Jeg vil først få lov å takke for invitasjonen fra Egil Rye-Hytten til å komme hit for å møte alle kultursjefene i Telemark i aldeles utsøkt vakre omgivelser her oppe på Hardangervidda.

Jeg er invitert til en dialog med dere om oppgavefordeling mellom de ulike forvaltningsnivåene - stat – fylke – kommune – innen kulturfeltet, og til å peke på satsinger for Kulturdepartementet.

Jeg vil innledningsvis å knytte noen kommentarer til Ingrid Bergets presentasjon av det nyskrevne Kulturbrevet 2001. Jeg var selv til stede da kulturministeren i forrige uke fikk overrakt Kulturbrevet i Bergen. Ellen Horn var svært fornøyd med å få motta et nytt kulturbrev. Min sjef har i en rekke sammenhenger sitert fra og henvist til det gamle kulturbrevet fra 1945 , - og etterlyst et nytt tilsvarende engasjement, fordi vi trenger synlig engasjement for kunst og kultur, vi trenger en større offentlig debatt om kunst og kultur. Forhåpentlig vil en slik debatt gi et bedre klima for en kultursatsing. Svært gledelig at så mange – og forskjellige – organisasjoner og grupperinger har underskrevet brevet.

For å gi noen få tilbakemeldinger på brevet vil jeg understreke at vi i politisk ledelse i Kulturdepartementet har et klart ønske om et vidt definert kulturbegrep og et departement som ikke skal ha færre – da heller større – saksfelt under sine vinger enn i dag. Kunst og kultur, medier og idrett er alle viktige ingredienser som utfyller hverandre i arbeidet med å skape et mer inkluderende samfunn og i å ta vare på vårt språk, kultur og demokrati. Vi ønsker å stimulere nettopp til økt samspill både mellom ulike sektorer og mellom de ulike forvaltningsnivåene – ikke en ytterligere oppsplitting! Men på samme tid ønsker vi å trekke enda tydeligere frem kunsten og kunstpolitikken!

I kulturbrevet etterspørres blant annet en avklaring i forhold til befolkningens rett til kultur i en anstrengt kommuneøkonomi – som vi alle her kjenner godt til. Kulturlov eller ikke er tema vi diskuterer i forbindelse med arbeidet med Kulturmeldinga departementet legger frem neste vår.

Fornyelsesprosjektet Regjeringa har satt i gang er noe vi legger stor tyngde bak å gjennomføre. Jeg vil derfor her innledningsvis knytte noen ord til dette store prosjektet generelt.

Utgangspunktet for fornyelsesprogrammet er det viktige sosialdemokratiske ønsket om en sterk offentlig sektor. Men for å sikre det offentliges posisjon som tjenesteleverandør i samfunnet, må tilbudet være godt! Derfor er fornyelse av offentlig sektor avgjørende for å vedlikeholde og få oppslutning om velferdssamfunnet. Fordeling av ansvar mellom de tre politisk-administrative nivåene er her et sentralt element.

Som det pekes på i Regjeringas langtidsprogram vil to trekk kjennetegne fremtidens Norge: 1. Vi kommer til å bli enda rikere og 2. Vi vil ikke få en vekst i arbeidsstyrken.

Hvis vi skal makte å sikre gode velferdstilbud i en tid da gruppen av eldre som er over yrkesaktiv alder vokser, og samtidig skal klare å fylle ambisjonene om å styrke tjenestetilbudet blant annet gjennom å satse på flere barnehager, satse på høyere utdanning og kultur, vil vi trenge vekst i tallet på ansatte i offentlig sektor! Om dette ikke skal føre til at vi står igjen uten hender i privat sektor, vil en være nødt til å fornye det offentlige. Derfor vil Regjeringa rydde opp for å sikre det offentlige velferdstilbudet i fremtiden!

Regjeringa har tatt utgangspunkt i NOU –2000:22 om oppgavefordeling og i vedtakene på APs landsmøte, i utarbeidelsen av St. melding 31 (2000-2001). Noen sentrale stikkord for meldinga er: - reduksjon av detaljstyringen av kommunesektoren, - kommunene styrkes og gis flere oppgaver, -fylkeskommunen gis økt ansvar for samfunnsutvikling i regionen, -kommune og stat skal være de sentrale tjenesteprodusentene, mens fylkeskommunen skal bli en viktig aktør i den regionale utviklingen.

