”Uten kvinner stopper Bygde-Norge”, og som Norges Bygdeungdomslag sier: ”Uten kvinner og ungdom taper distriktene!” Hovedmålet i distrikts- og regionalpolitikken er å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, og ha likeverdige levekår i alle deler av landet. Jeg starter med å si litt om hva vi vet om utviklingen i bosettingsmønster og flytteadferd. Så vil jeg vise hvordan vi ser på utfordringene framover. Jeg kommer til å legge spesiell vekt på det vi har valgt å kalle integrering av kjønns- og livsfaseperspektiv.

Regionale utviklingstrekk

Norge har, sett over lengre tid, hatt et relativt stabilt bosettingsmønster, om vi ser det på landsdelsnivå og sammenligner det med andre land som for eksempel Sverige. Dette er resultatet av vilje til å bruke sterke politiske virkemidler i distrikts- og regionalpolitikken.

Innad i landsdelene går tendensen likevel i retning av sterkest vekst i folketallet i regioner med større byer og tettsteder. Det er særlig storbyregionen rundt Oslo som har hatt stor befolknings­vekst. Vi må også ta innover oss at vi står overfor en ny situasjon på grunn av lavere fødselstall og skjev aldersfordeling i de mest perifere distriktsområdene. Konse­kvensene av fraflytting blir mye større enn tidligere. Mange kommuner vil få nedgang i folketallet selv om ingen flytter på seg.

Arbeidsplasser betyr fortsatt mest ved valg av bosted. Samtidig ser vi en økende tendens til at folk vurderer flere sider ved et samfunn enn kun det jobbmessige når de skal bosette seg. Ikke minst gjelder dette kvinner. Tilgang på tjeneste-, kultur- og velferdstilbud er viktig. Dessuten betyr bolig- og transporttilbud mye. Hva som vektlegges mest, vil variere og ofte avhenge av hva slags fase i livet man befinner seg i, for eksempel om en er ungdom, har småbarn eller er eldre. Alle små kommuner greier ikke å tilby alt som etterspørres. Derfor er tettsteder/regioner viktige buffere mot ytterligere sentralisering.

I de senere årene har det vært mye snakk om at det er store kvinneunderskudd i mange distriktskommuner, og at kvinnene flykter fra distriktene. Det viser seg at dette er i ferd med å forandre seg. Kvinner flytter fremdeles mer, og de flytter langt oftere fra sin hjemkommune, enn menn. Det er riktig. Men kvinnene flytter også i større grad enn menn til distriktskommuner. Blant de med høyere utdanning kommer dette tydeligst fram. De med høyere utdanning flytter mye, uavhengig av kjønn. Men det er stadig flere kvinner enn menn med høyere utdanning som flytter til distriktene. En viktig forklaring på dette er at disse kvinnene ofte jobber i offentlig sektor, som fremdeles har en distriktsprofil. Menn med høyere utdanning rekrutteres i større grad til det private næringslivet i storbyene. Utviklingen de siste årene viser altså at kommunene generelt sett har et mindre kvinneunderskudd og at deunge mennene og kvinnene har en mer lik flytteadferd.

Har ikke alle likeverdige levekår i distriktene?

Ut fra tittelen på foredraget mitt er det naturlig å stille spørsmålet: Har ikke alle likeverdige levekår i distriktene? Har kvinner og menn likeverdige levekår i distriktene? Det vil si: Er grunnleggende velferdstilbud likeverdige for hele befolkningen uansett hvem de er og hvor de bor? Det handler også om at hele befolkningen skal ha like muligheter til å delta og å ha innflytelse både i politikk, samfunnsliv og næringsliv uansett hvor en bor.

Det viser seg at ikke alle har like muligheter til å delta og ha innflytelse på de ulike samfunnsarenaene. Innenfor næringslivet er det fremdeles menn som dominerer i antall og innflytelse både i styrer og som næringslivsledere. Det er dessverre fortsatt ”like unaturlig for kvinner å bli næringslivsledere som det er for menn å bli førskolelærere”. Dette skjer til tross for at så mange kvinner har utdanning og kompetanse. Undersøkelser og forskning viser at næringslivet er enda mer mannsdominert i distriktene enn i sentrale områder i landet, blant annet fordi det er et mer tradisjonelt næringsliv i distriktene. Kvinner er i mindre grad i lederposisjoner og deltar i lavere grad i næringslivet i distriktene enn i sentrale strøk. Og i parentes bemerket: og de er ikke mange nok i sentrale strøk. Det samme gjelder innenfor kommunepolitikken. Menn er overrepresentert når det gjelder deltakelse i politikken på kommunenivå. Her er kvinners deltakelse høyere i de større byene enn i distriktskommunene Jeg går ut fra at Lene Nilsen fra Likestillingssenteret kommer mer inn på dette i sitt innlegg, så jeg går ikke her i detaljer på dette. Men det er helt klart at dette er noe vi ønsker å gjøre noe med!

