Kjære forsamling. Jeg takker for invitasjonen til denne konferansen, jeg vil her si litt om de særlige utfordringer vi står overfor når det gjelder bosetting og kvalifisering av nyankomne flyktninger, og om regjeringens arbeid på disse områdene. Denne konferansen har jo som siktemål å bidra i denne prosessen, noe vi fra KRD setter stor pris på.

Norge, i likhet med flere land i Europa, er på noen få tiår på god vei til å bli et flerkulturelt samfunn i mye større grad enn tidligere. En årsak til dette er at:

Norge gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner er forpliktet til å ta sin del av det internasjonale samfunns ansvar for å gi beskyttelse og hjelp til flyktninger.

Spørsmålet er ikke om vi skal ta imot flyktninger. Utfordringen er hvordan vi skal få til en vellykket integrering av de flyktninger vi tar imot. Integrering handler ikke bare om flyktningene og deres situasjon. Det angår oss alle.

Regjeringens mål er at nyankomne flyktninger snarest mulig etter at oppholdstillatelsen er gitt skal bli selvforsørget. Denne målsetningen er i tråd med overordnede politiske mål om like muligheter for samfunnsdeltakelse, rettferdig fordeling, full sysselsetting, og gode levekår for alle.

Dette kan vi sikre gjennom en rask og god bosetting som legger til rette for vellykket integrering, og en riktig fordeling mellom kommunene. Kvalifiseringen skal være preget av aktiv god planlegging, deltakelse og kontinuitet.

Slik jeg ser det, er målet om raskest mulig selvforsørging for nyankomne flyktninger, ennå ikke nådd. Det kan være flere årsaker til dette. Dagens virkelighet - særlig når det gjelder bosetting, men også når det gjelder kvalifisering, gjør at vi uansett er nødt til å tenke nytt. Vi må finne nye og bedre løsninger i bosettings- og kvalifiseringsarbeidet.

Bosetting

For de fleste av dere er årets store bosettingsbehov kjent. UDIs prognoser tilsier at det i år vil være behov for å bosette om lag 10 000 flyktninger. Så langt har kommunene sagt seg beredt til å bosette ca 5 000 flyktninger. Dette betyr kort og godt at rundt

5 000 flyktninger som bør bosettes i år, fortsatt vil måtte oppholde seg i statlige mottak ved årets slutt.

Det vi altså opplever i dag er at stadig flere flyktninger venter altfor lenge i asylmottakene på å bli bosatt i en kommune. Dette er en situasjon vi ikke kan akseptere, kort og godt fordi her er alle tapere:

De største taperne blir flyktningene som ikke får brukt sine ressurser. Lang oppholdstid i mottak betyr ofte lange fravær fra yrkeslivet. Målet om at flyktningene raskt skal bli selvforsørget blir vanskeligere å nå.

Staten taper fordi utgifter til drift av statlige mottak øker. Staten vil i år bruke omlag 1 milliard 250 millioner kroner til å drive asylmottakene og kontantytelser til beboerne der. Det betyr snaut 4 millioner kroner per dag, eller litt i overkant av 100 millioner kroner i måneden. Disse tallene nevner jeg for å illustrere hvor store beløp vi faktisk kan frigjøre hvis vi greier å få ned ventetiden i mottakene.

Hvis dagens utvikling fortsetter, kan vi i løpet av relativt kort tid komme til å bruke mer penger på å drive asylmottakene, enn på integreringstilskudd til kommunene. Det er i realiteten umulig å få vesentlig økte ressurser til satsing på integreringstiltak, før vi klarer å få ned utgiftene til drift av statlige mottak.

