Innledning

Kjære forsamling. Takk for invitasjonen. Jeg er invitert hit for å snakke om utfordringer og muligheter i arbeidet med fornyelse av velferdsstaten. Det er et hovedmål for Regjeringen å organisere offentlig forvaltning slik at vi får en sterk og levedyktig offentlig sektor. Ved å styrke offentlig sektor vil vi være i stand til å videreutvikle fordelingspolitikken som er en grunnpilar i Arbeiderpartiets politikk. En viktig del av dette arbeidet vil foregå på lokalt plan, dvs. på kommunesektorens område. Oppgavefordelingsutvalgets utredning gir oss et godt grunnlag for å styrke offentlig sektor lokalt. Det handler om hvordan offentlige oppgaver best løses, og ut fra det hvordan vi skal fordele ansvaret for offentlig oppgaver mellom ulike forvaltningsnivå. Utvalgets utredning er et viktig arbeid, og oppfølgingen av denne er en sentral del av Regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor.

Jeg vil i mitt innlegg gjøre rede for prinsippene for regjeringens fornyelsesprogram, med hovedvekt på hvordan vi fra statlig hold kan legge til rette for å styrke offentlig sektor lokalt. Jeg vil samtidig si noe om hvordan regjeringen vil følge opp Oppgavefordelingsutvalgets utredning, og hvordan arbeidet med fornyelse av offentlig sektor må sees i sammenheng med de distriktspolitiske målsettingene regjeringen har.

Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor

Fornyelse av offentlig sektor er én av regjeringens aller viktigste saker. Vi ønsker å fornye for å styrke. For at offentlig sektor skal være levedyktig, må den fornyes. Vi må ha en offentlig sektor som tjener innbyggerne og som folk er fornøyde med. Vi må samtidig ha en effektiv offentlig sektor, der vi bruker ressursene på tjenesteproduksjon istedenfor på overadministrasjon og unødvendig detaljkontroll. På den måten kan vi trygge velferden.

Regjeringen er i ferd med å utarbeide et program for fornyelse av offentlig sektor. Formålet til fornyelsesprogrammet er å fornye, omstille og effektivisere forvaltningen slik at den kan fungere bedre i forhold til samfunnsøkonomiens krav og befolkningens behov. Programmet skal fokusere på tre forhold:

• Overføring av ressurser fra administrasjon til tjenesteyting og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov
• Effektivisering av ressursbruken på alle nivåer
• Sterkere brukerorientering

Jeg er selv medlem av regjeringsutvalget som er oppnevnt for å lede fornyelsesprogrammet, og Kommunal- og regionaldepartementet vil, generelt og gjennom en rekke konkrete prosjekter, aktivt arbeide for å fornye offentlig sektor. Oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets utredning er et slikt prosjekt. Et annet prosjekt er gjennomgangen av alt regelverk rettet mot kommunesektoren der formålet er å gi kommunesektoren større handlefrihet. Samtidig vil vi som et ledd i fornyelsen av offentlig sektor utvikle nye styringsformer mellom staten og kommunesektoren basert på veiledning og dialog. Jeg vil i mitt innlegg komme nærmere inn på disse elementene i fornyelsesprogrammet

Statlig styring av kommunesektoren

Fornyelse av offentlig sektor lokalt vil stå sentralt i fornyelsesprogrammet. Det er kommunesektoren som står for hovedtyngden av tjenesteproduksjonen. Det er derfor viktig at statlige rammebetingelser legger til rette for en best mulig utnyttelse av ressursene i kommunesektoren. Målsettingen må være å sikre en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon og oppgaveløsning. For å sikre demokratiske og effektive løsninger må den statlige detaljstyringen reduseres. Dette er en holdning som vi også finner igjen i Oppgavefordelingsutvalgets utredning. Utvalget sier at statens bruk av detaljstyrende virkemidler i form av øremerkede tilskudd, lover, forskrifter, retningslinjer, rundskriv, handlingsplaner og plankrav må reduseres betraktelig. På dette punktet er Regjeringen helt på linje med utvalgets tilråding. Kommunene og fylkeskommunene må gis større muligheter for selvstendige prioriteringer og valg tilpasset lokale forhold. Regjeringen har allerede sagt at som et ledd i fornyelsen av offentlig sektor lokalt må prinsippene for statlig styring av kommunesektoren legges om: fra detaljstyring gjennom regelverk og øremerking til mål- og resultatstyring gjennom dialog og veiledning.

