Kjære fylkespolitikere.

Takk for invitasjonen. Jeg er invitert hit for å snakke om fylkeskommunen og hvilke tanker og planer Regjeringen har for oppgavefordelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Det er et stort og omfattende tema, og jeg skal ikke gå i detalj på alle enkeltoppgaver som i dag utføres av staten, fylkeskommunen eller kommunen, og hvordan disse bør organiseres i framtiden. Det kan ta lang tid, og dessuten kan jeg ikke være så konkret som mange av dere kanskje skulle ønske. Som dere er kjent med, er Regjeringen midt oppe i arbeidet med stortingsmeldingen om oppgavefordelingen. Meldingen skal legges fram for Stortinget før påske, og det vil vel ikke overraske noen når jeg sier at ikke alle brikker er helt på plass ennå.

Likevel skal jeg driste meg til å trekke opp noen linjer om fylkeskommunens framtid. Det skal jeg gjøre i lys av Regjeringens arbeid med fornyelse av offentlig sektor. Jeg skal også si noe om sykehusreformen siden denne berører fylkeskommunene sterkt.

Offentlig sektor – Regjeringens fornyelsesprogram

Som dere vet, fattet Arbeiderpartiets landsmøte 12. november 2000 en rekke vedtak om organisering av offentlig sektor. Det er en kjent sak at denne Regjeringen er for en sterk offentlig sektor. Arbeiderpartiet har alltid ment at en sterk offentlig sektor er nødvendig for å oppnå mange av de mål og verdier vi står for.

At offentlig sektor fikk en betydelig plass i Regjeringens tiltredelseserklæring er derfor ganske selvsagt. Og for oss betyr ikke en sterk offentlig sektor bare en stor offentlig sektor. Det skal også være en godt fungerende offentlig sektor. Det skal være tjenester og forvaltning som brukerne er godt fornøyd med. Og vi har etter hvert fått kravstore brukere av offentlig tjenester. Kravstore i positiv betydning. Folk har større bevissthet om hva de vil og hvilke behov de har. Og de er i stand til å formidle dette ganske klart. For offentlig sektor er det en utfordring at vi er i stand til å levere tjenester som er i overensstemmelse med de forventninger som finnes og som vi selv bidrar til å skape. Det forventes at man kan levere – på alle nivåer. Hvis ikke vil nok mange velge andre alternativer enn offentlige tjenester, særlig de med god betalingsevne. Og et slikt samfunn vil vi ikke ha. Grunnleggende velferdsgoder og tilbud skal være der for alle, uavhengig av økonomi.

Vi stiller oss mange spørsmål om dagen:

• Er alle oppgaver som utføres i offentlig sektor like viktige og er vi flinke til å prioritere mellom de forskjellige oppgaver? Eller er det slik at alt vi gjør har høyeste prioritet?
• Er den offentlige forvaltningen kritisk nok på hva den produserer og har vi for mange produksjonsledd?
• Kan den offentlige forvaltningen organiseres annerledes og likevel levere de tjenester som til en hver tid forventes av befolkningen?
• Hvordan skal vi få gode nok ledere?
• Ny teknologi omgir oss på alle områder og vi foretar store investeringer daglig. Er vi i stand til å utnytte teknologien godt nok for å effektivisere offentlig sektor?
  

Vi har det siste 10-året tilsatt gjennomsnittelig 37 nye personer i det offentlige hver kalenderdag.

Vi har større utgifter pr. elev i grunnskolen enn gjennomsnittet i OECD-landene.

Vi har færre elever pr. lærerverk i den offentlige barneskole, ungdomsskole og videregående skole enn de fleste OECD-land.

Vi har bedre legedekning pr. innbygger enn de øvrige nordiske land.

Og likevel opplever vi daglig krise i skoleverket, kriser innenfor helsesektoren, pasientkøer, legemangel, dårlig standard på læremateriell, manglende IT-satsing, dårlige skolelokaler o.s.v.

