Den femte internasjonale Metropolis-konferansen ble arrangert i Vancouver i november år 2000. Det var mange saker som var oppe som menneskesmugling, rasisme, arbeidsløshet og helseprogrammer. Men det klart viktigste temaet ble likevel kampen om framtidens arbeidskraft.

Befolkningsutviklingen

Det var foredraget på konferansens siste dag som egentlig var bakgrunnen for hele problemstillingen. Den kjente demografen og lederen av FNs befolkningsavdeling Joseph Chamie tok for seg befolkningsutviklingen fram til år 2050. Utviklingslandene ville få sterkt økt folketall, mens man i de høyt industrialiserte landene fikk en klar nedgang. Afrika kom til å vokse sterkt. Aids- epidemien hadde for eksempel bare marginal betydning for denne analysen.

På spørsmål om disse tallene nå var så sikre, kunne Chamie vise til at FNs demografer i 1953 beregnet verdens befolkningstall til å være 6,2 milliarder. Fasiten ble 6,1, noe som må kalles meget god treffsikkerhet. Han viste altså til at det ikke var noen grunn til å tvile på de langsiktige trekkene når det gjaldt befolkningsutviklingen på vår klode, og det lå helt klart i kortene at den minskende befolkning ville prøve å tiltrekke seg kremen av den voksende.

Chamie er ellers kjent for sin rapport tidligere i år hvor han framskriver befolkningsutviklingen og angir hvor mange innvandrere enkelte land trenger årlig for å stabilisere folketallet. Denne rapporten tok han ikke direkte opp i sitt foredrag.

Det var i det hele tatt en alminnelig oppfatning på kongressen at innvandring ikke var det eneste svar på befolkningsutviklingen, men selektiv rekruttering av innvandrere kunne demme opp for vanskeligheter i utsatte bransjer.

Hvordan sikre velferden?

Dette ble det underliggende hovedtemaet for en paneldiskusjon med innvandringsministere første dagen. Det kom klart fram at både USA og Canada arbeidet målbevisst med arbeidsinnvandring. Mens de fleste innvandrere i USA og Canada var villede og planlagte, var situasjonen en helt annen i Europa. Der var flyktninger og illegale innvandrere det klare flertall.

Flere i panelet tok også avstand fra å bruke gjestearbeidere. En utstrakt bruk av gjestearbeidere ville virke ødeleggende for samfunnets samhold. Det ble sett på som viktig at den som kom til landet etablerte seg med egen familie og deltok i det alminnelige samfunnsliv.

Det var den kvalifiserte arbeidskraften man var på jakt etter. Det var den som skulle sørge for at velstanden ble videreutviklet i landene. Dette begynte etter hvert å gå opp for andre land enn USA og Canada.

Men kronspørsmålet helt til slutt: Vil dette øke forskjellen mellom fattige og rike land? Det ville bli en kraftig befolkningsutvikling i en del fattige land og de rike landene ville ta over den beste og mest positive delen. Og svaret var dessverre ja. En slik immigrasjonspolitikk som for eksempel USA og Canada driver, vil øke de globale forskjellene. Og det var dessverre lite å gjøre med. Alternativet var økonomisk tilbakegang i industrilandene. Til en viss grad kunne situasjonen kompenseres med forskjellige hjelpetiltak overfor utviklingslandene.

Konkurransen er hard

Konferansen ble avsluttet med en sesjon om konkurranse om høyt kvalifiserte arbeidere. Denne sesjonen var preget av Canadas konkurranse med USA. Mens USA hadde fete lønninger, lokket canadierne med "the Canadian way of life". Canada så klart at de måtte lykkes med sine markedsføringsframstøt hvis de skulle få denne høyt kvalifiserte arbeidskraften som skulle sikre fremtiden for alle innbyggerne i landet.

Neste Metropoliskonferanse holdes i Rotterdam og i 2002 skal den holdes i Oslo.