Innledning

Takk for invitasjonen.

Jeg synes det har vært interessant å være her. Høre på sterke beretninger om hva som er hverdagen for kommuner og vegmyndigheter. Sammenhengen mellom infrastruktur som er der og utvikling av eksisterende næringsliv og fremtidig, bosetting m.v.

Selv om konferansen har rassikring som tema, så vil jeg snakke relativt generelt om distriktspolitikk og infrastruktur. Samferdselspolitikken og de konkrete spørsmål om sikkerhet og rassikring vil være naturlige tema for samferdselsministeren.

Kommunal- og regionaldepartementets befatning med konkrete rassikringsaker er at vi i de senere år har gitt til dels betydelige skjønnstilskudd til rassikringstiltak i enkelte kommuner og for ekstraordinære utgifter i forbindelse med utløste ras. I fjor ble imidlertid ordningen vurdert på nytt i og med at det finnes et eget apparat under Landbruksdepartementet - Statens naturskadefond - for å håndtere slike saker. Naturskadefondet har etter naturskadeloven ikke bare til oppgave å yte erstatning for naturskader. Det skal også fremme sikring mot naturskade og yte tilskudd til sikringstiltak.

Alle henvendelsene om støtte til rassikringstiltak som departementet har mottatt fra kommuner de siste årene har indikert at naturskadefondets ramme til sikringstiltak har vært for lav. Samtidig så departementet det slik at naturskadefondet med dets fagkunnskap om rassikring sto nærmere til å avgjøre søknader om støtte til rassikringstiltak enn Kommunal- og regionaldepartementet.

På denne bakgrunn tok departementet initiativ overfor Landbruksdepartementet for å øke naturskadefondets ramme til sikringstiltak. Som et resultat av dette bestemte Kommunal- og regionaldepartementet i samråd med Landbruksdepartementet og Statens naturskadefond å årlig overføre 15 mill. kr til naturskadefondet. Samlet foreligger det dermed fra og med 2001 en årlig bevilgning mot naturskader på vel 20 mill. kr. Dette vil helt klart kunne styrke arbeidet med skredsikring ute i distriktene.

Så langt vår befatning med rassikring konkret. Denne våren har imidlertid regjeringen lagt fram flere viktige meldinger som omhandler både infrastruktur og distriktspolitikk. Jeg tenker da både på Norsk transportplan som ble behandlet i stortinget i februar, men også på stortingsmeldingene om distrikts- og regionalpolitikk og om oppgavefordelingen mellom kommune, fylke og stat som regjeringen la frem rett før påske. Begge disse meldingene blir behandlet i Stortinget i juni.

Min hovedtese, som jeg vil belyse på forskjellige måter, er at infrastrukturen - som på så mange måter er helt avgjørende og ledende for den regionale utviklingen - nå i økende grad bør bli et mer viktig regionalt anliggende, slik at den nye fylkeskommunen kan bli en dominerende kraft i samfunnsbyggingen regionalt i tiden fremover. Og for å få dette til må selvsagt myndighet/ansvar og virkemidler være på plass.

Transportplanen og regionalmeldinga

Først noen ord om transportplanen og koblinger den har til regionalmeldinga.

Både sikkerhet generelt og rassikkerhet spesielt sammen med distriktspolitiske hensyn er blant de prioriterte områdene i transportplanen. Dette gir seg uttrykk i to viktige delmål innenfor samferdselspolitiken, som vi fra et distriktspolitisk ståsted la mye vekt på i vår medvirkning til planen.

Det første er at samferdselspolitikken generelt må bidra til at vi får større sammenhengende bolig- og arbeidsmarkeder også utenfor de større byene. Dette emnet blir i stor utstrekning fulgt opp i regionalmeldinga hvor vi ser sterke regioner som en aktivt strategi for å motvirke sentraliseringen på nasjonalt plan.

I regionalmeldinga konstaterer regjeringen at regionene, i betydningen større arbeidsmarkedsområder, service- og boligområder vil være den viktigste kraften for å opprettholde hovedtrekkene i bosetningsmønsteret. Slike arbeidsmarkeds-, service- og boligområder er kjennetegnet ved at de er kommuneoverskridende, de har i sum varierte arbeidsplasser, de har gode service- og velferdstilbud, de kan by på gode oppvekstvilkår, de har god tilgang på gode fritids- og kulturtilbud, og har sterk grad av innslag fra høyskole- og forskningsmiljøene, enten direkte eller gjennom desentrale tilbud. Tidligere stortingsmeldinger, også de fra Arbeiderpartiregjeringer, har ikke vært så konkrete i å gi bosettingsmålet et innhold. Når denne regjering gjør dette, så er det av to grunner.