Disse spørsmålene og disse konstateringer krever andre svar, de krever nye svar og de må føre til bedre løsninger. Fordi vi ønsker en sterk offentlig sektor, som er der for alle, og som leverer det som forventes, til rett tid og med god kvalitet.

Regjerings program for offentlig sektor

For å opprettholde en sterk offentlig sektor, må den endres i samsvar med de behov dagens befolkning har. Samtidig må offentlig sektor fungere bedre i forhold til de krav samfunnsøkonomien stiller. Dette er utgangspunktet for Regjeringens program for fornyelse av offentlig sektor.

Fornyelsesprogrammet skal fokusere på blant annet følgende:

1. Sterkere brukerorientering
2. Overføring av ressurser fra administrasjon til tjenesteyting og fra sektorer med synkende behov til sektorer med økende behov
3. Effektivisering av ressursbruken på alle nivåer
4. Mer lokal frihet og mindre detaljstyring
5. Større ansvar og effektive enheter

Alt dette fordi vi ønsker en sterk offentlig sektor som er effektiv og som leverer det tjenestetilbud folk forventer, altså en tjeneste som er god og som er der for alle.

Fornyelse av offentlig sektor lokalt står sentralt i fornyelsesprogrammet. Målsettingen er å sikre en effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon og oppgaveløsning. For å sikre demokratiske og effektive løsninger må den statlige detaljstyringen reduseres. Dette er også en vurdering som vi finner igjen i Oppgavefordelingsutvalgets utredning. Utvalget sier at statens bruk av detaljstyrende virkemidler må reduseres betraktelig. Vi har for mange øremerkede tilskudd, lover, forskrifter, retningslinjer, rundskriv, handlingsplaner og plankrav som regulerer virksomheten i kommunesektoren. Dette er ikke hensiktsmessig. På dette punktet er Regjeringen helt på linje med utvalgets tilråding. Kommunene og fylkeskommunene må gis større muligheter for selvstendige prioriteringer og valg tilpasset lokale forhold. Regjeringen har allerede sagt at som et ledd i fornyelsen av offentlig sektor lokalt må prinsippene for statlig styring av kommunesektoren dreies fra detaljstyring gjennom regelverk og øremerking til mål- og resultatstyring gjennom dialog og veiledning.

Betydningen av det lokale selvstyre og rammestyring er det bred tverrpolitisk enighet om. Likevel har detaljert regelverk, øremerkede tilskudd og handlingsplaner blitt benyttet i stadig økende grad. Kontroll- og konstitusjonskomiteen påpekte ved behandlingen av Riksrevisjonens undersøkelse om øremerkede tilskudd at Stortinget selv ikke har fulgt flertallets målsettinger for statens styring av kommunesektoren.

At Stortinget og Regjeringen har problemer med å følge de prinsippene de selv har satt, kan sees på som et eksempel på hvordan målet om det lokale selvstyret fort kan komme i konflikt med andre mål. Den statlige styringen av kommunesektoren må avveie kommunenes og fylkeskommunenes behov for å ta lokale og regionale beslutninger mot statens behov for å sikre nasjonale mål.

Men nå skal det ikke bli slik at staten skal slutte å styre kommunesektoren.

Men det er klart at vi, og det gjelder både Stortinget og Regjeringen, må styre kommunene og fylkeskommunene på en annen måte. Sterke statlige styringsvirkemidler som regelverk og øremerkede tilskudd skal begrunnes i viktige nasjonale hensyn. Vi skal selvfølgelig forsvare den enkeltes rettssikkerhet og arbeide for et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet. Men vi må samtidig gi kommunene frihet til å ta hensyn til lokale behov og prioriteringer. Av hensyn til det lokale selvstyret må vi i noen grad akseptere variasjoner.

