Deltakelse, medbestemmelse og innflytelse

Takk for invitasjonen.

Jeg har hilsener fra statsråden som beklager at hun ikke kan være tilstede. Jeg setter stor pris på å være her og åpne KIMs landskonferanse. Konferansens tema: medbestemmelse, deltakelse og innflytelse dekker et felt som er svært sentralt for norsk samfunnsliv, og som er særlig viktig for forholdet mellom personer med innvandrerbakgrunn og majoritetsbefolkningen.

Regjeringen ønsker et samfunnsfellesskap hvor det er plass til alle. Det betyr å realisere et samfunn hvor alle, uansett bakgrunn, skal ha like muligheter til å bruke sine ressurser, og til å påvirke sin egen livssituasjon og sin hverdag. Her er deltakelse nøkkelen. Slik jeg ser det, er det å delta en forutsetning for medbestemmelse og innflytelse.

Mulighet for å delta og ha innflytelse for alle grupper i samfunnet er en forutsetning for et velfungerende demokrati. Norge er og vil i økende grad bli et kulturelt mangfoldig samfunn. Dette innebærer at samfunnet må ta opp i seg og tilpasse seg nye samfunnsgrupper, og gi alle muligheter for å påvirke egen livssituasjon og ha innflytelse over samfunnsutviklingen generelt.

Arbeiderpartiet ønsker et samfunn som gir alle som lever der like muligheter. Det betyr ikke at vi vil at alle skal bli like, snarere tvert imot; vi ønsker å legge til rette for at de evner og egenskaper vi alle besitter i størst mulig grad blir realisert: uansett kjønn, hudfarge, dialekt eller handicap av ulik art. Derfor er kampen for arbeiderklassens rettigheter, likestilling for kvinner og kamp mot all rasisme alle skritt på veien mot et sosialdemokratisk og rettferdig samfunn.

I dette samfunnet har folk rettigheter, men også plikter. Det være seg i forhold til økonomiske goder: Man må i utgangspunktet forsørge seg selv, men er man hindret i dette har man økonomiske rettigheter. Det være seg i forhold til politiske goder. Man står fritt til å bruke stemmeretten og de demokratiske muligheter som er, men skal vi ha et levende demokrati, ja så fordrer det aktivitet fra så mange som mulig.

Jeg synes det er nærliggende å se deltakelse som en rett og kanskje også en plikt for enkeltpersoner i samfunnet til å bidra etter evne. Alle former for deltagelse, fra møter i lokale foreninger til kronikker i aviser viktig - ikke bare for dagens minoriteter, men også som et signal til kommende generasjoner om at deltakelse og medbestemmelse for alle ikke bare er mulig, men også ønsket av storsamfunnet.

(Jan Eggum Kor e alle helter hen?)

Dagens ungdom trenger rolle modeller. de trenger helter som John Carew og forbilder som Rubina Rana. Og vi trenger pakistanere som politi, afrikanere som nyhetsopplesere og asiatere som lærer. Vi trenger politikere med en annen hudfarge enn min egen.

Medvirkning og deltakelse i politiske prosesser fra alle grupper, er en del av grunnlaget for et demokratisk samfunn. Dette forutsetter at innvandrere deltar på linje med den øvrige befolkningen. Det stiller krav til dere med innvandrerbakgrunn om å engasjere dere og ta aktiv del i utformingen av samfunnet. Men det stiller også krav til oss i regjeringen om å legge forholdene til rette og til organisasjoner og politiske partier, som må bygge ned barrierer og utvide sin dagsorden for å gi plass til interessene til nye grupper.

Storsamfunnet må ha evne til å inkludere alle på en likeverdig måte, og å la ulike stemmer bli hørt. Fra myndighetssiden må vi legge til rette for en likeverdig dialog og samhandling mellom grupper i samfunnet; mellom myndigheter, organisasjoner, partier og innvandrere.

Myndighetene har et ansvar for å legge til rette for deltakelse av både ungdom, kvinner og menn med minoritets- eller innvandrerbakgrunn på de forskjellige arenaer i samfunnet. Men jeg vil understreke at det er minoritetene selv som må formidle kunnskap om seg selv, om levesett, ønsker og behov. Uten aktivt engasjement fra de gruppene det gjelder, vil viktige problemstillinger aldri komme fram i den offentlige debatt. Samfunnsdeltakelse er ensbetydende med egenaktivitet på de forskjellige områdene. Dette krever både engasjement og mot fra den enkelte!

Jeg vil påstå at vi ikke er fødte med egenskaper som toleranse, åpenhet og respekt. Det må læres og stadig erobres på nytt. Vi må fortsatt arbeide for aksept av det faktum at innvandring bidrar til et kulturelt mangfold som er berikende og styrkende for det norske samfunnet. Videre må majoritetsbefolkningen se betydningen av å dele makt og innflytelse med nye grupper.