Det lokale selvstyret har tradisjonelt stått sterkt i Norge. Lokaldemokrati er en verdi i seg selv, men gir i tillegg en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon. Utgangspunktet er at lokalsamfunnet og dets innbyggere best vet hvilke tjenester det er behov for, og hvilke løsninger som kommer til å virke best lokalt. Kommunene må derfor gis frihet til å prioritere mellom oppgaver, samtidig som de må få anledning til å organisere sin virksomhet i henhold til lokale forhold. Det lokale selvstyrets fortrinn er nettopp at ressursbruken er tilpasset lokale forhold. Å styrke det kommunale selvstyret står derfor sentralt i fornyelsesprogrammet.

De positive sidene ved lokalt selvstyre og rammestyring er det, og har det vært, enighet om på tvers av politiske partier, og mellom storting og regjering. Likevel har detaljert regelverk, øremerkede tilskudd og handlingsplaner blitt benyttet i stadig økende grad. Eller som kontroll- og konstitusjonskomiteen konstaterte ved behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse om øremerkede tilskudd: Stortinget har selv ikke fulgt flertallets målsettinger for statens styring av kommunesektoren.

At Stortinget og regjeringen ikke har klart å følge sine egne prinsipper kan sees på som et eksempel på hvordan målet om det lokale selvstyret fort kan komme i konflikt med andre mål. Den statlige styringen av kommunesektoren må avveie kommunenes behov for å ta lokale beslutninger mot statens behov for å sikre nasjonale mål.

Samtidig må vi være oppmerksomme på at sterk statlig styring ikke er en garanti for et likeverdig velferdstilbud. For eksempel viser undersøkelser at kommuner med høye frie inntekter i større grad benytter seg av øremerkede tilskudd som forutsetter kommunal medfinansiering enn kommuner med lave frie inntekter. Øremerkede tilskudd bidrar med andre ord ikke, slik mange synes å tro, til likhet, men tvert imot til å forsterke ulikhet mellom kommuner.

Jeg mener ikke at staten skal slutte å styre kommunesektoren. Men det er klart at vi, og det gjelder både storting og regjering, må styre kommunene på en annen måte. Sterke statlige styringsvirkemidler som regelverk og øremerkede tilskudd skal begrunnes i viktige nasjonale hensyn. Vi skal selvfølgelig forsvare den enkeltes rettssikkerhet og arbeide for et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet. Men vi må samtidig gi kommunene frihet til å ta hensyn til lokale behov og prioriteringer. Av hensyn til det kommunale selvstyret må vi i noen grad akseptere lokale variasjoner.

Regjeringens plan for innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet er et viktig skritt på veien til å utvikle nye styringsformer i forholdet mellom staten og kommunesektoren. Formålet er å gi en større del av overføringene til kommunene som frie inntekter. Planen vil føre til at øremerkingen av midler til kommuner og fylkeskommuner reduseres kraftig i løpet av de neste årene - både i antall tilskuddsordninger og i beløp. Planen vil også frigi ressurser som kan overføres fra administrasjon og kontroll til tjenesteproduksjon. Fordi øremerkede tilskudd forsterker inntektsforskjeller, vil planen også gi en jevnere inntektsfordeling mellom kommuner.

På forslag fra regjeringen, har Stortinget vedtatt å øke andelen av kommunesektorens inntekter som kommer fra skatt til om lag 50 prosent. Skatteandelen skal gradvis trappes opp ved at den kommunale og fylkeskommunale skattøren økes mot at kommunesektorens rammeoverføringer reduseres tilsvarende. Jeg tror at redusert overføringsavhengighet og høy lokal finansiering av kommunenes inntekter kan bidra til å styrke det lokale selvstyret og effektiviteten i tjenesteytingen i kommuner og fylkeskommuner. Innbyggerne bidrar i større grad til finansiering av sine egne tjenester direkte.