Oppgavefordeling

Oppfølgingen av Oppgavefordelingsutvalgets utredning er en sentral del av Regjeringens arbeid med å fornye offentlig sektor. Utvalget vurderte hvordan offentlige oppgaver best løses og hvordan vi skal fordele ansvaret for offentlig oppgaver mellom ulike forvaltningsnivå. Det er et hovedmål for Regjeringen å organisere offentlig forvaltning slik at vi får en sterk og levedyktig offentlig sektor.

Utgangspunktet for Regjeringen er at oppgavene skal løses nærmest mulig brukeren, at systemet blir effektivt med minst mulig byråkrati, og at det preges av klare ansvarsforhold.

Landsmøtevedtaket i Arbeiderpartiet berører blant annet følgende områder:

• Det ble vedtatt å overføre eierskapet for sykehus til staten.
• Landsmøtet uttrykte fortsatt behov for et direkte folkevalgt regionalt nivå til å løse felles oppgaver som trenger regionale løsninger.
• Landsmøtet la til grunn et behov for vesentlige forandringer i organiseringen av forvaltningsnivåene.
• Landsmøtet la også til grunn at reformprosessen må avsluttes før kommunevalget i 2003.
  

Regjeringen arbeider derfor videre med disse spørsmålene, slik at vi som planlagt skal kunne legge fram en stortingsmelding om oppgavefordelingen før påske i år.

Fylkeskommunen

Det lokale selvstyret har tradisjonelt stått sterkt i Norge. Utgangspunktet er at lokalsamfunnet og dets innbyggere best vet hvilke tjenester det er behov for, og hvilke løsninger som kommer til å virke best lokalt. Kommunene og fylkeskommunene må gis frihet til å prioritere mellom oppgaver, samtidig som de må få anledning til å organisere sin virksomhet i henhold til lokale og regionale forhold.

Både Arbeiderpartiets partiprogram og Regjeringens fornyelsesprogram legger opp til at kommunene skal kunne løse oppgavene sine med stor frihet. Dette innebærer at vi legger opp til desentralisering av både myndighet, kompetanse og oppgaver så langt som mulig. Vi foretar nå en konkret gjennomgang av hvilke oppgaver det kan være aktuelt å desentralisere til kommunene.

Fylkeskommunene har lenge slitt med lav oppslutning rundt sine saker. Jeg mener det er behov for å styrke fylkeskommunenes rolle som regionalt utviklingsorgan. I Europa for øvrig ser vi at regionene får en stadig viktigere rolle som aktør i regionale utviklingsprosesser. Jeg tror en klargjøring av fylkeskommunenes rolle, og hvilke oppgaver fylkeskommunene bør ha, vil gjøre fylkeskommunene mer vitale og beslutningsdyktige. Vi tror samtidig at styrkingen av fylkeskommunenes regionale rolle vil skape større interesse og oppmerksomhet rundt de politiske prosessene regionalt.

Oppgavefordelingsutvalget slo fast at behovet for et folkevalgt regionalt nivå og regional oppgaveløsning må sees i sammenheng med at flere offentlige oppgaver løses mest effektivt med et større befolkningsgrunnlag. Utvalget la også vekt på at:

• Flere offentlige oppgaver er kommuneoverskridende og krever en regional forankring
• For å få til en effektiv nasjonal politikk for samfunnsutvikling og bedre verdiskapning kreves aktiv medvirkning og tilpasning ut fra regionale forhold
• De regionale utviklingsoppgavene krever politisk avveining og skjønn.

Vi slutter oss til dette og anbefaler at reformarbeidet har som utgangspunkt å styrke regionnivåets rolle som regional utviklingsaktør for dermed effektivt å ivareta befolkningens og næringslivets behov. En slik fornyelse vil også bidra til en betydelig styrking av det kommunale selvstyre ved at flere oppgaver som i dag ivaretas av sentral og regional stat, underlegges direkte folkevalgt innflytelse.

Jeg kan ikke gå inn på hvilke oppgaver vi konkret vil foreslå å overføre fra fylkesmennene til fylkeskommunene. Men jeg kan vel si så mye som at de sektorer som vurderes er blant annet kultur, samferdsel, miljø, landbruk og tilretteleggende næringsutvikling.