Regjeringa ønsker å desentralisere oppgaver og myndighet – fordi man lokalt har best kunnskap om lokale behov og for å revitalisere lokaldemokratiet. Videre understrekes det at forholdet mellom staten og kommunesektoren i større grad skal være et partnerskap bygd på gjensidig tillit, dialog og respekt. Forvaltningsnivåene skal samlet løse oppgavene til beste for innbyggerne.

Samtidig som den sentrale detaljstyringa skal ned, er målet å fremme et likeverdig tjenestetilbud. Her ligger åpenbart et dilemma: Åpnes det for økt lokalt selvstyre, reelt lokaldemokrati, er det en fare for økte forskjeller i tjenestetilbudet.

Undersøkelser har likevel vist at detaljstyring av kommunesektoren ikke nødvendigvis gir et likeverdig tjenestetilbud. Blant annet har Telemarksforskning utgitt rapporten "Statlig styring av kommunene: effektivitets- og fordelingsvirkninger", hvor det konkluderes med:
" Vi finner blant annet at virkningene av øremerkede tilskudd på kommunenes prioriteringer gjennomgående er nokså svake. Videre er fordelingsvirkningene uheldige ved at de rikeste 25 prosent av kommunene mottar over dobbelt så mye i øremerkede tilskudd pr. innbygger som de 25 prosent fattigste. Et annet hovedresultat er at kommunene over tid tilpasser seg til statens virkemiddelbruk. De blir mer avventende og passive, og forsøker å unngå å bruke egne midler på tjenesteområder der de forventer at staten vil innføre nye tilskuddsordninger i framtiden."

Denne rapporten viste gledelig nok at kommunene også i stor grad ville omprioritere midler til fordel for kultursektoren ved en eventuell innlemming av øremerkede midler i inntektssystemet.

Både i kommuneøkonomi-proposisjonen fra i fjor vår, i arbeidet som nå kontinuerlig gjøres i regjeringsapparatet med forenkling av offentlig sektor – som har fått et klart uttrykk gjennom stortingsmelding 31 ( 2000-2001) "Kommune, fylke, stat – en bedre oppgavefordeling", er den røde tråden helt klar: Regjeringa tar på alvor arbeidet med å bygge ned statlig detaljstyring av kommunene gjennom å redusere antallet øremerkede tilskudd og plankrav. Samtidig som kommunene skal få økt økonomisk styringsrett og det regionale nivået skal få et økt ansvar for koordinering, planlegging og regional utvikling. Vi i Arbeiderpartiet ønsker at lokaldemokratiet skal bli mer reelt og mer interessant å ta del i. Vi ønsker at både ansvaret – og muligheten – for å prioritere tiltak skal delegeres.

Men det er klart at en ikke vil få en reel valgfrihet i kommunene til å prioritere i de ikke lovpålagte tiltak eller tiltak som ikke følges av øremerkede tilskudd fra staten, om ikke rammeoverføringene til kommunene styrkes.

Jeg har nå jobbet som politisk rådgiver i Kulturdepartementet i et godt år – og fått være med å styre den nasjonale kulturpolitikken. Men til departementet kom jeg direkte fra min andre periode som kommunepolitiker – fra kulturkomiteen i bystyret i Trondheim. Livet som lokalpolitiker – med stort og hamrende hjerte for kultursaker, men med lite lokal økonomisk handlefrihet til å prioritere området – har jeg ikke glemt som politisk rådgiver i departementet.

Debatten om hvordan gi best mulige kår for kulturen på alle forvaltningsnivå, er en kontinuerlig debatt i Kulturdepartementet.

Vi er på kulturfeltet i gang med prosessen med forenkling: Vi har innlemmet to av de fem øremerkede tilskudd til kommunene og vurderer ytterlige endringer også i plankrav.

Forutsetningen for Kulturdepartementet er at det fortsatt skal føres en nasjonal kulturpolitikk i Norge. Samtidig ønsker vi å desentralisere større deler av virksomheten på kulturområdet. Dette er ikke minst mulig på grunn av den kompetansen som er bygd opp både faglig og kunstnerisk ute i landets fylker og kommuner – og som vi i Norge kan være svært stolte av. Dette er noe vi må dra nytte av i fremtidas organisering av det offentliges innsats på kulturområdet! Den lokale kompetansen gir trygghet for at kunsten og kulturen kan ivaretas vel så bra på lokalt og regionalt nivå, som sentralt. Likevel vil jeg få understreke at det faktiske handlingsrommet for et aktivt kulturpolitisk arbeid er svært stort, antakelig større enn på noe annet politikkområde kommunesektoren er involvert i!! (på godt og vondt). Folkebiblioteksloven gir den eneste lovpålagte oppgaven for kommunene på kulturområdet.

