Regjeringen har høye, men realistiske ambisjoner for distrikts- og regionalpolitikken. Målsettingen om å bevare hovedtrekkene i bosettingsmønsteret står fast. Men å prøve og låse folketallet for den enkelte kommune er lite realistisk og kunstig. Siktemålet må være at en gjennom aktiv bruk av de statlige virkemidlene fremmer utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv regionalt. Distriktskommunene må gjøres til reelle lokaliseringsalternativer for næringslivet og til reelle bosettingsalternativ for befolkningen.

Vi vet at det er en skjev alders- og kjønnsbalanse i mange distriktskommuner. Vi har også vært vitne til en stor økning i antall personer med høyere utdanning de siste årene. Fra 1987 til 1997 var den samlede veksten i antall sysselsatte med høgere utdanning 7,3 %. Oslo med omland har fått 30 % av denne økningen. Selv om vi er vitne til en utdanningseksplosjon også i distriktene, er det altså Oslo og omegn som fortsatt har den største andelen av personer med høyere utdanning. Nesten 2/3 av alle personer med høgere utdanning var i 1997 bosatt i de 43 mest sentrale kommunene. Den geografiske skjevfordelingen er markant.

En viktig utfordring er å legge til rette for både tilbakeflytting og nyinnflytting til steder i distriktene, slik at også disse deler av landet får tilgang på høyt kvalifisert arbeidskraft og andre personressurser som kan bidra til en positiv utvikling. Kvinner, unge og tilflyttere er høyt prioriterte målgrupper i distrikts- og regionalpolitikken. Disse gruppene må få bedre muligheter til å bruke sin kompetanse i distriktene.

I mai i år holdt statsråden en distrikts- og regionalpolitisk redegjørelse. Her trakk hun frem tre sentrale temaer i regjeringens distrikts- og regionalpolitikk. Det første retter seg mot utvikling av robuste regioner – der samspillet mellom by og land og vekstsenter og omland står sentralt. Det andre dreier seg om utvikling av et konkurransedyktig næringsliv – med vekt på nyskaping og kompetanseutvikling. Og det tredje omhandler fornyelse av offentlig sektor – der en helhetlig og samordnet offentlig politikk står i fokus. Disse hovedlinjene vil bli videreutviklet i forbindelse med arbeidet med neste stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken, som skal legges frem våren 2001.

Robuste regioner

By og land – hand i hand – er et av Arbeiderpartiets mest kjente slagord, og er stadig like aktuelt. Den gjensidige avhengigheten mellom by og land har økt. Distriktene og byene har ulike funksjoner for både næringsliv og befolkning. Det samme kan sies om forholdet mellom tettsteder og utkantstrøk. Jeg er opptatt av at fremtidens distrikts- og regionalpolitikk i langt større grad enn til nå bør bli en politikk for utvikling av regioner. Regjeringen vil gi høy prioritet til arbeidet med å utvikle robuste service-, bolig- og arbeidsmarkedsregioner i alle deler av landet. Sterke regioner er en motkraft mot sentralisering og betyr mer lokalt selvstyre. Det er allerede mye god kunnskap og praktisk erfaring å bygge på i arbeidet med utvikling av robuste regioner. Vi vil foreta en gjennomgang av satsingen på utvikling av vekstkraftige sentra og samspillet mellom disse sentrene og regionene rundt dem.

Konkurransedyktig regionalt næringsliv

Et konkurransedyktig og fremtidsrettet næringsliv er avhengig av kontinuerlig å øke kunnskapsnivået for å møte internasjonal konkurranse og for å kunne tilby attraktive arbeidsplasser for folk som ønsker å etablere seg i distriktene. Utvikling av nye kunnskapsintensive bedrifter og kompetanseutvikling i eksisterende næringsliv er hovedstrategier i distrikts- og regionalpolitikken.

Det offentlige har en viktig rolle i forhold til det å få til regional nyskaping. Vi må arbeide offensivt for at distriktene ikke skal bli hengende etter i utviklingen av nye kunnskapstunge bedrifter. Økt satsing på forskning og utdanning vil være et viktig innsatsområde. For å legge til rette for flere kunnskapsintensive næringer i distriktene, vil vi videreføre satsingen på næringshager. Jeg har stor tro på denne satsingen. Spesielt viktig er det at næringshagene vil kunne gi gode jobbmuligheter for unge og andre personer med høyere utdanning.

