Kjære forsamling!

Først vil jeg takke for å bli invitert hit for å snakke om Regjeringens politikk for et kulturelt mangfoldig Norge, dvs. politikken overfor urfolk, nasjonale minoriteter og nyere innvandrergrupper.

1. Politisk grunnlag for et kulturelt mangfoldig Norge

Jeg vil begynne dette foredraget med å ta opp en del generelle minoritetspolitiske spørsmål – spørsmål som angår politikken for det kulturelt mangfoldige Norge.

Regjeringen legger til grunn at Norge alltid har vært kulturelt mangfoldig. Alt lenge før den norske staten blei etablert, bodde både samer og nordmenn i det området som utgjør Norge etter at den siste fastlandsgrensa ble fastsatt i 1826, da det øst- eller skoltesamiske området som i dag kalles Sør-Varanger, ble en del av landet. Kvener, skogfinner og romanifolket kommer til syne i Norges-historien ved overgangen fra middelalderen til ny tid, på 1500- og 1600-talet. Rom og jøder kom til på 1800-tallet. Disse gruppene, som har en mer enn hundre år lang historie i landet, kaller vi nasjonale minoriteter.

Likevel: Forestillingen om Norge som et kulturelt ensarta samfunn har stått sterkt, og i den offentlige samtalen er minoriteter og urfolk i en del tilfelle blitt framstilt som unntak som bekrefter regelen om at Norge egentlig er homogent og "ikke flerkulturelt". Den sittende Regjeringen tar utgangspunkt i at Norge ikke er kulturelt ensarta. Tvert om: Norge er kulturelt mangfoldig.

Et åpent, mangfoldig samfunn må bindes sammen av gjensidig toleranse, respekt og dialog mellom folk med ulik bakgrunn. Fellesskap, solidaritet, frihet og like rettigheter for alle er viktige verdier for samfunnet. Noen verdier og premisser, som respekten for menneskerettene og grunnleggende demokratiske prinsipp, må være felles for alle i Norge. Dette er en forutsetning for at dialogen mellom grupper, individ og myndigheter skal bli vellykka, på tross av forskjeller når det gjeld kultur, verdier, uttrykksformer, livssyn og måter å leve på.

Prinsippet om ikke-diskriminering er en viktig del av vårt verdigrunnlag. Rasisme og diskriminering er i strid med de mest grunnleggende verdiene våre og må motarbeides aktivt.

2. Minoritetsrettigheter og minoritetspolitikk

Erfaringen er at språklige, kulturelle og religiøse minoriteter ikke alltid opplever mulighetene for deltakelse i samfunnet som reelle. Vi må se i øynene at diskriminering skjer.

Det internasjonale minoritetsvernet bygger på ikke-diskrimineringsprinsippet og prinsippet om likebehandling. Statene er forpliktet til å arbeide for å sikre at minoritetene blir likestilt med majoritetsbefolkningen, både formelt og i praksis.

Minoritetsrettighetene er i utgangspunktet formulert som rettigheter som individene har, sammen med andre i deres gruppe. Samtidig er det klart at minoritetsrettigheter ofte bare kan oppfylles gjennom tiltak overfor hele gruppa, for eksempel når det gjelder massemedia, utdanning og vern av språk og kultur.

Den mest grunnleggende bestemmelsen i det internasjonale minoritetsvernet er artikkel 27 i FN-konvensjonen av 1966 om sivile og politiske rettigheter. Her blir det slått fast at personer som hører til etniske, religiøse eller språklige minoriteter har rett til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion eller bruke sitt eget språk. Gjennom menneskerettighetsloven fra 1999 er denne bestemmelsen nå en del av det norske lovverket. FNs menneskerettighetskomite slo i 1994 fast at artikkel 27 omfatter alle de typene av minoriteter som jeg skal komme inn på i dag: urfolk, nasjonale minoriteter og innvandrergrupper.

Regjeringen vil arbeide for et samfunn som fremmer de forutsetningene som er nødvendige for at personer som hører til minoriteter, skal kunne uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin identitet, både innenfor si egen gruppe og i møte med resten av samfunnet. En del av behovene som personer med minoritetsbakgrunn har, kan bare bli møtt gjennom særtiltak overfor gruppene som fellesskap, for eksempel når det gjelder media og utdanning.

Sammen med staten har både kommuner og fylkeskommuner et ansvar for å være med på å oppfylle de minoritetspolitiske forpliktelsene som Norge har tatt på seg. Dette betyr blant annet at hensynet til minoritetene skal være med i de politiske valgene som gjøres lokalt.

