Sokkelkonferanse

Jeg vil første og fremst takk for invitasjonen til å komme hit. Programmet er så interessant at jeg har valgt å være her hele dagen og har lært mye av både det jeg har sett og hørt.

Så til det jeg skal snakke om, helse miljø og sikkerhet i oljesektoren og departementets oppfølging av dette.

Mange som er opptatt av helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassvirksomheten til havs. Det er forståelig. Norge er et velferdssamfunn, og vi er opptatt av vår helse og velferd. Den senere tiden har det vært et økt fokus på kostnadene knyttet til olje- og gassvirksomheten, og det er reist spørsmål med helse, miljø og sikkerhet kan ivaretas når kostnadene kommer under press. Det er forventninger til at myndighetene skal passe på at utviklingen ikke går i gal retning. Det vil vi ha et vaktsomt øye på.

Først vil jeg si noe om de sider ved forvaltningen av helse, miljø og sikkerhet som Departementet opplever som vellykkede og som vi bør og skal bygge videre på. Så vil jeg gå inn på forskjellige sider ved utviklingen i de senere årene og videre framover som skaper utfordringer med hensyn til å opprettholde og videreutvikle en god forvaltning av helse, miljø og sikkerhet. Til slutt skal jeg summere opp hvordan departementet har til hensikt å møte disse utfordringene.

Kommunal- og regionaldepartementet har delegert en betydelig del av forvaltningsoppgavene innenfor helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassvirksomheten til Oljedirektoratet. Direktoratet er dermed en av flere faginstanser som sorterer under Kommunal- og regionaldepartementet som ivaretar en tilnærmet helhetlig forvaltning av helse, miljø og sikkerhet i Norge og på kontinentalsokkelen.

Når jeg sier tilnærmet helhetlig forvaltning, er det fordi begrepet helse, miljø og sikkerhet er et svært omfattende begrep. Begrepet er relativt nytt i Norge, og kom inn i vårt begrepsapparat nettopp gjennom petroleumsvirksomheten, og da avledet av det engelske "health, safety and environment". Formelt sett, og slik det er nedfelt i gjeldende lovverk, brukes begrepet sikkerhet og arbeidsmiljø om det forvaltningsansvar som er lagt til Kommunal- og regionaldepartementet.

Begrepet helse, miljø og sikkerhet er kommet for å bli. Fordelen med et slikt begrep, er at det i understreker de nære sammenhengene mellom styring av disse aspektene i virksomheten.

Denne figuren illustrerer hvordan begrepet helse delvis er knyttet opp mot kravene til arbeidsmiljø, som faller inn under Kommunal- og regionaldepartementets ansvarsområde. Departementet behandler HMS-forhold på en helhetlig måte, og på figuren har jeg derfor latt Kommunal- og regionaldepartementet omfavne denne helheten. Figuren viser imidlertid hvordan flere andre departement har delansvar inn i denne helheten. For eksempel omfattes helsebegrepet i en viss grad helselovgivningen, som ivaretas av Sosial- og helsedepartementet. Begrepet miljø kan omfatte så vel arbeidsmiljø som det ytre miljø. Arbeidsmiljø sorterer under Kommunal- og regionaldepartementet, mens forvaltningsansvaret for det ytre miljø i hovedsak ligger hos Miljøverndepartementet. Olje- og energidepartementet er også en part i forhold til vern av ytre miljø, idet oppfølgingen av internasjonale mål med hensyn til utslipp av klimagasser har betydning for forvaltningen av olje- og gassressursene.

Petroleumsloven definerer sikkerhetsbegrepet slik at det omfatter mennesker, ytre miljø og økonomiske verdier. Kommunal- og regionaldepartementet har grenseflater til Miljøverndepartementet med hensyn til vern mot utilsiktede utslipp, og mot Olje- og energidepartementet med hensyn til vern mot økonomiske tap i virksomheten, som også omfatter det å opprettholde den forutsatte regularitet i produksjon og leveranser.

