1. Innledning

Kjære forsamling!

Jeg vil først få takke for invitasjonen til å komme hit til Nærings- og tiltakskonferansen 2000. Jeg representerer nå et departement som har hovedansvaret for distriktspolitikken. Med opprettholdelse av bosettingsmønsteret som mål, har vår viktigste strategi i mange år vært å utvikle et attraktivt og lønnsomt næringsliv over hele landet. Det nære samspillet mellom verdiskaping og velferd har vært selve fundamentet for distriktspolitikken så lenge vi har hatt en egen distriktspolitikk her i landet.

Høy verdiskaping i alle deler av landet er også en forutsetning for å sikre vår nasjonale velstand i årene som kommer. Arbeidet med å sikre framtidig næringsvekst må være et felles løft mellom bedriftene, forsknings- og utdanningsinstitusjoner samt nasjonale, så vel som regionale myndigheter.

Jeg ser av programmet at flere foredragsholdere skal komme inn på konkrete bedriftseksempler når det gjelder nyskapingsevne og suksesskriterier for verdiskaping. Kommunal og regionaldepartementet er også opptatt av disse utfordringene, og jeg vil derfor i mitt innlegg fokusere på en del av de næringspolitiske utfordringene vi står overfor i Norge i dag, og hvordan vi i Kommunal- og regionaldepartementet jobber for å møte disse utfordringene.

2. Hvordan står det til med Norge i 2000

For oss som har levd ei stund, har "Norge i år 2000" vært en framtidsvisjon. I dag er det en statusrapport. - Hvordan står det så til med Norge i år 2000, og hva er hovedutfordringene i regional- og distriktspolitikken?

Vi har tilnærmet full sysselsetting i Norge i dag, og mange oljepenger på bok. Vi har ved hjelp av oljepenger bygd oss opp et omfattende velferdssamfunn. Petroleumssektoren er allerede i dag blant annet med på å finansiere stadig økende utgifter til Folketrygden.

Ved et første blikk ser også framtida lys ut. Nettopp i gode tider er det svært vanskelig å selge et budskap om at nye arbeidsplasser og økt verdiskapning i eksisterende bedrifter er avgjørende for vår framtidige velferd. Olje- og gassektoren vil være betydningsfull også i mange år framover, men vil gradvis reduseres. Verdiskapingen i landbaserte næringer har i liten grad økt siden midt på 1970-tallet. Veksten i norske industriselskaper skjer i vesentlig grad internasjonalt. For å sikre vår velferdsutvikling må verdiskapingen fra landbasert virksomhet øke kraftig de neste tiårene. Norge har med andre ord et større omstillingsbehov enn mange andre industriland i årene framover.

Alle land som forsøker å opprettholde jevn økonomisk vekst og sysselsetting må forholde seg til en stadig økende globalisering. Norge er et lite land og økt globalisering gjør det derfor nødvendig for næringslivet både i sentrale og mindre sentrale strøk, å være internasjonalt konkurransedyktig. Som en følge av dette tvinger det seg frem et kontinuerlig krav til omstilling og utvikling (nyskaping) i samfunnet generelt og næringslivet spesielt. Økt konkurranse og krav til nyskaping setter betydningen av kunnskap i sentrum.

Utdanningsnivået har som kjent økt dramatisk. Siden 1980 har studenttallet mer enn doblet seg, og økningen har ikke minst kommet i distriktsfylkene. Utdanningseksplosjonen, som vi kan kalle den, stiller endrede krav til hva som er attraktive arbeidsplasser. I massemedia framstilles bylivet som et ideal, spesielt gjennom den massive påvirkningen vi utsettes for gjennom all verdens TV-serier gjennom flere og flere TV-kanaler. Faktorer som disse er med på å bygge opp under urban tenkning og urbane kulturer også i distriktene og bidrar sikkert også til de tunge sentraliserende trendene vi kan se i flyttemønstre og befolkningsutvikling.