Det er ikke tvil om at det eksisterer barrierer på viktige arenaer som arbeidsmarked, boligmarked og på forskjellige områder som gir politisk innflytelse. Diskriminering er en slik barriere. Manglende kjennskap til det norske samfunnets skrevne og uskrevne spilleregler er en annen barriere. Vi må sammen identifisere og kartlegge ulike barrierer for deltakelse, og framskaffe kunnskap om hvordan de slår ut. Det er viktig at mer uformell kunnskap spres i miljøene. Slik er det på alle arenaer som oppleves som nye. Fadderordninger

Lik tilgang til arbeid for alle og like muligheter på arbeidsmarkedet er avgjørende når vi snakker om deltakelse. Arbeid er grunnleggende for å realisere egne evner og ressurser. Det er viktig for trivsel og velferd så vel som for følelse av tilhørighet. Vi er alle klar over de negative konsekvensene av at mange innvandrere står utenfor arbeidslivet. Jeg er særlig bekymret for at den høye arbeidsledighet blant enkelte grupper kan føre til nye klasseskiller knyttet til etnisk bakgrunn. Det har vist seg at innvandrere med høyere utdanning fra hjemlandet er den gruppen som møter mest problemer med å finne arbeid som er i tråd med deres kvalifikasjoner. Vi kan ikke tillate oss å kaste vrak på den kompetansen vi blir tilført.

Jeg personlig har vært og er særlig opptatt av at kvalifiseringen av nyankomne bør forbedres. Det bør være en målsetning at nyankomne innvandrere skal få et kvalifiseringstilbud som preges av planlegging, kontinuitet og helhet. Friske og arbeidsføre mennesker må ikke gjøres til sosialhjelpsklienter. Det pågår et arbeid med sikte på å vri inntekten til nyankomne fra passiv sosialstøtte til aktive tiltak som fremmer kvalifisering for arbeidslivet. Dette pågår nå som forsøk i 16 kommuner. Disse forsøkene skal evalueres, - noe som jeg forventer vil gi oss verdifull kunnskap om forbedringer i kvalifiseringen av nyankomne.

Vi ser også på muligheten for å innføre et introduksjonsprogram for nyankomne. Som viktige elementer i slike programmer foreslås kartlegging av kompetanse, individuelle handlingsplaner, tett oppfølging, og kombinasjon av norskopplæring med arbeidspraksis. Et forslag har vært ute på høring, og vi er nå i full gang med å gjennomgå høringsuttalelsene vi har mottatt som et viktig grunnlag for den videre behandlingen av hvordan vi best kan få til en forbedring på dette feltet.

Jeg vet også at mange av dere er opptatt av godkjenningsordningene for utenlandsk utdanning. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å forbedre godkjenningsordningene, både for akademisk og yrkesfaglig utdanning. Vi vil også forsøke å effektivisere ordningene for yrkesprøving for dem som ikke kan dokumentere realkompetanse i praktiske fag. Det må utvikles ordninger med kompletterende kurs for de som bare får godkjent deler av sin utdanning. Særskilte opplærings- og praksisplasser i arbeidslivet er en type tiltak som krever mer utprøving.

For å sikre like muligheter må det også gjøres en innsats på arbeidsplassene. Søkere med innvandrerbakgrunn må vurderes på en åpen og fordomsfri måte. Offentlig sektor og statsforvaltningen bør går foran med et godt eksempel. I staten er arbeidet startet opp gjennom handlingsplanen Rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Jeg vet også at flere kommuner har utarbeidet handlingsplaner for økt deltakelse av personer med innvandrerbakgrunn.

En annen viktig arena for innflytelse og medbestemmelse er organisasjonslivet. Organisasjoner knytter mennesker sammen, og gir muligheter til å delta i felles beslutningsprosesser som er viktige for utviklingen av samfunnet.

Vi vet at innvandrere deltar i mindre grad enn den øvrige befolkningen i ulike typer interesseorganisasjoner, og får dermed mindre mulighet til å påvirke gjennom slike kanaler. Det ordinære organisasjonslivet må også reflektere det flerkulturelle samfunnet. Innvandrere er en del av det norske samfunnet. Det er derfor viktig at deres syn kommer fram på alle saksfelt, og ikke bare i spesielle innvandrersaker. Vi vet at det er mange ressurspersoner blant minoritetsgruppene som har mye å bidra med når det gjelder næringspolitikk, miljøvern og i forhold til fagbevegelsen. Det er derfor viktig at slike organisasjoner når ut til innvandrerbefolkningen og rekrutterer personer med innvandrerbakgrunn som medlemmer og som talspersoner. Samtidig har hver enkelt et ansvar for å ta initiativ og bruke sine ressurser til beste for det norske samfunnet. Selv jobbet jeg i Europabevegelsen før jeg begynte i denne jobben. Der savnet vi innvandrere. Men vi visste ikke hva konkret vi burde gjøre for å rekruttere tillitsvalgte og medlemmer fra flerkulturelle miljø.