Så hva gjøres?. Sykehusene skal ut av fylkeskommunen. Dermed kan kultur være en av områdene som får større rom , og hvor funksjoner kan overføres fra statlig nivå. Dette er også hva som har vært tilfelle de senere år. Fylkeskommunene har fått overført både ytterligere oppgaver og ansvar fra staten innen kultur.

Stortingsmeldinga om oppgavefordeling er likevel tynn på kultur. Man har i tråd med anbefalinger fra oss i Kulturdepartementet valgt å avvente resultatene fra de pågående utredningene av scenekunst-feltet, orkesterfeltet og den nye kulturmeldinga før man drar noen endelige konklusjoner. - Her vil man blant annet vurdere om regionene skal få et større ansvar for region-/ landsdelsinstitusjoner og knutepunktsinstitusjoner og framtida for de tre R-ene.

Scenekunstutvalget vil legge frem sin innstilling før nyttår, orkesterutredningen vil bli ferdig i høst, mens kulturmeldinga – som vil være en overordnet melding- blir lagt fram i mars neste år.

Et stort skritt på veien i fornyelsesprosessen innenfor kultursektoren er ikke minst oppfølginga av ABM –meldinga, som ble vedtatt i Stortinget med bred støtte i fjor høst. Gjennom en dialog mellom lokale og statlige myndigheter – og det frivillige – er målet en fremtidig regional museumsstruktur som består av færre og dermed større og mer livskraftige enheter enn i dag. Og utformingen av tjenestetilbud som er bedre tilpasset det lokale. Lykkes vi med denne prosessen er det et konkret eksempel på effektivisering og modernisering av offentlig sektor.

I tillegg gjennomfører Kulturdepartementet i disse dager en omorganisering av det statlige engasjementet innen filmsektoren. Gjennom å investere mer penger og legge til rette for en bedre ressursutnyttelse er målet at det blir produsert flere og bedre norske filmer som når et større publikum!

Da Arbeiderpartiet under sitt landsmøte i fjor høst vedtok et nytt arbeidsprogram, signaliserte vi en ambisiøs satsing på kulturfeltet. I partiprogrammet står det:" Arbeiderpartiet vil fram mot 100-års jubileet i 2005 hvert år kraftig trappe opp bevilgningene til kulturformål." Dette omfatter satsing på amatører og grasrot så vel som på de profesjonelle kunstnerne våre, satsing på aktivitet og på den kulturelle infrastrukturen.

Det er en helt sentral utfordring å bidra til å gi hele landets kunstnere mer romslige rammer å operere innenfor. Ikke bare mer penger, men også nye arenaer. Nasjonen trenger det. Vår kulturpolitikk har som mål å fornye og vitalisere kulturlivet. I Kulturdepartementet har vi på bakgrunn av dette jobbet med en opptrappingsplan hvor vi legger opp til en satsing på både profesjonell kunst, på det folkelige, frivillige, lokale kulturlivet og festivaler, og på medier og deltakelse. Vår kulturpolitikk skal både gi opplevelser av ypperlig kunst og kvalitet, og mulighet for den enkelte til å realisere sitt kreative potensial gjennom deltakelse. Satsingen på kultur tar vi fatt på fra neste års budsjett. Samtidig ønsker vi å få mer ut av hver krone!

Hvorfor satse på å ruste opp kultur-Norge? Jeg tror at menneskene i det moderne Norge er opptatt av mer enn materielle verdier. Derfor må vi skape fellesskapsarenaer og møteplasser. Møteplasser som er avveksling fra hjemmekontor og undervisning via Internett, i ensom majestet ved dataskjermen. Våre kunstnere skal fylle disse møteplassene med variert innhold av høy kvalitet.

Kulturinstitusjonene er kultur-Norges ryggrad. Etter en kritisk gjennomgang med utredning av organisering og ressursutnyttelse på scenekunst-, opera-, ballett- og orkesterfeltet, tas det sikte på å gi institusjonene de rammer som skal til for å sikre publikum over hele landet kunst- og kulturtilbud av høy kvalitet. For å oppnå dette må det blant annet stimuleres til økt samarbeid kulturinstitusjonene imellom – og mellom institusjonene og det frie kunstnerlivet – regionalt så vel som nasjonalt.