Regjeringen arbeider også for å redusere lover, forskrifter og annet regelverk rettet mot kommunesektorene. Som et prosjekt i fornyelsesprogrammet, gjennomgås statlig regelverk rettet mot kommunesektoren med det formål å gi kommunesektoren større handlefrihet. Regelverk som innebærer unødige bindinger på tjenesteproduksjon, utviklingsarbeid, organisering og forvaltning i kommuner og fylkeskommuner skal avskaffes eller endres. Vi mener at statlig regelverk bare skal innføres eller opprettholdes når tungtveiende nasjonale hensyn er til stede. Målsettingen er å lette kommunene for den byrden de i dag blir påført gjennom regelverk som stiller unødige krav til detaljert planverk, rapporteringskrav, standarder og normer.

I tillegg må det som et ledd i fornyelsen av offentlig sektor lokalt utvikles nye styringsformer mellom stat og kommune basert på veiledning og dialog. Regjeringen har i år hatt en prøveordning for konsultasjoner med kommunesektoren om statsbudsjettet. Formålet med ordningen er å skape en felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om hvilke oppgaver som kan realiseres innenfor en gitt inntektsramme. Konsultasjonsordningen vil også kunne redusere behovet for statlig styring gjennom regelverk og øremerking av midler, gi mer effektiv ressursbruk og styrke lokaldemokratiet.

Jeg tror at konsultasjoner mellom staten og kommunesektoren er et viktig steg i retning av å gi dialogformen en mer sentral plass i forholdet mellom stat og kommune. Gjennom konsultasjonene kan vi fra statlig hold finne en bedre form enn i dag for formidling av de forventningene vi har til utviklingen i kommunesektoren. Vi kan også oppnå bedre samsvar mellom forventningene de to partene har til hverandre, og på den måten dempe noe av den spenningen som eksisterer mellom stat og kommune. Konsultasjonene vil forhåpentligvis også gjøre det lettere for begge parter å se utviklingen i kommunesektoren i en større sammenheng. For kommunesektoren vil konsultasjonene samtidig være en anledning til å formidle deres syn på statlig politikk til regjeringen. Kommunesektoren kan dermed selv bidra til virkelighetsbeskrivelsen av situasjonen i kommunesektoren, som igjen danner en del av grunnlaget for å fastsette de kommunaløkonomiske rammene.

Men ordningen byr også på utfordringer for begge parter. Konsultasjonene skal ikke resultere i noen form for juridisk bindende avtale. Det er likevel en forutsetning at partene på hver sin kant forsøker å følge opp det vi blir enige om. For Regjeringen er det også viktig at vi lar prinsippet om å konsultere kommunesektoren prege vårt arbeid med ulike enkeltsaker. En god konsultasjonsordning krever at KS trekkes systematisk inn i fagdepartementenes utredningsarbeid på et tidlig tidspunkt. Tallgrunnlag og faktiske forhold knyttet til enkeltsaker må så langt det er mulig avklares bilateralt mellom KS og de enkelte departementer. For KS stiller det krav til at en også bidrar konstruktivt i arbeidet med å identifisere de områdene der kommunesektoren selv kan bidra til å fornye lokal forvaltning. Her må KS være villig til å være konkrete og peke på hvor det er et potensiale for effektivisering i egen sektor.

Utkast til partiprogram fra Arbeiderpartiets sentralstyre

Som sagt er oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets utredning en viktig del av Regjeringen fornyelsesprogram. Når det gjelder de ulike spørsmålene Oppgavefordelingsutvalget har behandlet, vil disse nå bli fulgt opp både administrativt og politisk. Jeg kan derfor ikke nå være konkret på hvilke løsninger Regjeringen vil velge på de ulike punktene. Men i august gjorde sentralstyret i Arbeiderpartiet to vedtak i forbindelse med utkast til nytt partiprogram som har særkilt betydning for det videre arbeidet med å fornye offentlig sektor. Arbeiderpartiets endelige partiprogram skal som kjent vedtas på partiets landsmøte i midten av november.

Det første vedtaket er knyttet til helse. I utkastet til partiprogram står det at Arbeiderpartiet i årene som kommer vil øke bevilgningene til helse kraftig. Herunder ligger en klar prioritering av helsepolitikken som et satsingsområde for Arbeiderpartiet. Samtidig sier sentralstyrets utkast til partiprogram at Arbeiderpartiet også vil forandre og reformere sykehusene både i forhold til drift, finansiering og organisering. Flertallet i sentralstyret mener de utfordringene og mulighetene sykehussektoren nå står overfor best kan ivaretas ved at staten tar ansvaret for både eierskap og finansiering av sykehusene.

