Jeg takker for invitasjonen til denne konferansen. Jeg vil benytte anledningen i dag til å snakke om noen av de utfordringer vi står overfor når det gjelder å øke innvandrernes deltakelse på arbeidsmarkedet. Jeg kommer til å snakke om kvalifisering av nyankomne innvandrere og flyktninger, om arbeidet mot diskriminering på arbeidsmarkedet, og om regjeringens mål og arbeid på dette området

Overordnede målsetninger

Regjeringen har som mål å skape et godt samfunn for alle, uansett hudfarge og kulturell bakgrunn. For regjeringen er en aktiv integreringspolitikk nødvendig for å motvirke utviklingen av diskriminering og nye klasseskiller. Vi ønsker ikke at det skal oppstå nye sosiale forskjeller knyttet til etnisk bakgrunn. For å motvirke dette mener jeg det er nødvendig at vi alle tar et ansvar for å bidra til at flyktninger og innvandrere vinner innpass på sentrale arenaer i samfunnet.

Deltakelse i arbeidslivet er viktig for at innvandrere og flyktninger skal vinne innpass i samfunnet og bli likeverdige medlemmer. Vi vet at arbeid er viktig for den enkeltes trivsel og velferd. Vi vet også at arbeidsledighet kan føre til betydelige problemer for den som blir rammet. Arbeidsledighet er sløsing med fellesskapets ressurser, når villige hender ikke kan komme i jobb, samtidig som det er uløste oppgaver og behov for arbeidskraft. For innvandrere bidrar arbeidsledigheten også til å gjøre det vanskelig å finne seg til rette i det norske samfunn. Nye klasseskiller oppstår og går i arv til neste generasjon. Jeg vil si det slik at arbeidsledigheten blant innvandrere er et problem som ikke bare angår innvandrerbefolkningen. Det er et samfunnsproblem. Den angår oss alle som vil se Norge utvikle seg til et solidarisk og demokratisk fellesskap.

I løpet av de siste årene har det norske arbeidsmarkedet blitt gradvis strammere. Flere sektorer har meldt om mangel på arbeidskraft. Sammenliknet med en del år tilbake har arbeidsledigheten blant innvandrere da også gått noe ned. Fremdeles er imidlertid ledigheten flere ganger høyere blant innvandrere enn i befolkningen for øvrig. Tall fra Statistisk sentralbyrå over registrert arbeidsledighet ved utgangen av andre kvartal 2000 viser at det fortsatt var 7,3 prosent av innvandrere i arbeidsstyrken arbeidsledige. Det tilsvarende tallet over arbeidsledigheten for hele befolkningen var 2,6 prosent. Ser man nærmere på hvilke land de arbeidsledige innvandrerne kommer fra, finner vi at innvandrere fra vestlige land ikke skiller seg nevneverdig fra befolkningen for øvrig når det gjelder arbeidsledighet. Jeg legger imidlertid merke til at innvandrere fra Øst-Europa hadde en arbeidsledighet på 9,9 prosent. Innvandrere fra land i Asia hadde 10,4 prosent, mens innvandrere fra afrikanske land hadde hele 14,2 prosent arbeidsledighet.

Årsakene til at en del innvandrere har vanskelig for å komme inn på arbeidsmarket mener jeg vi finner i følgende forhold:

• De mangler formell kompetanse. Norske arbeidsgivere forholder seg vanligvis til skriftlige søknader og kompetanse som kan dokumenteres. Innvandrere som mangler vitnemål og attester vil ha vanskeligere for å nå fram med sine søknader.
• De mangler et nettverk, og ofte sosial kompetanse. Mange i Norge får arbeid gjennom bekjentskaper, og for innvandrere kan det både være vanskelig og det tar tid å etablere nettverk. Arbeidslivet inneholder en rekke uskrevne regler som det er viktig å kjenne. En viss grad av sosial kompetanse kreves for beherske uskrevne lover, og slik kompetanse bygger man opp bare gjennom deltakelse i samfunns- og arbeidsliv.
• De blir utsatt for diskriminering. Personer med fremmedartete navn blir lett lagt til side av arbeidsgivere. Innvandrere har registret den forskjellsbehandlingen, og de få som har valgt å skifte til et norsk navn har opplevd å bli vurdert på en helt annen måte når de har søkt arbeid.