Hva med mennene. Er det slik at de alltid er vinnere? I distriktene finnes det grupper av menn med lav eller ingen utdanning, som rammes hardt av konjunktursvingninger og det økende kravet til utdanning i arbeidsmarkedet. Noen av dem som blir igjen i det tradisjonelle bygdesamfunnet blir marginalisert og tar ikke i like stor grad del i det såkalte moderne samfunnet som andre kvinner og menn.

For at kvinner og menn skal få likeverdige levekår med lik mulighet til innflytelse og deltakelse der de bor, er det en forutsetning at deres situasjon møtes med forståelse både hos den mannlige og kvinnelige delen av befolkningen – i lokalsamfunnet. Det ser ut til at dette er en ekstra utfordring i Bygde-Norge. De samme typer holdninger finnes også i de større byene. Men der er mangfoldet større og det er lettere å forsvinne i mengden og å finne meningsfeller. Mange, ikke minst blant de unge kvinnene, gir uttrykk for manglende åpenhet overfor det som er nytt og annerledes i distriktene. Den unge jenta Mona Søby har flyttet fra Gudbrandsdalen til Oslo. ”Det var tungt for meg at det var så lite nytenkning – det husker jeg. Det var så mye likhet. Alle skulle på død og liv være så like. Jeg taklet det ikke. Jeg begynte å kle meg originalt bare for å markere avstand. Og det frydet meg litt når jeg merket at folk ikke likte det.” Mange jenter ønsker seg bort både fra gubbekultur og kjerringkultur. Både politikere, foreldre, lærere og naboer har en viktig jobb å gjøre på dette feltet.

Jeg vil understreke at løsningen på dette nødvendigvis ikke er å flytte fra distriktene, og det er heller ingen grunn til å stemple alle. Jeg har stor tro på at der det er innsatsvilje, kan stemningen bli positiv. Tinn kommune i Telemark er et spennende eksempel på dette. Der har ildsjeler med stort engasjement og innsikt klart å trekke til seg unge folk til å flytte dit og bli boende. Jeg mener heller ikke at løsningen at bygder, tettsteder og småbyer skal etterape de store byene og bli helt som dem. Det er jo også urealistisk. Jeg tror heller at mindre samfunn må satse på egne sterke sider, samtidig som det ikke må bli en sovepute for å gjøre ting slik det alltid har blitt gjort. Men de må lytte til kvinnene! Hvis ikke distriktene vinner kampen om ungdom og kvinner så taper distriktene! Og mindre kommuner må være enda flinkere til å markedsføre seg enn de store. En del kommuner må legge om strategien og markedsføre mindre stress i hverdagen. Det vil si mangel på bilkøer og andre køer, og mindre stressende yrkesliv. De kan tilby større boliger, tryggere omgivelser for barn, lite trafikk og nærhet til familie og barnehage.

Integrering av kjønns- og livsfaseperspektiv

Kjønns- og livsfaseperspektiv er i Stortingsmeldingen definert på følgende måte:

”Det må stilles spørsmål om hvordan fordelingen av ressurser og deltakelse er mellom kjønnene, hvilke utfordringer som gjelder for folk i ulike faser i livet, og hvordan strategier, virkemidler og tiltak påvirker relasjonene mellom kvinner og menn i ulike livsfaser.”

Kjønns- og livsfaseperspektivet handler om å være oppmerksom på at folk er forskjellige. Folk har forskjellig grad av utdanning, de har forskjellig type utdanning, de velger ulike typer arbeid og de har ulik sosial bakgrunn. Folk har ulik kulturell og etnisk bakgrunn. Noen er unge, andre er gamle. De har forskjellig kjønn. Vi har innsett at det er helt avgjørende å ta høyde for at befolkningen er sammensatt og mangfoldig når vi skal lage en politikk som er god og treffende for folk som bor i Distrikts-Norge. Kvinner og menn har ulike behov og ønsker i ulike faser i livet, og det må også distriktene ta høyde for.