3. Hvilke strategier kan så bidra til å sikre at hele Norge tas i bruk også i kommende generasjoner?

Næringsutvikling har alltid vært basert på kunnskap og læring, enten i form av uformell kompetanse overlevert fra en generasjon til den neste, eller ved mer formell skolebasert lærdom. Men det er grunn til å tro at formell kunnskap og kreativitet i større grad enn tidligere overtar for kapital, naturressurser og billig arbeidskraft som de viktigste innsatsfaktorene i produksjonen. Dette gjelder både for nye virksomheter og for videreutvikling av etablerte næringer. En ressursbasert næring som havbruk er for eksempel i stor grad fundert på avansert forskning og kompetanse. Evne til å bruke kunnskap for å skape noe nytt, på fagspråket "utvikle innovasjoner", og evne til rask omstilling, er sentrale elementer for bedriftenes lønnsomhetsutvikling framover.

Undersøkelser viser at norske foretak satser mindre på innovasjon enn foretak i de landene vi konkurrerer med. Sammenlignet med for eksempel Sverige har norske foretak langt under halvparten så høy innovasjonsintensitet. Norske bedrifter klarer med andre ord ikke å forbedre sin verdiskapning like raskt som bedrifter i andre land. Det store spørsmålet blir derfor hvordan vi som nasjon kan forbedre vår evne til å tenke og skape nytt; til å omstille oss til de krav markedene stiller og til å skape verdier som trengs for å opprettholde vår levestandard. For oss som er opptatt av distriktspolitikk har dette spørsmålet en ytterligere dimensjon: Hvordan legge til rette for at denne verdiskapingen skjer på en slik måte at den bidrar til å bygge opp under det bosettingsmønster vi ønsker å ha i Norge?

Som nevnt kommer vi neppe bort fra at den viktigste innsatsfaktoren i utvikling av regional så vel som nasjonal verdiskaping i framtida er kunnskap. I så måte har vi i Norge et godt utgangspunkt som en av de høyest utdannede befolkninger i verden. Men dette er også en distriktspolitisk utfordring. Det er en overvekt av høyere utdannede som velger å bosette seg og arbeide i større sentra. Hvordan kan vi sikre at distriktene ikke taper kampen om de høyt utdannede?

Informasjonsteknologi (IKT) og forbedringer i transportteknologier gjør det mulig å nå større markeder i løpet av kortere tid. Dette representerer både en trussel og en mulighet for den regionale verdiskapingen. Evnen til å konkurrere på den internasjonale arena blir avgjørende for vår egen sysselsetting og velferd rundt omkring i Distrikts-Norge. Globaliseringen berører de fleste former for næringsvirksomhet. Utviklingen betyr at det i større grad enn tidligere er en konkurranse mellom land og regioner om å tiltrekke seg næringsinvesteringer.

Så mye som 80% av alle norske foretak har mindre enn 5 ansatte. Norge har med andre ord ikke bare overvekt av små- og mellomstore bedrifter, men mikrobedrifter. Noe forenklet kan vi si at småbedriftene er sterkere representert i distriktene enn i større sentra. (Dette er en forenkling siden størrelsen har mye med næringsstrukturen å gjøre, og næringsstrukturen varierer sterkt innenfor distriktene.) Denne småbedriftsstrukturen har både muligheter og utfordringer i seg. Små bedrifter kan foreta raske omstillinger og tilpasninger til et marked i endring. Men små bedrifter har ofte liten kapasitet til og liten erfaring med å utnytte eksterne kompetansemiljø. Det er utviklet en omfattende institutt- og høgskolesektor i Norge med en markert geografisk spredning både gjennom nasjonale og regionale institusjoner, som i varierende grad er rettet mot situasjonen for småbedriftene. En av de aller viktigste oppgavene vi har i Kommunal- og regionaldepartementet er legge til rette for bedre samarbeid mellom forsknings- og utviklingsmiljøene og småbedriftene.

