En helhetlig regionalpolitikk – en politikk både for distriktene og byene?

Gode forsamling, takk for invitasjonen. Det er en stor utfordring å skulle forsøke å svare på spørsmålet om: En helhetlig regionalpolitikk – er en politikk både for distriktene og byene? Jeg har delvis vært med på å formulere spørsmålet, gjennom tidligere deltakelse i kontaktutvalget! Så dette er vel det som kalles å møte seg selv i døra!

Spørsmålet er meget viktig når vi skal diskutere den framtidige utviklingen i landet vårt. Ikke bare for Østlandsområdet, men for hele Norge.

Jeg synes det er flott at de åtte østlandsfylkene har tatt konsekvensene av at det i lang tid har eksistert en naturlig næringsøkonomisk region som er større enn det enkelte fylket på Østlandet. Dette regionalt initierte samarbeidet begynner nå å vise til resultater. Ta for eksempel Norsk transportplan. Kanskje er ikke uttellingen så stor i kroner og øre ennå, men når dere som representanter for de åtte fylkeskommunene har greid å samordne deres prioriteringer så er dette en viktig premiss i beslutningsprosessen. Jeg er av den oppfatning, at denne type målrettet satsing, på sikt, gir resultat.

Sekretariatet gjør en viktig jobb med å drive prosessen framover. Det arbeides nå intenst med forankring av den regionale analysen i fylkenes egne planprosesser. I tillegg arbeides det med å følge opp den regionale analysen, gjennom et eget handlingsprogram. Det betyr at den fasen dere er i nå, er kritisk for om dere som regionalpolitikere klarer å påvirke utviklingen i ønsket retning. Vi må alle stille oss spørsmålet: Hva betyr konklusjonen fra den regionale analysen – en balansert og bærekraftig utvikling på Østlandet - for mitt fylke? Hvordan kan vi gjenom et samspill mellom kommunale, fylkeskommunale, statlige etater eller private aktører bidra til en ønsket utvikling? Dette krever at vi som politikere må heve blikket og tenke hva er best for regionen!

Innledningsvis vil jeg gjøre rede for departementets tolkning av begrepene distrikts- og regionalpolitikk. Begrepsavklaring er viktig for å få klarhet i hva dette dreier seg om og hvordan vi gjennom vår politikk kan påvirke utviklingen i ønsket retning.

Deretter vi jeg kort kommentere den meldingsprosessen vi er inne i.

Etter det vil jeg komme til kjernen i mitt foredrag helhetlig regionalpolitikk.

Begrepsavklaring

Regionalpolitikk dreier seg om å se hele regionen, for eksempel, et fylke eller en landsdel, eller et område innenfor et fylke, i sammenheng. Fylkesplanleggingen, som dere alle har et forhold til, dreier seg om den regionale utviklingen i et gitt fylke. Her skal alle forhold som påvirker den regionale utvikling, utformes av et regionalpolitisk organ. Distriktspolitikk blir en del av regionalpolitikken, rettet inn mot de svakest utbygde deler av regionen og de spesifikke problemene man der står ovenfor. Distrikts- og regionalpolitikken dreier seg således om å påvirke den geografiske fordelingen av for eksempel bosetting, bedrifter, velferd og verdiskapning.

Med ulike problemer i ulike regioner kan derfor regionalpolitisk innsats dreie seg om å avbøte pressproblemer i byområder, eller opprettholde levekår og service i utkantområder.

Hva tilfører så begrepet helhetlig regionalpolitikken. Jo, i dette tilfellet betyr det å se sektorinnsatsen i sammenheng. Og de ulike sektorområdenes betydning for utviklingen i regionen som sådan. Den samlede og brede sektorinnsatsen fra staten har mye større effekt på den regionale utviklingen enn det de smale og spesifikke distriktspolitiske virkemidlene kan gi.

Ny stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken våren 2001

Vi legger til grunn at neste prinsippmelding om distrikts- og regionalpolitikken legges fram våren 2001. I all hovedsak vil Regjeringen følge den forrige regjeringens opplegg. Det er lagt opp til en bred og åpen prosess. Den vil vi videreføre. Det er sendt ut et høringsnotat om Tanker og meninger i distriktspolitikken med høringsfrist 5. mai. Høringsfristen forlenges nok med et par uker. Høringsnotatet inneholder så mange relevante problemstillinger for den videre politikkutvikling at det er ingen grunn til å trekke det tilbake. Men vi sender ut et kort tilleggsnotat som redegjør for Regjeringen Stoltenbergs mål og strategier i distrikts- og regionalpolitikken.

