Regjeringens distriktspolitikk

- Har naturressursene ikke lenger betydning i regjeringens distriktspolitikk?

Innledning

Innledningsvis vil jeg takke for invitasjonen til landsmøtet i Utmarkskommunenes Sammenslutning. Jeg er invitert hit for å snakke om distriktspolitikken, og da med fokus på naturressurser. Det noe retoriske spørsmål som stilles, er om naturressurser ikke lenger har betydning i regjeringens distriktspolitikk? Til det vil jeg svare følgende: Jo, det å kunne utnytte tilgangen til naturressursene har selvfølgelig meget stor betydning i utformingen av distriktspolitikken. Det er ikke tvil om at tilgangen på naturressurser i stor grad har bidratt til å opprettholde det spredte bosettingsmønsteret vi har i dag. For å kunne opprettholde bosettingen i distriktene, vil det samtidig være behov for utvikling av et bredere næringsgrunnlag i distriktene.

Utfordringer i distrikts- og regionalpolitikken generelt

Som dere alle er klar over, har vi hatt en sterk sentralisering av bosettingen i Norge de siste årene. Det er særlig distriktskommuner over hele landet som opplever nedgang i folketallet. I løpet av de siste ti årene har godt over 230 norske kommuner hatt nedgang i folketallet. Av disse har 125 kommuner hatt mer enn 5 prosent nedgang, 50 kommuner mer enn 10 prosent nedgang, og 12 kommuner har fått redusert folketallet med mer enn 15 prosent i løpet av de siste ti år. Det er klart at situasjonen er alvorlig. Det er i stor grad ungdommen som flytter. Færre unge gir færre barn, og vi får en befolkningsutvikling med stor andel av eldre. På grunn av dette vil mange kommuner oppleve befolkningsnedgang, selv om enkelte kommuner har en viss tilflytting. En blir derfor avhengig av tilflyttere for å opprettholde folketallet.

Jeg har lyst til å understreke at vi ikke bare må fokusere på de negative sidene ved flytting, men også se på det positive med mobilitet. Det er sunt å flytte på seg. Det gir nye impulser og erfaringer - til egenutvikling og utvikling av lokalsamfunnet. At ungdom tar høyere utdanning er viktig, både for den enkelte og for samfunnet. Det som er et problem, er at for få vender tilbake etter endt utdanning.

Regjeringen ønsker å føre en aktiv distriktspolitikk med sikte på å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og å utvikle robuste regioner i alle deler av landet. Valget om bosetting må basere seg på frivillighet. Vi kan ikke tvinge noen til å bo der de ikke vil. Siktemålet er å utforme og iverksette en politikk som bidrar til at bosetting i distriktene kan bli et reelt alternativ for den enkelte og at distriktene kan gjøres til reelle lokaliseringsalternativer for næringslivet. Ungdom, kvinner og tilflyttere vil være prioriterte målgrupper.

Ikke minst vil dagens og morgendagens ungdom stå overfor et internasjonalisert samfunn der teknologi og kommunikasjon tilsynelatende overskrider alle grenser. Vi vil møte mennesker og markeder som krever internasjonal orientering. Det å beherske flere språk og kjenne andre kulturer og markeder, vil bli avgjørende for at også næringslivet i Distrikts-Norge skal nå opp i konkurransen med andre land. Derfor må det også finne sted en kunnskapsoppgradering innen tradisjonell, ressursbasert næringsvirksomhet. Men i tillegg må det legges til rette for etablering av nye, kunnskapsintensive arbeidsplasser.

Bred distriktspolitikk og utvikling av robuste regioner.

Bopreferansene har nær sammenheng med regionale forskjeller med hensyn til utdanningsmuligheter, jobbtilbud, inntektsmuligheter, tjenestetilbud, infrastruktur/kommunikasjon og avstander. Disse forholdene ligger i stor grad i bunnen for folks vurderinger av den regionale tilstand" som bestemmende faktorer for bopreferanser og flyttemønster.