En nittenårig gutt uttalte følgende til Nationen i forrige uke, da han fikk spørsmål om hva han mente satsingen på det såkalte generasjonsskifteprosjektet i Vågå har ført til:

”Det har så langt vært mange fagre ord og løfter. Nå synes jeg også det må bli mer handling og konkrete resultat av de ulike prosjektene. Ungdommene i Vågå trenger flere tilbud. Ett av dem er en skikkelig skateboard-park og en internettkafé. Det vil skape et bedre miljø, og gjøre bygda mer attraktiv for oss yngre.”

Jeg synes uttalelsen hans er illustrerende. Selv om det er skjedd utrolig mye positivt i Vågå, så viser den at ungdom har konkrete ønsker om hva som trengs på hjemstedet for at de skal trives bedre. I så måte er skateboard-park og internettkafé er en gjenganger! Uttalelsen viser også at ungdom kan ha ønsker som ikke alltid blir fulgt opp. Kanskje de ikke en gang blir hørt. Det kan få fatale følger for distriktene. Ungdom har andre ønsker og behov enn for eksempel eldre. Det er ikke de over 60 år som ønsker seg skateboard-rampe!

Når det viser seg at kvinner ofte foretar andre valg og kan ha andre verdier enn menn, og at de har mindre innflytelse og mulighet til å påvirke samfunnsutviklingen, er det avgjørende å forsøke og endre dette. Dersom det ikke taes hensyn til alle grupper i befolkningen, vil resultatet kunne bli at folk mistrives, at flere flytter fra og at færre velger å flytte til distriktskommuner. Ingen liker ikke å bli lyttet til!

I Landbruksdepartementet mener man at utviklingen går for sakte når det gjelder likestilling og rekruttering i landbruket. I den forbindelse er det utformet en strategi, der man ser behovet for at tiltak for likestilling og rekruttering må rettes både mot utviklingen i bygdene generelt og landbruket spesielt, og at det må legges sterkere vekt på livsfaseperspektivet. Målet er å gjøre det attraktivt å bo og arbeide i bygda og i landbruket, og innsatsen rettes mot både kvinner og menn. Dette er noe Kommunal- og regionaldepartementet støtter fullt ut, og vi har allerede gått inn i et samarbeid med Landbruksdepartementet og Barne- og familiedepartementet om denne satsingen.

Vi mener at det er spesielt viktig for utviklingen i distriktene å satse spesielt på kvinners deltakelse og innflytelse i næringslivet, på ungdom, og på den nye målgruppen unge voksne i etableringsfasen. Det er et mål at kvinner i like stor grad som menn nyter godt av de midlene som stilles til rådighet. Her er vi ikke i mål enda. Det er et viktig poeng at kvinner lykkes gjennomgående bedre enn menn når de satser på bedriftsetablering. Hovedmålsettingen med ungdomssatsingen er å gjøre Distrikts-Norge mer attraktivt som bo- og arbeidssted for ungdom. Men det er bra at ungdom flytter ut for en periode! Før unge jenter og gutter flytter til sentrale strøk for å ta utdanning og skaffe seg yrkeserfaring og for de som velger å bo i distriktskommuner er det viktig å legge til rette for at ungdommene trives og får muligheter til å utvikle seg. For at de skal ønske å flytte tilbake til distriktskommuner når de selv kommer i etableringsfasen, er det viktig at de har positive erfaringer fra oppveksten. Det å holde kontakten med ungdommene er viktig.

Unge voksne som skal etablere seg i jobb etter endt utdanning, og gjerne med partner og barn, representerer et rekrutteringspotensial for distriktskommuner. Nyere forskning viser at mange unge i etableringsfasen ønsker å flytte ut av storbyen til mindre steder. Steder med aktivt lokalmiljø, gode oppvekstvilkår for barn og et godt nabolag er argumenter folk bruker som begrunnelse for å bosette seg utenfor byer. Denne type verdier må distriktene bli flinkere til å markedsføre! Også privatøkonomiske hensyn kan ha betydning.

Hva kan vi/bør vi så gjøre?

Utvikling av robuste samfunn – fra enkeltsteder til regioner

For å nå målet om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret og ha likeverdige levekår i hele landet trenger vi utvikling av robuste samfunn.