Det er samtidig viktig å slå fast at den retten minoriteter har til å uttrykke, opprettholde og videreutvikle sin kultur, ikke skal kunne brukes av noen til å krenke rettighetene til andre personer. Alle har rett til å bli sett som individ og til å skape sin egen identitet. Alle – kvinner, menn, barn og unge – skal få komme til orde med sine fortellinger og oppfatninger.

Oppvekstforholdene for barn og unge er et av de viktigste satsingsområdene for Regjeringen. Et overordnet mål er å sikre alle barn og unge likeverdige tilbud og mulighet til utvikling. Likestilling mellom kjønnene er et annet overordnet politisk mål i Norge, og dette målet gjelder for politikken overfor minoriteter på samme måten som for resten av samfunnslivet i Norge.

Alle skal kunne være med på å utforme tiltak og ordninger som gjelder dem selv. Det er viktig at minoritetene selv får være med og avgjøre hvilke tiltak som skal prioriteres, og hvordan tiltakene skal utformes. Minoritetenes organisasjoner har dermed en viktig rolle å spille, og organisasjonene får økonomisk støtte over statsbudsjettet for å fylle denne rollen. Myndighetene fører dialog med de organisasjonene som representerer gruppene. Samtidig må personer som på egne vegne gir stemme til ulike syn, bli hørt.

3. Samepolitikk / urfolkspolitikk

Som sagt: Alt lenge før den norske staten blei etablert, bodde både samer og nordmenn i det området som nå utgjør Norge – delvis i de samme distriktene, eller hver for seg. På grunn av sin langvarige tilknytning til Norge står samene i en særstilling blant alle minoriteter. Norge har i tillegg et særlig internasjonalt ansvar for samekulturens livsvilkår, fordi de fleste samer bor i dette landet, fordi samekulturens fremtid i stor grad beror på de vilkår den får her i landet og på grunn av den tidligere fornorskingspolitikken som førte til en sterk svekkelse av samisk språk og kultur.

Statens forpliktelser i samepolitikken er da også uttrykt i Grunnloven. I §110a heter det:

"Det påligger Statens Myndigheter at lægge Forholdene til Rette for at den samiske Folkegruppe kan sikre og udvikle sit Sprog, sin Kultur og sit Samfundsliv."

Denne bestemmelsen ble føyd til i Grunnloven i 1988 etter forslag fra samerettsutvalget som la fram sin første innstilling i 1984. Bestemmelsen er både en prinsipperklæring og en rettsregel i den betydning at den på den ene side gir rettigheter til den samiske befolkning, og på den annen side pålegger den norske stat en rettsplikt til å verne samisk språk, kultur og samfunnsliv.

Samerettsutvalget kom også med forslag om opprettelse av et representativt folkevalgt organ for samene: et sameting valgt av og blant samene i Norge. Sametinget har 39 medlemmer og velges for 4 år, samtidig med Stortinget.

Kriteriene for å kunne registrere seg i Samemanntallet og avgi stemme ved sametingsvalget er at man avgir erklæring om at man oppfatter seg selv som same (det subjektive kriteriet), og at man enten

1. har samisk som hjemmespråk, eller
2. har eller har hatt en forelder, besteforelder eller oldeforelder med samisk som hjemmespråk, eller
3. er barn av person som står eller har stått i samemanntallet (det objektive kriteriet).

Når det gjelder disse krieteriene, har jeg ofte møtt mennesker som fyller vilkårene for å stå i samemanntallet etter språkkriteriet, men som spør: Hva vil det si å oppfatte seg som same? Hvordan vet man at man oppfatter seg nok som same, til å kunne stå i valgmanntallet?

Etter min oppfatning bør alle som stiller slike spørsmål skrive seg inn. Samemanntallet er ment å være inkluderende, slik at flest mulig med samisk bakgrunn skal kunne være med på å avgjøre sammensetninga av Sametinget. Og – når det gjelder kriteriene til samemanntallet: Sametinget selv har i et flertallsvedtak bedt om at det subjektive kriteriet endres til at den "som føler tilhørighet til det samiske" bør kunne skrive seg inn.

Ved forrige valg i 1997 var 8660 samer registrert i Samemanntallet. For Bergen var tallet 17. Det er med andre ord et betydelig potensiale for økning begge steder.

Det er uttrykt av både Regjeringen og Stortinget at Sametinget er den viktigste premissleverandøren i utformingen av statens samepolitikk.