En samlet og helhetlig offentlig innsats er derfor avgjørende for utviklingen av distriktene og i utmarkskommunene. Bred distriktspolitikk omfatter dermed all politikk som er av betydning for utviklingen i distriktene. Det er sektorer som for eksempel samferdsel, post, tele, helse, undervisning og kultur, og ikke minst, jordbruk, skogbruk og fiske. Kommunal- og regionaldepartementet har et særskilt ansvar for samordning av distriktspolitikken innenfor ulike politikkområder, og vi vil videreføre arbeidet vårt på dette området.

Vi vil blant annet gi høy prioritet til arbeidet med å utvikle robuste service-, bolig- og arbeidsmarkedsregioner i alle deler av landet. Vi er opptatt av å skape en god balanse mellom by og land. Utvikling av både utkantområder og vekstkraftige kommunale og regionale sentra vil stå sentralt. Det er et selvstendig mål å medvirke til at distriktene mestrer og får reell innflytelse på egen utvikling.

Utkantsatsingen

La meg så gå nærmere inn på utkantsatsingen som ett eksempel på de mange tiltakene departementet har gående. Jeg regner med at flere av de kommunene som er representert her, kjenner til dette prosjektet som ble initiert av Jagland-regjeringen og som er rettet mot kommuner med betydelig nedgang i folketallet. Arbeidet skjer over et bredt spekter av virkemidler. Det er satt i gang mange spennende prosjekter innenfor kultur/fritid, bolig, fritidsmiljø, skolenæringsliv og ungdomsmedvirkning. Satsingens tidsramme er fire år, fra 1998 til utgangen av 2001.

Departement arbeider tett med øvrige departement basert på to mål: Samordne virkemiddelbruken og prøve ut nye muligheter for sysselsetting, service og utdanning i utkantkommunene. Vi er kommet langt i forsøkene med å utvikle ny kunnskap, hvor sju pilotkommuner og en pilotregion forsøker å møte uttynningsproblemene på utradisjonelle måter. Ny kunnskap på dette område vil bli formidlet gjennom omfattende informasjonsarbeid og erfaringsformidling til alle kommuner som har negativ folketallsutvikling. Vi skal som politikere også bruke erfaringene til å skape ny politikk for fremtiden.

Det er i arbeidet viktig å satse på attraktive arbeidsplasser. Men skal kommunene virke tiltrekkende på ungdom og unge familier, må bomiljøet som helhet være godt. Vi må legge til rette for et mangfoldig bo-, kultur- og fritidstilbud, og vi må arbeide for å profilere muligheter og kvaliteter i bygdene. Hovedstrategiene i utkantsatsingen omhandler derfor tema som samfunnsbygging, næringsutvikling og personorientering.

Også de mindre kommunene som satser på å utvikle kreative møteplasser, innovative hus, i sitt kommunesenter, hvor sosial, kulturell og næringsrettet virksomhet møtes, har mulighet til å gi ungdom, ja, for så vidt mennesker i alle aldre et utviklende miljø de vil trives i. Forsøk på dette område er satt i gang i regi av vår utkantsatsing. Men, la meg understreke, det er viktig at slike tilbud utvikles i nært samarbeid mellom berørte sektorer, offentlige institusjoner, ulike organisasjoner og, ikke minst, at ungdommen trekkes med.

Utkantsatsingen gjelder til og med år 2001. Vi vil komme tilbake til spørsmålet om videre satsing i neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. Vi er imidlertid av den oppfatning at det fortsatt vil være behov for en spesiell innsats overfor denne type kommuner.

Utfordringer og muligheter i ressursbaserte næringer

Dette bringer meg over på det som egentlig er hovedtemaet for mitt innlegg, nemlig distriktspolitikk med fokus på naturressurser.

I Norge har vi betydelig tilgang til naturressurser. Olje og gass har gjort Norge til et av verdens rikeste land, enorme naturressurser som har stor økonomisk betydning i de regionene der olje- og gassindustrien etablerer virksomhet. Men det er ikke disse naturressursene som først og fremst preger næringslivet i Distrikts-Norge.

