Buorit olbmut – kjære forsamling,

Som innflytter til byen for 2. gang føler jeg meg beæret over å bli bedt om å holde et innlegg her i dag om bysamer i Oslo i anledning byens tusenårsjubileum. Nå er ikke det å være innflytter i Oslo noe spesielt – det er sannsynligvis et flertall av byens befolkning som er født og oppvokst enten andre steder i Norge eller i andre land. At byens befolkning har en slik mangfoldig bakgrunn med hensyn til tradisjoner og kulturelle uttrykksmåter, språk og religion, gjør etter min mening Oslo til en spennende by å leve i. Den samiske minoriteten er også en del av dette kulturelle mangfoldet, selv om den kanskje ikke er så synlig for de fleste til daglig.

Hva vil det egentlig si å være same i en by? Er det mulig å bevare samisk identitet i storbyen? Mange assosierer det å være same med fargerike kofter, joik og reindrift på Finnmarksvidda. Dette er fortsatt virkeligheten for mange samer, men for de fleste samer, og særlig for de som bor i byen, er dette fjernt fra deres dagligliv.

Historisk tilbakeblikk

Det å være same i byen er ikke noe nytt. Vi har lite kjennskap til når de første samene kom til Oslo. Det vi vet, er at to av samene som deltok i Kautokeino-opprøret i 1852 og som ble dømt til fengselsstraff, sonet sin straff i hovedstaden. Noen synlig og stabil samisk befolkning i Oslo var det nok likevel ikke før rundt 2. verdenskrig.

Mange samer ble evakuert sørover høsten 1944 på grunn av at Finnmark lå i ruiner. En del av disse kom til Oslo, og en del av disse ble igjen i byen. Rett etter krigen var det også mange unge samer som kom til hovedstaden på jakt etter arbeid og utdanning. Da samene begynte å flytte fra sine tradisjonelle områder, valgte mange å komme til Oslo fordi motstanden og fordommene mot samer ikke var så stor her som i byene i Finnmark og i Nord-Norge for øvrig.

Det har nemlig ikke alltid vært så idylliske forhold mellom folkegruppene, som man av og til kan få inntrykk av gjennom den offentlige debatt. I storbyen kunne samene være anonyme i den store mengden, og de dannet etterhvert også sitt eget lille samiske miljø. Det var også god tilgang på jobber hvor man ikke trengte så gode norskkunnskaper, for eksempel som hushjelper eller industriarbeidere. I årene etter 1945 oppsto det en liten "koloni" av unge mennesker med samisk bakgrunn i Oslo. Behovet for å treffe kjentfolk og snakke samisk førte dem sammen. I dette miljøet kom de unge samene også i kontakt med språk- og kulturforskere som viste interesse og respekt for samene og deres kultur. Andre kom etter hvert for å ta høyere utdanning, og begynte sin yrkeskarriere i sentralforvaltningen og aviser. Én av dem - Reidar Hirsti – nådde så langt at han også bla. ble redaktør av "Arbeiderbladet".

Enkelte av disse unge bysamene ble de første sameaktivistene som for alvor tok opp kampen for å bevare samisk språk og kultur. De fikk med seg ressurspersoner med kontakter i Stortinget og i regjeringsadministrasjonen. Samisk Selskap, som i dag heter Oslo Sameforening, ble stiftet i 1948. Opprinnelig var dette ment som en forening for utflyttere fra samebygdene, som i foreningsregi kunne møtes til hyggelig samvær, snakke samisk, treffe kjentfolk og høre nytt nordfra. Foreningen fikk imidlertid også en viktig politisk funksjon, og ble en forløper til reetableringen av det samiske organisasjonslivet etter den 2. verdenskrig, - en reetablering - fordi samene startet en moderne organisering allerede i begynnelsen av 1900 tallet.

En grunn til at Samisk Selskap ble dannet, var også ønsket om en motvekt til reindriftssamenes organisasjon, Norske Reindriftssamers Landsforbund, som var blitt dannet i 1947. Man mente at det var galt at kun reindriftssamer, og ikke de fastboende samene, skulle ha sin egen organisasjon. Samisk Selskap fungerte som landsforbund for de samiske foreningene som etterhvert ble dannet i Karasjok, Kautokeino, Tana og Porsanger. I 1968 overtok NSR – Norske Samers Riksforbund – denne rollen. Bakgrunnen for det var nok at mange mente at det ikke var riktig at de samiske foreningene ble styrt sørfra.