Hovedspørsmålene mine blir:

Hvordan skal vi møte utfordringene ved å få til en mer kunnskapsbasert næringsvekst?

Hvordan kan vi best legge grunnlag for ny virksomhet?

Hvordan kan vi videreutvikle livskraftige eksisterende næringer?

Hvordan kan vi få til bedre samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og næringslivet i innovative prosjekt?

Jeg har ikke noe endelig svar på alle disse spørsmålene. Men fra Kommunal- og regionaldepartementets side arbeider vi med en rekke strategier og tiltak som vi har stor tro på skal være viktige bidrag til å møte utfordringene; og som vi blant annet ønsker å synliggjøre i den stortingsmelding som vi er i ferd med å utarbeide om distrikts- og regionalpolitikken.

3.1 Næringshagene

Forskning og utredninger de senere årene har pekt på at geografisk samlokalisering og samarbeid mellom aktører er viktig for bedrifters evne til nyskaping. For å sikre framtidig sysselsetting og verdiskaping i distriktene, tror jeg vi må satse på å bygge opp sterke regionale næringsmiljø. Et bidrag jeg har stor tro på i denne sammenheng er satsingen på næringshager. Næringshagene blir utviklet av SIVA i nært samarbeid med lokale offentlige og private aktører. En næringshage er en samlokalisering av små kunnskapsbedrifter i aktive næringsmiljø og etableringer av kommersielle utviklingsselskap i forbindelse med disse. Næringshagene søker å tiltrekke seg høyt utdannede mennesker ved å tilby attraktive jobber i et dynamisk miljø. Regioner som kan skilte med et attraktivt arbeidsmarked, fagmiljø og et attraktivt fritidstilbud - i tillegg til natur, lavere boligpriser, kortere bilkøer, osv. tror jeg vil bli vinnerne i kampen om ungdommen på sikt.

Jeg vil illustrere hva jeg mener ved å sette fokus på et initiativ her i fjellregionen om enn i nabofylket rett sør. I samarbeid med SIVA er Tynset nå inne i sitt andre år med satsing på næringshage. Etter det jeg kjenner til er allerede 65 ansatte fordelt på 14-15 kunnskapsbedrifter samlokalisert i dette konseptet. Noen av disse var allerede samlokalisert før næringshagen ble etablert, mens andre er kommet til i løpet av det siste året. Næringshagen på Tynset har som mål å møte kompetansebehovet i regionen og samtidig selge kompetanse ut av regionen . En satsing videre vil være å ruste opp tilbudet av elektronisk klasserom for fjernundervisning. Flere høyskoletilbud er allerede desentralisert til Tynset og dette vil en jobbe videre med og dermed få til en tettere kobling mellom studenter og næringsaliv. I Trøndelagsfylkene er Nærøy kommet lengst i sin satsing på dette området. Næringshagen i Nærøy rommer nå snart 6 bedrifter og har i løpet av sitt andre driftsår allerede vokst ut av sine lokaler. Erfaringer som er gjort så langt er at denne samlokaliseringen gjør bedriftene mer slagkraftige utad. I tillegg til de positive sidene sosialt, kompetansemessig og praktisk, har det også vist seg at ungdom med høy utdanning ser tilgangen på et større fagmiljø som svært positivt.

Grunnlaget for de nevnte næringshagene er solid: Arbeidet tok utgangspunkt i et aktivt og utviklingsorientert næringsmiljø, og bygde videre på dette. Utviklingen skjedde på regionens premisser, og regionale aktører samarbeidet om å trekke i samme retning. Det er med andre ord skapt et sterkt engasjement hos de samarbeidende aktører. Det er muligheter for små kunnskapsbaserte bedrifter å knytte seg til miljøet. På denne måten kan et pulserende arbeidsmiljø for små kunnskapsbedrifter skapes langt fra hektisk byliv.