I samelovens § 1-5 er det slått fast at "samisk og norsk er likeverdige språk" og at de to språkene "skal være likestilte språk". Her er det gitt bestemmelser om offentlige organers bruk av samisk i forvaltningsområdet for samisk språk, som består av fem kommuner i Finnmark og en kommune i Troms. Her har offentlige organer en plikt til å oversette kunngjøringer, skjemaer og regler til samisk. Den som henvender seg på samisk til et lokalt offentlig organ, har rett til svar på samisk. Det samme gjelder samer som kommer i møte med domstoler med embetskrets som helt eller delvis omfatter forvaltningsområdet og i møte med lokale og regionale offentlige helse- og sosialinstitusjoner.

I forhold til samer som urfolk er det en alminnelig tolkning at bestemmelsen i den tidligere nevnte "artikkel 27" også omfatter de materielle forutsetningene for samenes totale kulturutøvelse. Det vil si at samenes næringsformer og levevei skal sikres, om nødvendig med positive tiltak, slik at grunnlaget for kulturen ikke svekkes eller forsvinner helt.

ILO-konvensjon nr. 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater ble ratifisert i 1990 av Norge, og konvensjonen trådte i kraft i 1991. Hovedprinsippet i denne er urfolks rett til å bevare og videreutvikle sin egen kultur, og myndighetenes plikt til å treffe tiltak for å støtte dette arbeidet. Konvensjonen har bestemmelser om at urfolk selv skal kunne bestemme over sin kulturelle utvikling, at de har rett til å lære å bruke eget språk og til å opprette egne institusjoner til å representere seg overfor myndighetene. For Norges vedkommende legger Regjeringen til grunn at lovgivningen, generelt sett, er i samsvar med konvensjonens prinsipper.

Fra ulikt samisk hold er det gitt en annen fortolkning av enkelte av bestemmelsene om rettigheter til land og vann enn det regjeringen har lagt til grunn. ILOs organer har ikke direkte tatt stilling til dette.

Det ligger mange utfordringer foran oss i den nærmeste framtida:

1. FNs Menneskerettighetskommisjon har nedsatt en arbeidsgruppe som arbeider med et utkast til en FN-erklæring om urfolks rettigheter. I utkastet er særlig art. 3 om urfolks selvbestemmelse et sentralt og vanskelig tema.
2. Her i Norge arbeider Regjeringen nå med oppfølgingen av samerettsutvalgets andre innstilling om rettighetene til land og vann i Finnmark. Arbeidet skal munne ut i en ny lov for forvaltningen av grunnen i Finnmark. Et nytt samerettsutvalg skal starte arbeidet med å utrede rettighetene i områdene fra Finnmark og sørover i landet.
3. Det skal skrives en stortingsmelding om prinsippene for norsk samepolitikk – en melding som legges fram for Stortinget hvert fjerde år. Denne gang blir den lagt fram rundt sommeren neste år.

4. Politikken overfor nasjonale minoriteter og oppgjør tidligere tiders fornorskningspolitikk

Jøder, kvener, rom (sigøynere), romanifolket (taterne / de reisende) og skogfinner er, som nevnt ovenfor, nasjonale minoriteter i Norge. Som urfolk er samene er også en nasjonal minoritet i Norge, men dette har liten praktisk betydning for samene, siden deres rettigheter som urfolk går lenger.

8. desember 2000, dvs. neste fredag, vil Regjeringen legge fram en stortingsmelding om politikken overfor nasjonale minoriteter. Meldinga bygger på de generelle minoritetspolitiske prinsippene jeg tok opp innledningsvis. Politikken overfor nasjonale minoriteter skiller seg imidlertid på en del områder fra politikken overfor innvandrergruppene på grunn av den lange historiske tilknytningen de nasjonale minoritetene har til Norge.

Selv om begrepet "nasjonale minoritet" ikke er klart avgrenset, er det enighet om at minoritetsgrupper som har en langvarig historie i det landet de bor i, er å regne som nasjonale minoriteter. I erklæringen frå Wien-toppmøtet i Europarådet i 1993 blir det vist til at den omskiftelige historien i Europa har medvirket til å etablere de nasjonale minoritetene. Dette viser både til at grensene i Europa har flyttet på seg mange ganger, og til at krig og uro opp gjennom århundrene har medvirket til at folkegrupper har flyttet på seg.

Europarådets Rammekonvensjonen om beskyttelse av nasjonale minoriteter fra 1994 inneholder dels minimumsnormer for statenes politikk overfor nasjonale minoriteter, dels mål som statene forplikter seg til å arbeide for å nå. Europarådet har også vedtatt Den europeiske pakten for beskyttelse av regions- eller minoritetsspråk. De statene som har ratifisert pakten, deriblant Norge, har tatt på seg en plikt til å sette i verk særskilte tiltak for å verne og styrke minoritetsspråk.

