Kjære forsamling

Først må jeg få si at jeg ser frem til å få være tilstede her på denne konferansen som arrangeres som et ledd i Kommunal- og regionaldepartements utkantsatsing. Og da vil jeg samtidig takke de tre nord-norske fylkeskommunene for at de sa seg villig til å påta seg dette arrangementet.

De fleste av dere er vel blitt kjent med at begrepet "utkantkommuner" snart fjernes fra den "distriktspolitiske ordlista"; i den grad vi greier det med et innarbeidet begrep. Og det er nok ikke bare jeg som er glad for det. Jeg vet at de fleste som har vært omfattet av denne satsingen ikke har vært glad for den betegnelsen. Og det er ikke vanskelig å forstå. Jeg vil nok noen steder i denne innledningen fortsatt bruke dette begrepet, men da er det i forhold til det arbeidet som er i gang og som avsluttes ved årsskiftet.

Jeg kan med hånden på hjertet si at utkantsatsingen er et område som har stor politisk oppmerksomhet i KRD. I en tid med relativt sterke sentraliseringstendenser, og hvor en snakker om utvikling av sammenhengende regioner, er det viktig å ha en politikk for alle deler av vårt geografisk store land.

Nå er det ikke første gang vi arrangerer erfaringskonferanse innenfor denne satsingen, men opplegget er noe endret i forhold til tidligere. Og det er to forhold ved disse endringene som er symptomatisk for den fasen vi nå er inne i. For det første har vi denne våren delt erfaringskonferansene mellom landsdelene. Både vi i KRD og de involverte fylkeskommunene mener at vi på denne måten greier å nå flere kommuner med de interessante erfaringene vi nå ser begynner å avtegne seg. Og oppmøtet her i dag kan kanskje tyde på at vi lykkes. Dersom interessen i de øvrige landsdelene blir like stor som her, kan vi trygt slå fast at vi har nådd ut til flere enn tidligere. Den andre endringen består i at fylkeskommunene har tatt hovedansvaret for å arrangere selve konferansen. Og det er ikke tilfeldig at vi har foretatt disse endringene. For nå er vi inne i en fase av utkantsatsingen der formidling av erfaringer vil være veldig sentrale. Samtidig går vi inn i, som en oppfølging av den siste distrikts- og regionalmeldinga, en fase der fylkeskommunene vil spille en helt sentral rolle i forhold til satsingen på småsamfunn – som er en videreutvikling av dagens utkantsatsing. Dette vil jeg komme tilbake til.

Gjennom den satsingen som nå utfases, har vi høstet mange verdifulle erfaringer – både positive og negative. Som eksempel kan jeg nevne tiltak overfor ungdom, kvinner, kulturtiltak, utradisjonelle næringsutviklingstiltak, mobilisering, kompetansetiltak, nettverksbygging. Erfaringene knytter seg både i forhold til type prosjekter og hvordan kommunene har tatt tak i de utfordringene de står overfor.. Læringen ved satsingen bør ha adresse både til de kommunene som har vært med, andre kommuner, fylkeskommunene og ikke minst statlige myndigheter. Spørsmålet vi da kan stille oss selv bør jo ta utgangspunkt i det som har vært målet; nemlig å bidra til at utkantkommunene blir bedre i stand til å påvirke og ta ansvar for en situasjon med langvarig nedgang i folketallet. Har kommunene blitt bedre i stand til å påvirke og ta ansvaret for en slik situasjon? Hvilke tiltak har i så fall gjort dem bedre i stand til dette? Og hvilke tiltak kunne ha hatt enda større effekt, men som ikke er gjennomført? Foreløpig er det for tidlig å kunne gi eksakte svar på alle disse spørsmålene. Men vi kan i hvert fall slå fast at det har skjedd mange interessante ting som vi allerede nå bør formidle videre. Noe av dette får vi presentert her i dag. Jeg ser frem til å få noen tips med på veien videre fra dere. Andre ting som har skjedd ved satsingen vil det bli informert om i tiden fremover - både i form av egne rapporter, innlegg i fagtidsskrifter og aviser, konferanser osv. For arbeidet innenfor det fireårige prosjektet er bare halvgjort hvis vi ikke greier å få formidlet ut det som har skjedd. En sentral målsetting var jo nettopp å høste erfaringer på nye måter å jobbe på, type prosjekter og ikke minst hvordan sentrale myndigheter bør legge opp politikken sin i fremtiden overfor denne type kommuner.