Det var ikke bare lett å stå fram som en som skilte seg fra majoriteten og som talsperson for at vilkårene for samisk språk og kultur måtte bedres. De første samepolitikerne møtte derfor mye motgang både fra storsamfunnet og fra andre samer. På tross av dette vokste foreningen etter hvert, og Oslo Sameforening er i dag Norske Samers Riksforbunds største lokalforening!

Det kan virke merkelig at den første stabile organisasjonen for samer, uavhengig av yrke, fikk sitt utspring i Oslo og ikke i en av bygdene med samisk flertallsbefolkning. Dette har sin naturlige forklaring. I lokalsamfunn hvor nesten alle innbyggerne er samer, og hvor flertallet av de kommunale folkevalgte politikerne og lokale offentlige tjenestemenn er samer, føles ikke behovet for en spesiell samisk interesseorganisasjon så sterkt. Det samiske er jo en selvfølge i deres hverdag. Interessen for å organisere seg som samer oppstår gjerne i disse samfunnene når folk oppfatter at "samiskheten" er truet.

Det samiske miljøet i Oslo i dag

Grunnlovens § 110a ble vedtatt i 1988. Denne grunnlovsparagrafen pålegger staten et særlig ansvar for å legge forholdene til rette for at den samiske befolkningen skal kunne bevare og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv. Dette gjelder ikke bare det vi ofte assosierer som tradisjonell samisk kultur og tradisjonelle samiske næringer. Samisk kultur er, som all annen kultur, i stadig utvikling, og gir seg uttrykk på mange måter. Statens ansvar overfor samene omfatter også å legge mulighetene til rette for bruk av samisk språk og utøvelse av samisk kultur utenfor de tradisjonelle samiske kjerneområdene.

Det sies ofte at Oslo er Norges største samekommune, og at det bor mer enn 5000 samer i byen. Vi har ingen sikker statistikk over antall samer i Oslo, men ifølge Sameradioens lytterundersøkelse på midten av 1980-tallet ble antallet samer i Østlandsområdet anslått til å være mellom 6-8000. Uansett antall, kan vi konstatere at den store gruppen av samer som bor i urbane strøk har behov for tiltak tilpasset deres spesielle situasjon som minoritet i en storby.

Mobilisering til sametingsvalget

Det spesielle med Oslosamene er at miljøet bestandig har representert, og gjenspeiler, det kulturelle og språklige mangfoldet i hele det samiske samfunnet. Her bor samer fra Trøndelagsfylkene, Nordland, Troms og Finnmark. Det er sørsamer, lulesamer, markasamer, pitesamer, sjøsamer, nordsamer, skoltesamer/østsamer og de som har bodd i andre byer og bygder i Sør-Norge. Det er en blanding av 1. generasjons-samer som flyttet hit fra midten av 1950 tallet, og 2. generasjonssamer som er deres barn igjen, og vi kan vel nå begynne å snakke om 3. generasjonssamer som også har krav på å få muligheter til å få lære å kjenne og dyrke sin samiske kulturarv.

Da Sametinget skulle etableres i 1989, var Oslosamene noen av de ivrigste til å posisjonere seg til sametingsvalget og derved til å representere samene fra Sør-Norge valgkrets i Sametinget. Til dette første valget i 1989, ble det stilt valglister fra Oslo sameforening og fra Arbeiderpartiet. Dette var nok det første støtet mot hegemoniet til Oslo sameforening, og slik har utviklinga vært siden.

Til det andre og tredje valget i 1993 og 1997 meldte flere valglister seg til kampen om valgkretsens 3 mandater. Men fremdeles er det samme fordeling av Sør-Norges 3 mandater: 2 til Norske Samers Riksforbund ved Oslo Sameforening og 1 til Arbeiderpartiet. Sør-Norge valgkrets omfatter hele Sør-Norge med godt og vel 200 kommuner. Det vil si fylkene Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, Hordaland, Rogaland, Vest-Agder, Telemark, Buskerud, Vestfold, Akershus, Østfold, Oppland, Hedmark (unntatt Engerdal kommune) og Oslo.

