Jeg er glad for at jeg er blitt invitert til møte med dere her i dag, og at det er satt av en hel dag til temaet bosetting av flyktninger. Jeg håper vi i løpet av dagen får en dialog med meningsutveksling og synspunkter på noen av de forhold jeg kommer til å peke på i mitt innlegg. For meg er det viktig ikke bare å formidle regjeringens politikk når det gjelder arbeidet med flyktninger, men også å lytte til de synspunkter dere har, og ta dem med meg i den videre utforming av politikken.

Jeg vil ta utgangspunkt i den situasjonen vi har i dag, antall asylsøkere som har kommet og kommer til Norge, hvorfor det er slik, hvilke utfordringer det skaper både for stat og kommuner, og ikke minst hvordan vi møter disse utfordringene. Hvorfor er det viktig å ha en felles forståelse av de nasjonale mål for flyktningpolitikken? Hvordan skal vi, hver på vår måte, og i fellesskap bidra til at disse målene blir nådd?

Situasjonen i dag

• I 1999 kom det 10 160 asylsøkere til Norge. I tillegg tok vi imot vel 6 000 personer som ble evakuert i forbindelse med krigen i Kosovo.

De fleste av dem som ikke har vendt tilbake bor fortsatt i mottak. Ved utgangen av oktober var det i år kommet 6 300 asylsøkere. Den største søkergruppen kom fra Slovakia.

• 12 000 personer bor nå i statlige mottak for asylsøkere.

Søkere fra tidligere Jugoslavia utgjør den største gruppen av beboere på mottak med over 4000 personer. Så følger Irak, Somalia og Iran. 3400 har vedtak om opphold og venter på kommuneplass. Gjennomsnittlig ventetid etter vedtak om opphold er nesten 6 måneder

• Ved utgangen av oktober var 5 000 flyktninger blitt bosatt i norske kommuner i år, inkludert 1 300 familiegjenforente.

Nordland har bosatt flest flyktninger så langt i år(490 personer), men Hordaland (484 personer) og Rogaland (412 personer) følger tett etter. Behovet for bosetting er imidlertid tilnærmet det dobbelte av faktisk bosetting inneværende år. Det er vår hovedutfordring nå framover, og den skal jeg komme nærmere tilbake til.

Hvorfor er det slik?

Norge har sluttet seg FNs flyktningkonvensjon av 1951 med tilleggsprotokollen av 1967. Dette betyr at vi gjennom norsk flyktningpolitikk er internasjonalt forpliktet til å følge opp konvensjonens innhold om å ivareta flyktningers behov for beskyttelse. Ifølge konvensjonen er en flyktning en person som med rette frykter forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en sosial gruppe eller politisk overbevisning, og som har krysset en internasjonal landegrense. Utlendingslovens definisjon av en flyktning bygger direkte på definisjonen i Flyktningkonvensjonen. Dette innebærer at alle som søker om asyl i Norge har krav på å få søknaden behandlet, med mindre de allerede har en asylsøknad til behandling i et annet land, eller kunne søkt asyl i andre land før de kom til Norge.

Norge er også tilsluttet andre FN-konvensjoner som er viktige for rettsstillingen til flyktninger, spesielt er Torturkonvensjonen og Barnekonvensjonen sentrale. Barnekonvensjonen gjelder barn og unge under 18 år. Artikkel 22 i Barnekonvensjonen setter flyktningbegrepet i et barneperspektiv og påpeker hvor sårbare barn er i flyktningsituasjoner. Den understreker det ansvaret landene har for å sikre at flyktningbarn enten de er enslige eller sammen med familien sin, nyter godt av vern og humanitær bistand.

Vi kan altså ikke velge hvor mange asylsøkere vi vil ha. Antallet som kommer er avhengig av en rekke forhold som ligger utenfor utlendingsforvaltningens kontroll, bl a den politiske situasjonen internasjonalt, utviklingen i politiske forhold i de land som det tradisjonelt har kommet mange asylsøkere fra, og andre europeiske lands asylpolitikk.