I fastlands-Norge er det knyttet store verdier til jord-, skog- og utmarksarealene, ressurser som er avgjørende for verdiskapning, bosetting og velferd. Gjennom aktiv bruk av statlige virkemidler, ønsker regjeringen å legge til rette for at naturressursene kan utnyttes på en mest mulig optimal måte, og i tråd med en bærekraftig utvikling. Det er fremdeles er et stort potensiale for videreutvikling av tradisjonell, ressursbasert næringsvirksomhet.

Vi må, i tråd med Arbeiderpartiets prinsipp- og arbeidsprogram, planlegge og disponere bruken av naturressursene på en slik måte at en unngår unødig forbruk av verdifulle jordbruks-, utmarks- og fjellområder.

Svært mange av de kommunene som er representert her, er typiske landbrukskommuner. Landbruksnæringen vil fortsatt ha en viktig distriktspolitisk rolle, men presset for fornyelse er til stede. Det er behov for en videreutvikling som inkluderer muligheter for utvikling av blant annet nisjeprodukter, ny bioproduksjon, bevaring av kulturlandskap og satsing på turisme.

I vinter la den forrige regjeringen frem en stortingsmelding om norsk landbruk og matproduksjon. Regjeringen legger hovedinnholdet i denne meldingen til grunn for det kommende jordbruksoppgjøret. Det må være et mål at vi har et attraktivt landbruk med gode inntektsmuligheter, et landbruk som i sterkere grad er forbrukerrettet og som leverer et mangfold av produkter som tilfredsstiller kravene til de stadig mer kvalitetsbevisste forbrukerne. Også forbrukeren ønsker lavere matvarepriser. Regjeringen vil bruke jordbruksoppgjøret til å legge frem forslag som tar sikte på å få ned matvareprisene uten å svekke inntektsmulighetene til de som lever av gårdbrukene sine.

Landbruksdepartementet arbeider også med å stimulere til produksjon av andre varer og tjenester som kan knyttes til de ressursene som fins i landbruksnæringen. Blant annet utgjør reiseliv og kultur viktige supplement til tradisjonell gårdsdrift.

I regjeringens tiltredelseserklæring peker vi på behovet for økt bearbeiding av skog. Det er knyttet store verdier til skogen i Norge, og skogbruk og skogindustri er blant landets største eksportnæringer. Skognæringen er distriktsbasert. Eksempelvis finnes det trebearbeidende bedrifter i 313 av landets 435 kommuner. Skog og skogkledd mark dekker nærmere 40% av det totale landarealet i Norge.

Det overordnede målet for skogpolitikken er å legge forholdene til rette for lønnsom bruk av skogressursene, samtidig som en tar vare på og utvikler miljøverdiene i skogen videre. Målet er å øke skogbrukets bidrag til verdiskaping i distriktene og til norsk økonomi generelt gjennom bærekraftig bruk av ressursene.

I samarbeid Landbruksdepartementet og Norges Skogeierforbund, har Kommunal- og regionaldepartementet nylig utarbeidet en rapport om Rammebetingelser for tømmertransport i Norge. Rapporten dokumenterer strukturelle og politisk betingede betydelige utfordringer for næringen. Innføring av sonepris på tømmer, lav inntjening i trelastindustrien, billig importert tømmer og lovpålagte begrensninger på arealbruk som hemmer utøvelsen av skogbruk og utmarksnæring er noen av de utfordringene næringen står overfor. Høye transportkostnader er et spesielt problem for distriktsskogbruket, og rapporten dokumenterer at norsk skogbruk har dårligere rammebetingelser enn våre naboland Sverige og Finland. Det er imidlertid også avdekket et betydelig potensiale for økt ressursutnyttelse, verdiskapning og sysselsetting i næringen.

Skogmeldingen ble behandlet av Stortinget i juni i fjor. I meldinga ble et verdiskapingsprogram for bruk og foredling av trevirke presentert. Programmet skal blant annet fokusere på mulighetene innen produktutvikling, design og arkitektur og legge til rette for at trevirke i større grad blir et attraktiv materiale med mange anvendelsesmuligheter. Vi har stor tro på dette programmet.