Vil sentrale myndigheter gjøre noe i de neste årene i forhold til kommuner som opplever stor nedgang i folketallet? I den siste distrikts- og regionalmeldinga lanseres det en strategi for småsamfunn med perifer beliggenhet og nedgang i folketallet. Før jeg sier noe mer om denne strategien, tror jeg det er riktig først å si noe mer om de mest sentrale premissene som er lagt til grunn for den fremtidige distrikts- og regionalpolitikken i den siste meldinga. Dette er viktig for å få satt småsamfunnssatsingen inn i helheten, og ikke minst hvorfor vi finner det nødvendig med en egen satsing overfor slike kommuner.

I meldinga slår vi også denne gang fast at Regjeringen har som mål å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Noen vil sikkert si at dette har vi hørt før, og at utviklingen i folketallet viser at dette ikke blir tatt på alvor. Etter mitt syn er det faktisk viktig at vi har et slikt overordnet mål, og spør hva som ville skjedd hvis vi ikke hadde lagt opp politikken i forhold til et slikt mål. Jeg skal selvfølgelig innrømme at det er behov for å være litt mer konkret på bosettingsmålet. Tidligere stortingsmeldinger, også de fra Arbeiderpartiregjeringer, har ikke vært så konkrete i å gi bosettingsmålet et innhold. Og det har vi forsøkt å gjøre i den siste meldinga.

Undersøkelser av folks bosettingspreferanser viser at tilgang på arbeidsplasser fortsatt har størst betydning. Men det er en tendens til at folk i større og større grad vurderer flere sider ved et samfunn enn kun det jobbmessige ved valg av bosted. Folk etterspør i større grad et samlet tilbud. Dette må vi i offentlig sektor ta inn over oss. Tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud er viktig. Dessuten betyr bolig- og transporttilbud mye. Hva som vektlegges mest, vil ofte avhenge av hva slags fase i livet man befinner seg i. Folk i etableringsfasen er gjerne opptatt av et godt oppvekstmiljø for barn og et variert jobbtilbud. Ungdom er mer opptatt av uformelle møteplasser og variert fritidstilbud, og kanskje en arena som de mer voksne av oss ikke skal kjenne for mye til?

En troverdig og realistisk distrikts- og regionalpolitikk må bygge på disse kjennsgjerningene. På grunnlag av kunnskap om utviklingen i bosettingsmønsteret, næringsutvikling og bostedsønsker har Regjeringen trukket følgende konklusjoner:

• Bosettingsmålet kan ikke vurderes bare i forhold til utviklingen i enkelt­kommuner, men må vurderes i forhold til utvikling i større regioner. Den distrikts- og regionalpolitiske innsatsen skal knyttes til utvikling av samfunn som er mer robuste for fremtidige endringer. Robuste samfunn er samfunn som på varig basis har et konkurransedyktig, lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. De har stabile velferds- og tjenestetilbud, de har god tilgang på kompetanse og de har et variert arbeidsmarked. Robuste samfunn er kjennetegnet ved at de gir likeverdige levekår for både kvinner og menn i ulike faser av livet.

• Vi må utnytte tendensen til at folk bosetter seg i regioner med byer og større sentra på en positiv måte som en motvekt til sentralisering til storbyområdene.

Regjeringen legger vekt på at det i distrikts- og regionalpolitikken må tas hensyn til befolkningens ulike ønsker og behov i forhold til kjønn, alder og livsfaser. Det er viktig å ha en særskilt oppmerksomhet mot ungdom i distriktene og kvinners muligheter for deltakelse i næringslivet. Regjeringen har i tillegg trukket frem unge i etableringsfasen som en ny viktig målgruppe for egne satsinger. Denne målgruppen er sentral i arbeidet med å få flere innflyttere til distriktskommunene.

Jeg skal ikke bruke tiden til å gå inn i alle sidene ved den politikken som det legges opp til, men bare kort nevne at utvikling av regioner er ett av de mest sentrale delene innenfor distriktspolitikken de neste fire årene. Regjeringen vil oppfordre de regionale aktørene til å satse på mer systematisk utvikling av regioner (i alle deler av landet) som en motkraft til dagens sentralisering av både befolkning og næringsliv. Folk og bedrifter har i dag behov for arbeidsplasstilbud, arbeidskraft og service som ofte ikke kan tilbys i enkeltkommuner, men som finnes fordelt over et større område som dekker flere kommuner. Å utvikle større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og service­regioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig et slikt samlet tilbud, og den viktigste kraften for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret. Og jeg må jo da tilføye at denne innsatsen må tilpasses de regionale forhold. Det kan ikke lages sentrale definisjoner av hva som er den ”riktige” geografiske inndelingen for ulike typer satsing.