Nyskaping og etablering er i første rekke avhengig av kulturelle og sosiale forhold og enkeltpersoners engasjement og kompetanse. Det er derfor så viktig å sørge for gode rammebetingelser for entreprenører. Vi vil blant annet stimulere til økt samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene og næringslivet. Det er særlig viktig å motivere kvinner til å starte egne bedrifter. De representerer i stor grad en ressurs som kan gi verdifulle bidrag til en positiv næringsutvikling i distriktene.

For at eksisterende næringsliv skal ha mulighet til å omstille seg i takt med utviklingen av kunnskapssamfunnet, er det avgjørende at det satses på kompetansegivende tiltak. Fra i år stilles det krav til SND om at 30 prosent av distriktsutviklingstilskuddet skal gå til slike tiltak i bedriftene. Jeg vil også trekke frem viktigheten av å utnytte nye muligheter i ressursbaserte næringer. Siktemålet er at råvarene skal bearbeides mest mulig i distriktene. I både fiskeri- og landbruksnæringen ligger det store muligheter for økt verdiskapning. Vi ønsker å foreta en ekstra satsing på marin sektor. Norsk fiskeri- og havbruksnæring har unike fortrinn som vi må sørge for å bruke på best mulig måte.

Fornyelse av offentlig sektor

Offentlig sektor har altså en viktig rolle i arbeidet med omstilling, nyskaping og vekst. Både i forhold til næringslivet og befolkningen er det av sentral betydning at det produseres gode og likeverdige velferds- og tjenestetilbud i hele landet. Et av regjeringens viktigste mål er fornyelse av offentlig sektor. Vi skal sørge for at denne fornyelsen også kommer distriktene til gode. Arbeidet med den brede distriktspolitikken videreføres, og her vil blant annet utvikling av velferds- og tjenestetilbud i distriktene være et sentralt element.

I denne forbindelse vil jeg trekke frem et tiltak som jeg tror vil kunne gi et viktig bidrag til god tilgjengelighet til offentlige tjenester. Regjeringen har, som ledd i utkantsatsingen, satt i gang et program for etablering av offentlige servicekontor. Rundt 50 kommuner har til nå meldt sin interesse for deltakelse.

Ny teknologi, og nye måter å organisere arbeid og kommunikasjon på, kan åpne for nye former for samhandling som kan bidra til å redusere avstandsulemper i distriktene. IKT blir derfor et viktig virkemiddel for å oppnå distrikts- og regionalpolitiske målsettinger. Regjeringen har som mål at bredbåndsnett og bredbåndstjenester skal komme alle til gode i hele landet.

For å få til en målrettet og effektiv distrikts- og regionalpolitikk, må strategiene tilpasses situasjonen lokalt og regionalt. Makt- og myndighetsforhold mellom forvaltningsnivåer er i denne forbindelse en relevant problemstilling. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til dette spørsmålet etter at Oppgavefordelingsutvalget har lagt frem sin innstilling i juli. Det skal legges frem en egen melding om oppgavefordelingen mellom forvaltningsnivåene samtidig med regionalmeldingen. Oppgavefordelingsmeldingen vil få stor betydning for distrikts- og regionalpolitikken, og vi vil derfor sørge for at de to meldingene blir grundig koordinert.

Kommunalpolitikk og kommuneøkonomi

Regjeringen la 19. mai fram kommuneøkonomiproposisjonen for 2001. Proposisjonen gir de første signalene om det økonomiske opplegget for kommunesektoren neste år. Her presenteres også regjeringens forslag til endringer i inntektssystemet og vår plan for innlemming av øremerkede tilskudd de nærmeste årene. Denne planen er en viktig del av regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor. Økt handlefrihet, styrking av lokaldemokratiet og mer effektiv ressursbruk i kommunesektoren er viktige mål for regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor lokalt. Jeg vil gi en kort oversikt over de deler av fornyingsarbeidet som berører kommunesektoren:

• Omtrent halvparten av kommunesektorens inntektsvekst kommer som frie inntekter i 2001. Dette bryter med trenden fra de seinere år, der mye av inntektsveksten har vært bundet opp i øremerkede tilskudd.

• Regjeringen har foreslått innlemming av en rekke øremerkede tilskudd de nærmeste årene. Øremerkingen av midler til kommuner og fylkeskommuner vil derfor reduseres kraftig i løpet av de neste årene - både i antall tilskuddsordninger og i beløp.

• Vi går igjennom statlig regelverk rettet mot kommunesektoren. Bare tungtveiende nasjonale hensyn kan begrunne at statlig regelverk overfor kommunesektoren skal innføres eller opprettholdes.

