Gratulerer med dagen og velkommen hit til feiringen av dagen i Battersea Park.

Det er første gang jeg feirer 17. mai utenlands. Jeg må innrømme at det er litt uvant, men jeg har sett fram til å komme hit til London. Når så mange møtes her for å feire dagen så er jo det også et uttykk for hva 17. mai betyr for oss. For å vri på et uttrykk fra mitt hjemfylke Hedmark og vårt forhold til Mjøsa, kan jeg jo si ”at det er det såmmå å en er hen, berre en får feire 17. mai.” Og det gjør dere til gangs her i London.

Hva hadde 17. mai vært uten skolekorps, is, brus og fine klær. Vi feirer 17. mai til minne om den dagen vi fikk vår grunnlov i 1814. Grunnloven ble sterkt inspirert fra Frankrike og USA. Egentlig var det en utrolig historie at Norge som hadde vært under dansk styre i mer enn 400 år skulle få sin frihet på denne måten. Gjennom unionen med Danmark ble vi dratt inn i Napoleonskrigene på den tapende side. Gjennom unionen med Sverige fram til 1905 fikk vi til slutt den frihet vi ønsket oss helt fra 1814.

Riksforsamlingen på Eidsvoll, som ga oss grunnloven, hadde med dagens øyne noen trekk som vi neppe ville godkjent om vi i dag skulle velge en slik forsamling. Det var ingen representanter for landsdelene nord for Trøndelag. Dette skyldtes tidsnød, reisen ble for lang.

Kvinner hadde verken stemmerett eller valgbarhet og den gang så man ikke på det som noe problem. Dessuten var det ingen representanter fra tjenestefolk, fra folk som ikke eide jord, drev forretning eller hadde offentlige embeter. I dag ville vi karakterisert en slik forsamling som høyst udemokratisk.

Vi kan lure på hva resultatet ville bli om vi i dag skulle satt sammen en Eidsvollsforsamling for å lage en grunnlov. Mange av de bærende ideer om frihet, menneskerett og suverenitet ville nok blitt de samme. Og det er det store ved Eidsvollsverket. Ideene var radikale og fremsynte den gang de ble utviklet. Men en slik verdifull arv må aldri gjøres til en museumsgjenstand. Også det ville være i strid med ånden fra Eidsvoll. Vi må bære verdiene inn i vår egen tid, plassere dem inn i vår virkelighet og forme den som tidsmessige redskaper for frihet, likhet og solidaritet.. Gjennom 1800-tallet vokste det norske demokratiet fram. Kongemakten ble gradvis redusert gjennom en oppmerksom og bestemt holdning fra Stortingets side. Gjennom utviklingen mot et industrisamfunn vokste nye samfunnsklasser fram, markerte nye politiske retninger og krevde sin rett. Flertallet av folket fant seg ikke lenger i å være utestengt og undertrykt. Mot slutten av 1800-tallet vokste hovedtrekkene i vårt nåværende partisystem fram. På 1900-talet var unionsoppløsningen med Sverige vår største nasjonale merkesak og innføringen av full stemmerett for alle kvinner og menn den største enkeltsak.

Frihet er ikke noe man får, det en noe man må kjempe seg til og som man må kjempe for å beholde. 2. verdenskrig er et kapittel i vår historie hvor dette kanskje trer tydeligst fram. Norge står i takknemmelighetsgjeld til Storbritannia for den støtte vi fikk under krigen, ved å nedkjempe fienden, men også gjennom den sterke motstandsvilje og kampmoral Storbritannia viste og som satte standard for andre land og folk.

Verdiene vi forfekter en dag som denne forplikter til mer enn ord, til mer enn honnørord om umistelige verdier kledt i rødt, hvitt og blått. For ikke noe vinnes endelig og en gang for alle. Ikke frihet, ikke likhet, ikke demokrati. Frihet kan mistes, likhet kan bli til ulikhet, demokratiet kan uthules.

