Ærede forsamling,

Det er en stor glede og ære for meg å være til stede på den 17. samekonferansen. For samer fra fire land er dette et unikt forum til å møtes og diskutere spørsmål av felles interesse. Opprettelsen av Nordisk sameråd i 1956 var nettopp uttrykk for et ønske om etablering og tilrettelegging av et organisert samarbeid mellom samer over landegrensene. Behovet for et slikt samarbeid er ikke blitt mindre med årene.

Min vurdering er at Samerådets innsats har hatt stor betydning for samefolkets status og egenorganisering. For ett folk bosatt i fire stater har Samerådet vært en felles sammenslutning som har gjort en meget god jobb med å sikre samisk språk- og kulturgrunnlag.

Regjeringa ser det også som positivt at sametingene nå har etablert samarbeid på et formelt politisk nivå, gjennom opprettelsen av Samisk parlamentarisk råd. Som et ledd i denne prosessen er det nordiske samarbeidet om samiske saker på regjeringsnivå også blitt formalisert. 5. april 2000 ble det første sameministermøtet mellom ministrene i Sverige, Finland og Norge avholdt. I løpet av kort tid vil ministrene invitere presidentene ved sametingene i de tre landene til et første fellesmøte.

Ett eksempel på en felles-nordisk sak som Samerådet har tatt initiativ til, er spørsmålet om en nordisk samekonvensjon. Dette arbeidet vil nå bli fulgt opp gjennom det nye samarbeidet som er etablert mellom sameministrene og sametingspresidentene. Rapporten fra arbeidsgruppen som har utredet behovet og grunnlaget for en nordisk samekonvensjon er sendt på høring i de tre landene. Samarbeidsforholdet til russiske samer vil også være tema for det første fellesmøtet mellom ministrene og sametingspresidentene, som er planlagt avholdt i løpet av høsten.

Spørsmålet om selvbestemmelse er hovedtema på denne første Samekonferansen i det nye årtusenet. Dette er etter mitt syn en naturlig oppfølging av det arbeidet som tidligere er gjort for å styrke samenes rettigheter – av Samerådet, av sametingene, og av samiske organisasjoner. Prinsippet om urfolks rett til selvbestemmelse har jo også vært debattert i lang tid, blant annet i forbindelse med FNs arbeid med en erklæring om urfolks rettigheter.

Når samer fra fire land nå møtes for å diskutere dette viktige temaet, er det en utfordrende og viktig debatt. Spørsmålet er ikke uproblematisk, og berører mange andre samfunnsinteresser. Jeg tror at blant annet denne konferansen, og de definisjoner og utdypinger man legger i selvbestemmelsesbegrepet, vil ha innflytelse på for eksempel framdrifta i arbeidet med FNs urfolksdeklarasjon.

Det samiske folket står fortsatt foran mange utfordringer når det gjelder avklaring av rettigheter. I en slik forbindelse er det viktig at myndighetene opptrer på en måte som inngir tillit. I den sammenhengen vil jeg nevne at man på regjeringshold i Norge nå står midt oppe i arbeidet med å vurdere og følge opp Samerettsutvalgets forslag om rettighetsforholdene i Finnmark, og med å oppnevne et nytt samerettsutvalg som skal utrede rettighetsforholdene i de områdene i resten av landet hvor man tradisjonelt har en samisk befolkning. Opplysning og informasjon om urfolks- og samiske spørsmål er noe som bør stå høyt også på myndighetenes dagsorden. Den norske regjeringen planlegger i den forbindelse etablering av et kompetansesenter for urfolksrettigheter fra neste år, som jeg håper kan bli et bidrag til å øke kunnskapen om urfolks rettigheter.

Jeg ser fram til fruktbare og avklarende diskusjoner og debatter, og ønsker lykke til med konferansen.