Innenfor olje- og gassvirksomheten er etablert et styringssystem som ivaretar helheten på en god måte. Denne helhetlige styringen er faktisk unik i verdenssammenheng, og er sett på med stor interesse fra en rekke land - så vel industrialiserte land som utviklingsland - som vi samarbeider med når det gjelder forvaltning av olje- og gassressurser.

Den er også unik for Norges del, for så vidt som vi ikke har en tilsvarende helhet i forvaltningen av helse, miljø og sikkerhet i den landbaserte virksomhet. Dette forholdet er blant annet tatt opp i en rapport som Statskonsult utarbeidet i 1999 hvor Statskonsult omtaler erfaringene fra olje- og gassvirksomheten som "interessante" i arbeidet med å komme fram til en mest mulig helhetlig styring av helse-, miljø- og sikkerhetsspørsmål på et nasjonalt plan.

I den daglige virksomheten kommer helheten til uttrykk blant annet gjennom den sentrale rolle Oljedirektoratet er utpekt til å ha innenfor forvaltningen av helse, miljø og sikkerhet.

Figuren viser at Oljedirektoratet utgjør det sentrale organ for å ivareta den daglige forvaltningsoppgaven. Direktoratet det eneste formelle kontaktpunktet for næringen inn mot forvaltningsapparatet. En rekke offentlige etater - det er de som er grønne på figuren - har ikke selvstendig ansvar i olje- og gassvirksomheten, men yter faglig bistand til Oljedirektoratet etter behov.

I forhold til etater som har selvstendig myndighet - de som er røde på figuren - er Oljedirektoratet utpekt til å ivareta koordinering av etatenes virksomhet. Koordineringen innebærer selvsagt ikke myndighet til noen form for overprøving av de andre etatenes beslutninger. Dette koordinerte myndighetsapparatet legger til rette for at myndighetene kan ha en dialog på områder hvor det kan være konflikter mellom forskjellige interesser, for sørge for at de forvaltningsvedtak som gjøres, er mest mulig optimale.

Figuren viser den formelle saksgangen. Industrien har muligheter til - oppfordres til og har direkte kontakt i det daglige arbeidet med hensyn til rent faglige drøftinger. Den virkelige verden er altså ikke så byråkratisk som denne figuren kan gi inntrykk av.

Departementet har valgt å delegere utstrakt myndighet til Oljedirektoratet. Departementet ser på helse, miljø og sikkerhet primært som et faglig anliggende, som i det daglige bør ivaretas av et profesjonelt fagorgan. Departementet styrer Oljedirektoratet gjennom overordnede prioriteringer på årlig basis. Disse prioriteringene fastsettes blant annet på grunnlag av direktoratets rapportering av resultater og erfaringer fra tilsynsvirksomheten.

Samarbeidet mellom Kommunal- og regionaldepartementet og Oljedirektoratet er godt og konstruktivt, og departementet mener at direktoratet ivaretar sine oppgaver på en svært tilfredsstillende måte. Klar ansvars- og oppgavefordeling mellom departement og direktorat er en viktig suksessfaktor.

Dette betyr ikke at departementet lener oss tilbake og betrakte alt som såre vel.

For det første inntreffer det ulykker, og en del av disse svært alvorlige. Arbeidstakere pådrar seg sykdom som følge av arbeidssituasjonen. Vi kan ikke tillate oss å lukke øynene for at det alltid er en viss en risiko for at en større ulykke kan inntreffe, med risiko for tap av menneskeliv, alvorlig miljøskade og betydelige økonomiske tap.

Ut fra den oppfølgingen Oljedirektoratet gjør av rapporterte ulykker, skader og hendelser, kan det slås fast at så å si alle ulykker og skader kunne vært unngått. Det finnes egentlig ikke ulykker som bare "måtte skje". Det er også svært sjelden at det er teknologien og de tekniske løsningene som sådan som forårsaker ulykker og skader. Undersøkelser av de bakenforliggende årsakene viser i de aller fleste tilfellene at det er den menneskelige evne til å styre bruken av den tilgjengelige teknologien som svikter og som fører til ulykker.

Så er det nærliggende å spørre: Hvorfor gjøres da ikke alt som står i menneskelig makt for å hindre at ulykker og skader oppstår?