Først og fremst fordi vi ser ut fra folks bopreferanser og de faktiske utviklingstrekk at mange ønsker å reise tilbake til hjemtraktene, men ikke nødvendigvis den bygda eller den kommunen de kom fra. Dette har mest med jobbmuligheter for begge ektefellene å gjøre. Men også offentlig og privat tjenestetilbudet har stor betydning når en skal velge femtidig bosted i distriktene..

Den andre hovedgrunnen til at vi presiserer bosettingsmålet til regionnivået, er at vi ser at det er områdene rundt større steder som faktisk har en positiv utvikling både når det gjelder befolkning og næringsutvikling. Regjeringen ønsker sånn sett å tilpasse distrikts- og regionalpolitikken til disse realitetene

I denne sammenhengen har samferdselstilbudene og transportinvesteringene en helt vesentlig betydning. Reisetider til sentra av forskjellig størrelse vil i økende grad avgjøre folks valg av bosted, og da tenker jeg både i form av privatbil og kollektivtrafikk som fly, ferger og bussruter og jernbane der den finnes. Gjennom de beslutninger vi tar på disse områdene kan forholdene legges til rette slik at sentrene får større omland. Jeg er overbevist om at dette er til gunst også for de mer perifere områdene. Men selv om dette ikke har vært eksplisitt politikk på mange år, så har det likevel skjedd i praksis, og det plikter vi å ta inn over oss. Vi plikter altså å ta inn over oss folks ønsker, også for å ha en mest mulig realistisk tilnærming til virkemidlene i distrikts- og regionalpolitikken.

Denne regiontenkingen som i stor grad samsvarer med transportpolitikken også, betyr imidlertid ikke at vi gir utkantene på båten. En lang rekke kommuner og lokalsamfunn ligger langt vekke fra større regionsentra, ikke minst her i Nord-Norge. KRD utkantsatsing vil derfor fortsette. I forhold til utbygging av infrastruktur så vil det fortsatt være en krevende oppgave å avveie mellom tiltak som binder sammen større regioner og de som fortsatt må gjøres i utkantene. Som jeg vil komme inn på litt seinere, så vil fylkeskommunene komme i en viktigere og sterkere posisjon i forhold til nettopp slike avveiinger dersom regjeringens forslag i Oppgavemeldinga får gjennomslag.

Også i forhold til næringsutviklingen er dette regionperspektivet sentralt. Næringslivet utvikler seg best der det dannes bedriftsmiljøer med utstrakte kontaktlinjer mellom bedriftene, selv om de i mange henseender også er konkurrenter. De sterkeste verdiskapingsmiljøene vi finner her i landet er bl.a på Sunnmøre og på Jæren. De relasjoner som her eksisterer mellom bedriftene, med deres kunder og underleverandører og ikke minst til høyskoler og forskningsinstitusjoner vil bare bli viktigere og viktigere fremover. Her står man i Nord-Norge overfor store utfordringer, bl.a i hvordan man kan bidra til at koblingene mellom næringslivet og slike kompetansemiljø kan forsterkes, nettopp når avstandene blir langt større enn i de to eksemplene jeg nevnte.

Det andre momentet fra transportplanen som jeg vil trekke frem særskilt er målsettingen om at samferdselsinvesteringene har en helt vesentlig rolle i å knytte sentra sammen. Det snakkes mye om korridorer og knutepunkter, og ikke minst i Nord-Norge er det viktig å tenke i større strukturer når vi samtidig ser hvilke strukturendringer som skjer i næringslivet. Vi finner slike endringer i så vel distribusjonsmønstre i varehandel og nye fryseteknologier i fiskersektoren for bare å nevne noen eksempler. Det sier seg selv at når slike endringer skjer, så nytter det ikke å være fast opphengt i gamle beslutningsmønstre om veibygging og kaier, men dette henger sammen og må sees i en sammenheng.

Transportplanen var det første forsøk på å se de forskjellige transportsektorene i sammenheng, noe jeg tror er spesielt viktig i en regional og distriktsmessig sammenheng. Meldingen slik den ble seende ut til slutt kom sikkert ikke langt nok i å drøfte veisektoren, fly, bane og sjøtransport på tvers, men den var et viktig første skritt i en ny retning.