I vurderingen av antall fylkeskommuner og endringer i den regionale inndelingen, la Oppgavefordelingsutvalget følgende prinsipper til grunn:

• Nærhetsprinsippet som tilsier at de regionale enhetene ikke bør være større enn det som er nødvendig for god og hensiktsmessig løsning av oppgavene
• Identitetsprinsippet som legger vekt på at dersom regionene skal fungere etter forutsetningene som demokratiske organer bør de være basert på områder som i rimelig grad utgjør et naturlig identitetsfellesskap
• Regionale utviklingsoppgaver og hensynet til en effektiv organisering av tjenesteoppgavene tilsier at regionene ikke bør favne om flere konkurrerende bosettings- og næringsmessige områder. Det kan vanskeliggjøre en bred oppslutning om en regional utviklingspolitikk. En regional inndeling som favner over flere konkurrerende bosettings- og næringsmessige kan føre til en forsterkede sentraliseringstendenser over tid.

Dagens fylkesinndelingen har ligget fast i mange år. Samtidig vet vi at kravene til den fylkeskommunale tjenesteproduksjon er betydelig endret i løpet av den tiden som er gått siden fastleggingen av den nåværende fylkesinndelingen. Det kan derfor stilles spørsmål ved hvor hensiktmessig dagens fylkesinndeling er. Jeg merker meg at på den andre siden av Oslofjorden, i Telemark, Vestfold og Buskerud, er det tatt et initiativ til å se på en mulig sammenslåing av de tre fylkene. Det er et signal om at det på regionalt nivå er vilje til å se på mulige endringer av dagens fylkesinndeling og hva som er en hensiktmessig inndeling for å løse de framtidige regionale oppgaver på en god og effektiv måte.

Sykehusene

Sykehusene er et sentralt stikkord i diskusjonen omkring oppgavefordeling mellom forvaltningsnivåene. Ikke minst fra et fylkeskommunalt ståsted er dette et viktig spørsmål. Vi mener det er behov for et samlet grep for å klargjøre ansvarsforholdene rundt drift av sykehus og sikre en mer helhetlig planlegging av sykehusvesenet. Derfor vil Regjeringen fremme forslag om statlig overtagelse av spesialisthelsetjenesten, med virkning fra 1.januar 2002.

Siktemålet med reformen er å skape enklere og klarere ansvarsforhold i spesialisthelsetjenesten og dermed et grunnlag for bedre helsetjenester. Reformen baseres på tre hovedtiltak:

• At staten overtar eierskapet til de fylkeskommunale sykehusene og øvrige virksomheter innenfor spesialisthelsetjenesten. Det offentlige eierskapet vil dermed bli samlet på statens hånd.
• At virksomhetene organiseres i foretak. Dette innebærer at de blir organisert i egne rettssubjekter og således ikke inngår i den statlige forvaltning. Overordnede helsepolitiske mål og rammer vil fastsettes av staten og vil ligge til grunn for styring av foretakene.
• Det tredje tiltaket er knyttet til det sektorpolitiske ansvaret. På samme måte som på andre samfunnsområder har staten det overordnede sektoransvaret for spesialisthelsetjenesten. Men innenfor denne rammen har lovgiver ved spesialisthelsetjenesteloven bestemt at det tilligger fylkeskommunen å ”sørge for” at fylkets befolkning får tilgang til de aktuelle helsetjenestene. Som en del av eierskapsreformen som nå legges fram, foreslås at dette fylkeskommunale ansvaret opphører. Selve ansvaret for å levere tjenestene foreslås i framtiden lagt på de nye foretakene. Dette endrer ikke at staten på samme måte som før vil ha det overordnede ansvaret og styringsmessig må følge opp foretakene i samsvar med dette ansvaret.