3.2 Kobling av kunnskap og entreprenørskap

Innovasjoner skjer ofte i nær kontakt mellom bedrift og marked, mellom bedrifter eller mellom bedrifter og ulike kompetansemiljø. For å få til dette "lagspillet" kreves det en politikk som legger til rette for samarbeid og kontakt mellom aktører.

Næringsstrukturen i Norge er, som jeg var inne på tidligere, sterkt dominert av småbedrifter. Det er viktig å stimulere til samspill mellom disse små- og mellomstore bedriftene og ulike kunnskapsmiljø, slik at gjensidig læring, produktutvikling og kommersialisering av FoU-resultatene fremmer lønnsomheten i distriktsnæringslivet. For å styrke disse koplingene finansierer mitt departement flere program i regi av blant annet SND og Norges Forskningsråd. Programmene skal lette bedriftenes tilgang til forskningsmiljøene, til ny teknologi og til nye markeder.

Om bedriftene skal få den arbeidskraften de ønsker – om de skal få den kompetansen de trenger – er det helt nødvendig at næringslivet selv evner å formidle sine behov til utdanningsinstitusjonene. Et nært samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv, som kan bidra til kunnskapsoverføring til næringslivet, vil ikke minst være til stor nytte for små bedrifter som med begrensede ressurser har mindre muligheter til å ta i bruk ny kunnskap. Næringslivet må tenke nytt og finne nye måter å trekke på den kompetanse som finnes hos utdanningsinstitusjonene. Det hjelper lite å klage over mangel på kvalifiserte arbeidstakere dersom bedriften selv ikke er aktiv og gjør seg kjent ovenfor nærmiljøets ungdom. Mange ungdommer ønsker å flytte tilbake til hjemplassen. De bør få mulighet til å velge å utdanne seg i en retning som er etterspurt lokalt.

Utfordringen går ikke ensidig til næringslivet. Et kunnskapsbasert næringsliv forutsetter at utdannings- og forskningsinstitusjoner også imøtekommer behov i næringslivet. Jeg tror at næringsutvikling i enda sterkere grad må være et klarere uttalt mål for kunnskapsmiljøene rundt om i landet.

3.3 Entreprenørskap i skolen

Økonomer regner med at i løpet av de neste 20 år vil ca. halvparten av omsetning og sysselsetting komme fra bedrifter som ikke eksisterer i dag. Selv om de fleste av oss også i framtiden vil kunne gå inn i ferdig definerte jobber, er det mye som tyder på at en stadig økende del av befolkningen må skape sine egne arbeidsplasser.

En undersøkelse Nordlandsforskning gjorde i 1996 viser at kun 8,5% av den yrkesaktive befolkningen i Norge er selvstendig næringsdrivende. Dette er en svært lav andel sammenlignet med andre OECD-land. Jeg tror ikke dette skyldes at potensialet i Norge er mindre, men Norge har ikke en utbredt kultur for entreprenørskap. For å skape en entreprenørskapskultur i Norge, tror jeg det er viktig å starte med barn og ungdom. Regjeringen er derfor opptatt av at ungdommen allerede på skolen får innblikk i bedriftsetableringer og entreprenørskap.

Samarbeid mellom skole og næringsliv kan blant annet bestå i elevbedrifter, partnerskapsprosjekt mellom skoler og bedrifter, utplasseringsordninger og bedriftsbesøk. Både elevbedrifter og partnerskapsprosjekt bidrar til at ungdom får kunnskap om næringslivet lokalt og det å etablere og drive egen bedrift. Gjennom denne kunnskapen tror vi ungdommen lettere vil velge alternativet å bli arbeidsskapere. Etableringsprosessen blir ufarliggjort, ved at elvene får prøve og feile i trygge omgivelser. Samtidig vil ungdommen bli bedre kjent med hva slags næringsliv som eksisterer lokalt, noe som kan bidra til å styrke stedstilknytningen.