Transportplanen inviterer til en langt mer strategisk og fremtidsrettet debatt rundt hele vår nasjonale havnestruktur og hvordan havene må sees i tett sammenheng med det øvrige transportsystem. Vi ønsker jo å få mer av transporten over på sjøen og vekk fra veien, men da må man nettopp ha et klart blikk for hva som er de grunnleggende utfordringene fremover, og hvordan næringslivet løpende tilpasser seg økonomiske og teknologiske forandringer.

Fiskeridepartementet har tatt et viktig initiativ i oppfølgingen av transportplanen. Jeg er kjent med at Fiskeridepartementet har hatt møter i alle landsdelene. Her har man bl.a diskutert hvordan man gjennom målrettede utredninger kan få et underlagsmateriale til en fremtidsrettet debatt om disse spørsmål. Så vidt jeg har registrert så er man i alle de nord-norske fylkeskommunene rede til å gå inn i slike diskusjoner og på sentralt hold har Fiskeri-, Kommunal, Samferdsel og Næringsdepartementet etablert et samarbeid.

Etter mitt skjønn er det dette som er regionalpolitikk i praksis - hvor man systematisk bestreber seg på å se på tvers av sektorene. Fordi at ting henger sammen. Og samferdsel er svært sentralt for å lykkes med utfordringer og prioriteringer innenfor andre felt. Og helt sentralt hvis vi skal lykkes med målsettingen innenfor distrikts- og regionalpolitikken, politikk og utfordringer innenfor fisk og landbruk.

Hva gjør vi så i mitt eget departement?

Jeg vil raskt komme inn på flere forhold, men legge hovedvekten på noen viktige koblinger mellom de to meldingene KRD nylig har langt frem - nemlig Oppgavefordelingsmeldinga og Regionalmeldinga.

Men først litt om de spede forberedelse til neste transportplan, som så smått har startet opp allerede. Som en oppfølging av både transportplanen og regionalmeldinga er det arbeider i gang for å forbedre beslutningsunderlaget, i et samarbeid mellom Samferdseldepartementet, KRD og Vegdirektoratet. Nordland fylkeskommune var initiativtager til det ene prosjektet som sikter mot å fange opp næringslivets behov på en bedre måte enn nå.

Regionalmeldinga og oppgavefordelingsmeldinga

Jeg vil påstå at stortingsmeldingene om oppgavefordelingen og distrikts- og regionalpolitikken kan vise seg meget betydningsfulle fremover. Forhåpentligvis kan vi få en viss ro om spørsmålene om oppgaver og roller fremover. Trekker vi dessuten inn SND-meldinga og Planlovutvalget, så vil jeg påstå at vi til sammen står overfor en omlegging vi ikke har hatt maken til siden 1975-76 da fylkeskommunene i dagens form ble opprettet. Det er ganske enkelt en regional reform av betydelig omfang vi her står overfor.

Men la meg konsentrere meg om de to meldingene som mitt departement har hatt hovedansvaret for.

Viktige felles trekk er bygd inn i de to meldingene. Oppgavemeldinga legger opp til at fylkeskommunene må være den sentrale utviklingsaktøren i fylkene. Fremtidig utvikling på regionalt nivå er i høyeste grad et politisk spørsmål, og nettopp fylkeskommunen med sitt folkevalgte organ og tradisjon for helhetlig planlegging er den naturlige aktøren til dette. Ingen statlig sektormyndighet tar helhetsansvaret, og de har heller ikke den regionale forankring i samme grad.

Derfor tilføres fylkeskommunene oppgaver innenfor samferdsel, areal, miljø og landbruk etter regjeringens forslag. Sammen med næring, kultur, kollektivtransport og utdanning gir dette et politisk handlingsgrunnlag og et handlingsrom i utviklingsspørsmål som til sammen er helt nytt. I tillegg foreslår regjeringen å gjøre fylkesplanen generelt forpliktende - noe som for øvrig støttes av tilrådningene fra Planlovutvalget. Fylkesplanen vil bli det helt sentrale dokumentet. Men ikke bare dokument. Fylkesplanprosessen vil bli en svært viktig arena for å forene nasjonal, regional og lokal politikk på de viktige samfunnsområdene. Fylkesplanen vil bli sentral i utformingen av nasjonal politikk og prioriteringer. Og den vil være helt sentral i forhold til reginal og lokal samfunnsutvikling. Men, det forutsetter en klar involvering og deltagelse fra de viktige aktører. Kommuner, næringsliv, kompetanseinstitusjoner og regional stat på viktige områder for utviklingen.