Nå er det slik at de som vil stemme til sametingsvalget skal registrere seg i samemanntallet etter visse kriterier. Alle som avgir erklæring om at de oppfatter seg selv som same, og som i tillegg, enten a/ har samisk som hjemmespråk b/ har eller har hatt foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre med samisk som hjemmespråk, eller c/ er barn av person som står eller har stått i samemanntallet.

Til første valget i 1993 var det totalt i hele landet bortimot 5 500 i samemanntallet, 7 236 i 1993 og 8660 i 1997. Av disse tilhørte Sør-Norge valgkrets: 320 i 1989, 430 i 1993 og 560 i 1997. Disse tallene fordeler seg igjen med ca 50% til Oslo kommune og den andre halvparten til kommuner utafor Oslo spredt over hele Sør-Norge.

Og det er vel en selvfølge, med den historien og de tradisjonene Oslosamene kan vise til, at alle 3 sametingsrepresentanter er valgt fra samemiljøet i Oslo. I miljøet heter det gjerne at disse representantene er valgt av "asfaltsamene", men med positivt fortegn.

Så i dag har samene i Oslo-området flere foreninger og sammenslutninger som arbeider for å fremme samisk kultur gjennom politiske kanaler – ikke minst gjelder det Samisk sosialdemokratisk forum – som er tilslutta Oslo Arbeiderparti. Denne foreninga har vært en viktig pådriver i å utforme Arbeiderpartiets samepolitikk – ikke minst når det gjelder å gjøre oppmerksom på variasjonsbredden i den samiske kulturen, - og mangfoldet innad i det samiske samfunnet.

Språk

Språket er kanskje det viktigste kulturelle uttrykket vi har. Muligheten for å bruke sitt eget språk er derfor avgjørende for å bevare egen kulturell identitet. Det er viktig at samisk er et bruksspråk, at det tales, høres og brukes. For samer som har sin hverdag i miljøer der samisk ikke er hovedspråket, er det av spesielt stor betydning å ha mulighet til å bruke det samiske språket. Grunnet den teknologiske utviklingen de siste årene, kan man lese samiske aviser, høre på sameradioen, og til og med delta i språkopplæring på Internett uansett hvor man befinner seg i verden.

Barnehage

Cizáš Sámi mánáidgárdi er den første og eneste samisk-språklige barnehagen i Oslo. Barnehagen ble opprettet etter initiativ fra Oslo Sameforening i 1986. Barnehagen holder hus på Tøyen, og drives av Oslo kommune. Den samiske barnehagen er av spesiell betydning for samiske barn og foreldre, og for det samiske samfunnet generelt. Bevaring og videreutvikling av samisk språk og kultur forutsetter at det finnes arenaer for formidling av språk og kultur til nye generasjoner.

Den samiske barnehagen har en viktig funksjon for bysamene i Oslo i så måte. Barnehagen fungerer også som et møtested for foreldre med samisk kulturbakgrunn. Et tilstrekkelig samisk barnehagetilbud er en nøkkelfaktor for utviklingen av samiske barns språklige og kulturelle identitet. Det er i områder hvor samene er en liten minoritet i forhold til resten av befolkningen vi har de største utfordringene når det gjelder bevaring og videreutviklig av samisk språk og kultur.

Et framtidig kulturelt bærekraftig samisk samfunn forutsetter at samiske barn og unge tilbys likeverdige oppvekstvilkår som majoritetskulturens barn, slik at de kan utvikle sin samiske identitet. Samiske barnehager og samisk tilbud i grunnskolen er helt sentralt i denne sammenhengen. I den forbindelse vil jeg også nevne at tilskuddsordninga for samiske barnehager fra neste år overføres til Sametinget, og øker fra 7 til 8,1 mill. kroner. Barn i grunnskolen i Oslo har et begrenset tilbud om undervisning i samisk språk. Jeg er for øvrig kjent med at mange samiske foreldre i Oslo ikke synes dette tilbudet er tilstrekkelig, og ønsker en egen samisk skole med undervisning på samisk og i samisk.