Jeg har tidligere nevnt satsing på reiseliv, kultur og utmarksnæringer som supplement til tradisjonell høsting. Allmennhetens bruk av utmarka til rekreasjonsformål vil ha stor betydning for fremtidig næringsutvikling i distriktene. Reiselivsnæringen spiller her en vesentlig rolle. Fordi denne næringen i stor grad sysselsetter kvinner og unge, vil styrket innsats gi disse gruppene større mulighet til å velge å bo i distriktene. Vi ønsker å øke andelen kvinner som etablerer egen virksomhet. Reiselivsnæringen er her viktig.

Reiselivet er en helhetsnæring hvor samarbeid og totalprodukt er viktig. Næringen har i mange regioner bidratt sterkt til stedsutvikling, ved at regionens funksjonalitet, infrastruktur og sentrumsutvikling har skjedd med drahjelp fra reiselivet. Næringen utløser også ringvirkninger i annet lokalt næringsliv. Eksempler på ringvirkninger kan være de lokale butikkene som får økt kundegrunnlag i turistsesongene, tjenesteytende næringer og andre underleverandører som har reiselivsbedriftene som kunder, osv.

En utfordring er å sikre god lønnsomhet i næringen. Det må også utøves aktiv innsats for å sikre at hytteeiere, jegere, fiskere, turgåere og andre brukere blir fornøyde. Videre må det rettes fokus mot utnyttelse av tilgangen på naturressurser som kulturminner og kulturmiljøer. Turister søker i økende grad å få innblikk i stedets unike egenart, historie og kultur. Kulturminner og kulturmiljø er i høyeste grad en utnyttbar ressurs for distriktene. Ved en aktiv markedsføring for bygda og bygdas egenart, vil vi kunne oppnå økt fremtidig verdiskapning og sysselsetting.

Allemannsrettene er viktige rammebetingelser for naturbruk, spesielt for friluftslivet. Vi må da sikre at både allemannsretten, grunneiers og lokalsamfunns rettigheter ivaretas på en best mulig måte. Utøvelse av allemannsretten må og skal innebære visse forpliktelser. Blant annet må vi sørge for at utmarksressursene kan utnyttes i et langsiktig perspektiv. Fremtidig tilrettelegging for at allemannsretten skal være et gode både for lokalbefolkningen og for den tilreisendes rekreasjon, må ta hensyn til den ekstra slitasjen som økt bruk av utmarka medfører.

Veien er kort fra utmarksnæringer til forvaltning av rovdyr - i disse dager er det ulven vi er opptatt av. De fire store rovdyrene våre vekker følelser. Det er særlig den delen av befolkningen som har husdyr på utmarksbeite som betaler prisen når ulv, bjørn, gaupe og jerv i større grad inkluderes i den norske fauna.

Tidligere i dag har vi fått glimrende faglige presentasjoner av de rettslige rammebetingelsene for rovdyrforvaltninga, og meget gode og aktuelle innspill fra dem som føler den problematikken direkte på kroppen. Jeg er glad for den tilslutning Ot.pr. 37 har fått, og Regjeringen og USS har et sammenfattende ønske om at forslagene der bør bli vedtatt.

Det legges i disse dager frem et forslag til soneringsplan for ulv, og Stortinget vil behandle forslag om endring av viltloven i løpet av våren. Disse endringene skal legge et grunnlag for differensiert forvaltning av ulv. I dag er det faktisk slik at det kun er i områder med samisk tamreindrift ulv er uønsket – ja, det var i alle fall det Stortinget mente den gangen stortingsmelding nr. 35 om rovviltforvaltning ble behandlet i 1997. Bestanden av ulv i Sør-Skandinavia var relativt liten den gangen. Kraftig økning i bestanden i de siste årene har derimot ført til behov for en særskilt forvaltningsplan for ulv.

