Åpning av konferansen

Kjære forsamling !

Denne landskonferansen er en fin anledning til å se bakover på de erfaringer som er gjort, og samtidig se framover på de utfordringer vi må ta fatt på. Gjennom fylkesplan og årlige regionale utviklingsprogrammer har vi tatt et markert steg mot mer samordning av sektorpolitikkene. Det er nå bred oppslutning om at ressursbruken i fylkene må avspeile de spesielle utfordringene som finnes lokalt og regionalt. Det betyr at sektorpolitikkene må samkjøres for å ta fatt på utfordringene. Vi er i ferd med å bygge forpliktende samarbeidskonstellasjoner i alle fylker.

Det er bred enighet om at så vel næringsliv som offentlige etater må samarbeide om analysen og utfordringene i hvert fylke, samtidig som de må samarbeide om utforming av strategier og konkret ressursbruk. I de siste årene har vi også blitt mer oppmerksom på bruker-perspektivene. Istedetfor hierarkisk styring fra toppen, har vi fått økt forståelse for at brukerne må komme til orde. Mange interessante nyskapinger har sett dagens lys her. Brukerpaneler og meningsmålinger blant brukerne er eksempler på nytten av å snu perspektivet slik at det blir oppstrøm av synspunkter fra dem som skal berøres av den offentlige politikken. Bare på en slik måte kan vi få fram manglene ved nåværende virkemiddelbruk, slik at politikkutviklingen hele tiden svarer på brukernes behov.

Jeg vil stoppe opp ved to temaer hvor jeg tror at det fortsatt kan være mye å hente. Fylkeskommunen skal ha lederrollen i det regionale strategiarbeidet. Dette er lovforankret og har lange tradisjoner. Jeg mener at lederrollen også innebærer forpliktelsen til å få næringslivet på banen; nyetablererne, småbedriftene og de store bedriftene. Vi må nå stille spørsmålet om hvordan bedriftene kan bli en enda mer dynamisk kraft i det regionale utviklingsarbeidet. Fra andre europiske land ser vi en rekke eksempler på at partnerskapet mellom privat og offentlig sektor er mer formalisert og forpliktende. Vi bør nå få en debatt om vi bør gå i samme retning. Istedetfor sporadisk representasjon fra bedriftene i næringsplan- og RUP-prosessene bør vi diskutere en bredere involvering fra næringslivets side.

Forankringskravet er også stort i forhold til kommunesektoren og de mange lokale aktørene. Det er helt avgjørende å få arbeidssøkere, kvinner og ungdom i tale, ellers risikerer vi at den offentlige politikken ikke treffer.

Det andre temaet jeg vil ta opp er knyttet til politikernes rolle. Vi trenger en debatt om hvordan fylkespolitikere kan engasjere seg mer direkte i det regionale utviklingsarbeidet. Det er mye bra ved å føre diskusjoner i fylkestingssalene med utgangspunkt i dokumenter forberedt av en administrasjon. Men det er tid for å diskutere en mer aktiv initieringsrolle, hvor møtene og de politiske diskusjonene også finner sted i bedriftene, på høyskolene, i forskingsinstituttene eller i servicekontorer hvor enkeltpersoner møter forvaltningen. En slik aktiv rolle vil gi muligheter for å utvikle problemstillinger som ligger i skjæringspunktene mellom ulike forvaltningsområder, administrative grenser eller geografiske områder. Det politiske nivået vil da ha større sjanse til å se sammenhengene mellom virkemidlene, og utvikle synspunkter på hvordan det regionale institusjonelle apparatet bør henge sammen. Gjennom en slik arbeidsform vil politikerne i sterkere grad kunne være med på utforming av relasjoner og nettverk. På denne måten kan fylkespolitikere markere og befeste sitt lederskap.

Vi har fått økt oppmerksomhet rundt desentralisering og globalisering. Enten vi vil det eller ikke er det et faktum at det internasjonale konkurransen har blitt stadig sterkere, og hvor det ikke lengre er mulig å skjerme seg slik vi kunne gjøre tidligere. Globaliseringen gjør at økonomien blir mer åpen, den bringer nye muligheter og markeder, og derved ny verdiskaping. Det betyr at bedrifter og regioner ikke har noe annet valg enn å melde seg på i den internasjonale konkurransen. Mange land har allerede kommet godt i gang med å utvikle desentralisering eller regionalisering som svar på den tiltakende globaliseringen av konkurransen. Den bærende ideen her er å utvikle handlekraftige regioner som har ressurser nok til å møte utfordringene fra den internasjonale konkurransen på en effektiv måte. Dersom vi mislykkes på dette området kan arbeidstakere miste arbeidet og regioner kan bli liggende bak i utvikling. Dette er bakgrunnen for slagordet: Tenk globalt – handle lokalt.

De nye utfordringene gjør også sitt til at vi må begynne å tenke nytt i forholdet mellom det nasjonale og regionale nivået. Vi har hatt en periode med vektlegging på styring fra oven. Mer og mer ser vi behovet for å justere denne styringsmodellen. Det blir nødvendig å introdusere mer likeverdighet og dialog mellom samtalepartnerne. I KRD er vi nå i gang med å utprøve en mer strukturert konsultasjonsordning med kommunesektoren som forberedelse til framlegging av budsjettet. Vekt på partnerskap og konsensus vektlegges sterkere. I tråd med det moderne globaliseringsperspektivet blir det også mer aktuelt å utvikle politikken nedenfra, hvor aktørene i den internasjonale konkurransen sier fra om sine erfaringer og sine utfordringer når det gjelder virkemiddelbruk. Vi ser derfor at både regionale og nasjonale aktører må justere sine roller i dette perspektivet.