Det er ikke bare enkelt å svare på dette. Hvilket forhold har samfunnet til risiko, og hvilket forhold har den enkelte av oss til hvilken risiko vi er villig til å utsette oss for? I privat sammenheng, som ved bilkjøring, fritidsaktiviteter og lignende, lar vi oss ofte frivillig utsette for risiko som er betydelig høyere enn det vi kan og vil akseptere i en arbeidssituasjon. Ytterpunktet finner vi i ulike former for ekstremsport, hvor skaderisikoen kan være mer enn 1000 ganger høyere enn i hverdagen ellers. Et lignende forhold gjelder for sykdommer, hvor livsstilssykdommer, som på mange måter kan sies å være selvpåførte, sannsynligvis overgår arbeidsbetingede sykdommer i antall og alvorlighet.

Men arbeidsgivere kan ikke bruke et slikt resonnement for å legitimere eller utsette sine arbeidstakere for en høy risiko for ulykker og skader. Det er en viss risiko forbundet med all menneskelig aktivitet. Utfordringen blir å sørge for at industrien styrer virksomheten sin slik at risikoen holdes på et nivå som oppleves som forsvarlig i et totalt sett.

Det at vi aksepterer en viss risiko, betyr ikke at den enkelte ulykke kan aksepteres. Vi kan ikke akseptere at en arbeidsplass eller en arbeidsoppgave planlegges slik at noen kan bli skadet, under henvisning til at risikoen i virksomheten totalt sett ellers er akseptabel.

Hva slags målestokk kan vi bruke for å avklare hva som er akseptabel risiko sett i et samfunnsmessig perspektiv? Det er mange spørsmål vi kan stille, mange er temmelig følsomme, for eksempel: "Er det en grense for hva et menneskeliv er verdt - målt i kroner?"

Hva er det så myndighetene etterstreber i forvaltningen av helse, miljø og sikkerhet? Det overordnede mål er å sørge for at utnyttelsen av olje- og gassressursene kommer hele samfunnet til gode. Det viktigste grunnlaget for velferden er en ordnet samfunnsøkonomi. Når arbeidet med helse, miljø og sikkerhet styres på en god måte, vil samfunnet kunne høste betydelige økonomiske gevinster ved å bidra til å

1.Minimere samfunnets kostnader forbundet med arbeidsbetinget sykdom

Arbeidsbetingede sykdommer fører ofte til lengre fravær og i mange tilfeller til overgang til uføretrygd. Utgiftene for dette belastes det offentlige. Statskonsult anslår i en rapport som ble utgitt i fjor, at arbeidsbetingede sykdommer koster landet ca 65 milliarder kroner per år. Dersom en forenklet antar at arbeidsbetingede sykdommer er likt fordelt i forskjellige bransjer, betyr det at slike sykdommer på arbeidsplasser relatert til olje- og gassvirksomheten påfører Staten ca 800 millioner kroner årlig.

2. Minimere samfunnets kostnader som følge av personskader

Kostnadene ved personskader belastes trygdesystemet når de fører til medisinsk behandling og/eller til fravær utover arbeidsgivers egenperiode. Ved alvorlige skader kan det også være tale om uføretrygding, eventuelt opplæring til nye arbeidsoppgaver

3.Minimere samfunnets kostnader ved miljøskader som følge av utilsiktede utslipp

Riktignok gjelder et "forurenseren betaler"-prinsipp, og petroleumsloven slår fast at rettighetshaverne har objektivt ansvar for forurensningsskade, det vil si økonomisk ansvar uten hensyn til skyldsforholdet. Siden selskapenes utgifter fører til redusert skattegrunnlag, fører det til tap for det offentlige. Erfaringer fra miljøkatastrofer som for eksempel "Exxon Valdez" viser at kostnadene ved slike ulykker kan løpe opp i svimlende store beløp.

4.Minimere inntektstap for Staten som følge av regularitetssvikt av produksjons- og transportsystemer.

