Vi i Norge har skapt et rikt samfunn med en ganske lik fordeling av goder. Nå er tiden inne for et mye sterkere fokus innen politikk og samfunnsdebatt til å skape verdier vi ønsker å leve for. Denne regjeringen har derfor sagt at det skal satses på kunst og kultur, og ikke først og fremst opera og nasjonalt billedkunstmuseum, men kunst og kultur for hele det norske folk, med alle dets ulike interesser. Vi ønsker å bruke jubileet i 2005 til å trappe opp satsningen på kunst og kultur i hvert budsjettår.

Kunstopplevelse og kulturaktivitet er viktig for vår evne til å tolke virkeligheten. Det kan gi ny innsikt, erkjennelse og kunnskap. Kunsten kan gi opplevelser som skaper gjenkjennelse eller forandrer det kjente, og kan styrke fellesskap men også gi grunnlag for kritikk og innsikt.

Kunsten og kulturen har en stor rolle i arbeidet for aksept og toleranse. Kulturen må derfor løftes frem for å skape møteplasser, dialog og debatt.

Kultur kan for øvrig også i seg selv være inntektsbringende. Det økonomiske potensialet innen fagområdet er sterkt undervurdert. Det er på tide å få øynene opp for de positive økonomiske ringvirkningene kulturelle satsninger kan ha for den samlede samfunnsøkonomien.

Det frivillige arbeidet er av avgjørende betydning for kulturlivet. Regjeringen vil gi det frivillige arbeidet gode kår. Kulturpolitiske mål må også i stor grad realiseres gjennom kulturinstitusjonene, og regjeringen vil sikre driftsgrunnlag og investeringsbehov ved offentlige bevilgninger.

Kulturpolitikken skal omfatte både det profesjonelle kunstlivet og amatørlivet. En bred amatørvirksomhet koblet med undervisning i estetiske fag i skolen, er en forutsetning for god rekruttering til det profesjonelle kunst- og kulturliv.

På alle kunstfelt må barn og unge sikres tilgang til kunst og tilrettelagt formidling. Kontakten mellom skole og kulturliv er avgjørende for å sikre barn og unge kreative opplevelser og mulighet til å bli aktive brukere av kulturgodene.

Desentralisering av velferdstjenester må innebære at folk trekkes med i styringen av tilbudene. Arbeiderpartiet vil være en pådriver for at dette kan gjennomføres.

Kulturtilbud og kulturtiltak må også ses i en distrikts- og bosettingsmessig sammenheng. Kulturtiltak kan bidra til å gjøre lokalmiljøer mer attraktive. Lokale medietilbud er i denne sammenheng sentrale. Det må finne arenaer for kulturell aktivitet og kulturformidling i alle deler av landet. Dette er viktig i første rekke for å stimulere det lokale engasjement og bidra til økt aktivitet i lokalmiljøene.

De lokale og regionale kulturbygningene er viktige møtesteder for å skape og formidle kunst og kultur. Som ledd i markeringen av tusenårsskiftet og frem til markeringen av jubileet i 2005, er det lagt opp til å etablere egne tusenårssteder i alle landets kommuner og fylker.

Veksten i folks kjøpekraft og økning av folks fritid, har lagt grunnlaget for utvidet kulturaktivitet og bruk av kulturgoder. Dette vil ventelig føre til fortsatt økt etterspørsel etter kulturtilbud i fremtiden.

Veksten stiller krav til offentlige møteplasser og et bredt spekter av kulturinstitusjoner. Kulturinstitusjonene både lokalt, regionalt og nasjonalt må utvikles for å kunne møte en ny kulturpolitisk virkelighet.

Regjeringen ønsker å utvikle en samlet strategi for kultursamarbeidet med utlandet. Det vurderes også organisatoriske endringer for å bidra til dette. Kultursamarbeidet skal legge vekt på gjensidighet; både presentere utenlandsk kultur og impulser i Norge og presentere norske kulturytringer for mennesker i andre land.