Gjennom den foreslåtte reformen vil staten komme i en helhetlig ansvarsposisjon for spesialisthelsetjenesten. Da samles på en hånd:

• sektoransvaret
• finansieringsansvaret
• eierskapet

Dette gir staten et totalansvar, med gode muligheter til en helhetlig organisering og til å samordne ressursbruken inn mot de prioriterte helsepolitiske målene.

Reformen må ikke forstås som et ønske om å dreie styringen fra ”myndighetsstyring” til ”eierstyring”. Utgangpunktet i dag er at det styres for mye på driftsspørsmål og for lite på struktur. Denne reformens intensjon er derfor å legge grunnlag for å øke styringen i forhold til strukturen på helsetjenesten, for eksempel gjennom funksjonsfordeling. Samtidig skal de enkelte virksomhetene få større ansvar og frihet innenfor den strukturen som bestemmes.

Hvilke tjenester omfattes av reformen?

Den statlige overtakelse av spesialisthelsetjenesten dreier seg både om et ansvar for å produsere helsetjenester og et ansvar for å sørge for at innbyggerne får tjenester de har krav på. Reformen vil derfor på ulike måter berøre både offentlig og privat tjenesteproduksjon.

Begrunnelsen for statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten knytter seg ikke til utfordringene innenfor somatisk sektor alene, men er også relevant for de øvrige helsetjenester som fylkeskommunene i dag har ansvar for. For rehabilitering og psykiatri er det minst like viktig å sikre sammenheng i behandlingsforløp, helhetlig tilnærming til ulike lidelser og institusjoners gjensidige avhengighet. Det er dessuten viktig å utvikle samspillet med primærhelsetjenesten.

Reformen vil derfor - slik vi pr. i dag vurderer det - omfatte:

Somatiske helsetjenester

• Rehabilitering og habilitering

• Laboratorie- og radiologiske tjenester.

• Psykisk helsevern.

• Private spesialister med driftsavtaler.

• Ambulansetjenesten.

• Når det gjelder ansvaret for tannhelsetjenesten, var dette i utgangspunktet ikke planlagt inn i arbeidet med statlig overtagelse av sykehus. Sosial- og helsedepartementet har imidlertid fått en rekke innspill med forespørsel om hva som skal skje med tannhelsetjenesten. Dette har gitt sosial- og helsedepartementet en forståelse for at det rimelig raskt bør tas stilling til framtidig eierskap og driftsform for denne tjenesten.

  Det kan synes å være tre alternative løsninger for organisering av tannhelsetjenesten:

  • Fortsatt fylkeskommunalt ansvar
  • Kommunalt ansvar
  • Statlig ansvar.

  Sosial- og helsedepartementet vil derfor i den videre prosess - som jeg kommer tilbake til - be høringsinstansene om synspunkter på dette.

Økonomisk oppgjør

Det overordnede prinsipp er at fylkeskommunene etter reformen skal være i stand til å utføre de oppgaver fylkeskommunene har igjen etter at spesialisthelsetjenesten går over til staten. Likeledes skal helseforetakene gjennom de økonomiske uttrekk som skjer fra fylkeskommunene kunne drive sine oppgaver på forsvarlig måte. Dette innebærer at det må skje ett økonomisk oppgjør mellom staten og fylkeskommunene og ett oppgjør mellom staten og de nyopprettede foretakene.

I kommuneproposisjonen i mai 2001 vil KRD redegjøre nærmere for opplegget, etter at KRD og SHD har kartlagt tallgrunnlaget for overføringen i nært samarbeid med Kommunens Sentralforbund og fylkeskommunene.

I kommuneproposisjonen vil det også bli foreslått nødvendige endringer i inntektssystemet, herunder de kriterier som skal gjelde for fordeling av midler fylkeskommune imellom. For eksempel er det naturlig at vekten på eldre over 75 år reduseres fordi denne vekten er knyttet til ansvaret for helsetjenester og ikke til de gjenstående oppgavene i fylkeskommunene.