Petroleumsloven definerer økonomiske tap som følge av ulykker og skader som en del av sikkerhetsbegrepet. Dette innbefatter også økonomiske tap som følge av avbrudd i produksjon og/eller leveranser. Myndighetene opplever ikke noen innebygd konflikt mellom krav til sikkerhet for liv og helse, og krav til regularitet. Det er fordi begge disse aspektene i sikkerhetsbegrepet i bunn og grunn har å gjøre med total kvalitet i virksomheten. Det vil si at gode tekniske løsninger og godt tilrettelagt arbeid bidrar så vel til sikkerhet for liv og helse som til kontinuitet i produksjonen. I tilfeller hvor det kan være konflikt mellom de to aspektene, er myndighetene helt klare på at sikkerhet for liv og helse går foran krav til regularitet.

5.Bidra til kostnadseffektivitet i virksomheten ved å se til at leteinnretninger, produksjonsinnretninger og transportsystemer har en standard som sikrer den forutsatte regularitet.

Kommunal- og regionaldepartementet, som ansvarlig for helse-, miljø- og sikkerhetsforvaltningen, regner kostnadseffektivitet i næringen som en del av målet på dette området. Dette gjelder ikke bare i samfunnsmessig perspektiv, men også innenfor det enkelte prosjekt, fordi helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid naturligvis har bedre vilkår når prosjektenes økonomi også er god. Et viktig forhold er å sørge for at krav til helse, miljø og sikkerhet ikke kommer under press når innretningene kommer i driftsfasen, dersom dårlige tekniske løsninger fører til at den forutsatte regularitet ikke blir oppnådd.

Et høyt nivå innenfor helse, miljø og sikkerhet utgjør i sel selv et mål i et velferdssamfunn.

Målet er at sikkerhet, arbeidsmiljø, helse og velferd for arbeidsstyrken til enhver tid skal være på et nivå som minst tilsvarer det som gjelder i samfunnet for øvrig, uansett krav til lønnsomhet for samfunnet og for næringens aktører.

Hvor god må sikkerheten være - hvor går grensene - så vel oppover som nedover? Noen vil mene at det ikke finnes noen grense oppover: - Så lenge helse, miljø og sikkerhet overhodet kan forbedres, så skal det skje. Departementet støtter i utgangspunktet denne holdningen, som jo også kommer til uttrykk både i arbeidsmiljølov og i petroleumsloven, som begge krever at helse, miljø og sikkerhet skal videreutvikles i samsvar med utviklingen for øvrig.

Men det er å stikke hodet i sanden å kreve at dette skal gjennomføres kompromissløst i forhold til hva det koster.

Denne figuren inndeler nivået på helse, miljø og sikkerhet i tre områder: Det uforsvarlige, det som er "godt nok" og det som er "godt" eller "bra". I det beste området mener departementet at det må vises en edruelig holdning til hvor store ressurser som skal legges ned i helt marginale forbedringer, det vil si at det bør gjennomføres en kost/nytte-vurdering for tiltak som kan gi ytterligere forbedringer. En helt annen sak er at erfaringen viser at det ofte kan oppnås resultater uten at tiltak koster noe som helst, dersom en også tar i betraktning gevinster i form av ulykker som blir unngått, og generell forbedring av kvalitet og effektivitet i arbeidet.

I området "godt nok" er det vel kanskje særlig lovens krav om kontinuerlig forbedring er mest relevant. Her gjelder det å ha en bevisst holdning til hvordan vi bruker så vel økonomiske som menneskelige ressurser optimalt for stadig å bli bedre, selv om vi rent formelt beveger oss innenfor gjeldende krav i regelverket.

Under terskelen for det som er forsvarlig, er det helt uaktuelt å bruke kost/nytte-vurdering alene som argument for å avvike fra regelverkets minimumskrav. Dersom virksomheten beveger seg inn i dette området, er det bare én vei ut, og det er å foreta seg noe som bringer oss inn i den forsvarlige delen av figuren.

Hvor står vi så i dag? Er vi på den forsvarlige siden, slik vi skal? Og hvordan ser det ut framover - går det "oppover" eller går det "nedover"?