Heldigvis er utviklingen slik at stadig flere enkeltpersoner med innvandrerbakgrunn står fram med synspunkter og krever plass i den offentlige debatten. Det er viktig med slike pådrivere. De med på å nyansere debatten. De gir innvandreren flere ansikter, og legger i realiteten grunnlaget for et samfunn med like muligheter for alle. Dessuten vil det vise seg at innvandrere er opptatt av annet enn innvandrings- og integreringspolitikk. Det samfunn vi ønsker at Norge skal være.

I løpet av de siste 10 – 15 årene har det også vokst fram en rekke organisasjoner som spesielt ivaretar interessene til personer med innvandrerbakgrunn – de landsdekkende organisasjonene på innvandrerfeltet og lokale innvandrerorganisasjoner. De landsdekkende organisasjonene har etter hvert fått stor betydning - både som samarbeidspartnere for myndighetene, men også som vaktbikkjer som holder et våkent øye med myndighetens utøvelse av politikken på området. De lokale organisasjonene har stor betydning fordi de gir tilgang til nettverk - særlig for nyankomne flyktninger. Men de gir også muligheter til å fremme felles interesser overfor lokale myndigheter.

Det finnes også samarbeidsfora og rådgivende organer som fungerer som høringsinstanser og samarbeidspartnere for lokale myndigheter. På sentralt nivå er KIM det eneste samarbeidsorganet mellom myndighetene og innvandrere, og spiller derfor en sentral rolle når det gjelder den pågående dialogen om utviklingen av det flerkulturelle Norge.

I KIM ser jeg at det er sterke talspersoner både blant kvinner og i den yngre generasjonen som gir nyttige bidrag til debatten. Jeg vet at flere at dere er gode pådrivere for lokalt arbeid i kommunene. Det mest synlige er nok etableringen av kommunale innvandrerråd eller innvandrerutvalg. Jeg ønsker å få mer kunnskap av dere her om hvordan personer med innvandrerbakgrunn mener at de kan få økt innflytelse på styre og stell. Hvilke planer har dere? Hvordan ønsker der at innvandrerorganisasjonene skal utvikle seg?

En sentral kanal for innflytelse er selvsagt politiske partier. De politiske partier må legge bedre til rette for påvirkning og deltakelse innenfor de forskjellige samfunnsarenaer. Innvandrere og minoriteter må engasjeres som velgere, og de må komme sterkere fram som tema på den generelle politiske dagsorden.

Vi ser at valgdeltakelsen blant utenlandske statsborgere synker. Det gjør den for så vidt også i resten av befolkningen. Men når valgdeltakelsen blant utenlandske statsborgere fra før av er liten, er det svært bekymringsfullt at den synker enda mer. Det trengs derfor en ekstra innsats foran de neste lokalvalgene. I dette arbeidet må innvandrerens organisasjoner engasjere seg.

Jeg har lyst til å si noe spesielt om kvinner og deltakelse. I alle familier er kvinners posisjon sentral. Dette gjelder særlig i forhold til barna. Barn og unge i innvandrermiljøer skal lære seg å leve i det norske samfunnet. De opplever mange situasjoner hvor de må gjøre valg som henger sammen med kulturelle og samfunnsmessige verdier. Dette gjør oppdragerrollen vanskelig. Men det blir ekstra vanskelig når de som skal rettlede barna, ikke kjenner de kulturer som barna forholder seg til. Derfor er det nødvendig at kvinner kjenner språk og skikker både i den kulturen de selv har bakgrunn i, og i majoritetssamfunnet. Dette er viktig ikke bare i forhold til barna, men også for å bevare respekten for seg selv som voksen.

Regjeringen ønsker derfor at kvinner med innvandrerbakgrunn skal synliggjøres og gis økt mulighet for deltakelse og innflytelse – både over egne livssituasjon og i demokratiske organer. Det å tilrettelegge for økt samfunnsdeltakelse blant kvinner med innvandrerbakgrunn, øker sjansene for deltakelse fra barnas side.

Jeg håper og tror at Norge vil utvikle seg til å bli et godt og kulturelt mangfoldig samfunn . Selv om vi har ulike forutsetninger, har vi alle et ansvar for å bidra til en positiv utvikling. Vi må sikre mulighet for og vilje til å snakke sammen om problemer og utfordringer etter som de oppstår, og vi må ha en ramme av regler og lovverk som alleforholder seg til.

Til slutt vil jeg få ønske lykke til med konferansen. Jeg håper dere vil ha noen fine dager med konstruktiv debatt om de spennende temaene dere har valgt å ta opp her. Jeg ser frem til det fortsatte samarbeidet med Kontaktuvalget.