Kjære forsamling,

I går leste jeg en mindre artikkel i Dagsavisen med stor interesse. Der stod det at bare to av ti norsk barn kjenner barn som er rasister, mens seks av ti har venner fra en annen kultur enn sin egen. Tror dere fordelingen hadde blitt tilsvarende om noen tilfeldig voksne på gata hadde fått samme spørsmål? Jeg føler meg ikke sikker.

Barna som var med i undersøkelsen det var referert til svarte at det var politikerne og foreldrene som hadde skylda for at det er et fremmedhat i Norge. Som politiker må jeg si at jeg føler et tungt ansvar i forhold til å bekjempe rasisme, men svaret forteller oss også at vi som voksne rollemodeller har vel så mye ansvar, særlig for hverdagsrasismen.

Disse svarene barne har gitt overrasker meg ikke. Jeg tror vi er i ferd med å ane en generasjonskløft. For mange av dem som vokser opp i dag er det helt naturlig å ha venner fra andre land. Mange eldres følelser er i større grad er preget av frykt for mennesker de aldri har snakket med, men som de har lest mye skremmende om i mediene. Dette gir oss utfordringer, men også en tro på at framtidas Norge i større grad vil være et flerkulturelt samfunn som er godt å bo i for oss alle.

Det er med glede jeg åpner dagens konferanse. Som ansvarlig statsråd for regjeringens arbeid mot etnisk diskriminering, er jeg fornøyd med at vi i dag får presentert og diskutert flere rapporter som gir et bilde av omfanget av rasisme og diskriminering i Norge, og som peker på problemer og løsninger. Mitt klare mål er at rapportenes konklusjoner og anbefalinger skal ha konsekvenser for vår praktiske politikk.

Om en uke avholder Europarådet Den europeiske konferansen mot rasisme i Strasbourg. Norge har deltatt aktivt i forberedelsene. Både myndighetene og frivillige organisasjoner har bidratt. Regjeringen håper og tror at konferansen vil munne ut i klare og tydelige anbefalinger som kan bli retningsgivende for oss videre, og som vil være viktige innspill til Verdenskonferansen mot rasisme i 2001.

Vår konferanse i dag er en del av forberedelsene til Den europeiske konferansen. I dag vil vi synliggjøre myndighetenes ansvar for å bekjempe og forebygge rasisme og diskriminering. Jeg ønsker at denne konferansen, samt Den europeiske konferansen og Verdenskonferansen mot rasisme, kan brukes til å gi vårt nasjonale arbeid mot rasisme og diskriminering et løft. Vi må få synliggjort det arbeidet som allerede gjøres på området, både av offentlige og frivillige aktører. Samtidig er det viktig å få tydeliggjort de utfordringene vi har foran oss.

Konferansen er et vitnesbyrd om at vi også i Norge har å gjøre med samfunnsfenomener vi helst skulle vært foruten. Rasisme og diskriminering er skyggesider ved samfunnet som må tas på alvor. Vi må avlive myten om at Norge ikke har problemer når det gjelder rasisme og etnisk diskriminering. Det er feil. Spør en flyktningefamilie fra Etiopia om det er lett å leie bolig. Spør en arbeidsledig ingeniør fra Midt-Østen om det er lett å få jobb. Spør et barn med en annen hudfarge om hun har blitt ertet på skolen noen gang. Eller spør en 25-årig pakistaner om han har blitt nektet å komme inn på et utested. Svarene vi får når vi tør stille slike spørsmål er nedslående og ikke holdbart. Særlig ikke i et land hvor menneskerettigheter og demokrati er fanesaker vi har høyt på dagsorden. Skal vi opprettholde troverdigheten i vårt internasjonale arbeid for menneskerettigheter, må vi også ha øynene åpne for det som skjer på hjemmebane.