Samtidig har vi et sterkt ønske om å ruste opp Norge som samtidskunstnasjon. Det skal særlig legges vekt på det forsømte innen rytmisk musikk, jazz og moderne dans.

Kulturinstitusjonene må åpne seg mer, og være tilgjengelige for folk når de ønsker det. Våre museer og biblioteker må få utvidede åpningstider. Målet må være at alle bibliotek og offentlige museer skal holde åpent minst en kveld i uka. Ikke minst må det være et samspill og en dialog mellom de ulike forvaltningsnivåene for å få til dette!

Også markedsføringen av de ulike offentlig finansierte kulturtilbudene ønsker vi å bedre og samordne. Kulturnett Norge på Internett skal i fremtiden være inngangsportalen til informasjon og dialog om kulturtilbudet i Norge.

Og møteplassene må tilbys mennesker i alle aldre. Spesielt må det legges til rette for at barn og ungdom kommer i kontakt med kunst og kultur. Under presset fra den kommersielle medie- og underholdningsindustrien trenger barn et kulturtilbud som alternativ til Internett og TV-titting. Regjeringa ønsker derfor å bygge bru mellom skoleverket og kunst og kulturlivet gjennom å gi alle norske skolebarn en kulturell skolesekk. Den kulturelle skolesekken vil - når den er fullt utbygd- gi alle barn opplevelser med kunst og kultur, gjennom møte med profesjonelle kunstnere og kontakt med bibliotek og museum.

I arbeidet med å utforme skolesekken er det helt sentralt å ta hensyn til de mange allerede eksisterende tiltakene for formidling av kunst og kultur inn i skolen. Derfor har Kulturdepartementet og KUF satt ned en arbeidsgruppe for å evaluere eksisterende formidlingsordninger og gi oss råd om hvordan den kulturelle skolesekken skal se ut. Det ble i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett lagt inn ekstra penger til den kulturelle skolesekken, sånn at vi alt fra høsten av skal kunne sette i gang prosjekter i alle landets fylker.

Kulturministeren og næringsministeren har også tatt et felles initiativ for å se på mulighetene som ligger i overlappingen mellom kultur og næring. I Regjeringas langtidsprogram står det: " Det ligger trolig et potensial for både kultur- og næringslivet i et nærmere samspill mellom disse sektorene. Fokus bør være på hvordan et samspill mellom kultur – og næringslivet kan utløse økt verdiskapning og være til gjensidig nytte for hverandre" ( St.meld. nr. 30: 269). Mulighetene og utfordringene som ligger i et økt samspill kultur-næring er mange.

Mange snakker om at vi er på vei mot drømmesamfunnet. Noen mener vi allerede er der. Den globale trenden er at en stadig større del av nasjonaløkonomien knyttes til varer og tjenester som skal gi opplevelse, vekke behag og skape identitet. Design, mote, reiseliv, kunst og kultur, underholdning og fritidsindustri er viktige deler av en endret økonomi. I Norge bruker vi alt mer penger på kultur- og fritidsaktiviteter enn på mat!

Det er med dette i bakhodet Regjeringa ønsker å gripe de mulighetene som ligger i samspill og samarbeid på fellesområdet kultur og næring. Det gjelder: 1. kultur som fremtidrettet vekstnæring, 2. kultur som strategisk faktor i by- og stedsutvikling, 3. kunst og kultur som kilde til innovasjon og kreativitet i næringslivet.

Men mye upløyd mark ligger foran oss. Både når det gjelder å tørre og tenke nytt, men også i å gjøre en slik satsing på en sånn måte at kunsten og kulturen ikke kommersialiseres i en grad som går ut over dens egenart.

Målet er å kunne legge frem en felles handlingsplan på området, som de har gjort blant annet i vårt naboland Danmark.

Som denne innledningen klart har vist er vi inne i en prosess, som har som intensjon å munne ut i økt lokalt ansvar for blant annet kultur. Underveis er det viktig med en god dialog om dette mellom de ulike forvaltningsnivåene.

Videre hilses alle initiativ for å sette kultur- og kulturpolitikk på dagsorden i samfunnsdebatten velkommen! - Så skal jeg og mine kolleger i Kulturdepartementet gjøre det vi kan for å sikre bedre økonomiske betingelser for kulturen, gjennom et økt kulturbudsjett og økte rammeoverføringer til kommunene.