Det vi kan styre er antallet overføringsflyktninger vi tar imot for gjenbosetting i samarbeid FNs høykommissær for flyktninger. Til en viss grad kan vi også styre antall familiegjenforeninger gjennom praktisering av kravet til underhold. Det viktigste må likevel være å forebygge situasjoner som gjør at folk må flykte fra hjemlandet sitt. Det kan vi bidra til gjennom forebyggende arbeid i de asylproduserende landene, med tiltak som stimulerer til demokratisering og stabilisering av den politiske situasjonen. EU-landene har i økende grad diskutert slike forebyggende tiltak som kan redusere antall personer som søker asyl i Europa. Som dere sikkert kjenner til, vil Norge fra mars neste år ta del i Schengensamarbeidet, og dermed blir Norge en yttergrense i forhold til dette området. Det vil stille oss overfor nye utfordringer når det gjelder grensekontroll, men også i forhold til personer som allerede befinner seg i Schengenland og kanskje vil søke asyl i Norge. Usikkerheten med hensyn til antall asylsøkere i 2001 vil derfor være stor.

Utfordringer

Staten har ansvar for botilbud og underhold for asylsøkere som kommer til Norge fram til bosetting for de som får opphold, og til utreise for de som ikke får bli. Selv med de store svingningene det har vært i ankomster, vil jeg hevde at etablering og avvikling av mottaksplasser har gått relativt bra. Vanskeligere har det vært å bygge opp kapasiteten på saksbehandlersiden i takt med behovet, og her er fortsatt utfordringene store for staten.

Kommunene har også fått utfordringer i forhold til etablering av asylmottak over hel landet, og da særlig oppgaver knyttet til norskundervisning, tolketjeneste og helsetjenester. Men større er nok utfordringen i forhold til å bosette de som får opphold i Norge, og som trenger bistand til å finne bolig og kvalifisering for aktiv deltakelse i arbeidsliv og samfunnsliv.

• Det er et mål at alle flyktninger skal kunne forsørge seg selv raskest mulig.

Dette er viktig, ikke bare for å spare det offentlige for utgifter, men også av hensyn til den enkeltes selvrespekt og for muligheten til å kunne bruke sine ressurser til beste for hele samfunnet. Jeg mener dette har stor betydning for barna. Det å ha foreldre som mestrer eksiltilværelsen påvirker også barnas evne og vilje til selv å skape seg en god framtid. Folk som er uten arbeid kan miste selvtillit og troen på framtida, og for enkelte er det vanskelig å komme tilbake til et aktivt yrkesliv. Jeg håper at de flyktningene vi tar imot, så langt det lar seg gjøre skal slippe å være uten arbeid lengre enn nødvendig, slippe å føle at de er byrde for andre, og at de i stedet får bruke de ressurser de har, til beste både for seg selv og samfunnet.

Vi har i dag et arbeidsmarked som gir muligheter for de aller fleste til å kunne skaffe seg en inntekt å leve av, og når enkelte flyktninger ikke lykkes med det, kan det være grunn til å spørre om ikke arbeidsgiverne burde gi flere en sjanse til å vise hva de kan. Jeg vet at det i mange av de kommunene som dere representerer er mangel på arbeidskraft, både innen helse- og omsorgssektoren og i mange bedrifter. Flyktningene utgjør en ressurs som burde kunne fylle noe av behovet i arbeidsmarkedet. Hvor mange har aktivt forsøkt å rekruttere flyktninger til ledige arbeidsplasser lokalt? I mottakene er det over 3000 personer med vedtak om opphold som bare venter på kommuneplass. Mange av dem er godt i gang med norskopplæring, noen har allerede arbeidserfaring fra Norge. Det undrer meg at ikke flere arbeidsgivere i samarbeid med arbeidsmarkedsetaten og UDI rekrutterer flere fra denne gruppen. Jeg hører gjerne synspunkter på dette senere i dag, og eventuelt peker på ting vi fra statens side kan gjøre bedre i forkant av bosettingen.