Samtidig trenger vi å bli sett etter i kortene av eksperter som står utenfor det norske miljøet. Vi trenger å bli sett i lys av erfaringer fra andre land. Gjennom vår tilslutning til internasjonale konvensjoner og deltakelse i FN og andre fora, har norske myndigheter forpliktet seg til å bekjempe og hindre rasisme og diskriminering. Det er viktig at også vi gjennomgår vår politikk og praksis på området. Det gir oss en nyttig oppdatering og mål vi kan strekke oss etter.

Jeg mener det er viktig at vi på myndighetssiden er åpne og ærlige i dette arbeidet. Vi må tørre å se at rasisme og diskriminering forekommer på mange områder i samfunnet, og på mange nivåer. Og vi må være ærlige nok til å innrømme at vi fortsatt har mange skritt å gå for å imøtegå dette.

Det har vært en økende bevissthet omkring rasisme og diskriminering, både på myndighetssiden og i befolkningen de senere årene. Det er en økende erkjennelse av at dette er et problem vi må gjøre noe med. Den åpne voldelige rasismen ikke er det største problemet vi har å hanskes med i Norge. Og det er kanskje derfor mange tar lett på problemstillingen. Vår utfordring ligger først og fremst i å komme til livs den mer skjulte eller indirekte diskrimineringen og rasismen, som dessverre også kan bidra til å legitimere voldelige utslag hvis vi ikke bryr oss.

Uansett hvordan disse fenomenene gir seg uttrykk, så må vi legge til grunn at vi her har å gjøre med mennesker som utsettes for negative holdninger, hendelser og utestenging. Og det er en meget ubehagelig opplevelse. Derfor er det viktig å få deres versjon av forholdene, og lytte til deres forslag til løsninger.

Jeg er av den mening at vi trenger situasjonsbeskrivelser fra ulik hold for å etter hvert kunne danne oss et mest mulig helhetlig bilde av forekomsten av rasisme og diskriminering. Vi trenger å få belyst enkeltpersonenes, de frivillige organisasjonenes og myndighetenes oppfatning av situasjonen. Deretter må vi iverksette de riktige tiltak for å få gjort noe med situasjonen.

Europa er i stadig endring, og samarbeid over landegrensene styrkes. I arbeidet mot rasisme og diskriminering bør vi se hen til utviklingen i de ulike samarbeidsforaene, også i de fora der Norge ikke er medlem. Vi bør bestrebe oss på å ligge på minst samme nivå i vår innsats mot rasisme og diskriminering som andre land vi vanligvis sammenligner oss med.

I august i år ble norske myndigheter eksaminert av FNs rasediskrimineringskomité. Norges rapport gir en status for statens arbeid mot rasisme og diskriminering, og er skrevet på grunnlag av bidrag fra berørte departementer.

FNs rasediskrimineringskomité uttrykte tilfredshet på en del områder, og bekymring på andre.

Først noen av de positive kommentarene. Komiteen sier seg fornøyd med at det har blitt vedtatt en Lov om menneskerettigheter og at det er opprettet et Senter mot etnisk diskriminering. Videre ser den positivt på Handlingsplanen for menneskerettigheter og Handlingsplanen for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Den nevner også at kursing av offentlig ansatte i flerkulturell forståelse er gode tiltak.

Komiteen uttrykker imidlertid også bekymring, spesielt på to punkter. Ett av deres hovedpunkter er det norske lovverket, som de mener ikke gir tilstrekkelig beskyttelse mot rasisme og diskriminering. Dette er jeg enig i, og jeg ser fram til rapporten fra Lovutvalget som utreder ny lov mot etnisk diskriminering, fordi det haster med å få på plass en ny lov. I utvalgets mandat står det blant annet at utvalget skal vurdere om FNs rasediskrimineringskonvensjon i større grad bør synliggjøres i norsk rett. Videre skal lovutvalget vurdere hvordan regelverket kan håndheves effektivt, og i tillegg gi en vurdering av hvilken rolle Senter mot etnisk diskriminering bør ha i dette.