Trøndelagsfylkene har etter det jeg kjenner til kommet langt i samarbeidet mellom skole og næringsliv. Prosjektet i Fosen-regionen "ei framtid i bygda" er et eksempel på dette. Prosjektet har nå pågått i om lag to år med stor aktivitet. Sist skoleår var 40 elevbedrifter etablert i Fosen-skolene og produktene som har kommet ut av dette har vært utstilt på ei messe Trondheim. Prosjektets hovedmål er å utvikle samarbeidsformer som setter elevene i bedre stand til å bli kjent med det lokale næringslivet som igjen er viktig for å vite om mulighetene i sitt eget lokalmiljø. Prosjektet skal gi en bedre tilpasning mellom skolenes utdanningstilbud og arbeidslivets kompetansebehov, og gi ungdom kompetanse til å starte for seg selv.

3.4 Risikokapital til å realisere nye prosjekt

Jeg har nå snakket om viktigheten av næringsmiljø, samarbeid mellom forskning og næringsliv og en utbredt entreprenørskapskultur. I tillegg er tilstrekkelig tilgang på kapital til lønnsomme prosjekt og investeringer en forutsetning for en vekstkraftig næringsutvikling. Det offentlige virkemiddelapparatets rolle som risikoavlaster i utviklingsprosjekter som er i en tidlig fase, er viktig.

Kommunal- og regionaldepartementet har et betydelig omfang av støtteordninger for næringsutvikling. Det tyngste virkemiddelet målt i kroner, er distriktsutviklingstilskuddet forvaltet av SND, som for år 2000 er på 780 mill kroner. Distriktsutviklingstilskuddet kan i hovedsak brukes til fysiske investeringer, produktutvikling, rentenedsettelse, konsulentbistand, opplæring og kunnskapsformidling.

Samfunnsøkonomisk sett er det viktig at mye av den offentlige innsatsen i distriktsrettet næringsutvikling fokuserer på den type næringsvirksomhet og de bedrifter vi skal leve av om 10 – 20 år. Dette har vi ikke vært flinke nok til. Departementet vil fokusere enda sterkere på å rette distriktsutviklingstilskuddet inn mot nyskapingsprosjekter og kunnskapsintensive næringer. Vi har blant annet gjennom tildelingsbrevet til SND for år 2000 stilt krav om at 30 prosent av distriktsutviklingstilskuddet skal gå til kompetansehevende tiltak i bedrifter. Det trengs en kraftig omprioritering fra bevaring av bestående næringer til avlastning av risiko for nyskapning i alle bransjer.

3.5 Informasjonssamfunnet og ny økonomi

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi står helt sentralt i den økonomiske omformingsprosessen. Et begrep som " informasjonssamfunnet" gjenspeiler framveksten av informasjonsteknologien og de dyptgripende endringer denne kan innebære for bedrifter og det øvrige samfunn. Uansett om man velger å se dette som et epokeskifte eller ikke, er informasjonsteknologien sentral i næringsutviklingen. Teknologien påvirker i stadig raskere tempo produktenes innhold og utforming. Den påvirker hvilke varer og tjenester vi handler med, og hvordan vi handler. Det kan være vanskelig å gi et fullstendig bilde av teknologiens samlede økonomiske effekter, men i alle ledd av verdikjeden kan IKT benyttes til effektivisering.

Det er i denne sammenheng viktig å peke på at Norge er blant de ledende land innenfor OECD når det gjelder bruk av IKT. Vi har sammen med de andre skandinaviske landene den høyeste utberedelsen av blant annet mobiltelefoner og annet IKT-utstyr. I den årlige såkalte Information Society Index som sammenstilles for 55 industriland, rangeres Norge som den fjerde beste informasjonsøkonomien. Dette er svært positivt, men det er ingen grunn til at dette skal bli noen sovepute for verken myndigheter eller næringsliv.