Det er ikke minst Kulturdepartementets ledelse som må være ansvarlig for at de kulturkronene vi bruker blir best mulig anvendt. Det er mye som foregår på kulturfeltet i Norge, vi er veldig opptatt av å starte opp nye ting, men bruken har vi ikke samme fokus på. Tiltakene må markedsføres bedre, vi må være sikre på at folk vet at de finnes.

Tilbudene må også være tilgjengelige. De faktiske åpningstidene på ulike offentlige kulturtiltak eller tiltak som støttes av det offentlige, må være tilpasset folks hverdag og arbeidsdag. De skal holdes åpent når folk har mulighet og tid, ikke bare når de fleste er på arbeid eller skole.

Det flerkulturelle samfunn

Norge er i økende grad et flerkulturelt samfunn og dette må avspeile seg i prioriteringene innenfor kulturområdet. Det økende mangfold i livsstil, livssyn og kontaktflater stiller kulturpolitikken overfor nye og store utfordringer.

Kulturpolitikken skal sikre ytringsfrihet, meningsmangfold og møteplasser. Gjennom å kjenne egen kultur kan vi lære å forstå og akseptere andres kultur. Internasjonaliseringen representerer et bedre tilbud for publikum og kan gi nye muligheter for norsk kultur.

Norge har alltid vært et kulturelt heterogent samfunn, men er blitt et multietnisk, flerkulturelt samfunn på en helt annen måte enn det var så lenge den etnisk norske, den samiske befolkningen og de nasjonale minoritetene stort sett var alene om å bebo dette landet. De siste 30 årene er nettoinnvandringen blitt betydelig større enn den var tidligere og involverer land fra andre deler av verden.

Erkjennelsen av at Norge er blitt et flerkulturelt samfunn representerer nå en klar hovedutfordring for kulturpolitikken.

Hittil har politikken for det flerkulturelle kunst- og kulturlivet vært preget av ad-hoc løsninger, uten at man har utformet en overordnet kulturpolitikk for å fremme kulturelt mangfold. Innvandringen har gjort det nødvendig å utvide den allmenne kulturpolitikken med en ny dimensjon. Dette er ikke først og fremst en kulturpolitikk for minoriteter, men en kulturpolitikk for alle innbyggerne – både den norsk etniske majoriteten og de ulike minoritetene – i et flerkulturelt Norge.

Et grunnleggende prinsipp i et demokratisk flerkulturelt samfunn må være retten til å leve ut sin dobbelte tilhørighet – å bevare forholdet til sin egen kulturelle bakgrunn uten å føle seg tvunget til å dekke over den, og samtidig kunne åpne seg for vertslandets kultur. Begrepet "integrering" må da forstås som en gjensidig kulturutveksling, i motsetning til en en-veis absorbering av minoritetskulturer i den dominerende majoritetskulturen.

En felles kultur, som representerer et transkulturelt fellesskap, og som konstituerer felles møtesteder for utveksling av forskjellighet, er viktig for sosial integrasjon og inkluderingsprosesser i et flerkulturelt samfunn. En heldig balanse mellom likhet og pluralisme synes å være en forutsetning for en vellykket sameksistens mellom mennesker i et multietnisk samfunn. Hvis man legger for stor vekt på kulturelle forskjeller risikerer man at samfunnet oppløses i isolerte etniske eller minoritetsbaserte grupper som krever både spesielle rettigheter og grenser.

Hvis man derimot legger for stor vekt på likhet, vil det føre til homogenitet, undertrykking av variasjon og for mange følelsen av i for stor grad å være forbundet med andre områder enn stedet der de lever sitt daglige liv. Norge står her overfor de samme grunnleggende dilemmaer som andre flerkulturelle demokratier: Hvordan fremme likhet og pluralisme på samme tid?

I et flerkulturelt samfunn utfordres begrepet om nasjonal kulturell identitet. I et multietnisk samfunn må et statisk, enhetlig begrep om nasjonal, kulturell identitet erstattes av et videre, åpent og dynamisk begrep som reflekterer det kulturelle mangfoldet.