Foreløpig jobber vi ut fra at meldingen koordineres med Regjeringens langtidsprogram og Stortingsmeldingen om oppgavefordeling. Videre er det planlagt å gjennomføre de 4 meldingsseminarene i forbindelse med meldingen. Hvor temaene er kvinner og næringsutvikling, IKT – utvikling av bredbåndsnett, verdidebatt om distriktenes framtid og kunnskapsbasert næringsliv.

En helhetlig regionalpolitikk – en politikk både for distriktene og byene?

Svaret på det er i grunn enkelt. Det er ja.

Begrunnelsen og ikke minst gjennomføring av det er vanskeligere.

Regjeringen har høye, men realistiske ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken.

Målsettingen om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret står fast. Men å prøve å låse folketallet for den enkelte kommune er lite realistisk og kunstig. Med den aldersstrukturen som mange kommuner har, vil det fordre at flyttestrømmen blir helt snudd. Siktemålet må være at en gjennom aktiv bruk av de statlige virkemidlene fremmer utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv regionalt. Distriktskommunene må gjøres til reelle lokaliseringsalternativer for næringslivet og reelle bosettingsalternativ for befolkningen. Gjennom å gi likeverdige muligheter i hele landet vil en også få mer robuste regioner i distriktene. Uansett befolkningsutvikling er det et selvstendig mål å utvikle distriktene til å bedre mestrer sin egen utvikling.

Regjeringen vil føre en aktiv distriktspolitikk. Vi vil dempe presset på byene.

Vi vil utvikle de enkelte regionenes muligheter til hele landets beste. I den sammenheng er by og distrikt gjensidig avhengig av hverandre. Og vi er avhengig av et positivt samspill mellom by og distrikt. Dette vet vi alle er vanskelig i praksis. Det gjelder å skape en vinn vinn situasjon hvor alle føler de kommer styrket ut av prosessen og at den gir ønsket resultat.

Som en del av den helhetlige distrikts- og regionalpolitikken må vi se hva den nye teknologien kan bety for utviklingen av og i regionene. Regjeringen vil at ny teknologi skal komme alle innbyggerne til gode. Bedrifter og befolkning i alle deler av landet må få tilgang til bredbånd og de nye kommunikasjonskanalene. Her ligger nye, spennende muligheter i distriktspolitikken. For å få til dette må offentlige og private krefter mobiliseres.

Norge er mulighetenes samfunn.

Primærnæringene gir også nye muligheter, knyttet til videre bearbeiding og til oppdrett av nye marine arter. Under den forrige arbeiderpartiregjeringen klarte vi å få til en bedre fordeling innen landbruket enn før. Utkantene opprettholdt eller styrket sin andel av den totale jordbruksproduksjonen. Dette henger sammen med at sauehold og melkeproduksjon ble prioritert – noe som har styrket inntektsgrunnlaget for familiebruk med heltidsbønder i utkantkommuner.

Dette er et eksempel på regjeringens hovedmål om å utvikle den enkelte regions muligheter til hele landets beste.

Satsing på regioner – ulike regioner betyr ulik offentlig innsats.

Samspillet mellom by og distrikt har endret seg mye de siste årene. Mobiliteten har økt sterkt og levekår har blitt utjevnet. Distriktene og byene har i mange henseender ulike funksjoner for både næringsliv og befolkning. Distriktene vil også i framtida ha nærhet til viktig naturressurser som legger grunnlaget for en betydelig del av den verdiskapning som skjer i landet. Samtidig representerer de et regionalt mangfold av levemåter og kulturelle uttrykk som har stor verdi for landet som helhet.

Også forrige regionalmelding inneholdt en strategi om å videreutvikle regioner. Et viktig mål var å stabilisere bosettingen gjennom å utvikle sentra og utvide de regionale arbeids- og sericemarkedene. Denne strategien har vært en av retningslinjene i arbeidet med Nasjonal transportplan. Hvor utgangspunktet er sterke regionsentra for å motvirke flyttingen til de største byregionene. En politikk for dette bør også inneholde et mål om tettest mulig integrasjon i hele regionen, blant annet for å prøve å unngå den vanlige misforståelsen om at alt skal samles i regionsentrene.

Forvaltningen av de bedriftsrettede distriktspolitiske virkemidlene har de siste 10 årene vært styrt av et traktmodell prinsipp. Det betyr at i tillegg til lønnsomheten i prosjektet gjøres det en vurdering av geografisk beliggenhet og nedslagsfelt. I de best utbygde delene av det distriktspolitiske virkeområdet skal det kun gis støtte til tiltak av større regional betydning. Støtte til tiltak som skal betjene et lokalt marked skal kun gis i de tilfeller hvor de har stor betydning for utviklingen av et mer differensiert næringsliv på stedet.

Prinsippet om traktmodellen er med på å innføre en arbeidsdeling mellom senter og omland, som kan ha overføringsverdi til andre områder.