Vi har vært gjennom flere tiår med en positiv utvikling for helse, miljø og sikkerhet i petroleumsvirksomheten. I lang tid var det altså slik at resultatene slett ikke var slik vi kunne ønske, men utviklingen var positiv. Standarden på helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassvirksomheten er i øyeblikket stort sett tilfredsstillende, men himmelen er ikke skyfri.

Erfaringer fra Oljedirektoratets tilsyn de siste årene indikerer at det samlede risikonivået er i ferd med å øke. Denne utviklingen bekymrer departementet. Vi registrerer oftere enn før å bli utfordret med hensyn til balansen mellom det å sette ambisiøse mål for lønnsomheten og kravet til forsvarlig helse, miljø og sikkerhet. Jeg kan kort konstatere følgende observasjoner som underbygger dette:

Vi har en utvikling med

• aldring av innretninger med tilhørende vedlikeholdsproblematikk
• antall felt og innretninger, tilknyttede transportsystemer og omfang av operasjoner har økt betydelig de senere årene

• når lønnsomheten i prosjektene avtar, enten fordi oljeprisene synker eller lønnsomheten i prosjektene i utgangspunktet er marginale; eller fordi driftskostnadene øker samtidig som inntjeningen avtar mot slutten av feltets levetid, kan det oppstå interessekonflikt mellom selskapenes mål for sikkerhet og arbeidsmiljø og selskapenes forretningsmessige mål for virksomheten. Dette gir seg bl a utslag i at selskapene velger billigere tekniske, operative og driftsmessige løsninger, reduserer bemanning og utvikler nye organisasjonsformer for å redusere kostnadene

• vi har erfart at selskapene i større grad tøyer regelverkskrav og heller avventer sanksjoner fra myndighetene i form av kontroller, inspeksjoner og pålegg, enn å sette seg egne klare mål for sikkerhet og arbeidsmiljø

Industrien har i de seneste årene gjennomført vesentlige organisatoriske endringsprosesser:

• dette finner sted i form av reduksjon av bemanning innenfor ulike faggrupper og endring eller fjerning av funksjoner eller enkeltpersoner

• operatør vurderer i større grad å skille ut enkelte tjenester fra egen organisasjon (outsourcing) for så å kjøpe inn tilsvarende tjenester ut fra behovet til enhver tid.

Dette gjelder spesielt tjenester som er perifere i forhold til den primære virksomheten, som f. eks. helsetjeneste og forpleining, men også i en viss utstrekning mer teknisk pregede aktiviteter som vedlikehold.

Det har vist seg at ansvarshierarkiet ikke alltid har vært tilstrekkelig klart i disse nye måtene å organisere virksomheten på. Spesielt viser dette seg der man har fjernet de tradisjonelle linjelederfunksjoner og gått over til såkalte selvstyrte team.

De organisatoriske endringsprosessene innebærer også at de store aktørene inngår nye samarbeidsformer og fusjoner. Aktørbildet endrer seg ved at andre og nye aktører enn de tradisjonelle oljeselskapene ser muligheter for å utnytte marginale ressurser. I det systemrettede tilsyn som myndighetene har utviklet, er disse forhold svært viktige å følge opp.

Myndighetenes tilsynsinnsats i den siste tiårsperioden har holdt seg på et tilnærmet konstant nivå. Økt vekt på det systemrettede tilsyn har vært medvirkende til at hovedkonklusjonen i tilsynet er at olje- og gassvirksomheten skjer innenfor forsvarlige rammer, og med få unntak i samsvar med regelverket som gjelder for virksomheten.

Oljedirektoratet har, etter å ha gjennomført tilsyn med operatørselskapenes styring av de organisatoriske endringsprosessene, i flere tilfeller konkludert med at selskapene ikke har god nok styring med disse prosessene, med hensyn til å konsekvensene av slike endringer for helse, miljø og sikkerhet. Overfor flere operatører har direktoratet i løpet av det siste året derfor måttet gi pålegg om å foreta en totalgjennomgang av styringen av endringsprosessene.