Mange kommuner peker på boligmangel som en vesentlig hindring for økt bosetting av flyktninger. Etterspørselen etter arbeidskraft har også ført til sterkt press på boligmarkedet i enkelte områder. Jeg er klar over at flyktninger ikke er den eneste gruppen som trenger hjelp til bolig og etablering. Men antallet flyktninger som trenger bolig er til en viss grad forutsigbart, og de har ikke noe alternativ; alle som får opphold skal så snart som mulig flytte fra statlig mottak til en kommune. Uansett mener jeg det både på kort og lang sikt for kommunene vil bli en hovedutfordring å skaffe nok bosettingsplasser. I fjor var det 1500 flyktninger som kunne vært bosatt som ikke ble bosatt pga at vi manglet bosettingsplasser. I år har vi et bosettingsbehov på over 8000 plasser, men vi mangler fortsatt ca 3000 plasser.

Min oppfordring til dere som ikke allerede har begynt; sett i gang med planlegging for å anskaffe boliger og ta i bruk de virkemidler som stilles til rådighet gjennom Husbanken.

Hvorfor er det viktig med rask bosetting?

De statlige mottakene er beregnet for opphold av kortere varighet, både når det gjelder fysisk standard og tilrettelegging av aktivitetstilbud. Mottakene skal altså være et midlertidig botilbud, men slik situasjonen er i dag, med lang saksbehandlingstid og lang ventetid på bosetting etter vedtak om opphold, kan det bety at enkelte må bli boende der i både to og tre år.

• Mangelen på bosettingsplasser betyr at altfor mange blir sittende altfor lenge i mottak. De blir preget av lang ventetid, og integreringsarbeidet blir vanskeligere.

All erfaring tilsier at lange opphold i mottak gjør arbeidet med kvalifisering og integrering etter bosetting vanskeligere, og det tar lenger tid. Tilværelsen i mottak oppleves av mange som lite meningsfylt, til tross for de aktivitetstilbudene som finnes, og muligheten asylsøkerne nå har til å arbeide også før de får vedtak om opphold. De fleste har et ønske om å komme til en kommune så snart som mulig, og inn i normaltilværelse der de kan ta fatt på et nytt liv i eksil og legge planer for framtida.

• Nå taper alle, flyktningene, staten og kommunene. Flyktningene blir preget av lang ventetid, staten bruker altfor mye penger på drift av statlige mottak (1,250 milliarder kroner) og kommunene må til slutt bosette personer som er vanskelige å integrere.

Opphold i mottak for én person ett år koster gjennomsnittlig i overkant av 100 000 kroner. I sum blir dette mye penger, penger vi får lite igjen for, og som kunne vært brukt til for eksempel kvalifiseringstiltak i stedet.

• De som skal bosettes, kan ikke bosettes noe annet sted enn i en kommune.

Når det i år ikke blir bosatt mer enn halvparten av dem som får opphold i Norge, så betyr ikke det noe annet en utsettelse som er kostbar for samfunnet i kroner og øre, men det innebærer også betydelige menneskelig kostnader for den enkelte som må oppholde seg lenge i asylmottak. Det følelsemessige tapet flyktningene opplever av å måtte forlate hjemland, arbeidskamerater, familie og venner kan vi ikke gjøre så mye med. Men vi kan bidra til at de slipper å gå uvirksomme og kaste bort tiden på unødig venting ved å sørge for at de raskest mulig kommer i en situasjon der de kan planlegge et framtidig liv i Norge og kvalifisere seg for et arbeidsmarked som så sårt trenger arbeidskraften deres. Det beste stedet for det er selvfølgelig i et eget hjem i en kommune, og da fortrinnsvis i en kommune de selv ønsker å bosette seg i.

• Det er ikke spørsmål om flyktningene skal bosettes, men hvor og når.