Men også kommunene taper fordi de til slutt må bosette flyktninger som er preget av altfor lange mottaksopphold. Det er ikke spørsmål om de skal bosettes, men i hvilke kommuner og når de skal bosettes. De som skal bosettes, kan ikke bo noe annet sted enn i en kommune

De største utfordringene for staten i denne situasjonen er raskere saksbehandling, rask retur av personer med avslag, og et mottaksopphold som er et godt grunnlag for kommunens arbeid etter bosetting. For å redusere behandlingstiden for asylsøknadene og styrke bosettingsarbeidet sluttet Stortinget i revidert nasjonalbudsjett seg til Regjeringens forslag om å styrke UDI’s driftsbudsjett med 36 millioner kroner. Et viktig tiltak er at fra 1. juli har UDI overtatt asylintervjuene, og flyktningene får på den måten anledning til å legge fram saken sin direkte for saksbehandler. Når både saksforberedelse og vedtak skjer i samme instans, er det en forenkling av prosessen som regjeringen forventer vil redusere saksbehandlingstiden.

Kommunene har mange utfordringer, spesielt gjelder det behovet for planmessig anskaffelse av egnede boliger, og en kvalitetsmessig god norskopplæring. I revidert nasjonalbudsjett sluttet Stortinget seg til Regjeringens forslag om å øke bevilgningen til norskopplæringen for voksne med 16,8 millioner kroner.

På bakgrunn av de problemene vi nå ser med bosetting av flyktninger, er det ikke overraskende at jeg mener det er store svakheter ved den ordningen vi har i dag, og at det er behov for å finne nye og bedre løsninger.

Når det gjelde bosetting - har valg av bosettingsmodell ulike konsekvenser. I Sverige bosetter hovedvekten av flyktningene i nærheten av de tre største byene. Men det bestemmer altså flyktningene selv, og kommunene og samfunnet for øvrig må tilpasse seg den faktiske situasjon. Danmark har en sterkere styring som involverer kommunene i fordelingen og gir staten mulighet til pålegge kommunene bosetting av flyktninger. Spørsmålet om staten skal gripe inn og styre flyktningen til bestemte kommuner, til dels mot deres egen vilje, er et valg vi har gjort i Norge, men det er slett ikke innlysende at det er slik det bør være.

Statskonsult foreslår å innføre en ordning tilsvarende den i Danmark, der staten om nødvendig kan bestemme hvor mange flyktninger kommunene skal bosette. Ut fra de signalene vi har fått fra KS, tror jeg ikke kommunene ønsker at staten skal bestemme hvor mange flyktninger den enkelte kommune skal bosette.

Som dere sikkert kjenner til, arbeider regjeringen nå med en stortingsmelding om asyl- og flyktningpolitikken i Norge. I dette arbeidet vurderer vi nå flere alternative modeller for bosetting. Men - vi har ennå ikke konkludert når det gjelder slike modeller.

Kvalifisering av nyankomne

I arbeidet med nevnte stortingsmelding er grunnleggende kvalifisering av nyankomne flyktninger og innvandrere et like sentralt tema.

Grunnleggende kvalifisering betyr å gjøre nyankomne innvandrere i stand til å

• delta aktivt i samfunnslivet
• benytte seg av det ordinære utdannings- og kvalifiseringssystem, eller å fungere i ordinært arbeid

Jeg vet at denne forsamlingen sitter inne med mye kunnskap om dette, og sikkert vil kunne peke på mange ting som burde vært gjort annerledes eller gjennomført tidligere. Og - det er på bakgrunn av de erfaringene som er gjort Regjeringen vil forslå endringer på dette området.

Selv om det gjøres mye godt arbeid rundt omkring i kommunene, er hovedutfordringen å skape en helhet av de ulike tiltak som settes inn.

Problemet med den manglende helheten er at de forskjellige tiltakene som skal til for å kvalifisere de nyankomne, ikke alltid henger så godt sammen. De danner ikke en sammenhengende kjede, men ofte eksisterer de hver for seg. Dels skyldes dette at de forskjellige tiltak som har utviklet seg særlig gjennom 90-tallet, hører under forskjellige etater. Dette er igjen en konsekvens av sektoransvarsprinsippet. Dels handler det om vilkår for samarbeid og samordning.

Deltakelse i grunnleggende kvalifisering henger ikke alltid sammen med hva den enkelte mottar i offentlige stønader. Man kan for eksempel spørre seg hvorfor nyankomne flyktninger nesten automatisk blir henvist til sosialkontoret, når de egentlig har behov for kvalifisering for å få fotfeste på det norske arbeidsmarkedet.