Enkelte deler av landet, og da først og fremst småkommunene i de tradisjonelle utkanter, har ikke de samme forutsetninger for utvikling av den bredde i næringsliv og servicetilbud som større regioner har. Flere perifere kommuner og småsamfunn vil oppleve tilbakegang i folketallet i årene fremover. Erfaringene viser at slike samfunn kan stå overfor store utfordringer når det gjelder sikring av velferdstilbud og offentlige og private tjenester, sysselsetting og attraktiviteten til samfunnene som bosted, spesielt for ungdom og kvinner. Og i den siste meldinga sies det klart at denne virkelighet vil Regjeringen ta hensyn til i utformingen av distrikts- og regionalpolitikken de neste fire årene. En fremtidig distrikts- og regionalpolitikk vil derfor ta hensyn til og tilpasses de utfordringer småsamfunn med nedgang i folketallet og lang avstand til sentra vil stå overfor.

Dette vil vi gjøre ved å:

• Gi prioritet ved tildelingen av distriktspolitiske virkemidler til de fylker som har mange områder med stor nedgang i folketall og stor avstand til sentra. Dette ble første gang prøvd ut i forbindelse med utkantsatsingen. Nå vil vi systematisk legge dette inn som en av indikatorene ved tildelingen, og vektleggingen av denne indikatoren i forhold til de andre er en av flere forhold vi nå holder på å arbeide med. Jeg kan bare nevne at det er flere alternativer ved tildelingen som nå er under vurdering.
• Et annet og meget sentralt grep er knyttet til sektorpolitikken. Vi vil derfor rette et spesielt fokus mot de deler av statlige politikkområder som er av stor betydning for å sikre viktige velferds- og tjenestetilbud. Et eksempel som kan nevnes her er den prioritering vi har av slike kommuner i arbeidet med å etablere offentlige servicekontor. Regjeringen vil også følge opp innsatsen for å sikre at grunnleggende velferdstilbud i utsatte samfunn blir opprettholdt, som for eksempel gjennom tiltak for å rekruttere personell innenfor helse og utdanning. Et spesielt fokus mot sektorpolitikken er en av de største utfordringene i arbeidet med å konkretisere politikken overfor småsamfunnene. På grunn av at dette er et område av særdeles stor betydning for småsamfunnene, vil vi gi arbeidet høy prioritet.
  
  I den forbindelse har jeg lyst til å nevne ett av innsatsområdene som har særdeles stor betydning for småsamfunn. Og det er arbeidet i forhold til nærbutikkene i spredtbygde områder (MERKUR-programmet). Programmet arbeider for å fremme kunnskap, sikre effektiv drift i disse butikkene, få inn tilleggstjenester og vurdere hvordan butikken i større grad kan bli et ressurssenter for tjenester i små lokalsamfunn. I og med at nærbutikken har en svært viktig funksjon i arbeidet med å opprettholde et levende lokalmiljø, vil departementet klart videreføre dette programmet. I morgen vil dere få en nærmere presentasjon av programmet og de mulighetene som foreligger for å delta.
• Som jeg har vært inne på tidligere, vil arbeidet med å spre de mange gode og positive erfaringer fra utkantkommuneprosjektet slik at de blir tilgjengelige for alle kommuner være en sentral oppgave i småsamfunnssatsingen. Her bør departementet ta et særskilt ansvar i og med at det her også er snakk om å spre erfaringer mellom fylkene. Det er allerede et aktivt arbeid på gang på dette felt, og planleggingen for det videre opplegget er prioritert her i departementet. I og med at fylkeskommunene vil spille en nøkkelrolle i den videre satsingen, håper jeg vi kan få til et godt samarbeid med fylkeskommunene også på dette feltet. Her vil departementet i nær fremtid komme med utspill på hvordan et slikt samarbeid kan tenkes lagt opp.
• Departementet vil legge bedre til rette for fylkeskommunenes videre arbeid for å møte de særegne lokale utfordringene i perifere småsamfunn. Her kan bl.a. nevnes at både i oppgavefordelingsmeldinga og i distrikts- og regionalmeldinga legger Regjeringen opp til å styrke mulighetene – ikke bare for fylkeskommunene – men også for kommunene - til å påvirke egen utvikling. Sterk statlig styring har svekket mulighetene til lokale løsninger tilpasset det enkelte lokalsamfunns behov og prioriteringer. For å imøtekomme dette behovet ønsker derfor Regjeringen å redusere statens detaljstyrende virkemidler som regelverk, øremerkede tilskudd, handlingsplaner, plankrav, rapporteringskrav og statlig tilsyn og kontroll, og erstatte dette med avtale. En videre utviklingsstrategi for departementene må fokusere mer på det som skal oppnås av resultater, ikke hvordan man skal oppnå resultatene.