Bosettingsmålet kan ikke knyttes til utviklingen av enkeltkommuner, men må vurderes i forhold til utvikling på regionnivå. Slike regioner utvikler seg gjerne uavhengig av kommunegrenser. Folk beveger seg på tvers av kommunegrenser både i jobb- og fritidssammenheng og med hensyn til hvilke tjeneste- og velferdstilbud de benytter seg av. Å utvikle og styrke større sammenhengende arbeidsmarkeds-, bo- og serviceregioner er derfor en hovedstrategi for å kunne gi en så stor del av befolkningen som mulig det tilbudet de har behov for. Ut fra en slik strategi blir samspillet mellom by og land og mellom tettsted og omland viktig. Også innbyggerne som bor utenfor sentrene må ha tilgang på arbeidsplasser og nødvendige tjeneste- og velferds­tilbud. Men jeg mener det er helt misforstått når noen prøver å fremstille regionsatsingen som en trussel mot småkommunene. Jeg vil heller si tvert i mot! Slike regioner vil ikke minst være attraktive for de som skal etablere seg med partner og barn. Og for dagens unge i etableringsfasen holder det ikke med ett jobbtilbud hver.

Flere steder har lang avstand til ulike typer sentre og har over tid opplevd betydelig befolkningsnedgang. Slike samfunn står gjerne overfor store utfordringer med hensyn til sikring av velferdstilbud, offentlige og private tjenester og varierte arbeidsplasser. Regjeringen vil derfor fortsatt ha et særskilt fokus på det vi kan betegne som småsamfunn. Her er det behov for kreative løsninger og et godt samarbeid mellom fylkeskommuner og kommuner. Befolkningssammensetningen er gjerne preget av skjev kjønns- og alderssammensetning. Sett ut fra et livsfaseperspektiv vil det kunne være behov for en innsats mot de yngre, men det vil også være et særlig behov for å ha en god eldrepolitikk. Regjeringen vil også videreføre ordningen med en særskilt omstillingsstøtte til kommuner og regioner som står overfor store omstillings­utfordringer.

Fra enkelttiltak til samlet behov

For å gi befolkningen de tilbudene de har behov for i både jobb- og fritidssammenheng, må innsats på ulike områder sees i sammenheng. Behov knyttet til offentlige tjenester, infra­struktur, levekår og velferd er spesielt viktig. Kultur og natur er andre stikkord. Men det er verd å merke seg at i en undersøkelse fra Østlandsforskning mener mange at Oslo har mer å by på når det gjelder natur enn hjemkommunen. Folk må trives hele døgnet der de bor, vi kaller det 24-timers mennesket. Derfor er kulturen så viktig. Det gjelder ikke minst for kvinner.

Gode velferdstilbud og levekår har økende betydning for hvor folk vil bo. Blant annet er trygge oppvekstvilkår for barn og velferdstilbud som barnehager og boliger viktige, ikke minst for menn og kvinner i etablerings- og småbarnfasen. Unge foreldre ønsker neppe å bosette seg i områder som ikke tilfredsstiller deres krav til oppvekstmiljøer for barn. Skoletilbudet må være bra. Også tilbud innenfor primærhelsetjeneste, eldre- og sosialomsorg og kultur og fritid er sentrale for ulike gruppers bostedsvalg og trivsel. Kommunenes innsats på disse feltene er spesielt viktig. Regjeringens økonomiske politikk skal bidra til å sikre en handlekraftig kommune­sektor. Gjennom redusert detaljstyring og økte frie inntekter skal kommunene få større frihet til å velge løsninger som er tilpasset de lokale forholdene.

Det å kunne tilby studietilbud utenfor storbyene og å ha en geografisk spredning av høgskoler er også viktig. Kommunikasjoner og transportforhold har hatt og vil fortsatt ha stor betydning for den regionale utviklingen.

Regjeringen ønsker å utnytte de mulighetene som ligger foran oss når det gjelder teknologiske muligheter. For distriktene åpner bredbåndsteknologien for nye muligheter, både når det gjelder offentlig sektor, næringsliv og privatpersoner. Målene i Regjeringens handlingsplan for bredbånd skal blant annet nås gjennom å stimulere utbygging og utnyttelse av bredbånd i alle deler av landet.

Fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer

Vi må ha et lønnsomt og konkurranse­dyktig næringsliv i alle deler av landet. Vi vil vri fokuset på enkeltbedrifter til i større grad å styrke og utvikle samarbeidet mellom bedrifter og mellom bedrifter og kunnskapsinstitusjoner. Områder med gode forutsetninger for å lykkes skal prioriteres i dette arbeidet. Jeg kan her nevne næringshagene som har vist seg å være vellykkede verdiskapingsmiljøer, både for kvinner og menn. Men særlig gledelig er det at kvinneandelen der nå er 40 prosent, og den bør bli enda høyere!

