Kjære alle sammen,

Jeg står altså her i dag i stedet for Anne Knudsen fra Danmark som er forhindret fra å delta. Anne skulle i utgangspunktet ha snakket om Norden som Europas mest sentraliserte region. Det har ikke jeg tenkt å gjøre. I stedet vil jeg forsøke å redegjøre for det arbeid vi i departementet gjør i forhold til temaet på denne konferansen.

La meg starte med følgende:

"En region i den globalisert økonomi må ha:
En internasjonal flyplass, et godt bredbåndsnett, et prima universitet og en opera som trekkplaster for den typen næringsliv og arbeidskraft som konkurransen dreier seg om." Sitat Harald Baldersheim, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Oslo.

Jeg synes dette sitatet illustrerer den tilnærming vi har til hvordan vi bør betrakte globalisering, regionalisering og ulike svar vi kan gi på disse utfordringene.

Det er to store og viktige tema vi jobber med i Kommunal- og regionaldepartementet for tiden.

• Regionalmeldingen til våren hvor dette perspektivet gjennomsyrer meldingen.
• Oppgaveutvalgets innstilling som skal prøve å gi svar på hvordan det offentlige skal organisere seg i forhold til disse utfordringene.

Regionale samarbeidsordninger i Europa.

På 1990-tallet har internasjonaliseringen mer og mer blitt en del av den såkalte globaliseringen av økonomiene. Dette er utviklingstrekk som har sterke innvirkninger på hvordan verdensdeler, nasjonalstater, regioner og lokalsamfunn organiserer seg og møter de nye utviklingsutfordringene. Ikke minst hvordan dette skaper behov for mer integrert og helhetlig styringsperspektiv på alle nivå.

Globaliseringen skaper nye behov og muligheter lokalt og regionalt, globaliseringen brer seg samtidig sidelengs, ved at det skapes nye økonomiske og kulturelle regioner som ofte krysser nasjonalstatenes grenser.

Samarbeid mellom regioner på tvers av landegrenser har fått økt betydning. Internasjonalt samarbeid er i ferd med å bli en del av det nærings- og regionalpolitiske utviklingsarbeidet i norske kommuner og fylkeskommuner. EU er en pådriver for slikt samarbeid gjennom opprettelsen av regionalt forankrede samarbeidsprogrammer som Interregprogrammene. Interregsamarbeidet bidrar også til å styrke det eksisterende nordiske grenseregionale samarbeidet og det transnasjonale samarbeidet i Barentsregionen, Østersjøregionen og Nordsjøregionen.

Hovedtyngden av EU's regionalpolitiske innsats kanaliserers til fattige regioner innen medlemslandene, regioner med svært lav befolkningstetthet, omstillingsregioner og landbruksregioner gjennom strukturfondenes målområder. Ca. 10 prosent av strukturfondenes budsjett er imidlertid satt av til såkalte Felleskapsinitiativ, hvorav grenseregionalt og transnasjonalt samarbeid gjennom INTERREG-programmene er av de viktigste. INTERREG skal bidra til å fremme den regionale utvikling i grenseregionene internt i EU mellom medlemslandene og langs EU's yttergrenser. Programmet har mange likhetstrekk med de ordinære strukturfondssatsingene gjennom målområdene, både når det gjelder organisering av arbeidet og hvilke typer tiltak som kan støttes. Gjennom INTERREG satses det også særlig på transnasjonalt samarbeid om bærekraftig regional utvikling i geografisk avgrensede områder (for eksempel Interregprogrammet for Østersjøregionen). EU innførte fellesskapsinitiativet INTERREG I i 1990. Dette varte ut 1994. I denne aktuelt for Norge, Sverige og Finland å delta i disse programmene. INTERREG II gjelder for perioden 1995-1999, og etter at Sverige og Finland er blitt medlemmer i EU har også Norge blitt invitert til å delta. Vi står nå overfor INTERREG III som gjelder for perioden 2000-2006.

Målet for norsk deltakelse er å bedre vilkårene for næringsutvikling, verdiskaping og sysselsetting i norske regioner og distrikter. Deltakelse i programmene styrker også Norges samarbeid med andre land gjennom konkret samhandling mellom lokale og regionale aktører.

Det er for så vidt ingen ny trend at norske regioner spiller en selvstendig rolle i forhold til internasjonalt samarbeid. Historisk sett har vi gode tradisjoner å bygge på når det gjelder å skape samarbeidsrelasjoner eller allianser mellom Norge og regioner i vårt nærområde.