Jeg tror at skal dere klare å påvirke utviklingen i Østlandsområdet i en mer balansert retning, må vi ta for oss regionene i hele området. Se på hva er det som kjennetegner dem. Hva vil være deres funksjon for å nå målet om en balansert utvikling? Hvordan skal tjenestetilbudet bygges opp i den enkelte region? Hvordan få regionene til å fungere som ett organisert hele, i arbeidstid, bolig og fritid? Og hvordan kan offentlige virkemidler brukes for å nå disse målene?

Hvilke oppgaver innenfor bypolitikken vil ha betydning for den regionale utviklingen?

Byene fungerer i stor grad som viktig knutepunkt for foretak som er avhengig av fysisk nærhet til andre foretak, kunder og underleverandører. De er også sosiale og faglige læringsarenaer for ungdom med utferdstrang, med ønske om arbeid som ikke tilbys på eller i nærheten av hjemstedet og/eller ønske om å ta høyere utdanning.

Hovedstadsregionen og de store landsdelssentrene har sentrale kompetansemiljøer. Mindre og mellomstore byer og regionsentra med egne høyskoler og forskningsinstitusjoner gir samtidig gode muligheter for tilpasning av utdanningstilbudet til regionale behov. De største bysentrene har også en viktig funksjon som kommunikasjonsknutepunkt både innenfor landet og ikke minst i forhold til utlandet.

Byene har også ofte en spesiell levekårsproblematikk, som både har en sosial-økonomisk side og en fysisk – miljø side. Større byer har ofte problemer med å dekke behovet for vanskeligstilte grupper, gjerne eksportert fra omkringliggende kommuner. Selv om kommuner i regionen er avhengig av hverandre innenfor en sentrum – omland dimensjon, kan dette være et eksempel på et område hvor Oslo kommune blir sittende med problemet. Grupper som ikke finner seg til rette og heller ikke får et godt hjelpetilbud i sine hjemkommuner flytter inn til større byer. Et bedre velferdstilbud til vanskeligstilte i hele Østlandsområdet kan virke avlastende på de sosiale utfordringer som byene og spesielt Oslo må bære.

For å motvirke en ensidig tilflytting til de største byregionene, og dermed klare å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og dempe presset på byene, er det nødvendig med sterke regionsentra som motorer i utviklingen av Distrikts – Norge. Vi vil derfor i neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken, og i samarbeid med regionale myndigheter, foreta en gjennomgang av satsingen på utvikling av vekstkraftige sentra og samspillet mellom disse sentraene og regionene rundt dem.

Siktemålet med dette arbeidet vil være å få bedre felles forståelse av hvordan vi kan skape robuste, sammenhengende og mer varierte arbeidsmarkeds-, bolig- og serviceregioner.

Kommunal- og regionaldepartementet har en viktig samordningsrolle både generelt i distriktspolitikken og i forbindelse med arbeidet med utvikling av mer varierte arbeidsmarkeds, bolig og serviceregioner.

Dette viser at regionene er svært ulike. Har man det som utgangspunkt bør resultatet bli en mer tilpasset politikk basert på økt lokalt selvstyre. Regionalpolitiske organ må trekke opp mål og strategier tilpasset utfordringene i regionen. Politiske organ må kunne gis styringsmuligheter til å iverksette en ønsket politikk.

Hvilke verktøy har vi?

I forbindelse med neste regionalmelding, og inspirert av Østlandssamarbeidet har vi satt i gang arbeid med landsdelsstudier i resten av landet.

Studiene baser seg på ESDP ( European spatial development perspective) modellen. Modellen tar utgangspunkt i den geografiske fordelingen av offentlig og privat virksomhet med sikte på å utvikle en balansert by- og tettstedsstruktur. Det er viktig å hindre unødig konsentrasjon av økonomisk aktivitet og menneskelige ressurser i store sentra og bremse fraflytting og utarming av utkantene.

ESDP søker å integrere både fysisk utbygging, nærings- og regionalpolitikk og miljø. Et hovedpoeng er å skape arenaer hvor både offentlige og private aktører kan komme sammen og utvikle felles visjoner for den overordnede utviklingen i regionen. ESDP har til formål å påvirke den geografiske fordelingen av økonomiske aktiviteter og menneskelige ressurser. Det viser seg at ESDP-inspirerte analyser i flere tilfeller har fått opp debatter om senterstrukturer og forholdet mellom sentrale og perifere bosettingsområder.

Arbeidet utføres av en ressursgruppe bestående av regionalforskere, planleggere og representanter fra Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet. Gruppens mandat er å gjennomføre romlige analyser. Disse skal både fange opp historiske utviklingstrekk og angi scenarier for utviklingen i årene framover. Det er understreket at arbeidet skal ha en eksperimentell karakter. Vi er primært ute etter å skape et landsdelsfokus i distriktspolitikken, prøve ut nye metoder og arbeidsformer og stimulere til debatt.