Den historiske tilknytningen innebærer at de nasjonale minoritetenes kulturarv er en del av kulturarven i Norge. Norske myndigheter har således et særskilt ansvar for å ta vare på kulturarven og de kulturelle tradisjonene til minoritetene.

Mange personer med bakgrunn i en av de nasjonale minoritetene har vært utsatt for et sterkt fornorskingspress, uten at minoritetsidentiteten dermed er blitt visket ut. For mange av disse personene er det avgjørende for selvfølelsen og selvrespekten at identiteten deres blir bekreftet og styrket, både av andre som hører til minoriteten, og av representanter for storsamfunnet.

Å skape og holde ved like en positiv selvfølelse, å være stolt av sitt eget, kan være et viktig element i å legge til rette for et godt liv både for individ og grupper. Synliggjøring og styrking av de nasjonale minoritetene, for eksempel gjennom kulturtiltak, kan være med på å skape en slik positiv selvfølelse. Arbeid av denne typen gir ikke mening uten at det har utspring i gruppen selv. Møtet mellom majoritets- og minoritetskultur kan bare bli et godt møte når det er mulig for personer som hører til minoriteten, å holde på sin egen identitet.

Den politikken staten tidligere har ført overfor de nasjonale minoritetene, hadde i lange perioder fornorsking og kontroll som målsetting. Regjeringa beklager denne fornorskingspolitikken, som har rammet alle de nasjonale minoritetene, og vil på staten sine vegne be om unnskyldning for den måten minoritetene er blitt behandlet på.

Særlig overfor romanifolket har det skjedd grove overgrep gjennom en stor del av 1900-talet. Tiltak som bosetting, plassering på institusjon, omsorgsovertakelse av barn og sterilisering – formelt eller reelt begrunnet med at den det gjaldt var "omstreifer" – ble koblet sammen på en slik måte at det hele fikk et sterkt element av tvang. Sett samlet gir tiltakene et bilde av en sammenhengende og sterkt undertrykkende politikk fra storsamfunnet overfor en utsatt minoritet. Denne politikken var støttet og positivt sanksjonert av offentlige myndigheter, og ble i stor utstrekning satt ut i livet av organisasjonen Norsk misjon blant hjemløse.

Tiltak for å styrke og fremme kulturen til romanifolket kan sees som en form for kompensasjon for kontroll- og fornorskingspolitikken, særlig for de virkningene denne politikken har hatt for å svekke kulturen. Regjeringen vil derfor legge fram forslag om at det blir etablert et senter for dokumentasjon og formidling av kulturen og historien til romanifolket. Senteret plasseres på Glomdalsmuseet på Elverum med sikte på byggestart i 2002.

5. En regulert og kontrollert innvandring

Det er et mål for Regjeringen at innvandringen til Norge skal være regulert og kontrollert. Det er likevel ikke satt opp mål for hvordan innvandringen til Norge skal være sammensatt. De siste 25 årene har innvandrerne i større grad kommet fra Asia, Afrika, Latin-Amerika og Øst-Europa. Grunnlaget for innvandring har vært både arbeid, utdanning, familieforhold og behov for beskyttelse.

Familietilknytning og flukt fra forfølgelse har fått økt betydning i løpet av denne perioden, og forventes fortsatt å være en viktig innvandringsgrunn. Samtidig er det mye som tyder på at det vil bli et større behov for å øke rekrutteringen av arbeidskraft fra utlandet for å dekke opp behovet i ulike deler av næringslivet og i omsorgssektoren. Som noen kanskje har registrert har Høyre i Stortinget fremmet et forslag om at alle som kan skaffe seg arbeid, underhold og bolig i Norge bør kunne få varig arbeids- og oppholdstillatelse. De foreslår også at arbeidsgivere skal få myndighet til å utstede arbeidstillatelse.

Jeg ser absolutt behovet for å gjøre forenklinger både i regelverk og prosedyrer for å søke arbeidstillatelse. Det arbeidet er vi allerede i gang med. Men jeg tror likevel vi skal være forsiktig med å gå bort fra prinsippet om kontrollert og regulert innvandring. Myndighetene må fortsatt kunne ha muligheten til å kontrollere hvilke utlendinger som får tillatelse til opphold og arbeid her. Vi må fortsatt kunne kontrollere at disse personene får tilfredsstillende bolig- og arbeidsforhold, og får den tilgang på offentlige tjenester som de har krav på.