Senter mot etnisk diskriminering har en viktig plass i arbeidet med å styrke vernet mot etnisk diskriminering. Jeg kan her nevne at etableringen av senteret er i tråd med Europarådets anbefaling om å opprette særskilte nasjonale organer for å motvirke rasisme og diskriminering. Senteret åpnet i februar 1999, for en prøveperiode fram til 2002. En av senterets oppgaver er å yte rettshjelp til personer som mener seg utsatt for etnisk diskriminering. Senteret har siden oppstarten gjort mye for å sette etnisk diskriminering på den offentlige dagsorden.

Komiteens andre sentrale tilråding er at Norge må etablere bedre systemer for å registrere og overvåke rasistiske og diskriminerende hendelser. Vi kan ikke være fornøyde på dette punktet, men jeg mener vi har kommet et stykke på vei. To av dagens presentasjoner er eksempler på dette. Jeg sikter da til Utlendingsdirektoratets første rapport om art og omfang av rasisme og diskriminering og Senter mot etnisk diskriminering sin andre rapport fra deres virksomhet.

Skal vi lykkes i å bekjempe og hindre rasisme og diskriminering, kan vi ikke bygge arbeidet på antagelser. Vi trenger gode data om situasjonen. Siste del av dagen er viet nettopp dette temaet. Hvilke data trenger vi? Og hvordan fremskaffer vi disse? Vi har en del erfaringer i Norge vi kan bygge på, men kan med fordel også se til utlandet for å plukke opp gode metoder.

Når det er sagt – Registrering klinger dårlig i en del ører. Historiens vonde spor er ikke glemt og må ikke glemmes. Vi må trå varsomt i dette arbeidet. Vi må ha med oss de etiske dimensjonene. Ikke minst må vi bestrebe oss på å ha aksept fra dem vi sikter å bedre situasjonen til gjennom slik datainnhenting.

Videre mener jeg at vi også trenger forskning og kunnskapsutvikling på dette området. Ett eksempel er prosjektet Likestilling i rettssystemet for personer som ikke behersker norsk, som ble initiert av mitt departement. Dette prosjektet som ble avsluttet i vår, har gitt oss viktig innsikt i hvordan politi og domstoler håndterer personer med begrensete norskkunnskaper. Etter mitt syn trenger vi flere slike prosjekter, også på andre samfunnsområder, som synliggjør problemer og peker på løsninger.

Rasisme og diskriminering må møtes på flere måter og av flere aktører, både offentlige og frivillige. Slik jeg ser det handler dette om å gjøre en innsats på mange områder. For å nevne noen:

Lovverket mot etnisk diskriminering må styrkes, og også håndhevelsen av lovverket.

Vi må bestrebe å yte likeverdige offentlige tjenester til alle innbyggere.

Det er viktig å fremme innvandreres deltakelse i offentlige beslutningsprosesser, f eks ved valg.

Vi må fortsette med - og videreutvikle - det holdningsskapende arbeidet, ikke minst i skolen.

En vesentlig utfordring vi har er å bygge ned barrierer på arbeidsmarkedet og på boligmarkedet. En rekke rapporter og undersøkelser har konstatert at dette er to områder det fortsatt må gjøres en stor innsats på.

Rasisme og diskriminering har konsekvenser for enkeltpersoner, grupper og samfunnet som helhet. Avslutningsvis vil jeg si at vi politikere må være vårt ansvar bevisst ikke bare i det vi gjør, men også i det vi sier. Hvordan vi fører an i den offentlige debatten gir signaler både til minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen. Men ingen kan fritas for ansvar. Alle voksne må gå foran som gode forbilder for barn. I dag er mitt klare inntrykk at det er omvendt.

Regjeringen har som utgangspunkt at alle er likeverdige og skal ha like muligheter til å delta på ulike samfunnsarenaer, til å bedre sin livssituasjon og bevare og videreutvikle sin kulturelle identitet. Rasisme og diskriminering er uforenlig med dette målet.

Jeg håper dette blir en utbytterik konferanse som gir oss alle et puff videre i arbeidet med å skape et tolerant og inkluderende samfunn for oss alle!