Kommuner som i dag ikke tar "sin" del av bosettingen skyver oppgaven over på andre. Alle skal jo bosettes før eller senere, og alle skal bosettes i en kommune, spørsmålet er bare når og hvor. Statskonsult kaller dette for "svarteperspill" i en rapport om gjennomstrømning i statlige mottak. Statskonsult foreslår en bosettingsordning etter modell fra Danmark, der staten om nødvendig kan pålegge kommunene å bosette et bestemt antall flyktninger. Samtidig peker Statskonsult på behovet for bedre rammebetingelser for kommunene. Jeg er langt på vei enig i Staskonsults vurderinger, men har større tro på en bosettingsordning basert på frivillighet for kommunene. Samtidig må vi finne fram til en ordning for bosetting som fungerer bedre enn i dag. Antall flyktninger som skal bosettes er større enn tidligere, med unntak av 1994 med storbosettingen av Bosniere.

• I tida som kommerer vi avhengige av at flere kommuner enn i dag innlemmer bosetting som en ordinær kommunal oppgave.

Rammebetingelser

Departementet gjennomførte i mai og juni i år, i samarbeid med KS, regionale bosettingskonferanser. Kommunene ga på disse konferansene klare tilbakemeldinger om at tilskuddene fra staten ikke dekker de faktiske utgiftene, at det mange steder er vanskelig å skaffe boliger, og at tilflyttingskommuner opplever sekundærflytting som ressurskrevende. Dette har regjeringen tatt på alvor og

• I St. prp. nr 1 for 2001 har regjeringen foreslått å bedre rammebetingelsene for kommunenes arbeid.
• Integreringstilskuddet økes med 65 000 kr fra 300 000 til 365 000 kroner. Tilskuddet er nå på det nivået KS har krevet, jf. Beregningsutvalgets kartlegging. Aldri tidligere har tilskuddet blitt øket så mye.
• Ekstratilskuddet for bosetting av eldre foreslås økt fra 100 000 kr til 125 000 kroner.
• Ekstratilskuddet for bosetting av funksjonshemmede foreslås økt fra 100 000 kroner til 125 000 kroner.
• Husbankens låneramme foreslås økt med 2 milliarder kroner.
• Boligtilskuddet foreslås økt med 152 millioner kroner.

Ut fra også disse økonomiske forutsetningene, er det en klar forventning hos Regjeringen om at kommunene på sin side er seg sitt ansvar bevisst og sørger for bosettingsplass til alle som skal bli i landet. Med økt integreringstilskudd og utvidede rammer for Husbanken mener at jeg kravet til bedre rammebetingelser er innfridd, og det økonomiske grunnlaget for bosettingsarbeidet skulle være tilfredsstillende. Jeg vet at det er ønsker om enda bedre ordninger på enkelte områder, blant annet når det gjelder eldre flyktninger som ikke har opparbeidet seg pensjonsrettigheter og blir henvist til å leve på sosialhjelp. Dette spørsmålet ble behandlet i Utjamningsmeldinga, og der ble det foreslått en behovsprøvd ordning med trygdeytelser til personer som ikke har opparbeidet seg rett til alderspensjon. En slik ordning skal også gjelde personer som har fått asyl og som i dag har trygderettigheter. Stortinget har sluttet seg til dette forslaget.