Videre sier programutkastet at et slikt samlet statlig ansvar må bygge på den hovedstruktur som er utviklet innen de etablerte helseregioner, og som har vært basert på fylkeskommunalt eierskap og statlig finansiering. Sentralstyret foreslår også at de største sykehusene blir omgjort til selvstendige juridiske og økonomiske enheter som kan styres etter samme modell som statsforetak. Men samtidig blir det pekt på at sykehusene bør ha styrer som ivaretar behovene for tilknytning til de regioner som de i hovedsak skal betjene. Lokalt folkevalgte må derfor være godt representert i styrene. Sentralstyret legger til grunn at de enkelte sykehus vil ha et selvstendig ansvar for organisasjon og økonomi innenfor de fastlagte overordnede mål og rammer. Samtidig foreslås det at de overordnede prioriteringer for det enkelte sykehus skal forelegges de lokale folkevalgte organer, som dermed har et ansvar for å sørge for at brukerne har gode muligheter til å påvirke utformingen av sykehustilbudet.

I programutkastet fra sentralstyret viser en til at regional og nasjonal samordning skal sikre opprettholdelse av en desentralisert struktur. Samtidig skal mulighetene til utveksling av kapasitet og kunnskap i tjenestetilbud og behandling utnyttes effektivt. Det vil i følge sentralstyret kunne gjøre det mulig å utjevne de forskjellene vi ser i dag, og gi gode likeverdige tilbud til hele befolkningen.

Det andre vedtaket sentralstyret gjorde i forbindelse med utkast til nytt partiprogram er knyttet til en fornyelse av (lokal)demokratiet. I utkastet til partiprogram heter det at Arbeiderpartiet ønsker en bedre organisert og tydeligere stat. Det vil blant annet kunne oppnås gjennom å desentralisere flere oppgaver til kommunene og å gi kommunene økonomiske rammebetingelser som gjør dem i stand til å være det mest sentrale ledd i velferdssystemet. Sentralstyret mener også at det er nødvendig å stimulere til frivillige kommunesammenslåinger slik at man får sterkere kommuner som er i stand til å påta seg flere oppgaver.

Selv om ansvaret for sykehusene anbefales overført til staten og kommunene styrkes, mener sentralstyret at det fortsatt vil være behov for et politisk styrt regionalt nivå til å løse oppgaver som er kommuneoverskridende og krever regionale løsninger. Sentralstyret mener imidlertid at man kan se for seg flere alternativer til organisering av dette tredje nivået. Hvorvidt dette skal være interkommunalt samarbeid eller en slankere utgave av dagens fylkeskommune, må man svare på ved å se på hvordan man best kan løse de oppgavene den enkelte kommune er for liten til å ivareta. Hvilken løsning som bør velges, vil Arbeiderpartiet og regjeringen vurdere nærmere i tiden som kommer. Uansett løsning mener sentralstyre at det er behov for en reform som rydder opp i uklare og tilslørte ansvarsforhold i den offentlige forvaltningen.

Fra Oppgavefordelingsutvalgets utredning og sentralstyrets programutkast til politiske vedtak

Selv om Oppgavfordelingsutvalgets utredning foreligger og Arbeiderpartiets sentralstyre har kommet med utkast til partiprogram, er det fremdeles mye som gjenstår før vi har et endelig vedtak i disse spørsmålene.

For det første er Oppgavefordelingsutvalgets utredning nå sendt ut på en bred høring med frist 1. november. Vi vil helt sikkert motta mange nyttige innspill og synspunkt i denne runden som vil bli brukt i det videre oppfølgingsarbeidet. Utredningen berører spørsmål av interesse for mange, og det er vår intensjon at eventuelle reformer i oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene skal gjennomføres i dialog med de dette gjelder.

For det andre vil organiseringen av sykehusene og organiseringen av det regionale nivået være en sentral sak på Arbeiderpartiets landsmøte i november. Sentralstyrets utkast til partiprogram vil i tiden fremover bli debattert internt i partiet før det endelig behandles på landsmøtet.