I Norden har vi tradisjoner for formelt grenseregionalt samarbeid tilbake til 60-årene da Nordkalott-komiteen ble dannet. Etter hvert er det etablert flere slike grenseregionale samarbeidsområder i Norden, med økonomisk støtte fra Nordisk Ministerråd. Disse erfaringene gjorde at man i Norden også var godt forberedt til å delta i Interregprogrammene.

For å få resultater ut av samarbeidet er det også viktig at alle samarbeidspartnere har samme forståelse av målformuleringer, strategier og handlingsprogram. Erfaringer tilsier at det bak utviklingen av samarbeidsprosjekter bør være et bredt partnerskap både innenfor regionen og mellom de samarbeidende regioner. Med vår spredte bosetting er vi i en annen situasjon enn regioner på kontinentet med flere millioner innbyggere og en godt utbygd infrastruktur. Vi må derfor velge løsninger som passer vår virkelighet. En av de løsningene kan være et samarbeid mellom flere fylker eller kommuner. Et slikt samarbeid er i ferd med å etablere seg innen flere regioner. SAVOS på Sør- Vestlandet, Østlandsamarbeidet og Landsdelsutvalget for Nord- Norge er eksempler på dette. Innen kommunesektoren ser en at flere og flere interkommunale regionråd etableres og styrkes.

Som del av et internasjonalt samfunn med et næringsliv som blir mer og mer internasjonalisert og globalisert, er det behov for at kommuner og fylkeskommuner spiller egne og selvstendige roller også i det internasjonale arbeidet fordi dette har betydning for den økonomiske utviklingen i den enkelte region.

En strategi for internasjonalisering må ha sin forankring i en strategiplan for regional utvikling. Etablering av transnasjonale samarbeidsallianser vil gi nye og større muligheter som bygger på forutsetninger og utfordringer i den enkelte region. Aktiviteten i programmene samordnes derfor med regionale utviklingsprogrammer (RUP) samt med fylkenes nærings- og sysselsettingsstrategier.

Alle tiltak og prosjekter som iverksettes, skal ha en grenseoverskridende eller transnasjonal effekt. Programmene bidrar til å samordne og legge grunnlaget for vekst og verdiskaping i avgrensede internasjonale regioner. Programmene bidrar også til å styrke den bærekraftige utviklingen samt ivaretakelse av felles kulturarv på tvers av grenseregioner. Hovedeffektene av denne typen satsing er som regel indirekte gjennom danning av nettverk, utvikling av samarbeidskompetanse og kulturforståelse, og bidrag til etablering av fysisk og kompetansemessig infrastruktur.

Strukturfondene er en tung satsing i EU, og har stor betydning for regionalpolitikkens legitimitet i medlemslandene. I de nye medlemslandene har EU-medlemskapet betydd at det satses større økonomiske midler innenfor de regionalpolitiske budsjetter enn tidligere. Samtidig utgjør EU's regelverk en modell for hvordan regionalpolitikken skal utformes og drives. Denne modellen kan ha betydning utover det å forvalte midlene fra fondene, fordi fondsmidlene og nasjonal medfinansiering utgjør en stor del av den samlede innsatsen.

Strukturfondsmodellen har i Sverige ført til større muligheter for sektorsamordning, og nye roller for det folkevalgte regionale forvaltningsnivået. I Finland er også det folkevalgte regionale nivået styrket. I Sverige ser vi at man nå endrer nasjonale systemer i samme retning, gjennom regionale "tilväxtavtaler" og forsøk med ny ansvarsfordeling på regionalt nivå. Både strukturfondsmodellen og de nye grepene man gjør nasjonalt er i tråd med mål som lenge har vært der innenfor regionalpolitikken i Sverige og i Norge; en regionalt forankret utviklingspolitikk. En slik politikk tar utgangspunkt i en analyse av en regions sterke og svake sider, formulerer mål, strategier og tiltak og forplikter deltakere fra ulike sektorer. Det er vanskelig å få til en slik politikk i praksis, bl.a. fordi den vil støte på sterke sektorinteresser.

I Norge har fylkeskommunene hatt en sterkere rolle i regionalpolitikken enn landstingene har i Sverige. Også i Norge forsøker man å utvikle en regionalt forankret utviklingspolitikk. INTERREG er et viktig element i dette, men har ikke hatt samme endringseffekt som målprogrammene i Sverige. Viktigste effekt av INTERREG i Norge, utover det grenseoverskridende arbeidet som jo er hovedmålet for programmet, er at det har bidratt til sektorsamordning. Det har også gitt erfaringer med å arbeide med programmer med en mer forpliktende kobling mellom plan og virkemiddelbruk enn vi vanligvis finner hos oss.