Utdanning

I 1967 ble det innført mulighet for samiskundervisning i skolen, og unge samer kom til Oslo allerede noen år tidligere for å utdanne seg til lærere i samisk språk ved å ta samisk grunnfag på Universitetet. I dette utdanningsmiljøet, og la meg si, samiske aktivistmiljøet med positivt fortegn, finner vi kjente samiske navn som professorene Ole Henrik Magga og Nils Jernsletten, og andre tungvektere i samisk språk som Åge Solbakk, Johan Jernsletten og Odd Mathis Hætta. Senere kom også andre som startet sin yrkeskarriere her, blant andre nåværende president i Sametinget, Sven-Roald Nystø og visepresident Ragnhild Nystad.

I dag er det Universitetet i Tromsø som har hovedansvaret for samisk språkutdanning på universitetsnivå. I tillegg uteksaminerer Samisk Høgskole i Kautokeino årlig mellom 20 og 30 kandidater i samisk grunnfag og mellomfag.

Jeg er kjent med at Universitetet i Tromsø planlegger et desentralisert tilbud om samisk grunnfagsstudier i Oslo fra neste år.

Kulturliv

Den første uka i februar i år, ble Samisk Vinterfestival arrangert i Oslo. I den forbindelse stod ungdomsutvalget i Oslo Sameforening for et eget ungdomsarrangement. Arrangementet markerte starten på et arbeid som har som mål å samle samisk byungdom i Oslo som gruppe. Det er første gang samisk ungdom i Oslo markerer at de er en gruppe med en egen bysamisk identitet.

Et av medlemmene i ungdomsutvalget uttalte ved denne anledninga at det tilsynelatende eksisterer en oppfatning blant mange at samer bosatt utenfor det samiske kjerneområdet i Finnmark lever i eksil og med et sterkt ønske om en dag å flytte hjem. Dette er ikke riktig. Det er etter hvert mange samer som er født og oppvokst i Oslo, og som har sin identitet og tilhørighet knyttet til byen, uten at den enkelte opplever seg som mindre same av den grunn. Det å være same i byen er selvfølgelig noe helt annet enn å være same på Finnmarksvidda eller Rørosvidda, eller innerst i en fjord i Nord-Troms. Det er imidlertid mange muligheter for kulturell utfoldelse i storbyen, som også samisk kultur drar nytte av. Eksempler er kafélivet, muligheten for å låne samiske bøker og samisk musikk på biblioteket, og den unike muligheten man har til å oppleve det kulturelle mangfoldet som preger byen i dag.

For kort tid siden ble den første samiske kafeen, Sámi Galleri Cafe, åpnet i Oslo, for øvrig et tiltak som vi gav økonomisk støttet il fra KRD’s side. Dette er et av mange tegn på at den samiske kulturen er levende i Oslo i dag. For samene i byen er kulturelle oaser av denne typen svært viktige for å opprettholde det språklige og kulturelle fellesskapet. Slike treffsteder kan også ha en brobyggerfunksjon mellom det samiske miljøet og ikke-samer. De samepolitiske miljøene i byen,- som er Oslo Sameforening, Samisk sosialdemokratisk forum og Samenes Folkeforbund har nå tatt et felles initiativ, og samarbeider om planlegging og etablering av et samenes hus i Oslo.

Avslutning

Alt i alt tror jeg nok vi kan si at framtida for samer i Oslo i dag ser lysere ut enn noen gang før. Muligheten for å lære eget språk er til stede i langt større grad enn tidligere. Ikke minst er det viktig at det i dag er mindre uvitenhet om og fordommer mot det samiske enn før. Med økt kulturelt mangfold er det blitt lettere også å vise fram samisk tilhørighet og samiske kulturuttrykk.

Til slutt vil jeg benytte anledningen til på vegne av Kommunal- og regionaldepartementet å ønske Oslo by til lykke med 1000-års jubileet – med ønske om at dette blir en inkluderende feiring som omfatter alle byens innbyggere, både minoriteter og majoritet.