Når vi gir uttrykk for vår bekymring på dette området, er vi klar over at det er lett å bli forstått slik at helse-, miljø- og sikkerhetsmyndighetene er negative til endringer i sin alminnelighet. Det er ikke riktig. Det som bekymrer oss, er ikke utviklingen som sådan, men måten den styres - eller ikke styres - på. Utvikling og endringer er positivt - når de styres riktig. Vi skal huske at også helse, miljø og sikkerhet forbedres gjennom utvikling.

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel drives pr i dag forsvarlig. Dersom så ikke var tilfelle, ville Oljedirektoratet være nødt til å stanse virksomheten. Den tilsynserfaring direktoratet har gjort, indikerer imidlertid at den tekniske tilstanden på mange innretninger går i gal retning., med de konsekvenser det vil kunne få med hensyn til fortsatt drift. Årsakene kan i de fleste tilfellene føres tilbake til manglende eller utilstrekkelig vedlikeholdsstyring, som igjen ofte viser seg å være et resultat av utilstrekkelig eller dårlig styrte endringsprosesser.

Oljedirektoratet har også registrert at selskapenes egen oppfølging av ulykker og uønskede hendelser er blitt dårligere. Dette skyldes mangel på faglig kompetanse innenfor de forhold som skal undersøkes, feilaktig eller utilstrekkelig metodikk, og i noen tilfeller også manglende evne og/eller vilje til å gjennomføre tiltak.

Direktoratet har i de siste årene økt omfanget av tilsynsvirksomheten direkte mot eiere av flyttbare innretninger, først og fremst boreinnretninger. Tilsynet har påvist store mangler ved riggeiernes regelverkskompetanse. Den synlige virkningen av dette er at et høyt antall avvik med betydning for helse, miljø og sikkerhet er blitt avdekket på flere boreinnretninger. Avvikene er påvist gjennom Oljedirektoratets tilsyn eller av operatøren som har kontrakt med riggeieren, men ikke av riggeier selv.

Dette har medført at operatørselskapet i enkelte tilfeller har måttet stanse bruken av bestemte innretninger, med de økonomiske konsekvenser dette innebærer. Operatørselskapene har måttet øke ressursbruken overfor riggeierne som følge av at prosessen med å kvalifisere innretningen har vist seg å være mer krevende enn tidligere.

Det er viktig med en god dialog mellom næringen og myndighetene i spørsmål knyttet til oppfølgingen av regelverkets krav til helse, miljø og sikkerhet. En god dialog bidrar til å videreføre det konstruktive samarbeidet som har preget forholdet mellom næring og myndigheter, og som i stor grad er bygget inn som en forutsetning for regelverk, tilsynsmetodikk og virkemiddelbruk. Utviklingen i 1999 har gitt antydning om et mulig hardere klima i dialogen mellom myndighetene og næringen. Denne utviklingen vil vi følge nøye, og vi vil løpende vurdere tiltak som kan motvirke at utvikling i gal retning. Dersom en negativ utvikling skulle materialisere seg tydeligere, vil myndighetene måtte vurdere å endre virkemiddelbruken tilsvarende. Det er i tilfelle noe som ingen av partene ønsker, men som vil bli gjort om det er nødvendig.

Regelverket er et av myndighetenes viktigste styringsverktøy på helse-, miljø- og sikkerhetsområdet. Dagens regelverk representerer et effektivt og tidsmessig styringsredskap for myndighetenes tilsyn med helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassvirksomheten. Regelverket er også et hensiktsmessig grunnlag for industriens til å ivareta sine plikter. Regelverket har gjennomgått flere forbedringer, for å ivareta så vel den teknologiske som den organisatoriske utviklingen. Det norske regelverket for helse, miljø og sikkerhet i olje- og gassvirksomheten har hele tiden ligget langt framme også i internasjonal sammenheng, og er blitt modell for regelverksutvikling i mange andre land, så vel i industrialiserte land som i utviklingsland.

Det er likevel grunn til fortløpende å vurdere om regelverket i tilstrekkelig grad er tilpasset utviklingen framover. Spørsmålsstillingen kan også snus om, slik at spørsmålet blir i hvilken grad de framtidige aktørene i virksomheten vil ha den kompetansen som kreves og dermed være i stand til å etterleve regelverket.