I neste års statsbudsjett vil oppfølgingen av strategiene for småsamfunnssatsingen bli presentert. Noen endringer vil bli gjennomført allerede fra og med neste år, mens noen vil gå frem til 2004.

Jeg tror ikke det finnes en enkelt oppskrift som kan brukes på samtlige samfunn som står overfor den situasjonen jeg beskriver. Her må det tas hensyn til både lokale forhold og geografisk beliggenhet. Og her kommer de erfaringene vi har høstet fra utkantprosjektet til god nytte. Herfra kan det hentes ideer til tiltak som spenner over et vidt spekter. Og i et slikt perspektiv vil fylkeskommunene spille en nøkkelrolle. De sitter med detaljkunnskapene om kommunene og regionene i eget fylke – samtidig som de gjennom mange år har høstet rikelige erfaringer med utviklingsarbeid innenfor ulike type kommuner. Og med en styrket rolle som regional utviklingsaktør, vil de lettere kunne ta tak i de utfordringene som ligger der.

I de fleste kommunene som deltar i satsingen, er det satt et spesielt fokus mot ungdom. Dette er etter mitt syn helt riktig og nødvendig. Skal man skape bolyst i et lokalsamfunn, må man også mobilisere ungdom som den ressurs de er i forhold til utviklingen av lokalsamfunnet. I utkantprosjektet er det igangsatt mange tiltak som både involverer ungdom som bor i kommunen og økt kontakt med de som er flyttet ut. Særlig spennende har det økte fokuset mot ungdommens medvirkning, større åpenhet og mangfold i lokalsamfunnet vært. Og her er det viktig å trekke lærdom ut av de erfaringene som er gjort i forhold til viktigheten av å nyansere innsatsen overfor ungdom. Ungdom er en meget sammensatt gruppe, og vår erfaring er at dette må det tas høyde for allerede under planleggingen av tiltak. I motsatt fall vil man bare nå en liten del av ungdomsgruppen. Et annet område som er viktig, og som mange kommuner har prioritert, er satsingen på kultur. Av interessante prosjekter her kan nevnes arbeid med å finne og utvikle nye kulturelle uttrykksmåter.

Også på næringsutviklingssiden er det satt i gang mange interessante prosjekter der en prøver å gå utradisjonelle veier for å få til entreprenørskap og næringsetableringer.

Allerede nå kan vi slå fast en viktig lærdom som bør legges til grunn for fremtiden. Og det er helhetstenkningen i samfunnsutviklingen. For satsingen i de kommuner som har vært med, viser oss nettopp den store betydningen det har å satse bredt. Man må tenke helhetlig, på alle områder som har betydning for velferd og utviklingen av samfunnet, på alle aldersgrupper og innbyggernes livsfaser. Og her vil kommuner og fylkeskommuner ha en nøkkelrolle. For dersom disse engasjerer seg aktivt og ser nødvendigheten og verdien av en slik bred satsing, har jeg tro på at det er fullt mulig å opprettholde mange av disse samfunnene som levedyktige lokalsamfunn – også der folketallet har gått noe ned. Og vi må ikke glemme nødvendigheten av engasjement og medvirkning fra innbyggerne i lokalsamfunnet. Ingen lokalsamfunn kan greie å gjennomføre en slik satsing dersom ikke det brede lag av befolkningen og næringsliv, og særlig ungdom og kvinner, mobiliseres i samspill med det offentlige. Og i en slik sammenheng vil det være særdeles viktig at kommunen påtar seg en lederrolle slik at disse kan mobiliseres til entreprenørskap, ideutvikling, kreativ tenkning og nødvendige holdningsendringer. Her er det nødvendig å være på offensiven dersom man skal kunne påvirke utviklingen. Og i den forbindelse kan man jo huske på at det mange ganger er i de små, oversiktlige lokalsamfunnene det er lettest å få til endringer; dette gjelder ikke minst i forhold til å snu holdninger i positiv retning.

Fra sentralt hold vil vi støtte opp om et slikt engasjement. Selv om det fire-årige utkantprosjektet avsluttes ved årsskiftet, avsluttes som sagt ikke oppmerksomheten fra Regjeringen på dette området. Tvert i mot. En prioritert oppgave fremover vil være å følge opp de strategier som er nedfelt i meldinga slik at regionale og lokale myndigheter kan ta et mer effektivt grep om disse utfordringene.

For det er jo nettopp på regionalt og lokalt nivå den konkrete jobben må gjøres. Når de tar denne delen av jobben, og vi på sentralt hold følger opp med en tilpasset politikk og riktige virkemidler, tror jeg vi har fått den beste arbeidsdelingen for å få til best mulige resultater.