Det ser ut som vi har kommet til et tidsskille når det gjelder innholdet i den politikken som skal utvikle regionene. Vi har bak oss en lang historie med hovedsakelig sektoriell politikk. Mål og resultatkrav har blitt fastsatt av de respektive departementene, og det har vært vektlegging av sektorvise rapporteringsordninger. Sammenhenger og synergier mellom politikkområdene har blitt mindre vektlagt. Det vi nå ser i mange land er sterkere vektlegging av utvikling med bakgrunn i regionens samlede ressurser. Det er totaliteten av private og offentlige ressurser i regionen som må ta ansvaret for den videre utviklingen. Det gjelder store bedrifter og SMB. Det gjelder finansiering-, forskning- og teknologiinstitusjoner. Kompetanseaktørene får en viktig rolle, hvor både grunnutdanning, fagutdanning og etter- og videreutdanningen blir nøkkelområder. Alle regionale aktører må inngå i den nye regionale verdiskapingen hvor relasjonene til internasjonale konkurranseforhold og internasjonale aktører blir hverdagen. Aetat, SND, landbruk, fiskeri, utdanning, samferdsel, kommunesektor og bedriftenes ressurser blir partnerskapet til det regionalpolitiske miljøet , og får nye utfordringer å handskes med. Denne tendensen gjør seg gjeldende i storparten av de europeiske landene. Istedetfor grunnleggende fysisk infrastruktur handler det nå mer om nyskaping, ny læring og nye samarbeidsløsninger mellom institusjonene og fagmiljøene. Mens det før var snakk om kapital for å bygge fysiske strukturer handler det nå mer om tre grunnleggende ting; (1) tillit mellom aktørene, (2) gjensidighet i samhandlingen, og (3) forpliktelse til å samarbeide mot felles omforente mål.

Mange ulike ord har blitt brukt for å beskrive disse nye tendensene. Verdiskapingsmiljøer, nyskapingspolitikk, regional innovasjon, relasjonsbygging i klynger av bedrifter o.s.v.

Det finnes ikke ett svar for hvordan man skal strukturere forholdet mellom alle disse regionale aktørene. De ulike sektorene har sine spesielle måter å fordele ressursene på og ordne forholdet mellom det som skal være en nasjonal funksjon og en regionalt funksjon. Innenfor høgskolene har man f.eks systemet med knutepunktfunksjoner som sikrer at institusjonen ivaretar spesialistkompetansen innenfor vedkommende fagområde. Samarbeidsmønstrene i hvert fylke må utformes av dem som har skoen på, og som kjenner hvor den trykker. I korte trekk handler det om relasjonsbygging og kompetanse til å bygge relasjoner.

I arbeidet med å utvikle ressursene med utgangspunkt i det som finnes regionalt, blir læringsaspektet særlig viktig. I første omgang er det tale om å kartlegge næringslivets nyskapingsbehov. Bedriftene har et hovedansvar her, og vil sammen med hele spekteret av ulike offentlige aktører kunne få fram hovedmønstre av kunnskap. Det handler om å oppsummere hvordan eksisterende virkemidler virker, drøfte dette i sammenheng med andre aktører og så komme fram til mest mulig kollektiv forståelse av problemer og muligheter. Neste fase blir så å utvikle et samlet system for hvordan nyskapingsstrategier kan videreutvikles, og hvordan relasjonene mellom fagmiljøer og aktører bør være. Som jeg pekte på innledningsvis har vi i Norge allerede kommet langt på dette området i og med at vi har knyttet fylkesplantradisjonen sammen med den årlige regionale utviklingsprogrammet. For å komme videre med relasjonsbyggingen mellom bedrifter, private og offentlige aktører er det en særlig utfordring for fylkespolitikere å engasjere seg. Det politiske nivået må ta stilling til hovedmønstrene, avveie målsettingene hos de mange regionale aktørene og arbeide for en størst mulig grad av enighet i innrettingen av regionens ressurser.

Som politikere og administratorer kommer vi ikke utenom spørsmålet: Hvordan skal vi være sikre på at dette er den mest effektive måten å utvikle regionene på? Hvilke mål skal vi gjøre bruk av for å fastlegge dette? Tradisjonelt har vi tenkt i retning antall arbeidsplasser og stabilisering av befolkningen får å få mål på hvordan politikken virker. Det er ingen grunn til å nedtone dette. På den lange veien trenger vi et arbeidsredskap som er synlig og som gir holdepunkter for om vi er på rett vei. Ett slikt mål er nettopp relasjonene mellom de regionale aktørene. Kanskje trenger vi aller mest relasjonell kompetanse for å utløse de regionale mulighetene – hvor vi på samme tid både makter samarbeid og konkurranse.

Konferansen har samlet de viktigste regionale aktørene til felles drøfting. Vi håper at konferansen gir impulser, at den stimulerer til debatt og at den gir motivasjon til å gå løs på de utfordringer vi ser i framtida. Jeg ønsker lykke til i det videre arbeidet.