Når vi nå befinner oss i Bergen er det nærliggende å tenke på Amalie Skram. Hennes egne erfaringer med psykiatrien utløste bøkene "Professor Hieronymus" og "Paa Sct. Jørgen". Edvard Munch tilbragte en tid på dr. Jacobsens klinikk i København, her var nettopp kunstnerisk produksjon det som hjalp pasienten raskere ut av krisen.

Jeg tror også at kunst og kultur på flere måter kan bidra til å avmystifisere psykiske lidelser og bidra til forståelse for at det sterkt sårbare er et generelt menneskelig trekk. Gjennom dette kan kultur og kunst bidra til å øke toleransen for hva som er grensene for det "normale" eller kanskje være med på å vise at en slik grense ikke alltid er nødvendig. En tidligere medarbeider i Kulturdepartementet som la ned et stort arbeid med idrett for funksjonshemmede - Gunnar Mathisen- pleide å uttrykke det på følgende måte: "Vi er alle funksjonshemmede, bare på hver våre felt".

Samarbeid videre vil bety at det må lages politikk av de bærende ideer bak Kultur- og helsesatsningen. Jeg vet at det planlegges et registreringsarbeid som skal kartlegge de kunstnere som er interessert i å arbeide med kultur på helse- og omsorgsarenaene. Det burde også kunne etableres kurs både for kulturarbeidere med interesse for helseområdene og for helsepersonell for å oppmuntre til bruk av kulturelle virkemidler.

Jeg vil bare igjen få understreke viktigheten av, i det videre kultur og helse- samarbeid, å tenke langsiktig og på tvers av tradisjonelle disipliner, utdanningsbakgrunn og samfunnsarenaer. At vi lar kunst og kultur bli en rød tråd i alt fra utdanning av helsepersonell, planlegging av nye sykehus inn til møtet med det enkelte individet - fra omgivelsene mennesket oppholder seg i til tilbudet det får.

Målet må være at den estetiske holdningen og den kulturelle dimensjonen skal være en integrert del av møtet med Helse-Norge.

I sitt innlegg på "Kultur og helse-konferansen" på Rikshospitalet i fjor poengterte kulturminister Ellen Horn humoren som et underkjent våpen i Helse-Norge, og anbefalte en strategi for nedkjempelse av gravalvoret. Norsk humor har kanskje ikke det aller beste renommé, men et navn er ganske lysende: Fredrik Stabel. Jeg vil avslutte med en av hans små perler med relevans til helse.
" Legeattest: Forfatteren Diderik From jr. er ikke hypokonder, det er bare noe han innbiller seg!"