Det er behov for mange flere nye bedrifter. Og vi trenger og ønsker mange flere kvinnelige etablerere. Virkemiddelapparatet må tilpasses dette. Etablererstipendet har vist seg å være et velegnet virkemiddel til dette. Kvinner og ungdom vil fortsatt være prioriterte målgrupper for stipendet. Alle arbeidsplasser og bedrifter teller og er viktige! Det er særlig viktig at det blir etablert nye kunnskaps­intensive næringer i distriktene. Både med hensyn til utvikling av eksisterende og etablering av nye virksomheter er landbruksnæringen og fiskeri- og havbruksnæringene viktige for kyst- og landbruks­områdene. Men ikke bare det.

Regional utvikling – fra eneansvar til felles innsats

All politikk som bidrar til regional utvikling må sees i sammenheng. Stadig flere land desentraliserer beslutninger og ressurser til lokalt nivå. I den norske distrikts- og regionalpolitikken har desentralisering og delegering av ansvar og myndighet lenge vært en bevisst strategi. Vi vil gi mer rom for lokal kreativitet og lokalt skjønn, for eksempel Hermetikken i Vadsø, med satsing på kultur og næringsutvikling. Det skal utvikles nye og forenklede arbeidsformer. Ikke minst er dette viktig for å ta hensyn til brukernes, det vil si enkeltbedrifters og kommuners, ulike behov.

Fra sentralt regelverk til større regional frihet

De økonomiske distrikts- og regionalpolitiske virkemidlene må i størst mulig grad tilpasses skiftende utfordringer og problemer i ulike regioner. Regjeringen går derfor inn for at fylkeskommunene får større frihet til å foreta regionale og lokale prioriteringer innenfor rammen av nasjonale mål og strategier. Det vil bli lagt stor vekt på at kjønns- og livsfaseperspektivet integreres i det regionale analysearbeidet og at resultatene følges opp når strategiene skal utformes og gjennomføres.

Avslutning

For å få en utvikling i distriktene ønsker altså Regjeringen å ha et opplegg som innebærer et skifte både i organisering, fokus og tiltak:

• fra enkeltsteder til regioner
• fra enkelttiltak til samlet behov
• fra enkeltbedrifter til bedrifters utviklingsmiljøer
• fra eneansvar til felles innsats for den regionale utvikling
• fra sektorinnsats til samordnet innsats
• fra sentralt regelverk til større regional frihet

I alt dette arbeidet skal det taes hensyn til at befolkningen er sammensatt og mangfoldig, med vekt på kjønns- og livsfaseperspektivet. Regjeringen ser i tillegg et særlig behov for å gjøre en innsats overfor kvinner i næringslivet, ungdom og unge i etableringsfasen. Det er nødvendig for å få likeverdige levekår for både kvinner og menn i alle aldre og for at folk vil bli boende i og vil flytte til distriktene.

Forsker Gro Marit Grimsruds lærdommer om kvinner og flytting er, i følge Nationen, at:

• Det er ingen hensikt å forsøke å stanse jentene på veg ut av bygda.
• ”Ekte ” tilbakeflyttere er en problematisk gruppe. De som ønsker seg ut av Oslo og tilbake til regionen de kommer fra, understreker at de ikke vil til hjemkommunen fordi de er redd de bare blir ”søsteren til”, ”kona til” eller ”datteren til”, og dermed ikke får være seg selv. Videre er de redd bygda ikke vil akseptere at de som kvinner, i kraft av utdanning og yrke, har høyere status enn de fleste andre de kjenner på hjemstedet. De antar at det er lettere for menn å flytte tilbake.
• Det er smartere å satse på flyttere fra nabokommunen.
• Mange ønsker seg tilbake til regionen de kommer fra, de føler tilhørighet til et område som er større enn eget oppvekststed.
• Småbyene Lillehammer, Hamar og Trondheim er sterke konkurrenter i kampen om tilbakeflyttere.
• Småbyene har jobbmuligheter for to eller flere med høyere utdannelse. Småbyene har også noen av storbyenes kulturelle goder.
• Nykommere er den viktigste gruppen. Utkantkommunenes problemer er ikke at folk flytter ut, men at så få flytter inn. Offentlig sektor har lenge rekruttert kvinner og menn utenfra, mens privat sektor nesten uten unntak rekrutterer folk blant bygdas egne. For å få flere innflyttere bør privat sektor stimuleres til å søke folk utenfra.
• Du vet aldri hvem som flytter og hvem som blir. Derfor må alle nykommere behandles godt, selv om de er unge, enslige jenter, som etter all sannsynlighet vil flytte videre. Det hender de blir!

Alt dette kan jeg slutte meg til, og jeg ønsker dere lykke til!