Vi kan ikke akseptere at en slik situasjon fortsetter. Regjeringen har derfor et klart mål om at innvandrernes deltakelse i arbeidslivet skal økes. De tiltak vi setter i verk har to formål:

• å gi innvandrerne kompetanse for norsk arbeidsliv, her er nyankomne innvandrere en særlig prioritert målgruppe.
• å bygge ned barrierene som holder dem utenfor arbeidslivet.

Nærmere om kvalifisering av nyankomne

Som dere sikkert kjenner til, arbeider regjeringen nå med en stortingsmelding om asyl- og flyktningpolitikken i Norge. I dette arbeidet er grunnleggende kvalifisering av nyankomne flyktninger og innvandrere et sentralt tema.

Grunnleggende kvalifisering betyr å gi nyankomne innvandrere kunnskaper som setter dem i stand til å:

• delta aktivt i samfunnslivet, og til å
• benytte seg av det ordinære utdannings- og kvalifiseringssystem eller å fungere i ordinært arbeid

Jeg vet at dere som er her i dag sitter med mye kunnskap om dette, og sikkert vil kunne peke på mange ting som burde vært gjort annerledes eller gjennomført tidligere. Det er på bakgrunn av de erfaringene som er gjort at Regjeringen vil foreslå endringer på dette området.

Selv om det gjøres mye godt arbeid rundt omkring i kommunene, ser jeg flere utfordringer på dette området. Hovedutfordringene vil jeg si er:

For det første å organisere kvalifiseringen av nyankomne slik at den preges av kontinuitet, planlegging, godt samarbeid, og god informasjonsflyt mellom de etatene med ansvar for kvalifiseringen. Jeg ser i dag at de forskjellige tiltakene som skal til for å kvalifisere de nyankomne, ikke alltid henger så godt sammen. De danner ikke en sammenhengende kjede, men ofte eksisterer de hver for seg. Dels skyldes dette at de forskjellige tiltak som har utviklet seg særlig gjennom 90-tallet, hører under forskjellige etater. Dette er en naturlig konsekvens av sektoransvarsprinsippet. Dels handler det om vilkår for samarbeid og samordning på lokalt plan.

Den andre utfordringen jeg mener det er viktig å gjøre noe med, er å unngå at friske og arbeidsføre mennesker gjøres rutinemessig avhengig av sosialhjelp. De aller fleste av de nyankomne innvandrere og flyktninger som kommer til Norge er arbeidsføre og friske mennesker. Det de først og fremst har behov for er kvalifisering for norsk samfunns- og arbeidsliv. Jeg ser imidlertid i dag at disse menneskene nesten automatisk blir henvist til sosialkontoret, når de egentlig har behov for kvalifisering for å få fotfeste på det norske arbeidsmarkedet. En ordning med rutinemessig avhengighet av sosialhjelp for nyankomne, mener jeg gir helt feil signaler til de nyankomne, den bidrar til å passivisere den enkelte og til å stigmatisere gruppen.

Disse utfordringene ble påpekt i Stortingsmelding nr. 17 (1996-97) Om Innvandring og det flerkulturelle Norge. Som en oppfølging av denne meldingen ble det igangsatt forskning og kartlegging i Norge og andre land, for å finne ut hvordan dagens system kan forbedres. I 1998 ble det også nedsatt en tverrdepartemental arbeidsgruppe med mandat å utrede forbedringer i kvalifiseringen for nyankomne. Arbeidsgruppen leverte sin endelige rapport i mars i år. Rapporten ble sendt på høring og det kom inn mange gode synspunkter. All den kunnskaps innsamlingen som er gjort mener jeg gir oss et godt grunnlag for å kunne møte de utfordringene jeg har nevnt. Hvordan skal vi så møte disse utfordringene?

Hvordan møte den første utfordringen: Organiseringen av den grunnleggende kvalifisering for nyankomne

Med bakgrunn i den utredningene som er gjort og de innspill vi har fått fra kommuner og andre viktige aktører på feltet, er jeg overbevisst om at kvalifiseringen må organiseres bedre. Jeg mener at måten å gjøre dette på er å innføre introduksjonsprogram for nyankomne innvandrere.

Nærmere om introduksjonsprogrammet

Programmet skal sikre at de nyankomne deltar i samfunnslivet. Den skal sikre at de får språk- og samfunnskunnskaper, slik at de i neste omgang kan benytte seg av de ordinære utdannings-, og kvalifiseringsordninger, eller fungere i ordinært arbeid. Programmet skal legge vekt på planmessighet, kontinuitet mellom tiltakene, og motivasjon til aktiv deltakelse. Dette i større grad enn ved dagens kvalifisering av nyankomne.

Hva slags behov for kvalifisering de nyankomne har, kan variere veldig. Derfor må individuell tilpasning være et grunnleggende prinsipp i introduksjonsprogrammet.

Vi vet likevel at en del metoder, tiltak og elementer er av en slik art at de bør omfatte alle som har behov for grunnleggende kvalifisering.

Et godt introduksjonsprogram mener jeg bør inneholde følgende grunnelementer:

• kartlegging av tidligere utdanning og arbeidserfaring
• individuell kvalifiseringsplan tilpasset den enkeltes behov og muligheter
• tett oppfølging av den enkelte deltaker for å opprettholde motivasjonen, forebygge problemer, og for å sikre at tilbudet er i samsvar med kvalifiseringsplanen
• heldagsbeskjeftigelse, slik at aktiviteten samlet svarer til en normal arbeidsdag
• økonomisk ytelse knyttet til deltagelse i kvalifiseringstiltak
• norskopplæring med samfunnskunnskap, og
• kursbevis/attest for gjennomført introduksjonsprogram

For de av de nyankomne som trenger det bør introduksjonsprogrammet også tilby følgende:

• godkjenning av utdannings- og yrkeskompetanse
• sosial nettverksbygging
• praksisrelatert norskopplæring
• arbeidsmarkedstiltak
• grunnskole for voksne
• innføringskurs til videregående opplæring

Ansvar og oppgavedeling

For å få til et godt introduksjonsprogram må vi ha klare ansvarsforhold og oppgavedeling mellom de etatene som skal stå for kvalifiseringen.

Ut fra hensynet til nærheten til brukeren og tilpasning ut fra lokale behov, mener jeg at det er riktig at kommunene har hovedansvar for introduksjonsprogrammet. Dette innebærer at kommunen skal følge opp den enkelte, uansett om en annen etat har ansvaret for et gitt tiltak som den enkelte deltar i. Kommunen bør videre ha ansvar for å tilby arbeidspraksis knyttet til norskopplæringen.

Arbeidsmarkedsetaten har ansvar for arbeidsmarkedstiltakene for øvrig, men innlemmingen av tiltakene i introduksjonsprogrammet mener jeg innebærer et mer systematisk arbeid fra A-etaten i forhold til i dag. A-etaten skal ellers bidra til kartlegging av kompetanse og utarbeidelse individuelle kvalifiseringsplaner.

Det er viktig her at staten legger til rette for innføring og videreutvikling av introduksjonsprogram gjennom bedre samordning av ulike virkemidler. Jeg mener at fra statens side skal Utlendingsdirektoratet ha hovedansvaret for oppfølging av introduksjonsprogram i kommunene. Direktoratet må stå for kunnskapsutvikling, formidling, veiledning og resultatrapportering.

Nærmere om frivillige

Jeg er av den oppfatning at frivillige i langt større grad enn i dag kan bidra til kvalifiseringen av nyankomne. Man kan gjennom forsøk og bruk av økonomiske virkemidler legge til rette for økt innsats fra frivillige som supplement til den kommunale kvalifiseringen av nyankomne.

De erfaringene vi har fra forsøk både fra Norge og andre land med bruk av frivillige synes jeg viser at de kan være en viktig ressurs i kvalifiseringen. Et eksempel er bruk av såkalte flyktningguider, der frivillige bidrar når det gjelder å tilføre flyktningen kunnskap om samfunnsforhold og arbeidsliv. De kan også bidra til at flyktningen bygger seg et sosialt nettverk, som vi vet er viktig ikke minst i forhold til det å skaffe seg arbeid. Tenkt dere nå at en norsk arkitekt tar på seg å være flyktningguide for en flyktning som selv har arkitekt bakgrunn. Det er mye kunnskap, tips, og ikke minst nettverksbygging man kan tilføre en flyktning på denne måten, samtidig som det også kan være givende for den som påtar seg rollen som flyktningguide. Flyktningguider er bare en blant mange måter frivillige kan bidra i kvalifiseringen av nyankomne innvandrere. Det vil være opp til kommunen og de frivillige organisasjonene å tilpasse dette avhengig av behov, ressurser og andre lokale forhold.

Hvordan møte den andre utfordringen: At nyankomne nesten automatisk blir henvist til sosialkontoret, når de egentlig har behov for kvalifisering.

Jeg mener at et av grunnelementene i et introduksjonsprogram bør være at de økonomiske ytelser til nyankomne, som nå stort sett utbetales som sosialhjelp, knyttes til deltagelse i kvalifiseringstiltak.

I november 1999 ble det oppnevnt et utvalg som utreder og lager forslag til ny lovgivning om stønad for nyankomne innvandrere. Arbeidet skal være ferdig i desember i år. Innstillingen vil bli sendt på en bred høring til alle involverte parter. Regjeringen tar sikte på å legge frem forslaget for Stortinget innen utgangen av 2002.

Politikken i dette

Kvalifisering av nyankomne har ikke vært klart nok definert som opplæringsområde. Selv om introduksjonsprogram og introduksjonsstønad for mange ikke representerer grunnleggende nye tanker, er det viktig å definere og tydeliggjøre hva som legges i disse begrepene. Det er viktig at vi fra politisk hold har klare mål og forventninger til resultatoppnåelse på dette som for andre samfunnsområder.

Jeg tror at skal vi øke sysselsetningen blant innvandrere er forbedringer i kvalifiseringstilbudet for nyankomne noe av det viktigste som bør gjøres. Vi kan da ikke akseptere at mange innvandrere og flyktninger er arbeidsledige og sosialhjelpsavhengige, samtidig med at vi er i dag i den situasjonen at vi har mangel på arbeidskraft i Norge. Vi må gjøre en skikkelig innsats for å gi innvandrerne den kompetansen de mangler for å bli attraktive på arbeidsmarkedet.

Jeg har allerede nevnt utvalget som utreder en ny form for stønad knyttet til kvalifisering, og jeg vil også nevne de forsøkene som nå pågår i 16 kommuner. Disse ble igangsatt med bakgrunn i et stortingsvedtak i mai 1998, og har som målsetning nettopp å prøve ut introduksjonsprogram og introduksjonsstønad for nyankomne. FAFO har fått i oppdrag å evaluere forsøkene. Erfaringene skal gi oss bedre kunnskap blant annet om hvilke flaskehalser som finnes i systemet slik at disse kan forbedres. Ved behandling av revidert nasjonalbudsjett vedtok Stortinget en ekstrabevilgning til nye forsøksprosjekter i flere kommuner i år. Erfaringen fra disse prosjektene så langt tyder på at vi er på rett vei.

Om innvandrere med lengre botid i landet, herunder de med lav kompetanse – og innvandrerkvinner

For å øke innvandrernes deltakelse i arbeidslivet, må det gjøres en innsats på flere felt, og flere målgrupper blant innvandrere må inkluderes i den innsatsen, der det er nødvendig. Men i den grad vi må prioritere, så har Regjeringen valgt å prioritere nyankomne innvandrere. Dette fordi vi tror at den første tiden i Norge, er helt avgjørende for den enkelte innvandrers videre liv i Norge. Klarer man ikke å skaffe seg de rette kvalifikasjonene, og klarer man ikke å komme i arbeid i løpet av de første årene, kan man få store problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet senere. At vi har valgt å prioritere nyankomne innvandrere, vil imidlertid ikke si at vi ikke er oppmerksomme på at arbeidsledighet også rammer innvandrere med lengre botid i landet.

På den ene siden viser her statistikken det gledelige faktum at botid i landet bidrar til å redusere arbeidsledigheten. Den enkelte trenger med andre ord tid til å etablere seg, å opparbeide seg nettverk, og lære arbeidsmarkedet å kjenne. Noen bruker også tid til utdanning for å kvalifisere seg til det yrket de ønsker.

På den andre siden viser statistikken at innvandrere fra ikke-vestlige land med botid over 7 år i Norge, fortsatt har større arbeidsledighet enn befolkningen for øvrig, til tross for at arbeidsledigheten generelt går ned. Forskningsresultatene fra lavkonjunkturen på slutten av 80-tallet i Norge, tyder på at ikke bare nyankomne, men også innvandrere med lengre botid i landet hadde lettere for å miste jobben enn sine norske kollegger, og hadde det også vanskeligere for å komme tilbake til arbeidslivet igjen.

Også blant denne gruppen skyldes arbeidsledigheten flere årsaker. Men igjen vil jeg peke på behovet for kvalifisering, etterutdanning, og for noen til og med videre norskopplæring. Her tror jeg at Regjeringens arbeid med videreføring av kompetansereformen, særlig når det gjelder mulighet til å ta opp grunnskolefag, og fag på videregående skoles nivå vil ha positive virkninger for denne gruppen. Det vil særlig være aktuelt for dem med lav utdanning og yrkeskompetanse.

En særlig gruppe jeg vil nevne spesielt i denne sammenheng er innvandrerkvinner. Vi vet foreløpig for lite om de mekanismer hindrer en del innvandrerkvinner å komme i arbeid Jeg ser her et behov for vesentlig forbedring av kunnskapsgrunnlaget med hensyn til innvandrerkvinnenes behov for kvalifisering, samt tilgang til og situasjon på arbeidsmarkedet.

Nærmere om arbeidet med å bygge ned barrierer og motarbeide forskjellsbehandling

Jeg har nå snakket om kvalifiseringens betydning og hvorfor Regjeringen anser det som et sentralt virkemiddel for å oppnå målet om økt sysselsetning blant innvandrere. Kvalifiseringen er viktig. Årsakene til arbeidsledigheten er imidlertid sammensatte. Det vi i noen tilfeller tydelig kan se er at mangelfull kompetanse, ikke gir en tilstrekkelig forklaring på den enkeltes arbeidsledighet.

Vi har alle lest avisoverskriftene om kvalifiserte innvandrere med høy utdanning og gode norskkunnskaper som ikke engang kommer så langt som til intervju til de mange stillingene de har søkt. Flere forskningsundersøkelser tyder på at vi i noen tilfeller rett og slett har med urimelig forskjellsbehandling å gjøre. Det er ikke dermed sagt at forskjellsbehandlingen skyldes rasisme eller bevisst diskriminering. Resultatet er imidlertid det samme.

Enkelte forskere har formulert det slik at man kan bedre forutsi sannsynligheten for at en person er i arbeid ved å kjenne nasjonaliteten, enn ved å vite vedkommendes utdanning og norskkunnskaper. En av undersøkelsene synes å styrke hypotesen om at kravene til norskkunnskaper varierer med konjunkturene på arbeidsmarkedet, noe som får en til å tenke om slike krav i noen tilfeller brukes som et vikarierende argument, og hva gjør det igjen med den enkelte innvandrers tillit til budskapet om at det å kunne norsk er viktig for å få arbeid.

Forskning viser videre at i ansettelsesprosesser blir innvandrere oftere vurdert etter forestillinger om hvilke egenskaper de har, enn etter de faktiske kvalifikasjoner de har. Dette er et tankekors og jeg mener det er nødvendig å heve bevissthetsnivået hos alle, og særlig hos ledere og andre personalansvarlige med ansvar for rekruttering.

Rekruttering til arbeidslivet er derfor et viktig politisk satsingsområde. Det at Norge i større grad er blitt et flerkulturelt samfunn bør blant annet i større grad reflekteres i forvaltningen. Regjeringen ønsker en aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn, til alle nivåer innen offentlig sektor. Vi ønsker å evaluere av Handlingsplanen for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor etter at gjennomføringen av handlingsplanen er avsluttet ved utgangen av 2000. Så får vi se om det er behov for ytterligere tiltak, og på hvilke områder.

Vi følger også opp Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering, som ble igangsatt i 1998 og som skal avsluttes i 2001. Handlingsplanen gir Utlendingsdirektoratet et ansvar for å utvikle et opplegg for rapportering om art og omfang av rasisme og diskriminering. Utlendingsdirektoratet kom nylig med en rapport, som blant annet tar pulsen på situasjonen på arbeidsmarkedet rundt om i kommunene. Jeg mener det er urovekkende å lese at 26 av de 29 spurte kommunene, mener at det forekommer diskriminering på arbeidsmarkedet, og at 15 ut av 26 mener at det forekommer episoder som de vil karakterisere som "alvorlige" eller "svært alvorlige".

Diskriminering av innvandrere på arbeidsmarkedet ser ut til å være en av de barrierene som gjør det vanskelig å oppnå målet om økt sysselsetning for innvandrerbefolkningen. Det jeg tidligere sa om arbeidsledigheten gjelder også for urimelig forskjellsbehandling. Det er ikke bare et problem for den som opplever den. Det er et samfunnsproblem.

Regjeringen er fast bestemt på å ta i bruk de virkemidlene som skal til for å bygge ned slike barrierer. Senter mot etnisk diskriminering påpekte i en rapport i 1999 at nåværende lovgivning, herunder Arbeidsmiljølovens paragraf 55 a fortsatt har klare begrensninger. Dette til tross for den endringen som ble foretatt i 1998 for å styrke vernet mot diskriminering.

Den 1. mars i år nedsatte Regjeringen et utvalg som fikk i oppdrag å utrede en lov om etnisk diskriminering, utvalgets innstilling skal leveres innen 1. september 2001

Avslutning

Jeg har i dette innlegget forsøkt å gi et bilde av noen områder Regjeringen vil prioritere på innvandringsfeltet når vi går inn i et nytt årtusen. Det er imidlertid viktig å understreke at dette er områder hvor det ikke finnes enkle fasitsvar. Arbeidet knyttet til mottak og bosetting vil være omfattende i år 2001, og mye innsats vil være rettet mot å legge til rette for bedringer i kvalifiseringen av nyankomne.

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen at vi politikere ikke kan vedta oss frem til den "vellykkede integreringen", til dette må vi alle bidra gjennom god dialog og samhandling. Det er heller ikke alltid slik at vedtak som er fattet i beste mening oppleves som meningsfulle av dem vedtaket gjelder. Det har jeg som representant for en minoritet sett flere eksempler på, og derfor skal vi være ydmyke og kunne vurdere saker på nytt når det viser seg å være behov for det.

Jeg tror likevel på at vi kan bidra konkret til målet om et fellesskap der ingen faller utenfor, ved:

For det første å gjøre vårt beste for å bygge ned barrierene som fører til arbeidsledighet. Vi skal vise en fast holdning til alt som smaker av urimelig forskjellsbehandling. Vi kan ikke akseptere at nasjonalitet og hudfarge kan stenge for kompetanse. Vi kan ikke akseptere diskriminering.

Og for det andre ved å få til et system for kvalifisering av nyankomne innvandrere og flyktninger som kjennetegnes av planmessighet, kontinuitet, samarbeid, og individuell tilrettelegging og som har selvforsørging og arbeid for nyankomne innvandrere og flyktninger som mål.

Takk for oppmerksomheten.