Regjeringen ønsker å påvirke og framskynde utviklingen av IKT-utviklingen i Norge. Derfor framla næringsminister Grete Knutsen en egen handlingsplan for eNorge i juni. Planen skal synliggjøre sammenhengen mellom politiske mål og utviklingen av den nye økonomien. Planen beskriver hvor vi er, hva som må gjøres, hvem som har ansvaret og når tiltakene skal gjennomføres. eNorge planen favner vidt og dekker hovedtemaer som nærings- og arbeidsliv, utdanningssektoren, offentlig sektor og områdene individ, kultur og miljø.

Første versjon av eNorge-planen omfatter hele 77 konkrete tiltak. Mange av tiltakene har spesiell relevans for næringsliv og næringsutvikling. Innenfor rammen av eNorge vil regjeringen blant annet arbeide med en handlingsplan for bredbåndskommunikasjon i Norge. Vi vil arbeide med utfordringene fra e-handelsutviklingen med særlig fokus på små og mellomstore bedrifter. Vi ønsker en gjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet. Disse spørsmålene er viktige for næringsutvikling i distriktene. Vi har lagt vekt på at regionale spørsmål skal ha en sentral plass i mange av tiltakene under eNorge-planen.

Mye av bredbåndsteknologien vil utbres gjennom private aktører på kommersielt grunnlag. Det er imidlertid grunn til å anta at etterspørselen etter bredbåndstjenester i spredtbygde strøk vil være for lav til at dekningen kan oppnås i ønsket tempo. Dette er et grunnlag for statlig innsats på området. Ved å legge til rette for god tilgang på infrastruktur for høyhastighetskommunikasjon, skapes det en plattform for innovativ næringsvirksomhet. Det gir også bedre tilgang til offentlige tjenester over hele landet.

Felles for tiltakene under eNorge-planen er at næringslivet, organisasjonene og ikke minst ansvarlige myndigheter på regionalt og lokalt nivå inviteres til samarbeid. Næringsliv og myndigheter må spille på lag innenfor dette viktige feltet.

4. Avslutning

Jeg har pekt på mange av de utfordringene jeg ser framover. Arbeidet med å utforme distriktspolitikken er nå inne i en viktig fase. Våren 2001 vil regjeringen legge fram en ny stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken. I arbeidet med utformingen av denne meldinga er vi interessert i alle innspill vi kan få rundt om i landet.

Vår ambisjon er å utvikle de enkelte regionenes muligheter til hele landets beste. Hvilke muligheter og utfordringer som ligger i hver region er det regionene selv som kjenner best. For å sikre en mer effektiv og målrettet distrikts- og regionalpolitikk med økt tyngde og engasjement, er det nødvendig å jobbe for økt delegering av makt og myndighet fra nasjonalt til regionalt nivå. Jeg mener derfor at fylkene i mye større grad enn i dag bør gis frihet til å bruke de statlige virkemidler i henhold til egenutviklede strategier basert på regionenes særegne fortrinn og utfordringer. Arbeidet med de regionale utviklingsprogrammene er en sentral bit av dette. I tillegg mener jeg staten må ta selvkritikk for å legge for detaljerte føringer på hvordan våre virkemidler til næringsutvikling skal benyttes. En regionalisering av makt og myndighet er noe av det vi vil gripe fatt i under arbeidet med ny distrikts- og regionalmelding.

Norge har et godt utgangspunkt. Vi har sterke næringsmiljøer, avanserte forsknings- og utdanningsinstitusjoner, et solid ressursgrunnlag og en arbeidsstyrke med et høyt utdanningsnivå. Vi har et godt samspill mellom bedrifter, arbeidstakere og myndigheter. Viktige deler av vårt næringsliv har vært orientert mot omverdenen og har lang erfaring med å møte internasjonal konkurranse. Vi må bruke dette utgangspunktet til å fremme den næringsvekst som vi trenger for å sikre vår felles velferd framover.

Takk for oppmerksomheten!