Fra 1. januar 2001 vil både politikken som regulerer innvandringen og politikken overfor innvandrere som har etablert seg i Norge bli samlet i en avdeling i Kommunal- og regionaldepartementet. Den nye avdelingen vil hete Same-, minoritets- og utlendingsavdelingen. Samtidig blir Utlendingsnemda blir opprettet, et domstolslignende organ som skal behandle individuelle klagesaker etter utlendingsloven. Det politiske ansvaret for Utlendingsnemnda og utlendingslovgivningen vil ligge i Kommunal- og regionaldepartementet.

6. Arbeid mot rasisme og diskriminering

Det har vært en økende bevissthet omkring rasisme og diskriminering, både på myndighetssiden og i befolkningen de senere årene. Det er en økende erkjennelse av at dette er et problem vi må gjøre noe med. Den åpne voldelige rasismen er ikke det største problemet vi har å hanskes med i Norge. Og det er kanskje derfor mange tar lett på problemstillingen. Vår utfordring ligger først og fremst i å komme til livs den mer skjulte eller indirekte diskrimineringen og rasismen, som dessverre også kan bidra til å legitimere voldelige utslag hvis vi ikke bryr oss.

I august i år ble norske myndigheter eksaminert av FNs rasediskrimineringskomité. FNs rasediskrimineringskomité uttrykte tilfredshet på en del områder, og bekymring på andre.

Først noen av de positive kommentarene. Komiteen sier seg fornøyd med at det har blitt vedtatt en Lov om menneskerettigheter og at det er opprettet et Senter mot etnisk diskriminering. Videre ser den positivt på Handlingsplanen for menneskerettigheter og Handlingsplanen for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Den nevner også at kursing av offentlig ansatte i flerkulturell forståelse er et godt tiltak.

Komiteen uttrykker imidlertid også bekymring, spesielt på to punkter. Ett av deres hovedpunkter er det norske lovverket, som de mener ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot rasisme og diskriminering. Dette er jeg enig i, og jeg ser fram til rapporten fra Lovutvalget som utreder ny lov mot etnisk diskriminering, fordi det haster med å få på plass en ny lov.

Komiteens andre sentrale tilråding er at Norge må etablere bedre systemer for å registrere og overvåke rasistiske og diskriminerende hendelser. Vi kan ikke være fornøyde på dette punktet. Skal vi lykkes i å bekjempe og hindre rasisme og diskriminering, kan vi ikke bygge arbeidet på antagelser. Vi trenger gode data om situasjonen. Vi har en del erfaringer i Norge vi kan bygge på, men kan med fordel også se til utlandet for å plukke opp gode metoder.

Rasisme og diskriminering må møtes på flere måter og av flere aktører, både offentlige og frivillige. En vesentlig utfordring vi har er å bygge ned barrierer på arbeidsmarkedet og på boligmarkedet. En rekke rapporter og undersøkelser har konstatert at dette er to områder det fortsatt må gjøres en stor innsats på.

Rasisme og diskriminering har konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og samfunnet som helhet. Vi politikere må være vårt ansvar bevisst ikke bare i det vi gjør, men også i det vi sier. Hvordan vi fører an i den offentlige debatten gir signaler både til minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen. Men ingen kan fritas for ansvar. Alle voksne må gå foran som gode forbilder for barn og unge. I dag er mitt inntrykk at det ofte er omvendt, og at vi har mye å lære av ungdommen.

7. Oppsummering

I foredraget har jeg har forsøkt å peke på både likheter og forskjeller mellom politikken overfor ulike typer av minoriteter som vi har i Norge:

1. Det generelle prinsippet om at alle har like rettigheter og like plikter gjelder på samme måte for politikken overfor ulike minoriteter som for samfunnet for øvrig.
2. Rasisme og diskriminering er i strid med våre grunnleggende verdier og må motarbeides aktivt.
3. Samene som urfolk står i en særstilling i Norges minoritetspolitikk. Staten har ikke bare plikt til å sikre samenes mulighet til å ta vare på de immaterielle delen av deres kultur, men også det materielle, næringsveier, m.v..
4. De nasjonale minoritetenes kulturarv er en del av kulturarven i Norge, og har krav på et særskilt vern.
5. Alle personer som hører til en minoritet har rett til å uttrykke, opprettholde og videreutvikle sitt språk, sin kultur og sin kulturelle identitet. Ingen skal tvinges til å oppfatte seg selv som norsk.

Takk for oppmerksomheten!