Det må dessuten foretas et økonomisk oppgjør som følge av at staten/foretakene overtar eiendeler av fylkeskommunene. Denne delen av oppgjøret reiser vanskelige avveiningsspørsmål, både prinsipielt og praktisk. Regjeringen vil imidlertid komme tilbake til dette så vel i den odelstingsproposisjonen som skal fremmes som i kommuneproposisjonen og i statsbudsjettet.

For å nå målsettingen om at fylkeskommunene ikke skal bli dårligere stilt når det gjelder å løse sine øvrige oppgaver, mener sosial- og helsedepartementet at det i forbindelse med vurderingen av hvilket gjeldsansvar staten skal overta, også må foretas en helhetlig vurdering av den enkelte fylkeskommunes totale økonomiske situasjon. Herunder må det foretas en vurdering av om det er behov for å gi hel eller delvis kompensasjon for særlige og ekstraordinært omfattende investeringer i spesialisthelsetjenesten. Sosial- og helsedepartementet vil i forslaget til prosedyre også komme tilbake til håndteringen av dette spørsmålet.

Videre prosess

Når spørsmålet om eierskap og ansvar for et grunnleggende velferdsgode først er reist, er det viktig å fremme en rask avklaring. En så viktig del av samfunnssektoren kan ikke ha uavklarte spørsmål om ansvar og eierforhold over tid. Regjeringen legger derfor til grunn i sitt forslag at reformen skal iverksettes allerede fra 1. januar 2002. Dette gir svært kort tid til forberedelsene.

Utkast til Lov Om Helseforetak (Helseforetaksloven), og forslag til lov om endringer i lov 24. juli 1999 nr. 66 om spesialisthelsetjenesten m. m. er nå nylig sendt ut på bred høring. Det vil etter høringsrunden bli fremmet en lovproposisjon for Stortinget. Parallelt med dette arbeides det med de økonomiske sidene av reformen, som nevnt vil bli behandlet i kommuneproposisjonen og i statsbudsjettet.

Vi har invitert KS og fylkeskommunene til et nært samarbeid om denne viktige reformen. Samarbeidet vil bli kanalisert inn i konsultasjonsordningen, og i egne arbeidsgrupper og rådgivningsgrupper som vil bli etablert etter hvert som prosjektorganisasjonen utvikler seg.

Avslutning

Jeg har i dette innlegget forsøkt å peke på at vi står ved et skille når det gjelder offentlig sektor. Oppgavefordelingsutvalget har identifisert klare reformbehov i oppgavefordelingen mellom våre tre forvaltningsnivå. Samtidig har Regjeringen en klar uttalt målsetting om å fornye og styrke offentlig sektor og hvor brukeren er i sentrum. Alt annet er mindre viktig. Vi må levere tjenester som brukerne er fornøyd med. Hvis ikke har det offentlige som den viktigste faktor i utvikling av velferdsstaten utspilt sin rolle. Regjeringen vil legge om prinsippene for statlig styring av kommunesektoren; fra detaljstyring gjennom regelverk og øremerking til mål- og resultatstyring gjennom dialog og veiledning. Med mer vekt på rammestyring vil det bli lettere for kommunesektoren å utøve selvstyret lokalt og regionalt. På den måten vil selvstyrets styrke bli bedre utnyttet, og vi kan få til en mer effektiv og brukertilpasset tjenesteproduksjon.

For å oppsummere Regjeringens mål framover:

• Vi skal fortsatt ha et direkte folkevalgt regionalt nivå og styrke regionnivåets rolle som regional utviklingsaktør.
• Fornyelse og forenkling av offentlig sektor er et sentralt mål.
• Vi vil få til en klarere ansvarsfordeling mellom forvaltningsnivåene.
• Staten må bli bedre organisert og tydeligere.
• Den regionale staten skal gjennomgås med sikte på en betydelige styrking av det kommunale selvstyret.

Takk for oppmerksomheten.