Kjære alle sammen!

Jeg forbinder flyktninger med de grufulle scenene fra mars/april 1999 hvor et fortvilt folk var jaget på flukt, bort fra sine hus, ut av sitt land. Vi var vitne til direkte sendt på fjernsyn at 1 million mennesker flyktet ut av Kosovo til Makedonia. Små barn og gamle om hverandre. Familier med sine få eiendeler. På overfylte traktorer, i biler fylt opp til trengsel eller stuet sammen i tog av serbiske soldater som ønsket dem vekk. Mange slet seg fram til fots. Og så nådde de utmattet fram til en grense hvor det verken var mat, vann, medisiner eller husly. De var fanget i ingenmannsland. Hvem husker ikke bildene av mannen med et barn i armene som roper ut: Hvem eier denne babyen? Eller plakaten rettet mot fjernsynskameraene hvor det stod HELP med store bokstaver.

Dette var sterke fjernsynsbilder som viste hjerteskjærende scener vi alle kunne assosiere oss med. Med unntak av resten av Balkan er det et halvt århundre siden vi har vært vitne til en slik flyktningtragedie på vårt eget kontinent.

Globalt er flyktningeproblemet et langt større, og utfordrer vår evne til å vise solidaritet og handlingsevne. Alle mennesker som tvinges på flukt, angår oss. Det er over 20 millioner flyktninger i verden, mer enn halvparten av dem har krysset en landegrense og regnes derfor som flyktning i henhold til FNs flyktningekonvensjon. De øvrige er hovedsakelig internt fordrevne i eget land.

Et sentralt utviklingstrekk de siste årene er at voldelige konflikter oftere utspilles innenfor et land snarere enn mellom nasjoner. De internt fordrevne flyktningene omfattes ikke av flyktningekonvensjonens bestemmelser. Vi mener arbeidet med å beskyttelse internt fordrevne er viktig å prioritere. Det internasjonale hjelpeapparatet må settes i stand til å kunne ta seg av begge grupper flyktninger. Det betyr i praksis at vi i større grad må hjelpe naboland til land i konflikt. Det er disse ofte fattige landene som blir vertsland for store flyktningegrupper.

Det viktigste arbeidet vi kan gjøre i forhold til flyktningeprobelemet er å støtte opp om politiske tiltak som kan føre fram til varige løsninger på konfliktene. Norge er i dag et foregangsland blant giverlandene til FNs arbeid for flyktninger. Samtidig som vi skal opprettholde vårt bidrag til FNs høykommissær for flyktninger, vil vi også arbeide for at de rike landene må gi Høykommissæren flere ressurser og bedre virkemidler for å få til et felles løft for verdens flyktninger.

Majoriteten av flyktninger og internt fordrevne i verden er kvinner og barn. Det må legges til rette for at kvinnene i perioden de er på flukt, er sikret mot overgrep, og at de får anledning til å utdanne seg, arbeide, eller delta i andre aktiviteter slik at kvinnenes posisjon - også etter at konflikten er over - styrkes.

Selv om de fleste flyktninger flykter til naboland er det også noen som kommer til Norge. Alle asylsøkere som kommer hit fordi de trenger beskyttelse fra forfølgelse i hjemlandet, skal få dette. Alle asylsøkere skal sikres lik og rettferdig behandling på individuelt grunnlag. Utover dem som er direkte forfulgt i hjemlandet, har Norge også en tradisjon for å bevilge opphold på humanitært grunnlag til asylsøkere som av ulike grunner, blant annet sterke menneskelige hensyn, bør få bli i Norge.

I land der krig og konflikter leder til masseflukt, kan Norge bevilge kollektiv beskyttelse til grupper av flyktninger, noe som besluttes i samråd med FNs høykommissær for flyktninger i hvert enkelt tilfelle. Norge tar hvert år i mot flyktninger via Høykommissæren, såkalte overføringsflyktninger.

Fordi ankomsten av asylsøkere til vår verdensdel alltid berører flere land, er det nødvendig for Norge å samarbeide nært med våre naboland, både i Norden og EU, spesielt i situasjoner der nærliggende konfliktområder skaper store flyktningstrømmer. Lovverk og behandling av asylsøknader må tilfredsstille minstestandarder som sikrer en mest mulig ensartet behandling av asylsøkere som kommer til Europa. Mange av de tidligere østeuropeiske statene opplever også tilstrømning av asylsøkere. Det er derfor viktig at disse landene får støtte til utvikling av mottakssystemer og lovgivning for flyktninger. Norge må bidra til dette gjennom internasjonale samarbeidsfora.

Arbeiderpartiet og norsk flyktningpolitikk bygger på FNs flyktningkonvensjon og andre internasjonale menneskerettighets-forpliktelser. Det er viktig fortsatt å sørge for at all vår politikk på området er i samsvar med de prinsipper vi finner i de internasjonale forpliktelsene. Det betyr at vi må fortsette våre bestrebelser på å skape fred og stabilitet i verden. Dernest må vi støtte de land som tar imot mange flyktninger i egenskap av å være naboland til land i krig. Og til sist må vi ta imot og gi beskyttelse mot mennesker som blir politisk forfulgt i sine hjemland.