Ny bosettingsordning

Den ordningen vi har for bosetting av flyktninger i dag er både ressurskrevende og lite hensiktsmessig. Ressurskrevende fordi den innebærer flere runder med forhandlinger mellom UDI og kommunene. Lite hensiktsmessig fordi det oppstår et gap mellom behovet for kommuneplasser og det antall flyktninger det er behov for å bosette. Utgangspunktet må være at alle som får opphold i Norge skal bosettes i en kommune så raskt som mulig. Da må vi finne fram til en måte å fordele flyktningene på, slik at vi når de nasjonale målsettingene og unngår "svarteperspillet". Bosettingen er en kommunal oppgave, og for staten er det viktig med en ordning som fungerer slik at den ikke går ut over flyktningene og medfører lange opphold i mottak. I Sverige får flyktningene bosette seg der de ønsker allerede i asylsøkerfasen dersom de kan finne seg en bolig. Man kan si at der styrer flyktningene selv hvor de skal bo. Resultatet er relativt store konsentrasjoner rundt de tre store byene, Stockholm, Göteborg og Malmö. Danmark har valgt en annen løsning der staten styrer bosettingen og bestemme hvor mange kommunene skal bosette, dersom de ikke frivillig tar sin del. I Norge ønsker vi, som allerede nevnt, at kommunene fortsatt skal kunne styre bosettingen, men på en slik måte at det blir plass til å bosette alle når behovet er der. I desember vil regjeringen legge fram en stortingsmelding om asyl- og flyktningpolitikken. Regjeringen vil i denne meldinga foreslå en ny ordning for bosetting av flyktninger. I St.prp. nr 1 for 2001 viser regjeringen til dette forslaget, som bygger på at kommunene selv fordeler seg i mellom det antall flyktninger hvert fylke må bosette for at det samla bosettingsbehovet for hele landet skal kunne dekkes kommende år.

• Ny bosettingsmodell må på plass. Kommunene må ta et kollektivt og solidarisk ansvar for bosettingen. Regjeringens forslag er at et nasjonalt utvalg fordeler bosettingsbehovet på fylkene. Et utvalg på fylkesnivå fordeler fylkets rammetall på de enkelte kommunene i fylket. En slik løsning vil stimulere et tettere samarbeid mellom kommunene.

Jeg ser gjerne at forsamlingen kommer med synspunkter på dette forslaget til bosettingsordning. Dere har mye erfaring fra arbeid med bosetting av flyktninger og hvilke ordninger som fungerer og ikke fungerer. For meg er det ikke viktig hvordan ordningen er utformet, men vi må få til en bedre ordning enn den vi har i dag. Vi må få til en ordning som ikke påfører den enkelte flyktning større belastninger enn nødvendig, en ordning som ikke medfører lange mottaksopphold og forsinker flyktningenes overgang til et normalt liv i eget hjem. Vi kan ikke lenger la flyktninger det er behov for i arbeidslivet kaste bort tida med å vente mange måneder på bolig i en kommune når det er avgjort at de skal få bli i landet. Jeg håper også at et tettere samarbeid mellom kommunene når det gjelder fordeling av flyktninger også kan føre til et tettere og mer systematisk samarbeid på tvers av kommunegrensene når det gjelder for eksempel norskundervisning og andre kvalifiseringstilbud.

Vi må erkjenne at ikke alle flyktninger uten videre har mulighet til å skaffe seg arbeid med den bakgrunn de har når de kommer til Norge. Disse mener jeg må få tilbud om kvalifisering som kan gjøre dem til attraktiv arbeidskraft.

• Regjeringen legger vekt på å bedre kvalifisering, slik at den enkelte skal komme raskere inn i arbeids- og samfunnsliv.

I mange kommuner er det satt i gang forsøk med introduksjonsprogram som skal bedre og effektivisere kvalifiseringsarbeidet. Regiondirektøren vil komme nærmere inn på dette i sitt innlegg senere i dag. Parallelt med disse prosjektene pågår det en utredning av en egen introduksjonsstønad. Ved å innføre et alternativ til sosialhjelp, vil økonomiske ytelser i sterkere grad kunne knyttes til deltakelse i introduksjonsprogram og kvalifiseringstiltak. Erfaringene så langt tyder på at dette er en riktig vei å gå.

Avslutning

• Den enkelte flyktning skal raskest mulig kunne forsørge seg selv og bidra til fellesskapet. Skal vi nå målet er vi avhengig av et nært samarbeid både mellom statelige aktører og kommunene, men også av et godt samarbeid mellom kommunene.

Jeg er glad for at KS i de fylkene som er representert her i dag engasjerer seg i spørsmålet om bosetting i av flyktninger, og håper at denne dagen kan resultere i økt bosetting i regionen, både på kort og lang sikt.

Takk for oppmerksomheten!