Det betyr at Arbeiderpartiets landsmøte i november vil være avgjørende for hvordan Regjeringen vil håndtere disse spørsmålene. Sammen med høringsuttalelsene vil det være de vedtak landsmøtet gjør som former den meldingen Regjeringen etter planen vil legge frem for Stortinget neste vår om oppgavefordelingen i forvaltningen.

En aktiv distriktspolitikk

Når regjeringen har lansert fornyelse av offentlig sektor som et av sine viktigste mål, er hensikten at velferdstilbudene og tjenestetilbudene skal bli bedre. En av våre viktigste utfordringer er å unngå at dette arbeidet kommer i konflikt med distriktspolitiske mål. Fornyelse skal ikke bety at tjenester og arbeidsplasser sentraliseres på en slik måte at distriktene blir taperne. Tvert imot, ambisjonen er at samlede ytelser skal bli bedre i alle deler av landet.

En likeverdig tilgang på velferdsgoder, nødvendig infrastruktur og offentlige tjenester er grunnleggende forutsetninger for bosetting og utvikling i alle deler av landet vårt. Målet om et likeverdig tjenestetilbud står sterkt i Norge. Det skal stå ved lag. Utgangspunktet må være et krav om at offentlige goder bygges ut og representerer et noenlunde likeverdig tilbud til alle landets innbyggere, uavhengig av bosted og inntekt. Utjamningsmeldingen viser at det har skjedd en vesentlig utjamning mellom by og land. Det er imidlertid fortsatt problemer mange steder, noe som blant annet skyldes lange avstander og dårlig lege- og lærerdekning. Tilgjengeligheten til offentlige velferds- og infrastrukturtjenester må sikres også for folk utenfor sentra.

Regjeringen legger derfor opp til å føre en aktiv distriktspolitikk. Økt vektlegging på nyskaping i næringslivet på både nasjonalt og regionalt nivå vil skape forutsetninger for en ny giv. Dette fordrer blant annet fornyelse av offentlig sektor i distriktene. Både offentlige og private krefter må mobiliseres.

Regjeringens distriktspolitiske ambisjoner kan oppsummeres med følgende tre hovedmål:

• Utvikling av robuste regioner – der samspillet mellom by og land står sentralt.
• Utvikling av et konkurransedyktig næringsliv – med vekt på nyskaping og kompetanseutvikling.
• Fornyelse av offentlig sektor – der en helhetlig og samordnet offentlig politikk vil stå i fokus.

Dette viser at Regjeringen har høye, men realistiske ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken. Målet om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret står fast. Men det å prøve å låse folketallet for den enkelte kommune står for meg som urealistisk og direkte kunstig. Med den aldersstrukturen som mange kommuner har, ville det fordre at flyttestrømmen snus helt. Vi kan ikke vedta hvor folk skal bosette seg. Det er heller ikke noe mål at distriktsungdom ikke skal reise vekk fra hjemstedet. Tvert imot er det positivt at folk flytter på seg.

En viktig utfordring er imidlertid å tilrettelegge for tilbakeflytting og nyinnflytting. Det er skjev kjønns- og aldersbalanse i mange kommuner. Særlig må unge og kvinner få mulighet til å bruke sin kompetanse også i distriktene. Distriktene må bli mer attraktive som bo- og arbeidssteder for både menn og kvinner.

Avslutning

Vi er ved et vegskille når det gjelder organiseringen av den offentlige forvaltningen. Oppgavefordeliningsutvalget har identifisert klare reformbehov i oppgavefordelingen mellom våre tre forvaltningsnivå. Samtidig har regjeringen en klart uttalt målsetting om å fornye og styrke offentlig sektor. Vi ønsker å legge til rette for en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon og oppgaveløsning i kommunesektoren. Jeg kan som sagt ikke nå si noe konkret om hvilke endringer regjeringen vil gå inn for. Men at det vil bli endringer synes klart. Det som også er klart er at regjeringen vil legge om prinsippene for statlig styring av kommunesektoren; fra detaljstyring gjennom regelverk og øremerking til mål- og resultatstyring gjennom dialog og veiledning. Med mer vekt på rammestyring vil det bli lettere for kommunesektoren å utøve det lokale selvstyret i henhold til målsettingen om at det skal gi rom for lokale prioriteringer og tilpasninger. På den måten vil vi kunne utnytte det lokale selvstyrets styrke, som nettopp er å få til en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon.

Takk for oppmerksomheten.