De gjennomgående hovedtrekkene ved regelverket er orienteringen inn mot kvalitet i aktørenes styringssystemer, og den utstrakte bruken av målorienterte krav. Regelverket ble utviklet i denne retning under den forutsetning at målgruppen for regelverkskravene var store, ressurssterke oljeselskaper, som hadde en betydelig egeninteresse i å drive virksomheten på en forsvarlig måte. Utviklingen i retning av nye og flere aktører, samt med en større diversifisering i de forskjellige aktørenes bakgrunn og ressurser, kan føre til at disse forutsetningene ikke fullt ut vil være til stede.

Departementet ser det som lite aktuelt å møte denne utfordringen ved å reversere regelverksutviklingen ved å bevege oss i retning av mer detaljstyring av virksomheten. Erfaringene fra den første tiden med olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel, viste at detaljstyring hemmer den teknologiske utviklingen, er lite kostnadseffektivt og - viktigst av alt - det stimulerer heller ikke en positiv utvikling innenfor helse, miljø og sikkerhet.

Utfordringen blir derfor å sørge for at myndighetene har tilstrekkelig styring med aktørbildet, samtidig som det i nødvendig grad åpnes for fleksibilitet for å løse nye oppgaver på en hensiktsmessig og kostnadseffektiv måte. Tilsynsmyndighetene, i første rekke Oljedirektoratet, må derfor regne med å møte øke ressursbruken knyttet til veiledning av de nye aktørene med hensyn til forståelse av regelverk, tilsyn og av de samarbeidsformene som er etablert i olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel.

For å oppsummere noen av de tiltak departementet vil fokusere på for å motvirke en mulig negativ utvikling innenfor helse, miljø og sikkerhet, kan jeg nevne følgende tiltak og prioriteringer:

-Nye aktører: Det må stilles krav til teknologisk kompetanse, erfaring, samt holdning til helse, miljø og sikkerhet.

Departementet ikke vil akseptere en utvikling hvor sentrale aktører i virkeligheten er "postkassefirmaer" med uklare eier- og ansvarsforhold, og som ofte ikke kan spores når de skal trekkes til ansvar.

-Grunnleggende prinsipper i dagens regelverk og tilsynsmetoder, videreføres og videreutvikles.

Dette forutsetter at aktørene i virksomheten også i framtiden er villige til å ta ansvar, slik som regelverket legger opp til. I motsatt fall vil det kunne tvinge myndighetene til å ta i bruk metoder og virkemidler som ikke er tidsriktige og som ikke er konstruktive på lengre sikt.

-Departementet vil vurdere om vi til enhver tid har tilstrekkelig kunnskap om det faktiske risikonivået og hvordan dette utvikler seg, og eventuelt iverksette tiltak for å framskaffe et bedre grunnlag for forvaltningen av helse, miljø og sikkerhet.

-Departementet vil legge vekt på at nye aktører får en god veiledning med hensyn til å forstå regelverket, tilsynsordningen og den "kultur" som er etablert for konstruktiv kommunikasjon og dialog med myndighetene.

-I det nye og mer komplekse aktørbildet vi etter hvert vil få, må det legges stor vekt på å føre tilsyn med hvordan ordningene for arbeidstakermedvirkning blir ivaretatt.

Som de fleste vel kjenner til, arbeides det med en ny oljemelding, som planlegges framlagt før sommeren. Mange av de tankene jeg formidlet i dette innlegget vil finnes igjen i et eget kapittel om helse, miljø og sikkerhet i den kommende meldingen.

Departementet har merket seg at det fra arbeidstakersiden kommer til uttrykk bekymring over en del trekk i utviklingen. Departementet Deler på mange områder deler bekymringen.

Vi setter pris på det initiativ Lederne har tatt gjennom denne konferansen, til å samle et oppbud av meningsberettigede parter til ytringer og debatt. Jeg takker for oppmerksomheten, og ønsker lykke til med resten av konferansen og det videre arbeid.