Framover vil det bli gjort vedtak i Regjering og Storting i forhold til oppgavefordelingen i offentlig sektor. Dette vil bli spennende og viktig for dem som er opptatt av disse spørsmålene som reises på dette seminaret. Årsaken til det er selvfølgelig at det skal bestemmes hvordan dette mellomnivået skal se ut (geografiske grenser) og hva det skal inneholde.
Regjeringen har ikke konkludert i forhold til dette – så jeg kan ikke kommentere konkret på hvordan dette vil se ut. Men likevel vil gå inn i hvordan vi ser på dette nå, fra departementets side.

Oppgavefordeling

Flertallet av Oppgavefordelingsutvalget medlemmer slo fast at behovet for et folkevalgt regionalt nivå og regional oppgaveløsning må sees i sammenheng med at flere offentlige oppgaver løses mest effektivt med et større befolkningsgrunnlag enn de fleste kommunene har. Flere offentlige oppgaver trenger kommuneoverskridende beslutninger og regional forankring. En effektiv nasjonal politikk for samfunnsutvikling og økt verdiskapning, særlig i en globalisert økonomi, krever medvirkning og tilpasning ut fra regionale og lokale forhold.

Da vil jeg gå tilbake til Baldersheim igjen med en noe omskreven tilnærming. En region som ønsker å være en relevant aktør i en moderne og globalisert kunnskapsøkonomi må ha: god og koordinert samferdselsstruktur, bredbåndsnett, en kunnskapsutviklende institusjon (høyskole, universitet) og et kulturliv som har appell til den arbeidskraft man trenger. For å få dette til så er det selvfølgelig avgjørende for å lykkes om det offentlige klarer å organisere seg på dette.

Derfor ønsker vi:

Reformarbeidet bør ta sikte på å styrke det regionale nivåets rolle som utviklingsaktør for å ivareta befolkningens og næringslivets behov. En slik utvikling er også i tråd med våre intensjoner i regional- og distriktspolitikken. Dette vil etter min mening bidra til å styrke det lokale og regionale selvstyre.

Fylkeskommunene har lenge slitt med lav oppslutning rundt sine saker. Vi går inn for å styrke og rendyrke fylkeskommunenes rolle som regionalt utviklingsorgan. I Europa for øvrig ser vi at regionene får en stadig viktigere rolle som aktør i regionale utviklingsprosesser. Jeg tror en klargjøring av fylkeskommunenes, eller hva de nå vil bli hetende, rolle, og hvilke oppgaver fylkeskommunene bør ha, vil gjøre fylkeskommunene mer vitale og beslutningsdyktige. Vi tror samtidig at styrkingen av fylkeskommunenes regionale rolle vil skape større interesse og oppmerksomhet rundt de politiske prosessene regionalt.

I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen om oppgavefordelingen, er vi nå i gang med et arbeide overfor de enkelte fagdepartementene for å vurdere hensiktsmessigheten med dagens oppgavefordeling. Jeg understreker at det ikke er fattet vedtak om overføring av de tiltak jeg har snakket om her. Vi må avvente ferdigstilling av stortingsmeldingen om oppgavefordelingen til våren, og stortingets behandling før vi kan gå ut med konkrete forslag om dette.

I tråd med oppgavefordelingsutvalgets utredning, mener jeg at fornyelse og styrking av regionnivået vil kunne kreve endringer i dagens fylkesinndeling. Vi er usikre på om dagens fylkesinndeling er tilpasset en omfattende satsing på den regionale utviklingsrollen det legges opp til. Vi bør også vurdere om ikke administrasjon og viktige tjenesteoppgaver kan drives mer effektivt i større regioner.

Vi er ved et vegskille når det gjelder organiseringen av den offentlige forvaltningen. Oppgavefordelingsutvalget har identifisert klare reformbehov i oppgavefordelingen mellom våre tre forvaltningsnivå. Samtidig har regjeringen en klart uttalt målsetting om å fornye og styrke offentlig sektor. Jeg kan ikke nå si noe konkret om hvilke endringer regjeringen vil gå inn for utover det jeg har skissert her. Det som er klart er at regjeringen vil legge om prinsippene for statlig styring av kommunesektoren; fra detaljstyring gjennom regelverk og øremerking til mål- og resultatstyring gjennom dialog og veiledning. Med mer vekt på rammestyring vil det bli lettere for kommunesektoren å utøve selvstyret lokalt og regionalt. På den måten vil vi kunne utnytte selvstyrets styrke, og få til en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon.