Regjeringen har som ambisjon å gjennomføre det største omstillingsprosjektet i offentlig sektor noensinne .

Offentlig sektor må bli flinkere til å møte folks ulike behov og forventninger. Den enkelte bruker skal sikres de tjenester og den kvalitet som det til enhver tid er politisk enighet om.

Et nødvendig grep for å fornye offentlig forvaltning er å utvikle de formelle rammene i retning av friere organisering, forenkling av regelverk og delegering av fullmakter. Slik gis det større rom for effektivitet og lokale beslutninger i nær kontakt med brukerne.

Hovedmålene med fornyelsesprogrammet er:

• å utvikle organisasjon og tjenesteproduksjon basert på brukerne sine behov,
• at ressurser skal overføres fra administrasjon til tjenesteproduksjon og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov,
• effektivisering av ressursbruken og økt handlingsrom på alle nivåer.

Regjeringen har utformet ti tiltaksområder i programmet:

Det første er døgnåpen forvaltning og effektivisering med bruk av IT.

• Det andre er utvikling av offentlige servicekontorer.
• Tredje område er regelforenkling.
• Ansvarfordelingen mellom forvaltningsnivåene skal gjennomgås.
• Vi vil samordne tiltakene for å dempe veksten i uførhet og sykefravær.
• Tilsynsorganer og tilsynsordninger må samordnes.

Bedre skole er et tiltaksområde.

• Det samme gjelder selvfølgelig bedre sykehus.
• Og ikke minst skal detaljstyringen av kommunesektoren reduseres.

Regjeringen foreslo i kommuneøkonomiproposisjonen en plan for innlemming i inntektssystemet eller avvikling av øremerkede tilskudd i perioden 2001 til 2007.

Ved behandlingen av proposisjonen uttalte Kommunalkomiteen at den vurderte det som positivt at Regjeringen vil redusere detaljstyringen av kommunesektoren; og at målet må være å få større muligheter for selvstendige prioriteringer lokalt og dermed et styrket lokaldemokrati.

Under tiltaksområdet "Regelforenkling" gjennomfører Regjeringen prosjektet "Gjennomgang av statlig regelverk rettet mot kommunesektoren".

Arbeidet ledes av et satssekretærutvalg som fungerer som styringsgruppe for prosjektet. Utvalget er ledet av meg selv og har medlemmer fra 11 departementer og Statsministerens kontor.

I tillegg er det opprettet en arbeidsgruppe med representanter fra alle departementer som berøres av prosjektet. Kommunal- og regionaldepartementet har sekretariatsfunksjonen for prosjektet.

Vi legger stor vekt på å trekke kommunesektoren med i arbeidet. KS er derfor er derfor trukket aktivt med og vi har fått mange nyttige innspil derfra, som vil bli fult opp.

Statlig regelverk vil i hovedsak måtte utformes som en ensartet norm for hele landet. Det vil være vanskelig å imøtekomme lokale ønsker og behov gjennom slike standardiserte løsninger, enten det gjelder selve tjenestetilbudets innhold, organisering eller omfang.

Frihet til lokal tilpasning vil i større grad kunne sørge for at lokale preferanser oppfylles. Forholdet mellom stat og kommune må derfor bygge på en grunnleggende tillit til kommuner og fylkeskommuner.

Konkrete tungtveiende nasjonale hensyn må ligge til grunn for at statlig regelverk og ordninger overfor kommunesektoren skal innføres eller opprettholdes.

Alle regler har en begrunnelse. Den gangen en regel ble innført var det fordi reglen fylte et følt behov. Kanskje var det til og med et krav fra Stortinget som lå bak.

Når vi i dag gjennomgår reglene vil vi ofte oppdage at de samme begrunnelsene for reglene fremdeles er til stede. Problemet er at den totale mengden av regler skaper uoversiktlige forhold og en opplever at det ikke er mulig å etterleve alle reglene samtidig. Dessuten krever administrasjon av reglene uforholdsmessig stor del av kommunenes og fylkeskommunenes ressurser.

Utfordringen er å finne ballansen mellom de hensyne som begrunner hver enkelt regel på den ene siden, og hensynet til forenkling på den andre siden.

Ofte vil faggrupper som representerer ett felt føle særlig behov for regulering innen sitt eget felt, mens andre områder oppleves som mer perifere og kanskje mindre nødvendig å regulere. Regler setter feltet i fokus, og fører ofte til at ressurser brukes på området.

Dette er menneskelig og naturlig. Det miljøet og de problemstillinger som den enkelte omgir seg til daglig vil oppleves som spesielt sentrale. Det er et sundt tegn at ulike faggrupper fremmer sitt miljøs interesser.

Samtidig har spesialiseringen sin pris ved at det blir vanskelig å se helheten.

Det er generalistens utfordring å finne fellesnevnere som bidrar til at man fjerner de reglene som bør fjernes, men ikke "kaster ungen ut med badevannet". Hvis enkelte statlige regelverk skal være mer detaljerte enn andre, må dette være fordi de nasjonale kravene er sterkere, ikke fordi regelverkene er utviklet i forskjellige "kulturer" eller er utarbeidet på forskjellig tidspunkt.

Det er ikke til å nekte for at disse avveiningene ofte er vanskelige og at resultatet av avveiningene av og til kan føles smertefulle, enten en regel opprettholdes eller fjernes.

Dette er imidlertid en belastning vi må være villige til å ta på oss under et slikt forenklingsarbeid som vi foretar.

Vi føler det betryggende at vi har lovgiver i ryggen når vi foretar forenklingene som retter seg mot kommunesektoren.

Flertallet i Kommunalkomiteen på Stortinget har understreket at det er viktig at regelverksgjennomgangen resulterer i vesentlige forenklinger, slik at de politiske og administrative organene i kommuner og fylkeskommuner gis større mulighet til å se løsninger i et helhetsperspektiv på tvers av ulike sektorer.

Komiteen har også gitt utrykk for at så vel eldre som nyere regelverk må gjennomgås.

Vi må ha som utgangspunkt at når kommuner og fylkeskommuner er tillagt ansvaret for å løse en oppgave, vil de også være ansvarlige for planlegging som er nødvendig for å utføre oppgaven.

Ved å overlate oppgaveløsning til kommuner og fylkeskommuner stimuleres det lokale demokratiet ved at kommunens og fylkeskommunens folkevalgte gis mulighet til å finne egne løsninger på oppgaver. Slike virkemidler markerer og tydeliggjør lokalt ansvar. Mer detaljerte reguleringer markerer statlig nasjonalt ansvar og toner ned det lokale ansvaret.

Lokaldemokratiet fører innbyggerne i kontakt med politiske saker og lærer dem å arbeide med løsninger som gjelder fellesskapet. Slik kan lokaldemokratiet virke som en "skole i demokrati".

Ved høy grad av statlig styring er det fare for at kommunenes og fylkeskommunenes rolle gradvis endres fra aktiv planlegging til å passivt etterkomme statlige initiativ. Således kan sterk statlig styring av et forhold føre til at kommunesektoren på sikt mister initiativrollen på et område, slik at det lokale engasjement på området forvitrer.

Regelverksprosjektet vi nå foretar skal bidra til mer tjenesteproduksjon og mindre administrasjon ved at unødvendige regler som detaljstyrer kommunesektoren fjernes. Det er "regelverk" i vid betydning av ordet som omfattes av prosjektet.

Reglene som gjennomgås er regler rettet mot kommuner eller fylkeskommuner. Lov– eller forskriftsregler som er rettet mot alle eller flere samfunnssektorer omfattes ikke av prosjektet. Hvis slike regler likevel i realiteten først og fremst berører kommunesektoren, omfattes reglene likevel av prosjektet. F.eks. vil vi ikke gjennom prosjektet ta for oss reglene i arbeidsmiljøloven, selv om disse også rettet seg mot kommuner og fylkeskommuner som arbeidsgivere.

Regler om oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune inngår ikke, men regler om oppgaver som er formulert på en slik måte at de i realiteten innebærer en beskrivelse av hvordan oppgaver skal løses, er med.

Særskilte forvaltningsregler omfattes av prosjektet, men ikke forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Øremerkede tilskudd omfattes når det er knyttet vilkår til utbetalingen. I tillegg har jo Regjeringen som nevnt besluttet en storstilt innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet.

Det er 11 typer regler som inngår i gjennomgangen:

• Det er for det første pålegg om bestemte folkevalgte organer i kommuner og fylkeskommuner.
  Oppgavetildelingen skal skje til kommunestyret eller fylkestinget som i utgangspunktet er tillagt all myndighet til å se virksomheten som en helhet, tilpasset lokale forhold. Kommunestyret og fylkestinget oppretter selv organer innen rammene av kommuneloven.
  
• Regler om interndelegasjon er med i prosjektet.
  Kommuneloven bygger på et helhetlig delegasjonssystem basert på generelle regler. Kommunestyret og fylkestinget skal fritt kunne delegere sin myndighet. Særlovsregler om intern delegasjon og liknende uthuler dette helhetlige systemet, som tar utgangspunkt i kommunal og fylkeskommunal frihet til å se organisasjonen som en helhet, og bør derfor oppheves.
  
• Regler om sammensetning, sekretariatsløsninger og lignende for organer i kommuner/fylkeskommuner inngår i prosjektet.
  Ut fra prinsippet om at kommunestyret og fylkestinget selv oppretter organer innen rammene av kommuneloven bør kommunestyret og fylkestinget selv bestemme sammensetning, sekretariatsløsninger o.l. innen rammene av prinsippregler om samarbeid og medvirkning e.l.
  

• Regjeringen har lagt vekt på at særlige regler om tekniske forhold i institusjoner og lokaler må gjennomgås spesielt kritisk. Ut fra behovet for effektiv kommunal og fylkeskommunal tjenesteproduksjon må det være et siktemål å oppheve eller endre slike regler.
  
• Regjeringen har også lagt vekt på at faglige kompetansekrav og bemanningsnormer må gjennomgås spesielt kritisk. Regler om at kommunesektoren må ansette kvalifisert personell og sørge for nødvendig opplæring og etterutdanning bør som utgangspunkt fjernes.
  
  Når kommunesektoren er tillagt ansvaret for å løse en oppgave vil kommunene og fylkeskommunene også være ansvarlig for å ansette kvalifisert personell. Kommuneloven bygger på prinsippet om at kommuner og fylkeskommuner skal ha størst mulig frihet til å organisere virksomheten. Det er få krav om spesiell kompetanse på forvaltningsområdene igjen. Regler med spesielle kompetansekrav på forvaltningsområdene i kommunene bør oppheves og vurderes kritisk på tjenesteområdene. Det samme gjelder formelle bemanningsnormer e.l. Bestemmelser om opplæring finnes på enkelte lovområder. Disse kan virke tilfeldig og fragmenterte og bør oppheves.
  

• Statlige godkjenningsordninger er også med i prosjektet.
  

• Vi tar spesielt grundig for oss pålegg om kommunale handlingsplaner på enkeltområder. Vi har utvetydige signaler fra kommunesektoren om at det store antallet plankrav oppfattes spesielt belastende. Plankravene har ofte egne rutiner for vedtakelse, registreringer o.l., som ikke er tilpasset kommunenes/ fylkeskommunene rutiner. I tillegg til å svekke den kommunale handlefrihet påtvinger plankrav kommunene prioriteringer som ikke er lokalt forankret.
  
• Særlige vilkår av teknisk karakter for utbetaling av statlige tilskudd til bygging av institusjoner m.v. er med i prosjektet.
  
• Når det gjelder krav om spesifikke rapporteringsordninger tilknyttet statlige tilskudd har vi som utgangspunkt at alle rapporteringskrav skal kunne inngå i det såkalte KOSTRA (KOmmune STat RApportering)- systemet. KOSTRA har som kjent som må å bringe frem pålitelig, aktuell og sammenliknbar informasjon om kommunal virksomhet og forenkle innrapporteringen fra kommunesektoren til staten. Det er opprettet departementsvise arbeidsgrupper som vurderer spesielle rapporteringsordninger tilknyttet øremerkede tilskudd for å se om de er nødvendige eller om de er for omfattende i forhold til Stortingets forutsetninger.
  
  KOSTRAs mandat har blitt utvidet til også å omfatte rapporteringsordninger hvor det er usikkert om den generelle rapporteringen dekker behovene.
  
  Fagarbeidsgruppene i KOSTRA har skaffet oversikt over rapportering utenfor KOSTRA og skal foreslå rapporteringsordninger sløyfet, særlig hvis det oppdages dobbeltrapportering.
  
• Lovverket har en del særskilte regler for forberedelse av enkelte typer vedtak. Slike regler omfattes av gjennomgangen.
  
• Individuelle rettigheter der kommuner eller fylkeskommunene er ansvarlige er inne i prosjektet.
  Individuelle rettigheter er gjerne begrunnet ut fra hensyn til likhet.
  Oppfatninger om hvilken standard tjenester skal ha, kan variere fra kommune til kommune, og ressursene er sjelden likt fordelt i de ulike delene av landet. Ønsket om like tilbud og lik fordeling av offentlige tjenester og ressurser kan derfor tale for statlig styring. Begrepet "likhet" kan tillegges flere betydninger:
  - like rettigheter for befolkningen
  - like rettigheter for kommuner og fylkeskommuner
  - likeverdig tilbud av kommunale/fylkeskommunale tjenester.
  
  Hva som ligger i "like tilbud" eller "likeverdig tilbud" kan også uttrykkes på forskjellige måter:
  Det kan betyr at alle kommuner og fylkeskommunene får nok ressurser til å gi et likeverdig tilbud, så sant de er like dyktige til å utnytte de tilgjengelige ressursene.
  
  Det kan også bety at det settes direkte krav i lover eller på annen måte om hva innbyggerne har krav på av goder.
  
  Og det kan bety at det stilles direkte direkte krav til hvordan tiltakene skal utformes.
  
  Det er ikke gitt at like løsninger alltid er ønskelig. Poenget kan like mye være å gi innbyggerne like muligheter, uansett hvilke kommuner innbyggerne kommer fra.
  
  Når en skal vurdere å gjøre bruk av statlige styringsvirkemidler overfor kommunesektoren kan det derfor være nyttig å stille spørsmålet om ulikheter skyldes forskjeller i innbyggernes preferanser, eller andre forhold. Kommunenes økonomi kan være ett slikt annet forhold. Hvis forskjeller i kommuneøkonomi er årsaken til ulikheter kommunene imellom er det ikke gitt at det er statlig regelverk som er det rette virkemidlet for å rette på ulikhetene.
  
  Den tyngste begrunnelsen for en viss statlig styring ut fra et likhetshensyn vil særlig være hensynet til at borgerne skal få dekket grunnleggende rettigheter, uansett kommunetilknytning.

Vi har så langt i prosjektet kartlagt regelverket og holder på å gå gjennom reglene for å se hvilke konkrete regler som skal fjernes eller endres.

I forbindelse med regelverksgjennomgangen vil det bli satt i gang et eller flere forsøk med unntak fra regler rettet mot kommunesektoren. Forsøkene vil skje i samarbeid med KS og de aktuelle departementene.

Parallelt med denne regelverksgjennomgangen jobbes det med andre flere prosesser som har stor betydning for kommunesektoren.

Vi har f.eks. oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets innstilling og fylkeskommunenes rolle og vi har planlovutvalget som foretar en samlet gjennomgang av planleggingsbestemmelsene i plan- og bygningsloven, og andre lover med betydning for arealbruk og planlegging.

Hvordan passer så de nye reglene om offentlige anskaffelser inn i dette forenklingsperspektivet?

Et argument som har vært trukket inn mot innføringen av de nye anskaffelsesreglene er at de legger bindinger på kommunesektoren og begrenser det kommunale handlingsrom.

På den andre siden vil reglene slå positivt ut for kommuner og fylkeskommuner hvis reglene kan bidra til mer kostnadseffektive innkjøp.

Siden kommunesektoren disponerer en stor andel av de samlede ressursene i den norske økonomien har kommunenes disponeringer vesentlig betydning for den makroøkonomiske styringen. For staten må det derfor være et mål å bidra til at kommunen får mest mulig ut av hver krone.

Fornyelsesprogrammets viktigste side er å sette brukerne i sentrum. Mye forskning viser at borgerne ser seg selv seg mer som brukere enn tidligere. Kvaliteten på tjenestene ses som det viktigste. Kvaliteten på offentlig forvaltning måles i kvaliteten på tjenestene som leveres. Det betyr at kommunene må bli enda flinkere til å skaffe borgerne de tjenestene som etterspørres.

Her er anskaffelsesreglene sentrale. Siden det ser ut til at reglene vil bidra til at inntektene på sikt kan bli større enn utgiftene som er forbundet med innføringen av de nye innkjøpsrutinene, kan vi tro at reglene alt i alt vil virke positivt.

Det er et viktig poeng at private bedrifter som er leverandører til kommunesektoren, uavhengig av i hvilken kommune de holder til i, skal ha mulighet til å forutberegne sin rettsstilling og kunne forsvare sine interesser.

Vi har satt som et mål for forenklingen av regelverket at forenklingen må bidra til å skape en samordnet og omstillingsorientert forvaltning .

Regjering og Storting har et overordnet ansvar for å ivareta helhetstenkning i den offentlige forvaltningen. At den offentlige forvaltning opptrer ryddig sikrer forvaltningen tillit og legitimitet.

Jeg håper derfor de anskaffelsesreglene bidrar til at det blir enklere for bedrifter og leverandører å levere tilbud til det offentlige, og at innkjøpssamarbeid over kommunegrensene vil bli lettere.