I dannelsen av en ny flerkulturell norsk identitet spiller institusjonene en vesentlig rolle som forvaltere av den nasjonale kulturen. Dersom institusjonenes formål er å fungere som hele befolkningens institusjoner, må de være tilgjengelige for alle og gjenspeile mangfoldet i befolkningen. Det er en kulturpolitisk utfordring å stimulere til dette.

Til en viss grad har det faktum at Norge er et flerkulturelt samfunn gitt seg utslag i at kulturlivet har fått nye impulser fra utøvere med andre kulturbakgrunner som uttrykker seg på andre måter enn det som hittil har vært vanlig i Norge. Likevel har verdenskulturen en beskjeden plass i dagens kulturbilde, og det er få kunstnere med innvandrerbakgrunn som er synlige i norsk kunst- og kulturliv.

Det kulturelle mangfold gjenspeiles ikke i tilstrekkelig grad i de offentlig subsidierte kunst- og kulturaktivitetene - heller ikke i det publikum som disse aktivitetene tiltrekker seg. Dette henger delvis sammen med at storsamfunnet på mange måter har en utpreget eurosentrisk kunstoppfatning. Selv om den statlige kulturpolitikken i teorien ikke favoriserer en eurosentrisk kunstoppfatning har kunst- og kulturuttrykk som er fremmede for den europeiske tradisjonen vanskelig for å nå frem i kampen om offentlige midler. En av de viktigste kulturpolitiske utfordringene må derfor være å stimulere til en åpnere kunstforståelse både hos publikum og i det eksisterende kunstnersamfunnet, på en måte som gir reelt likeverd mellom ulike uttrykksformer.

Mange kunstnere med minoritetsbakgrunn føler seg fremmede for benevnelsen "etnisk kunstner" fordi de blir fratatt muligheten til å være individuelle kunstnere og ikke nødvendigvis etniske kunstnere. En grunnleggende kulturpolitisk utfordring blir således å sikre at ulike kulturpolitiske støtteordninger fanger opp hele spekteret av kulturuttrykk i et flerkulturelt Norge, samtidig som man unngår tendensen til å nærme seg kunstnere med minoritetsbakgrunn utfra vestligskapte stereotypier som reduserer individuelle kunstnere til representanter for "eksotiske" kulturer.

En forutsetning for å få til en konsistent kulturpolitikk er at kulturpolitikkens rolle i det flerkulturelle Norge ses i sammenheng med de kulturelt relevante linjene i politikken på andre områder enn de som sorterer under Kulturdepartementet. Utdanningssystemet er særlig viktig med hensyn til å formidle kunnskap og stimulere til åpenhet og en mer holistisk, helhetsmessig og mindre hierarkisk tankegang som kan danne grobunn for gjensidig kulturutveksling.

I St.meld. nr. 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge blir det pekt ut tre hovedutfordringer for den generelle kulturpolitikken i det flerkulturelle samfunnet:

"Å sikre at personer med innvandrerbakgrunn har like muligheter for deltakelse i regionale, lokale og nasjonale kultur- og idrettsinstitusjoner, både som brukere, utøvere, ledere, ressurspersoner og forvaltere. Dette innebærer at disse virksomhetene må bli mer åpne for ikke-vestlige uttrykksformer, kunsttradisjoner og idrettsgrener. Det medfører også et ansvar for å rekruttere personer med innvandrerbakgrunn til utdanningssystemet, til kulturinstitusjonene og deres besluttende organer, og å bekjempe fordommer og andre barrierer for rekruttering.

Å stimulere til utvikling av flere tverrkulturelle møteplasser i kunst-, kultur- og idrettslivet, på tvers av kunstneriske uttrykksformer eller etnisk bakgrunn. Kulturen som allmenning kan spille en viktig rolle for å skape nye samhandlingsarenaer, felles uttrykk, nyskaping og mangfold.

Å styrke mulighetene for kulturell egenutvikling for personer med innvandrerbakgrunn i samspill med og som en naturlig og likeverdig del av det norske samfunnet. Dette må gjelde såvel for enkeltindivider og profesjonelle kunstnere som for brede grupper som definerer seg i etniske fellesskap."