Ovennevnte utfordringer ble påpekt i Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om Innvandring og det flerkulturelle Norge. En tverrdepartemental arbeidsgruppe med mandat å utrede forbedringer i kvalifiseringen for nyankomne, ble så nedsatt av Kommunal- og regionaldepartementet som en oppfølging av meldingen.

Arbeidsgruppen leverte en delrapport med tittel Introduksjonsstønad i januar 1999. I denne rapporten anbefalte arbeidsgruppen å utrede en ny stønadsordning, kalt introduksjonsstønad. Stønaden er ment å fungere som en økonomisk godtgjøring basert på deltakelse i tilrettelagt kvalifiseringstilbud. I november 1999 ble det oppnevnt et utvalg som utreder og lager forslag til ny lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere. Arbeidet skal etter planen være ferdig i desember i år.

Arbeidsgruppen foreslår i sin sluttrapport i mars i år å innføre introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere. Programmet skal sikre at de nyankomne deltar i samfunnslivet, og kan benytte seg av de ordinære utdannings-, og kvalifiseringsordninger, eller fungere i ordinært arbeid. Programmet skal legge vekt på planmessighet og motivasjon til aktiv deltakelse, i større grad enn ved dagens kvalifisering av nyankomne.

Individuell tilpasning bør være et grunnleggende prinsipp i introduksjonsprogram, likevel er arbeidsgruppen av den oppfatning at en del metoder, tiltak og elementer er av en slik art at de bør omfatte alle som har behov for grunnleggende kvalifisering.

Arbeidsgruppen anbefaler at alle introduksjonsprogram inneholder:

• kartlegging av tidligere utdanning og arbeidserfaring
• individuell kvalifiseringsplan tilpasset den enkeltes behov og muligheter
• programoppfølging som sikrer tilbud i samsvar med handlingsplan
• heldagsbeskjeftigelse, slik at aktiviteten samlet svarer til en normal arbeidsdag
• økonomisk ytelse knyttet til deltagelse i kvalifiseringstiltak
• norskopplæring med samfunnskunnskap
• kursbevis/attest for gjennomført introduksjonsprogram

Mange nyankomne vil innenfor rammen av et introduksjonsprogram ha behov for tiltak utover det som er nevnt ovenfor.

Særlig aktuelle tiltak vil være:

• godkjenning av kompetanse
• sosial nettverksbygging
• praksisrelatert norskopplæring
• arbeidsmarkedstiltak
• grunnskole for voksne
• innføringskurs til videregående opplæring

Ansvar og oppgavedeling

Ut fra hensynet til nærheten til brukeren og tilpasning ut fra lokale behov, foreslår arbeidsgruppen at kommunene har hovedansvar for introduksjonsprogrammet.

Dette innebærer at kommunen skal følge opp den enkelte, uansett om en annen etat har ansvaret for et gitt tiltak som den enkelte deltar i. De foreslår videre at kommunen skal ha ansvar for å tilby arbeidspraksis knyttet til norskopplæringen.

Arbeidsmarkedsetaten har ansvar for arbeidsmarkedstiltakene for øvrig, men innlemmingen av tiltakene i introduksjonsprogrammet innebærer et mer systematisk arbeid fra A-etaten i forhold til i dag. A-etaten skal ellers bidra til kartlegging av kompetanse og utarbeidelse individuelle kvalifiseringsplaner.

Retningslinjer til kommunene, og bruk av statlige virkemidler

Arbeidsgruppen foreslår at kommunene ikke skal pålegges å igangsette introduksjonsprogram. Arbeidsgruppen foreslår heller ikke endringer i forhold til dagens finansieringsordninger.

Arbeidsgruppen foreslår at staten legger til rette for innføring og videreutvikling av introduksjonsprogram gjennom bedre samordning av ulike virkemidler.

Utlendingsdirektoratet gis hovedansvaret for oppfølging av introduksjonsprogram i kommunene. I denne rollen ligger også kunnskapsutvikling, formidling, veiledning og resultatrapportering.