• Konsultasjonsordningen med KS som nå er iverksatt, kan bidra til å skape felles forståelse mellom staten og kommunesektoren om hvilke oppgaver som kan løses innefor en gitt inntektsramme.

Det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2001

Regjeringen legger foreløpig opp til en reell vekst i kommunesektorens samlede inntekter på 3,5 til 4 milliarder kroner fra 2000 til 2001. Dette svarer til en reell vekst på 1 ^3 til 2 prosent. Regjeringen legger opp til at nærmere halvparten av den samlede inntektsveksten kommer som frie inntekter i 2001. Dessuten foreslås det å innlemme øremerkede tilskudd i størrelsesorden 1,1 milliarder kroner i inntektssystemet i 2001.

Det legges opp til en noe høyere vekst i de frie inntektene til fylkeskommunene enn til kommunene. Bakgrunnen er den vanskelige økonomiske situasjonen i fylkeskommunene, særlig knyttet til sykehusene.

Handlingsplanen innen eldreomsorgen gjennomføres etter forutsetningene i planen. Dette innebærer at det øremerkede driftstilskuddet øker med 800 millioner kroner, og at det settes av midler til oppstartingstilskudd til i alt 5 800 sykehjemsplasser og omsorgsboliger i 2001.

Regjeringen er oppmerksom på ubalansen i kommunesektorens finanser som har oppstått de siste årene. Dette må rettes opp over flere år. Veksten i frie inntekter i 2001 vil være et bidrag til å rette opp ubalansen, men kommunesektoren må selv yte et betydelig bidrag til å bedre den økonomiske balansen gjennom omstilling og effektivisering. Gjennom samtaler med kommunesektoren vil regjeringen før statsbudsjettet legges fram, drøfte prioriteringer av kommunesektorens oppgaver innenfor den foreslåtte inntektsrammen. Også effektiviseringsmulighetene må være tema i disse samtalene.

Kommunesektoren lever ikke upåvirket av den generelle tilstanden i norsk økonomi. Vi trenger ikke gå lenger tilbake enn til 1998 for å minnes mer turbulente tider. Regjeringen har derfor tatt forbehold om at det økonomiske opplegget for kommunesektoren kan bli strammere dersom den økonomiske situasjonen tilsier det når statsbudsjettet legges fram til høsten.

Skredsikring

Det sterke snøfallet i Nord-Norge i vinter og ras har skapt problemer mange steder.

Derfor har Kommunaldepartementet bidratt til å øke bevilgningen på Naturskadefondet til skredsikring fra 5 til 17 millioner kroner på inneværende års budsjett. Fra 2001 legger vi opp til en permanent økning av bevilgningene til Naturskadefondet. Det vil gi grunnlag for å finansiere skredsikringsplaner.

Omlegging av inntektssystemet fra 2002

Inntektssystemets overordnede målsetning er å sikre utjevning av de økonomiske forutsetningene for å kunne gi et likeverdig kommunalt tjenestetilbud til innbyggerne over hele landet. Det er til dels betydelige forskjeller i tjenestetilbudet kommuner og fylkeskommuner i mellom. Den viktigste årsaken til slike forskjeller i tjenestetilbudet er forskjeller i inntektsnivå. For å oppnå jevnere inntektsfordeling og et mer rettferdig inntektssystem legges det i proposisjonen fram forslag til endringer i systemet. Det foreslås gradvise endringer i perioden 2002-2007 både innenfor tapskompensasjonsordningen, utgiftsutjevningen, inntektsutjevningen og fordelingen mellom skatte- og overføringsinntekter.

Samlet vil forslagene gi en jevnere inntektsfordeling og hjelpe oss med å nå målet om et likeverdig tjenestetilbud over hele landet.

Det er kommuner med lavt nivå på frie inntekter som vinner mest i kroner pr. innbygger på endringene.

Det er regjeringens intensjon at kommuner og fylkeskommuner med skatteinntekt under 110 prosent av landsgjennomsnittet ikke skal få en vesentlig reduksjon i sitt inntektsnivå som følge av disse endringene. Vi foreslår derfor at kommuner og fylkeskommuner med skatteinntekter under 110 prosent av landsgjennomsnittet i hovedsak kompenseres gjennom ordinære virkemidler i inntektssystemet, som skjønn og Nord-Norgetilskudd.

Avslutning

Dette var litt av det vi i regjeringen tenker rundt regionalpolitikken, og hvordan kommuner, regioner og fylkeskommuner kan settes i stand til å bevare bosettingen i landet. Jeg ser frem til debatten.