Jeg mener vi i Norge har forvaltet verdiene godt. Vi har frihet. Den gjelder fler og den gjelder mer. Vi kan mer enn noen gang forme våre egne liv, foreta egne valg. For de fleste har dette inntil nå vært innenfor egen stats grenser. Gjennom utdanning og arbeid har vi fått økt geografisk og sosial mobilitet. Vi kan lett orienteres oss om internasjonale hendinger gjennom Internett, presse og media, men også gjennom reiser og studier i andre land. Dagens unge snakker flere språk, de reiser mer, de har venner og kjente i mange land, de har hele verden som sin arena. De får oppleve andre skikker, andre religioner og blir kjent med folk fra andre kulturer. Det stiller nye krav til oss alle. Til å kjenne, forstå, og verdsette andre kulturer, andre folk, andre skikker. Få eller ingen mener lenger at noen raser er mindreverdige. Likevel har dessverre mange fordommer mot andre raser, andre kulturer og religioner. Og noen går lenger, vi har aktive rasister og andre som søker å skape konflikt og motsetninger der forståelse og samarbeid er det som kreves. Vårt forhold til andre folk og andre kulturer må bygge på de samme prinsipper som vårt forhold til våre nærmeste, enten det er slekt eller venner. Vi må møte andre mennesker med respekt og nyssgjerrighet. Respekt for hverandres ulikhet er grunnleggende. Det er ikke noe alternativ til menneskeverdet. Alle mennesker har samme verdi, uansett rase, religion, kjønn eller seksuell legning.

Gjennom drapet på Benjamin Hermansen på Holmlia i Oslo opplevde vi et tidsskille i Norge. Rasistisk motivert vold endte med drap. Vi må nå mobilisere mot rasisme, vold og intoleranse. Vi må ta opp kampen for menneskeverdet, likeverdet og tryggheten i nærmiljøene. Hvis ikke mister vi friheten. 40 000 i tog i Oslo og tusenvis i andre deler av landet ble viktige nasjonale markeringer. Men hver av en må også gjøre noe, i det daglige og når det kreves. Norge er et flerkulturelt samfunn. Vi må hver dag forankre verdien om at i Norge er det plass til alle. Vi må åpne opp for verdier og kvaliteter fra de som kommer utenfra. De som kommer til landet må åpne opp for de tradisjoner og verdier som har formet Norge. Respekten må være gjensidig. Kamp mot rasisme og fordommer er en del av frihetskamp vi må føre i dag.

Vi står ovenfor nye utfordringer, både nasjonalt og internasjonalt. Flertallet i Norge har fått ta del i den økonomiske og sosiale utvikling. Men fortsatt har vi barn som vokser opp i familier med så svak økonomi at de ikke kan ta del i leirskoleopphold og fritidsaktiviteter som skolekorps og idrettslag. Fortsatt har vi funksjonshemmede og unge uføretrygdede som ikke får ta del i det vi andre ser som en selvfølge. Slik kan vi ikke ha det. Ser vi på hele verden blir bildet enda klarere. Store deler av verden lever i fattigdom. Grunnleggende forhold som helse, utdanning, bolig og arbeid er ikke ivaretatt for alle. Kampen for frihet, menneskeverd og demokrati stopper ikke ved egen nasjons grenser. De rike landene må bidra økonomisk og på andre måter til at andre folk får den frihet og likhet vi selv tar for gitt. Norge har i dag sete i FNs sikkerhetsråd, og den plassen må vi bruke til å sloss for de fattige, de utstøtte og de mange som trenger hjelp i verden. Det vil være i tråd med Eidsvollmennenes ånd.

17. mai er en festdag. I Norge betyr det skolekorps, barnetog, knestrømper, is og brus. Når nordmenn ser på Norge fra utlandet blir feiringen annerledes, men kanskje like tankevekkende. Det blir lettere å se hvilke sider ved Norge som man hjemme tar for gitt, og derfor ikke ser, men som man savner. Enten det er brunost, makrell i tomat eller velferds- og fordelingspolitikk. Henrik Ibsen skrev sine verker om den norske folkesjelen i Roma og Bjørnstjerne Bjørnson hadde Paris som base for sine nasjonale epos. Så når dere fra London gjøre dere tanker om Norge, om det savner og de trekk ved Norge som dere med lettelse blir spart for, så har dere et perspektiv som er annerledes og trolig også gir et større vidsyn.

Gratulerer med dagen og takk for oppmerksomheten.