Miljøverndepartementet, som har ansvaret for å legge de overordnede rammene for forvaltning av de store rovdyrene, legger opp til at de berørte fylkene skal lage egne forvaltningsplaner og at innspill fra berørte parter skal få betydning når den endelige sone for hvor vi skal ha ulv fastsettes. Selv vil jeg understreke nok en gang betydningen av at viltloven endres i tråd med forslagene i Ot.pr. 37. Med endringen vil det bli lettere å felle ulv, også ulv som ikke har forvoldt skade. På den måten kan vi utøve reell kontroll med bestanden av ulv.

Regjeringen er også opptatt av forvaltningen av naturressurser i vårt nordligste fylke, Finnmark. Det er behov for fornyelse og omstilling i næringslivet i samiske områder. Tiltakene for næringsutvikling må her i betydelige deler av fylket skje i pakt med samisk tradisjon og levemåte og i tråd med en økologisk bærekraftig bruk av naturen. Samerettsutvalget, som la frem sin innstilling om Finnmark i 1997, fokuserer spesielt på lokal medbestemmelsesrett og innflytelse på forvaltningen av utmarksressurser i kommuner og bygder. De fleste fornybare utmarksressurser i Finnmark forvaltes i dag av Statsskog ved Finnmark jordsalgskontor. Rettighetsforholdene varierer noe fra ressurs til ressurs, men de fleste ressursene tilkommer innbyggerne i fylket eller hele landet. Utvalget mener at det er et klart behov for styrking av kommuners og bygders rett til ressurser og styring med ressursbruken i deres nærområder og har lagt inn forslag i tråd med det. På sentralt hold er det opprettet en arbeidsgruppe bestående av 10 departementer som jobber videre med Samerettsutvalgets utredning om retten til og forvaltningen av land og vann i Finnmark. Min vurdering er at en gjennomføring av forslagene fra utvalget vil kunne bidra til en styrking av bygdenæringene og grunnlaget for den spredte bosettingen i fylket.

La meg også benytte denne anledningen til å presisere at Samerettsutvalgets forslag overhodet ikke dreier seg om å skape skiller mellom folk på etnisk grunnlag – når det gjelder mulighetene til å bruke naturressursene. Forslaget dreier seg om lokale og regionale forvaltningsordninger. Dessverre ser man at det i offentlig debatt fremstilles på en annen måte fra tid til annen.

Et nytt samerettsutvalg vil bli oppnevnt om ikke lenge. Det vil arbeide med samerettslige problemstillinger fra og med Troms til og med nordre del av Hedmark. Dette utvalget vil få en tidsramme for arbeidet.

Fjelloven og statsallmenningene har også betydning i de ressursbaserte næringer. En rekke kommuner har statsallmenning innenfor sine grenser. Disse områdene består av store sammenhengende utmarksarealer med naturressurser som gir muligheter for næringsutvikling, riktignok i varierende grad. Fjelloven etablerer forvaltningsordningen, regulerer rettighetsforholdene og sikrer lokal medvirkning i ressursforvaltningen. Inntekter fra statsallmenningene, utenom inntektene fra skogen, går enten direkte til fjellstyrene eller til grunneierfondet. Disse midlene kan brukes til næringsutvikling av ulike slag. Ideene må komme fra lokalt hold og fremmes gjennom de kanaler som er etablert i loven, som er fjellstyrene og Statskog. Er ideene gode nok, er det mange steder også tilgjengelige midler.

Regional nyskaping og nyetablering m/vekt på kompetanseutvikling

Næringslivet må kontinuerlig arbeide for å øke kunnskapsnivået for å opprettholde og utvikle konkurranseevnen. I tillegg til videre stimulering av eksisterende ressursbasert næringsliv, er det behov for nye, kunnskapsbaserte næringer. Analyser viser imidlertid at slike næringer har tendens til å klumpe seg sammen i de sentrale deler av landet. Fokuset må derfor rettes mot å legge til rette for slik virksomhet, også innenfor det distriktspolitiske virkeområdet.