Arbeidsgruppen er av den oppfatning at frivillige i langt større grad enn i dag kan bidra til kvalifiseringen av nyankomne. Det anbefales at det gjennom forsøk og bruk av økonomiske virkemidler legges til rette for økt innsats fra frivillige som supplement til den kommunale kvalifiseringen av nyankomne.

Høring

Rapporten om kvalifisering for nyankomne har vært ute på høring i Uulike offentlige, involverte faginstanser, noen arbeidslivsorganisasjoner, ulike interesseorganisasjoner, forskningsinstitutter, de 16 forsøkskommunene og fylkeskommunene. Vi har fått mange gode innspill og tilbakemeldninger. Mange av arbeidsgruppas forslag mottas positivt, og de fleste respondentene har gode konstruktive forslag om tilføyelser og konkretiseringer.

Hovedmomentene som kom fram i høringsrunden var :

• at rapporten om grunnleggende kvalifisering er sterkt etterlengtet, men man savner mer konkrete løsningsforslag.
• ønske om sterkere krav fra statlig hold om slike program i kommunene.
• positive holdninger til lovverk for å sikre introduksjonsstønad.
• heldagsprogram for nyankomne flyktninger.
• positive holdninger til kombinasjonen norsk og arbeid
• etterlysning av klarere retningslinjer for ansvarsforhold og arbeidsfordeling i forhold til introduksjonsprogrammet.
• økonomiske konsekvenser av økt av innsats ved bosetting.
• etterlysning av helseproblematikk og psykososiale forhold

Politikken i dette

Kvalifisering av nyankomne har vært ikke vært klart nok definert som opplæringsområde. Selv om innholdet for mange ikke representerer grunnleggende nye tanker, er det viktig å definere og tydeliggjøre hva som legges i "grunnleggende kvalifisering" og "introduksjonsprogram". Det er viktig at vi fra politisk hold har klare mål og forventninger til resultatoppnåelse på dette som for andre samfunnsområder. Da må vi starte med å være tydelige med hensyn til hva det er vi snakker om.

Jeg nevnte allerede utvalget som utreder en ny form for stønad knyttet til kvalifisering, og jeg vil også nevne de forsøkene som pågår i 16 kommuner. Disse ble igangsatt med bakgrunn i et stortingsvedtak i mai 1998. om igangsetting av kommunale forsøk på å vri inntekten til nyankomne flyktninger og innvandrere fra passiv sosialhjelp til aktive tiltak som fremmer kvalifisering for ordinært arbeid og utdanning. Forsøksprosjektene i kommunene har derfor gått parallelt med arbeidsgruppas utredning. FAFO har her fått i oppdrag å evaluere forsøkene. I regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett, ble det gitt en ekstrabevilgning for igangsetting av nye forsøksprosjekter i flere kommuner i år.

Avslutning

Jeg har i dette innlegget forsøkt å gi et bilde av noen områder Regjeringen vil prioritere på innvandringsfeltet når vi går inn i et nytt årtusen. Det er imidlertid viktig å understreke at dette er områder hvor det ikke finnes enkle fasitsvar. Arbeidet knyttet til mottak og bosetting vil være omfattende i år 2000, og mye innsats vil være rettet mot å legge til rette for bedringer i kvalifiseringen av nyankomne.

Men - politikere kan neppe vedta seg frem til den "vellykkede integreringen". Til dette må vi alle bidra gjennom god dialog og samhandling. Det er heller ikke alltid slik at vedtak som er fattet i beste mening oppleves som meningsfulle av dem vedtaket gjelder. Det har jeg som representant for en minoritet sett flere eksempler på, og derfor skal vi være ydmyke og kunne vurdere saker på nytt når det viser seg å være behov for det.

Jeg tror likevel på at vi kan bidra konkret til målet om et fellesskap der ingen faller utenfor, ved få til et system for mottak, bosetting og kvalifisering av nyankomne flyktninger, som legger til rette for selvforsørging og arbeid.

Takk for oppmerksomheten!