Den viktigste årsaken til at vi setter i gang dette er behovet for å synliggjøre hvilke romlige eller geografiske konsekvenser en del av dagens utviklingstrekk kan få. Vi ønsker her å prøve ut om landsdelsanalyser kan være et egnet grep. Men i tillegg har nok også en rekke andre faktorer vært med på å aktualisere temaet:

En av disse er måten fylkesplanleggingen fungerer på. Det har i flere sammenhenger blitt hevdet at de funksjonelle regionene er blitt større, og at fylkesplanleggingen i dag følger for snevre administrative grenser. Et annet ankepunkt mot fylkesplanene er en for svak kopling mellom plan og virkemidler. KRD har i de seinere årene prøvd å finne en ny tilnærming, på det siste problemet, gjennom de regionale utviklingsprogrammene.

Vi har i den seinere tid fått en mer omfattende debatt om fylkeskommunenes framtid. Stadig flere har uttalt seg for nedlegging eller sammenslåing. Samtidig har det blitt en ny interesse for landsdelssamarbeid, særlig på Sørlandet og i Trøndelag.

Landsdelstudiene skal være avsluttet innen august 2000.

Et annet sentralt verktøy er regionale utviklingsprogram

En av målsettingene med de regionale utviklingsprogrammene er å få bedre regional samordning av ressursene som forvaltes på fylkesnivå og bedre samsvar mellom virkemiddelbruk og utfordringene i hver region. Klarer vi å få lagt inn flere sektorvirkemidler i disse planprosessene vil dette være tiltak som kan være med å styrke utviklingen i den enkelte region. Fylkesplan er også et viktig verktøy. Regionale utviklingsprogram må sees på som handlingsprogram for realisering av fylkesplanen.

Skal vi få en videreutvikling av fylkesplan og regionale utviklingsprogram tror jeg det er viktig med en ny arbeidsdeling mellom forvaltningsnivåene.

Det nasjonale nivået må trekke opp overordnede nasjonale mål, gi regionene mer økonomisk handlefrihet og mer langsiktig og forutsigbare rammebetingelser, enn i dag. Det regionalpolitiske nivået må påta seg ansvaret for å styre og samordne de ulike offentlige aktørers ressurser rettet mot regional utvikling. Dette må skje i nært samarbeid med ulike brukergrupper som privat næringsliv og kommuner. Brukermedvirkning er nødvendig for at innsatsen skal være målrettet og effektiv.

Et slikt system setter klare betingelser om hvordan forholdet eller dialogen mellom forvaltningsnivåene skal være. Det holder ikke med å sende planer eller program inn til godkjenning i et slikt system. Innenfor kommuneøkonomifeltet har KS og staten startet med konsultasjoner for å komme fram til en fellesforståelse og finansiering av de oppgaver som skal løses. Samt for å redusere problemet med statlig detaljstyring og øremerkede tilskudd. Dette er en type ordning som kan videreutvikles til et forhandlingsregime av mer forpliktende karakter også innen området regional utvikling. Et system basert på for eksempel fireårige program, som følges opp av forhandlinger og avtaler er utviklet i EU i forbindelse med strukturfondene. Vi bør vurdere om dette kan være vår måte å modernisere fylkesplansystemet på. Det gjenstår ennå en del utviklingsarbeid før vi er i mål. I tillegg er det en del interessante utvalg som jobber med problemstillinger, hvis konklusjon får betydning for dette feltet. Jeg tenker da både på oppgavefordelingsutvalget og planlovutvalget.

Avslutning

Dere er nå godt i gang med å utforme handlingsprogrammet som en oppfølging av den regionale analysen. På mange måter er dette testen på om arbeidet har vært forankret i den enkelte fylkeskommune. Det er også en test på om det er mulig å tenke i retning av en helhetlig distrikts- og regionalpolitikk i Østlandsområdet. Klarer man det ikke her, er forutsetningene da tilstede for å lykkes i andre regioner? Det skal gjøres et godt politisk håndverk i tiden framover for å få til det som er intensjonene med dette samarbeidet – En balansert utvikling på Østlandet. Denne utviklingen kan ikke vedtas. Politikere og administrasjon må tenke gjennom hva en slik balansert utvikling betyr for eget ansvarsområde og hvordan samhandle med andre for at man sammen skal påvirke utviklingen i riktig retning.

Mitt bidrag i den sammenheng er at jeg skal sørge for at mitt departement skal gjøre alt vi kan for å legge til rette for en balansert utvikling i Østlandsregionen!

Jeg ønsker dere lykke til videre.

Takk for oppmerksomheten.