Regionalmeldinga følger opp oppgavemeldingen på to viktige måter. Før det første legger vi opp til en budsjettreform som vil gi fylkeskommunene langt større frihetsgrader i bruken av de distriktspolitiske støtteordningene når den er fullt gjennomført fra 2004. I dag overføres midlene gjennom en rekke detaljerte poster i statsbudsjettet med hver sine regelverk. Siktemålet er en langt større grad av samlet pottoverføring uten så mange bindinger til prosjekttyper og formål som vi har i dag. For det andre har regjeringen gått inn for at de regionale utviklingsprogrammene, som er en sammenkobling av virkemiddelpenger og fylkesplanenes mål og strategier, skal ha en fireårshorisont, mot dagens ettårige. Dette er en endring som har vært etterspurt fra fylkene, og vil også gi en tydelig ramme rundt den friere virkemiddelbruken.

På denne måten gis det et tydelig signal fra regjeringen gjennom de to meldingene at utviklingsrollen må fylles med et innhold av fylkeskommunene, men staten har gitt friere rammer for dette enn tidligere. Og vi ønsker å utvikle dette videre. Og på en slik måte at sentrale myndigheter også i større grad må samordne seg for å møte fylkesplanleggingen på en konkret måte og med virkemidler – selvsagt innenfor de til enhver tid nasjonale rammer.

Et element i dette er forslaget om økt innflytelse til fylkeskommunene på transportsektoren slik oppgavemeldinga foreslår. Regjeringens forslag innebærer at fylkespolitikeren skal få avgjørende innflytelse på prioriteringen av midler til andre riksveier enn stamveier.

Isolert sett er kanskje ikke dette den helt store og dramatiske omleggingen. Inntil nå har fylkeskommunene til nå har hatt en slags rådgivende rolle i disse spørsmål, og at det har vært et tett og godt samarbeid mellom veikontorene og fylkeskommunene i veisakene.

Men hvis vi legger kun et ”snevert” sektorsyn på denne myndighetsoverføringen så mister vi et helt avgjørende og sentralt poeng. I alle land i Europa ser vi at det er sammenhengen mellom arealspørsmål, næringsutvikling og utbygging av infrastruktur som er de dominerende regionale spørsmål. Det er i sammenhengen mellom disse tre politikkområdene, som hver for seg har vital betydning, at fremtidens premisser for så vel befolkningsutvikling som næringsutvikling legges. For, for å gjenta: Det er vanskelig å lykkes hvis en ikke samordner dette større grad. Fordi at det henger sammen. Vanskelig å planlegge næringsaktivitet hvis infrastrukturen ikke er på plass, eller hvis infrastruktur som veier og bane er utsatt bl.a ras slik at tilgang til markeder blir vanskeliggjort. Hvis en skal lykkes kreves innsats fra flere. Det er synliggjort fra flere av foredragsholderne.

Med det forslaget regjeringens fremmer i oppgavemeldinga vil fylkeskommunen få en avgjørende beslutningsmyndighet i å se næring, areal og transport gjennom ett sett briller. Ingen andre myndighetsorgan, verken politiske eller administrative på regionalt nivå kan ta denne rollen og gjøre noe aktivt ut av den.

De to meldingene som behandles i Stortinget neste måned gir på langt nær alle svar. De er begge prinsippmeldinger, og angir retning og rammer. Det konkrete innholdet må utformes av fylkeskommunene selv. Etter min vurdering ligger det her en uhyre stor utfordring for fylkeskommunene. De har nå anledningen til å forme sin nye rolle og selv definere innholdet i de regionale politiske debatter og beslutninger som vil prege fremtidig utvikling i fylkene. Men det ligger en utfordring sentralt. Nemlig at vi i enda større grad er i stand til å forene våre roller, nasjonalt, regionalt og lokalt, og i fellesskap med andre viktige aktører.

Samlet innebærer regjeringens opplegg et skift både i organisering, fokus og tiltak:

• Fra enkeltsteder til regioner
• Fra enkelttiltak til samla behov
• Fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer
• Fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling
• Fra sektorinnsats til samordnet innsats
• Fra sentralt regelverk til større regional frihet

For regjeringen er altså målet med denne fornyelsen å gjøre distrikts- og regionalpolitikken offensiv og realistisk. Ikke minst fordi - som jeg har sagt noen ganger: Ting henger sammen og må også henge sammen. Det er en slik måte å tenke på og handle på som på en enda bedre måte skal hjelpe oss fremover mot de mål vi i fellesskap setter oss. Virkemidler, og muligheter til å se virkemidler på tvers av sektoroppgåtte grenser blir viktigere og viktigere. Og særlig i et samfunn i rask endring.

Takk for oppmerksomheten.