Kompetanse vil være vår viktigste produksjonsfaktor i fremtiden. Et hovedmål er å bidra til å øke nyskaping i distriktsnæringslivet, som er en forutsetning for fremveksten av et fremtidsrettet og konkurransedyktig regionalt næringsliv. Ikke minst gjelder det små og mellomstore bedrifter og å sikre disse bedre tilgang til nasjonale og regionale kompetansemiljø. For å bedre disse koplingene bidrar departementet med å finansiere flere program i Norges Forskningsråd. I denne sammenheng må også regionale aktørers rolle vektlegges sterkere.

For å legge til rette for flere kunnskapsintensive næringer i distriktene, vil satsingen på næringshager bli videreført. Formålet er å legge til rette for at det utvikles nye arbeidsplasser innenfor kunnskapsbasert næringsvirksomhet i distriktene. Næringshagen skal være en ramme for dette, ved å tilby lokaler, god informasjons- og kommunikasjonsteknologi, ulike felles tjenester og et utviklende faglig og sosialt miljø.

Næringshagene vil også kunne tilby muligheter for fjernundervisning og telependling. Alt i alt tror vi at næringshagene vil bidra til å styrke kompetanse og miljøer lokalt, og dermed være et godt utgangspunkt for å få til næringsutvikling basert på lokalsamfunnets ressurser.

Selskapet for industrivekst – SIVA – har utviklet konseptet og har ansvaret for å gjennomføre satsingen. SIVA arbeider også med å utvikle en nytt, regionalt program for såkalte inkubatorer for nyetablerere. Erfaringer fra utlandet viser at inkubatorer har gitt gode resultater når det gjelder økt nyskaping og etablering av nye bedrifter. Et av våre naboland, Finland er et godt eksempel på dette. Der er det i dag mer enn 50 eksisterende eller planlagte inkubatorer. Vi legger stor vekt på at inkubatorsatsingen skal være distriktsrettet, og ha klare effekter for nyskaping og næringsutvikling i distriktene.

Vi må heller ikke glemme at det er stor utskifting av bedrifter i næringslivet. I løpet av en 10-årsperiode forsvinner omtrent halvparten av bedriftsmassen, samtidig som nye kommer til. Arbeidet med entreprenørskap og nyetablering i næringslivet er derfor svært viktig. Etablererstipendet står her sentralt.

Avslutning

I neste uke vil kommunal- og regionalministeren legge frem årlig redegjørelse om distrikts- og regionalpolitikken. Redegjørelsen vil være en minimelding om hovedtrekkene i regjeringens politikk på det distriktspolitiske området.

Ny distrikts- og regionalpolitisk melding vil bli lagt frem for Stortinget våren 2001. Det vil da bli foretatt en grundigere og mer omfattende gjennomgang av utfordringene og virkemidlene i distriktspolitikken. Vi vil videreføre den åpne prosessen som ble igangssatt av den forrige regjeringen. Den forrige kommunal- og regionalministeren utarbeidet i den forbindelse et diskusjonsnotat som ble sendt på bred høring til mange organisasjoner og instanser. Det vil bli sendt ut et tilleggsnotat, som skisserer den nye regjeringens forutsetninger for en aktiv distriktspolitikk. Også tilleggsnotatet er i disse dager tilgjengelig på Internett, både på departementets hjemmeside og via nettstedet Distriktsforum.

Distriktene og utmarkskommunene står overfor mange utfordringer, men mulighetene er mange. Et hovedmål er å skape attraktive og varige arbeidsplasser for ungdommen i distriktene. Det er behov for både å videreutvikle tradisjonell ressursbasert næringsvirksomhet og å satse på ny kunnskapsintensiv virksomhet. Utmarkskommunene, både de som er representert i denne sammenslutningen, og andre, spiller en viktig rolle i dette arbeidet. Jeg er overbevist om at det fremdeles er et potensiale for kommersiell utnytting av utmarksressursene for grunneiere og bygdesamfunn. Derfor vil jeg avslutningsvis komme med en oppfordring, og det er å delta aktivt i den prosessen som nå er i gang. Innspill og meningsytringer fra USS vil være av stor betydning.

Takk for oppmerksomheten!