Nye plastmaterialer har i etterkrigstiden endret arbeidsliv, dagligliv, kunst og kultur. Plasten er blitt et symbol på det moderne. Den er over alt samtidig som den ofte blir oversett. Mange av plastmaterialene vi omgir oss med ser ikke ut som plast. De færreste tenker over at superundertøyet vi bruker til sportsbruk er laget av det samme materialet som vi fortøyer båten med. Eksemplet illustrerer plastens mangfoldighet.

Det samme materialet kan brukes til fiber, film, plater eller formes til kopper. Plasten har helt nye egenskaper som gjør det mulig å lage former og produkter som ikke er mulig med tradisjonelle materialer. De siste femti årene har plast i økende grad erstattet tradisjonelle materialer som glass, tre, papir, lær og metaller.

Det første plastproduktet som ble laget i Norge var et elektrisk støpsel, laget på Norsk Teknisk Porselensfabrik i Fredrikstad. Plaststoffet bakelitt var blitt påbudt brukt i elektrisk materiell, og kundene til NTP kunne ikke lenger bruke de tradisjonelle porselensartiklene.

I mellomkrigstiden kom det nye bedrifter som lagde småartikler av plast - askebegre, sigarettbokser, dørhåndtak og skrukorker, deler til strykejern, kokeplater og komfyrer.

Det var først etter 2. verdenskrig at den norske plastbearbeidende industrien vokste frem for alvor. Mange så mulighetene i de nye materialene og grep dem. Etter fem år med vareknapphet var plastproduktene svært velkomne hos de norske forbrukerne. Plastleker, serviser og smågjenstander fikk god avsetning, men ga også grunnlag for kritikk. Da den første norske plastutstillingen ble holdt i 1949 hevdet bransjen at den produserte nyttige og viktige produkter.

De nye plastbedriftene satset i første rekke på importsubstitusjon, og lagde varer som tidligere ble importert. Et eksempel på dette er Fagertun Fabrikker i Drammen, som lagde bordduker. Bedriften ble senere mest kjent for sine gulvbelegg i PVC.

Alle kjenner jo de gamle skjellakkplatene fra sveivegrammofonens tid. De som ble avløst av vinylen –som Knutsen og Ludvigsen synger om i "gamle gule plata med Beach Boys". Her på Kjelsås, hvor Norsk Teknisk Museum ligger, ble det laget både skjellakk- og vinylplater av en av de norske plastpionerene, Heger Plastic. Norsk Hydro produserte PVC-materialet.

Mens 1950-tallet var den store introduksjonsfasen for plastmaterialer i Norge, var 1960-tallet den store spredningsfasen. Plastmaterialet polyetylen spilte en sentral rolle i denne veksten. Etter hvert som prisen på polyetylen falt, økte forbruket desto mer.

Bruk av plast i emballasje var et av de store vekstområdene på 1960-tallet. Fremveksten av selvbetjeningsbutikker økte behovet for porsjonspakking av varer som tidligere ble solgt i løs vekt. I første omgang var det matvareforretningene som ble selvbetjente, men andre forretninger kom etter. Dette krevde emballasje som både beskyttet varen og ga den et attraktivt og salgsfremmende uttrykk.

Plast egnet seg godt til emballasje. Flasker, kanner og plastposer ble tatt i bruk av de norske forbrukerne. Hjemmefryserens inntog i husholdningene på 1960-tallet, førte til økt bruk av ferdigfrosne varer. Frossenfisken ble solgt i emballasje av plastbelagt papp. Kjøtt og bær ble pakket i fryseposer av polyetylen før de gikk i fryseren. Den første norske bæreposen av polyetylenplast ble laget i 1964. Det er sikkert fortsatt noen som husker reklamen for Krone og Ali kaffe på bæreposene.

Plastindustrien var i en årrekke en bransje hvor det gikk an å begynne i det små og for seg selv. Mange av plastbedriftene er fortsatt små.

Det betyr ikke at de ikke er nyskapende. Kreativitet og oppfinnsomhet har vært et gjennomgående trekk ved den plastbearbeidende industrien i hele dens historie.

Plastproduktene omgir oss overalt i vår hverdag i smått og stort. Klærne vi har på oss her i dag ville falt av hvis det ikke hadde vært for den syntetiske tråden de er sydd med. Hva ville moderne snowboard-kultur vært uten plasten – eller for den saks skyld langrenns- og skøytesporten? Sergei Bubka ville aldri satt så mange verdensrekorder i stavsprang uten glassfiberstaven. Det er viktig at et museum som Norsk Teknisk Museum vier denne usynlige bransjen så stor oppmerksomhet som det den får i den utstillingen som åpnes her i dag.