Det sitter mange flyktninger rundt om i Norges land akkurat nå og lurer på hvorfor ingen kommune vil ta imot dem. De har jo fått et vedtak om at de får bli her i landet, men likevel må de bli boende i asylmottak. Ønsket om å leve et normalt liv er stort, men inntil videre er det bare å vente til de får beskjed om hvor de kan bo. Det er over 6 000 flyktninger som nå venter i de statlige mottakene på å få den beskjeden. Blant dem er det i underkant av 500 barn og ungdommer som har søkt asyl i Norge på egen hånd.

I en kronikk i VG 26. september setter Thorvald Stoltenberg, president i Norges Røde Kors, søkelyset på disse barna og ungdommene. Stoltenberg mener at det er tre årsaker til at kommunene vegrer seg mot å ta i mot disse barna: misnøye over manglende statlig støtte, frykt for at bosetting av en enslig mindreårig skal føre til ytterligere bosetting som følge av familiegjenforening, og frykt for at kommunen ikke har et godt nok apparat til å ta imot dem på en skikkelig måte. Han skriver også at det fra et humanitært ståsted er helt uakseptabelt at disse barna skal bli uskyldige ofre i en drakamp mellom stat og kommune.

Jeg vil først gjøre det klart at jeg er helt enig i at situasjonen er uakseptabel. Som kommunal- og regionalminister med ansvar for disse barna og ungdommene, kan jeg ikke sitte og se på at de må vente i uker og måneder på at en kommune skal ta imot dem. I løpet av de få månedene siden Regjeringa tiltrådte, har jeg derfor prioritert å lytte til signalene fra kommunene, de frivillige organisasjonene og, ikke minst, ungdommene selv. Regjeringa vil allerede i høst legge fram en stortingsmelding om asyl- og flyktningpolitikken i Norge. Jeg er spesielt bekymret for de enslige mindreårige. Meldinga vil derfor ha et særskilt fokus på dem.

Situasjonen for dem som venter på bosetting i en kommune er likevel så dramatisk at vi ikke kan vente på Stortingets behandling av meldinga. Regjeringa har derfor prioritert tilskuddene til kommunene ved bosetting av flyktninger svært høyt i sitt første statsbudsjett. Det største løftet gjelder integreringstilskuddet, som foreslås økt fra 300 000 kroner til 365 000 kroner, fordelt over de fem første årene etter bosetting. Vi foreslår blant annet også at det ekstra engangstilskuddet ved bosetting av funksjonshemmede økes fra 100 000 kroner til 125 000 kroner. De som tidligere har hevdet at det er for dyrt å ta imot flyktninger, kan derfor ikke bruke dette argumentet lenger.

Når det gjelder kommunenes frykt for at bosetting av en enslig mindreårig skal føre til ytterligere bosetting som følge av familiegjenforening, er Regjeringas utgangspunkt at kontakt med familien er viktig for alle barn. I tråd med anbefalinger fra Høykommissæren for flyktninger vil vi derfor øke innsatsen for å spore opp foreldrene eller andre omsorgspersoner til disse barna, med sikte på gjenforening i hjemlandet.

Jeg er også kjent med at mange kommuner frykter at de ikke har et godt nok apparat til å ta imot enslige mindreårige på en skikkelig måte. Jeg tror at kommunene her undervurderer både seg selv og de enslige mindreårige. De fleste av disse ungdommene klarer seg godt, dersom de får trygge rammer og en god boløsning med voksenpersoner rundt seg som de kan stole på. Det er mange kommuner som har fått til dette på en god måte. Jeg ser at det likevel er viktig med gode eksempler, og utveksling av erfaringer. Av den grunn har Utlendingsdirektoratet (UDI), i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, tatt initiativ til et tre-årig prosjekt der seks kommuner prøver ut ulike løsninger for kommunalt arbeid med enslige mindreårige. Erfaringene fra de seks forsøkskommunene blir formidlet til andre kommuner underveis. I tillegg vil Barne- og familiedepartementet gi ut en håndbok i arbeid med enslige mindreårige i kommunene.

Et sosialt nettverk betyr mye for hvordan ungdommer takler hverdagen, og særlig for dem som bor langt fra familie og venner. Jeg er derfor spesielt glad for at Stoltenberg skriver at Røde Kors-foreningene vil forplikte seg til å hjelpe kommunene med å integrere ungdommene de bosetter. Det er behov for besøkshjem, støttekontakter og, ikke minst, verger. De frivillige organisasjonene i kommunene ser også på disse ungdommene som et positivt tilskudd i sine organisasjoner.

For at vi skal lykkes i arbeidet med å ta vare på de enslige mindreårige på en skikkelig måte, er det, som Stoltenberg skriver, viktig at de ikke blir uskyldige ofre i en økonomisk drakamp mellom stat og kommune. Regjeringa har tatt både sitt eget ansvar og signalene fra kommunene på alvor. Vi foreslår en betydelig økning i de statlige tilskuddene til kommunene i statsbudsjettet for neste år. Jeg forventer at hver eneste kommune nå tar sitt ansvar på alvor, setter bosetting av mindreårige på dagsorden og konkluderer med at denne utfordringen skal vi gripe med ekte omsorg for de enslige mindreårige som venter i asylmottakene.

Med 435 kommuner og ca. 500 enslige mindreårige angir jeg konkret hvor liten oppgaven egentlig er. La oss vise i praktisk handling at nestekjærligheten stadig er levende.